Jeg pleide å tro på Gud, jeg var sterkt troende som barn og vokste opp med kristne foreldre, bibelskole osv.

Jeg hadde et veldig bra forhold med Gud helt til jeg kanskje var ti år. Da var det for mye motstand hjemme og på skolen. Frem til da hadde Gud alltid følt helt ekte for meg, jeg elsket han og jeg følte jeg fikk kjenne hans kjærlighet tilbake.

Rundt 5. klasse etter skoleskifte ble det klart for meg at jeg faktisk var i minoriteten om å tro på Gud, noe som var veldig merkelig, jeg tok det for gitt i min oppdragelsesboble at Gud var universalt for alle. Videre mot 7. klasse hadde jeg det enda dårligere, og på toppen av det hele hadde jeg et kjæledyr som døde i veldig tidlig alder (måtte avlives pga påkjørsel av mc)... Jeg begynte å kjenne et større behov enn noensinne for direkte intervensjon eller bekreftelse fra Gud om å vise et tegn til at han eksisterer... Og i løpet av noen måneder, var "gløden" jeg alltid hadde kjent som en kontakt med Gud borte. Det var ei tøff tid for meg. I en del år fremover var jeg en "høylytt ateist", men i etterkant har jeg blitt en "usøkende agnostiker". Det betyr at jeg i praksis lever som ateist, men at jeg ikke er bastant bestemt på at det er helt umulig at noe guddommelig eksisterer.



I retrospekt som voksen, kan jeg beskrive bedre hvordan "kontakten" med Gud føltes:

Det var en "speilkrets" i hjernen. Den kjærligheten jeg sendte til Gud og Jesus, kom tilbake 1:1 tilbake til meg. Det føltes helt ekte ut, men det var altså kun mine egne følelser og kjærlighetskjemikalier som lurte meg selv til å se en illusjon om en kjærlighetsfullt bestevenn, altså Gud.


Etter å ha vokst opp, å fått noen psykedeliske opplevelser i bakbeltet(?), sitter jeg igjen med at Gud eksisterte, for meg. Jeg, som mange andre har før og etter meg, blitt lært om en Gud (dvs alle typer Guder, ikke bare den kristne Gud), og fått en manifestasjon av Guds eksistens til å eksistere i vårt hode. Den Guden var "ekte" i vårt hode. Jeg tenkte ikke dette da når jeg var 12 år, men nå som godt voksen vil jeg si at Gud "døde" i mitt hode, og at Guds lik enda kan kjennes i hodet mitt.

Selv om Guds lik ikke fysisk eksisterer i hodet mitt, føles inntrykket større enn "psykisk". Disse følelsene oppstår kun når jeg aktivt reflekterer (slik som jeg gjør nå), og det kan beskrives som at mitt sinn og hode sameksisterer med en vissen og død aura, som representerer et utgravd leverom i Guds ikke-fysiske lik.

Når jeg visualiserer Guds lik, føler jeg meg varm og trygg, til tross for at jeg vet hvor morbidt og merkelig det høres ut som. Men Guds lik er der for meg å fortolke og aksepterer, og hvilke følelser som lever i det som er igjen av mitt forhold til Guden som en gang eksisterte i mitt liv, er for meg alene til å holde mellom meg og liket til Gud som jeg ene og alene føler har en eller annen form for eksistens, i mitt liv.

Ateisme betyr at man ikke tror på noe høyere makt, og at man bevisst ikke tror på at det kan være mulig. Dvs. en total fornektelse for at høyere makter *kan* finnes.

Å tro at ingenting guddommelig finnes, samt å tro at ingenting overnaturlig skjer etter døden, er 100% noe som er en "ting". Hvis man er åpen for at overnaturlige makter eksisterer eller at det *kan* finnes liv etter død, er man en agnostiker. Det er dog er skille på dem som aktivt søker vs. ikke er søkende etter noe å verdig til å tro på.

Tilføyer en ting til: Uansett hva andre mener at de veit eller ikke, betyr det ikke at andre kan føle seg 100% sikker i at de veit noe.

Du mener at andre ikke VET noe, og at de bare føler, mens for andre mennesker, vil de selv kunne tenke at det er du som ikke VET, og at du bare føler. Begge deler er likestilte meninger og følelser, hvor begge parter bør ha rom for kritisk selvrefleksjon.

Et eksempel jeg ønsker å bruke fra ditt egne opprinnelige innlegg:

"Det er få som er mer ivrige etter å overbevise hverandre en religiøse og ateister. Dere VET ingenting, dere tror og føler."

Det er helt greit at du mener det, men hvorfor valgte du da å starte en egen tråd om dette temaet, hvis du istedenfor kunne valgt å starte en slik diskusjon hvis det allerede drøsser av diskusjonssøkende ateister? Det virker litt lite gjennomtenkt å komme med en slik påstand, etterfølgt av en annen påstand om at "oss" ikke troende vet ingenting.

Du roter med begrepene.

Ateisme kan kalles en "tro", men ikke på samme måte som religion er en tro. De kan ikke sammenliknes, akkurat som ikke-samling-av-frimerker (afilateli?) ikke kan sammenliknes med en hobby slik man kan sammenligne én hobby med en annen.

Ateisme betyr ikke at man ikke tror på noe liv etter døden, heller. Man tror ikke på guder, derav navnet. Teistisk religion har gjerne meninger om hva som skjer etterpå, gjerne (angivelig) forklart av guder. Ateisme mangler selvfølgelig disse, så ateister som har en eller annen mening om "det neste liv" baserer den i hvert fall på andre ting. Noen ateister er fortsatt temmelig "troende" spiritualister, hva nå enn hver enkelt legger i det begrepet.

De som ikke tror på livet etter døden overhodet mener ofte ingenting gir noen grunn til å tro at det finnes, eventuelt kan finnes. Derfor tror de ikke automatisk det. Det er derimot mange grunner til å tro at "vi", vår bevissthet, er en funksjon av kjemi og biologi, og at slutten derfor er slutten.

Jeg beklager. Jeg kan ikke redigere min tråd, men jeg innser at jeg burde stoppet meg selv etter:

"Om du er religiøs eller ateist, hva er grunnen til din tro? "

Jeg lot min erfaring med ivrige ateister overta tastaturet og dro alle under samme kam.

Jeg har fått meg en uke med gratis abonnement på Gaia der jeg nettop har gått gjennom første sesong av Ancient Civilizations.
Ekstremt interessant dokumentar som diskuterer det samme som du skriver.
Interessant å se annen forskning en den mainstream forkningen vi vanligvis får servert.

Big bang er også bare en teori. Noe må jo ha vært før det. De atomene som eksploderte må komme fra noe.

Den va ny for meg. Tusen takk

Tror du det finnes noe selv om du er likegyldig om det eksisterer?

"Mange apateister er troende kristne eller mosaiske. Til og med folk som går i kirken regelmessig kan være, og er ofte, regnet blant apateistene"
https://no.wikipedia.org/wiki/Apateisme

Må de ha gjort det? Jeg er skeptiker/agnostiker/nihilist/absurdist/misantrop/onanist.

Hvis det finnes noe stort der ute som har skapt oss så tror jeg de har forlatt åstedet for lenge siden. Det er skapninger vi aldri har sjangs til å forstå og de er minst like likegyldige til oss som jeg er til dem.

Kristen mytologi med engler, demoner, hierarkiet og dramaet der syntes jeg er interessant, særlig i filmer og bøker, men H.P Lovecraft og Warhammer 40k er mer min greie.

I realiteten tror jeg vi får ett liv og det er det. En billett, en runde. Å skulle vie livet til å forberede seg på hva som skjer etter døden blir i mine øyne som en gris som bruker livet til å forberede seg for å bli juleribbe.

Den tanken har jeg også tenkt at de har forlatt oss, at vi rett og slett var et prøveprosjekt som de ble lei av og gikk videre til noe annet. Så nå er vi bare her som et glemt terrarium på loftet.

Selv er jeg veldig glad i både norønsk og gresk mytologi, det er my gøy historier med mye likheter. Jeg gamer litt så God of war serien er høyt på min liste, samt A.C Origins og Oddyse.

Ancient Civilization er en veldig interessant dokumentar serie. Der nevner de bl.a Mayaene som forsvant og et par teorier om hvorfor. Gøy serie
https://www.gaia.com/series/ancient-civilizations

Enig der ja. Vil ikke dyrke hva en det kan være.
Tror heller på at det må være bra nok å være et bra medmenneske og nyte livet.

Jeg formulerte meg litt feil i TS, men målet var vel å samtale litt med folk og forhåpentligvis lære noe nytt, som jeg jo har Takk for ditt bidrag

Ser ut som du har en veldig aggresiv holdning til hele diskusjonen om livets eksistens.
Hva er det som er så galt med å velge seg en positiv metode for å trives litt bedre i en ellers så ustabil verden?
Uavhenig av hva en tror eller ikke så er faktum at vi er her, så hvorfor ikke gjøre det man synest er best for seg selv. Det er mange smarte mennesker som er reiligøse, så å kalle alle som ikke mener det samme som deg for idioter er å gå hardt ut mot folk du ikke engang kjenner. Det er mange grunner til at folk ønsker å tro på noe mer, som f.eks en trygghetsfølelse når man sliter. "Man blir hva man spiser" kan tolkes på alle måter

Håper du har det bra, jeg ønsker deg alt godt i det korte livet vi har her.