Jeg ser på Merriam-webster at ordet eksistens har flere definisjoner. Så det er vel egentlig ingen klar enighet om hva eksistens egentlig betyr? Under har jeg skrevet mine tanker rundt dette. Vel mye av disse teorine har jeg fra andre plasser, men prøver å forklare på min egen måte. Kanskje noen finner dette interessant, og hvis ikke er det bare en lang tekst.

Hva betyr det egentlig at noe eksisterer? Eksisterer en stein, for eksempel? Hvordan er den eksistensen fra steinens synspunk? Hvordan kan steinen som ligger på bakken eksistere? Har den en realitet utenfor våres bevisthet/persepsjon. Den eneste eksistensen vi har kjennskap til er bevissthet, noe som jeg vil spekulere er den eneste realiteten. Hvordan kan det være en annen realitet en bevissthet, i såfall hvordan oppleves den eksistensen? Fordi hvis ikke eksistensen kan føles/oppleves, så er det vel egentlig ikke en reall eksistens. Og hvis den kan føles, innebærer jo det bevissthet. Uansett hvordan den bevisttheten er, kanskje den er helt annerledes en den bevisstheten jeg opplever. Vil tro at en stein ikke har tanker, følelser, sanser, eller noe ego/selvfølelse. Okey, men hva hvis vi fjerner alt det, hva er igjen? Teorier hentet fra gamle tekster hevder at det finnes to forskjellige bevisstheter, atman og brahman. Der hvor atman er den bevisstheten som du og jeg opplever, og brahman er den ultimate/objektive bevisstheten. Atman er bevissthet med innhold, som tanker, sanseinntrykk og personlighetsfølelse. Derfor kan vi tenke oss at atman bevissthet er en personlig bevissthet. Brahman derimot er en upersonlig bevissthet. Ren bevistthet uten noe slags innhold. Brahman er uendelig og er grunnen bak atman bevistthet. Brahman eksisterer uten atman, men atman kan ikke eksistere uten og være grunnen i brahman. Brahman, som er uendelig bevissthet, sies å være ubeskrivelig, noe som ikke kan beskrives i ord. Men Bevissthet/brahman er det samme som eksistens, og du er eksistens. Selvfølgelig er du eksistens, hva annet kan du være? Hva kan være mer eksistens en opplevelse/being?


Materiale/matter har ingen reall eksistens, er det som gir mest mening for min del. Nettopp fordi det kan ikke oppleves direkte. Alt som oppleves, oppleves i bevissthet. Bevissthet er også det eneste som kan bevises at eksisterer (Decartes evil demon beviser dette). Bevissthet og eksistens er det samme. Og det er ikke noe bevis for at det er noe annet en dette. Videre så svekkes også teorien om at steinen virkelig eksisterer på en objektiv måte, ved at den stadig er i bevegelse og den har ingen klare grenser. Steinen er ikke så fast som den ser ut til, hvis vi skal tro på vitenskapen om at atomer og molekyler stadig er i bevegelse. Så hva steinen ar laget av er i stadig bevegelse hele tiden, noe som betyr at grensene for hvor steinen starter og slutter ikke er robuste. Det er bare fra våres persepsjon av steinen, den ser robust ut. Men vi kan jo egentlig ikke stole på sansene våre, vi kan ikke stole på vår persepsjon. Som bare gir et bile av realiteten, men ikke et objektivt bilde av realitet. Så vi kan ikke vite om steinen faktisk eksisterer eller ikke. For meg gir det mening at den ikke har noen reall eksistens, værtfall sammenlignet med bevissthet. Steinen og alt annen matter kan kanskje ha en annen type eksistens, en slags eksistens innenfor den store uendelige eksistensen. Hvem vet.


Det eneste du kan vite for sikkert er at du/jeg eksisterer. Som er det samme som og si at bevissthet (hva enn vi mener med det) eksisterer, fordi essensen av deg/jeg er bevissthet. Man kan ikke bevise at noe annet eksisterer. Så tilbake til steinen. Steinen finnes i den uendelige eksistensen, noe som betyr at alt innholdet i steinen også er eksistens/bevissthet. Det er vanskelig å forestille seg at noe er uendelig, fordi vi tenker i bakgrunn av våres forståelse av time and space. Men hvis noe er uendelig betyr det at det er over alt, ingen steder hvor det ikke gjelder. Noe som vil si at hele det området steinen ser ut til å oppta, opptas egentlig av eksistens/bevissthet. Hvor man kan videre tenke seg at materialer steinen er bygget opp av eksiterer på en slags unerliggende måte inni i den overliggende eksistensen. Dette er bare det som gir mest mening, synes jeg. Men svaret er at eksistens av materiale/matter ikke kan forstås, siden det kan ikke bevises og den kan ikke oppleves. Men eksistens av bevissthet kan forstås siden det er det vi opplever selv, det er det vi selv er.

Sluttet å røyke weed for lenge siden. Begynte å utforske hvor mye man forandre ens egen bevissthet på edru vis. Men dette er et tema som jeg synes er interessant og som jeg synes det er rart at ikke fler synes det er interessant. Fordi folk tror blindt på hva the narrative er, i stede for å stille seg kritisk. Denne tråden er bare meg som tenker høyt, og for å høre om andres tanker rundt eksistens og hva det er.


På den ene siden har vi opplevelse/bevissthet, som er det ENESTE jeg og sikkert du har oppleved. 100% av realiteten våres er bevissthet. På den andre siden så har vi fysisk materiale, som ingen av oss har opplevd direkte. Vi har bare opplevd det inne i bevissthet/som en del av bevissthet. Den første kan bevises at er sann/eksisterer, den andre kan ikke bevises.

Vi kan tenke oss at fysisk materiale som en stein, ikke kan eksistere uten en grunn eksistens/bevissthet. Men eksistens/bevissthet kan eksistere uten fysisk materiale, noe som gjør bevissthet til den mer fundamentale eksistensen. Problemet er at når vi tenker på bevissthet, så tenker vi på atman bevissthet og ikke brahman bevissthet. Teorien er at Brahman bevissthet er unpersonal og uendelig, og har lite til felles med den bevisstheten vi opplever, selv om bevisstheten vi opplever er gjort mulig av brahman bevissthet. Problemet er altså at vitenskap ikke vet hva bevissthet er.

Så hva vil dere si at eksistens er? Eller hva er realitet? Hva vil det bety å eksistere?

Jeg pisser på en jordbærbusk. Et par måneder senere plukker du et jordbær fra denne busken, å så spiser du det. Når sluttet pisset å вщре Ен дел ав Мег? Er du en del av meg?

Dama er gira på filosofi og har også brukte dette stein eksempelet. Hun likte svaret jeg gav: "en stein kan oppleve, men kan ikke forstå". Det utelukker dog ikke at den eksisterer og har en egen sjel.

Kan man egentlig stole på at man er seg selv, og at man ikke egentlig bare er et artig og tilfeldig utfall av en evig fraktal av sæd og forfedre? Fremtiden virker sikker til å ha et sted i fremtiden, frem til du dør? Eksisterer fremtiden da? Eller fremføres din eksistens i avkom eller næring til en tilfeldig sopp i bakken?


Koselig schizoprat.

Og for min del så definerer jeg eksistens som anerkjennelse av at man deltar i flere typer eksistenser, hvor eksistens er et annet ord for en tiltenkt turing-maskin.

Det klør og skraper stadig etter den andre siden av mitt eget Turing-bur Selv om min Turing-instansen jeg selv opplever skulle termineres en dag, kan jeg ikke garantere at jeg forblir/ikke forblir en del av andre Turing-instanser, som videre selv igjen ikke har ultimat myndighet over egen fremtidig inklusjon.

Platons hulelignelse

En gjeng med fanger har vært lenket fast dypt inne i en hule siden deres barndom.
Ikke bare fangenes hender, men også deres hoder er holdt fast av lenkene slik at deres øyne er rettet mot bakveggen.
Bak fangene er det et stort bål, og mellom fangene og bålet går det en opphøyd vei hvor noen bærer alle mulig slags gjenstander,
menneskelige figurer og dyr. Noen av bærerne snakker, og andre tier stille. Når de snakker så gjør ekkoet fra bakveggen det slik
at det virker som det er figurene som snakker. Fangene ser kun skyggebildene og hører lydene av de som snakker,
og dette er det eneste fangene kan sanse.

En av fangene blir frigjort og tvunget til å reise seg og vende om. Øynene vil bli blendet av lyset fra bålet, og figurene som passerer
forbi vil se mindre ut i virkeligheten enn deres skygger på bakveggen. Nå vil han ikke tro sine egne øyne.
Og det tar tid før han skjønner at skyggene på veggen er mindre virkelige enn figurene og bålet.

Hvis han blir trukket ut av hulen til sollyset vil øynene hans bli blendet slik at han ikke kan se noe som helst.
Først vil han bli i stand til å se de mørkeste former, som for eksempel skygger, og først deretter vil han kunne
se lysere og klarere gjenstander. Det siste han vil kunne se, er solen og han vil først med tiden forstå at:

«... dette er det som skaper årstidene og årets gang, som hersker over alle synlige ting,
og som på en vis måte er årsaken til alle de ting de har sett.»

Den nå opplyste fangen vender tilbake til hulen for å befri sine medfanger, men de andre fangene ikke vil gjenkjenne han.
De vil høre han rope på dem, men de vil ikke kunne gjenkjenne stemmen hans.
De tror det bare er en av de vanlige skyggene som prater.


Tolk det som du vil.

"En stein kan oppleve, men kan ikke forstå".
Så hvis en stein kan oppleve, vil jo det si at steinen har bevissthet akkuratt som oss. Vel ikke akkuratt som oss, siden bevisstheten til steinen har et annet innhold. Ingen tanker, sikkert ingen syn eller luktesanser. Så vi kan tro at steinen kanskje har bevissthet, men ingen innhold i bevisstheten. Det du kaller sjel kan vel egentlig sies å være bevissthet uten innhold (brahman). Men grunn bevisstheten til oss og steinen er egentlig den samme, bare at annet innhold er puttet over den i våres tilfelle. Så hvis alt på jorden har en sjel, vil jo det si at det er trillioner av forsjellige sjeler. Så hvor går grensen mellom en sjel fra en annen? Hvor starter en sjel og hvor ender den? Er grensene i bevegelse? Høres ikke det litt sprøtt ut, at det kan være så mange sjeler seperat fra hverandre? Forståelse kommer av tanker og sanseinntrykk, hjulpet av hukommelse, som da blir til "kunnskap", eller tro/beliefs. Vi antar at steinen ikke har noen av disse egenskapene.

Vi kan ikke stole på at vi er oss selv, men vi kan stole på at bevissthet er sant. Fordi bevissthet kan bli lurt. Ikke noe annet en bevissthet kan bedras. Jeg kan vite at jeg eksisterer fordi enten blir jeg bedratt eller ikke. Blir jeg ikke bedratt, så har jeg jo rett i at jeg eksisterer. Blir jeg bedratt/lurt av illusjoner av en evil demon, så må jo den bedra noe. Og siden det bare er bevissthet som kan bedras, så vil det si at vi kan sikkert si at bevissthet eksisterer. Begge de mulige alternativene inkluderer bevissthet. Kan fysisk materiale bli bedratt/bli lurt? Nei, bare bevissthet/mind kan bedras. Så essensen av meg, er mind/bevissthet/awareness. Alt av innhold kommer da oppå denne fundamentale muren. Tanker, følelser og sanseinntrykk eksisterer da inni denne bevisstheten. Eller det avhenger hvordan vi definerer eksistens. Man kan også spekulere at alt av innhold blir drømt av denne bevisstheten. At det ikke har noen mer eksistns enn en drøm. Vi er vel fleste enige om at ikke alt vi sanser eksisterer? Som for eksempel når vi drømmer eller når vi tar et dop som får oss til å se lysene mønster i lufta.




Hovedpoenget med den historien er vel at vi ikke kan stole på sansinntrykk og hva vi tror et sant. Vi mennesker stoler på at consensus er riktig, altså siden andre kan sanse det samme, så må det være riktig. Men fordi andre kan sanse det samme som deg, er ikke bevis for at det faktisk eksisterer. Jeg tror de fleste kan være enige om at farger ikke har noen reall eksistens, men at det er noe vår hjerne/mind/øyne som gjør det mulig for oss å se farger. Nå kan vi jo egentlig ikke vite sikkert at vi har en hjerne eller øyne, fordi vi opplever bare bevissthet. Men hva er egentlig den reelle fargen på steinen? Vi ser steinen som grå, men det er bare våres perspektiv. Egentlig kan steinen være fargeløs, eller den kan være gjennomsiktig eller ha en annen form. Noen hevder at den fysiske verden egentlig er et hologram.

"A holographic Universe means information that makes up what we perceive as a 3D reality is stored on a 2D surface, including time. This means, essentially, everything you see and experience is an illusion."

Nå går jo denne teorien ut på at 2D og 3D faktisk eksisterer på en måte av seg selv, noe som høres rart ut. Hvordan kan 2D og 3D faktisk eksistere? Nesten samme spørsmål som om hvordan kan fysisk materiale eksistere. Det gir mer mening at 2D, 3D, andre dimensjoner og fysisk materiale faktisk ikke eksisterer i det hele tatt, men at det heller er noe "the global infinte mind" drømmer seg til. Så det har bare en slags semi eksistens som en slags drøm. 2D og 3D er bare innhold i bevisstheten, men kanskje litt mer fundamentalt en annet innhold, men ikke mer fundamentalt en brahman bevissthet i seg selv. Brahman sies å ha ingen egenskaper, bortsett fra at det er uendelig. Dimensjoner og fysisk materiale kan ikke forståes, siden vi kan aldri oppleve det direkte. Vi kan bare oppleve bevissthet direkte.

Å prøve å forstå uendelig bevissthet uten egenskap (infinite mind) er ikke lett. Men det nærmeste jeg kommer er dette. Se for deg en lydopptaker, eller mer funskjonen av opptak. Ta en lydopptaker som tar opp lyd, men fjern den fysiske gjenstanden. Sitter da igjen med en opptaks funskjon. Dette opptaket er uendelig og fanger alt. Opptaket har alltid vært til stede, før begynnelsen av tid og rom. Det er ikke noen plass i universet som ikke blir tatt opp. Opptaket kan ta opp lyd, tanker, følelser, gjenstander (visuelle ting som planeter og steiner), dimensjoner og alt annet du kan tenke deg. Opptaket har en høyere eksistens fordi det er uendelig, alt det andre som opptaket genererer/tar opp, eksisterer bare som følge av opptaket, og hr derfor en underliggende eksistens, hvis du kan kalle det det.

Så de kaller universet uendelig. Det er den teorien de fleste innen vitenskapen støtter. Siden hvordan kan univeret ha en grense? Hva er i såfall utenfor den grensen? Et annet univers, eller noe vi ikke kjenner til, eller rett og slett ingenting? Men hva er ingenting? Er ingenting i det hele tatt mulig? Brahman bevissthet er det nærmeste vi kommer "ingenting". Fordi den har ingen egenskaper. Bortsett fra at den er uendelig og at annet "ting" kan genereres eller tas opp innen bevisstheten. Så det som gir mest mening er at det vi kaller universet og brahman bevissthet er det samme. Det er vel heller ikke definert på en tydelig måte hva universet faktisk er. De tror universet består av fysiske ting som atomer og partikler og gud partikler. Men på steder i universet hvor det ikke er atomer, gass eller partikler da, hva er der? Ingenting? Nå kan vi jo heller ikke sikkert vite at atomer faktisk har en reall eksistens, men vi kan vite at bevissthet har en reall eksistens.

Bevissthet og "ingenting", er det samme. Så egentlig er "ingenting" umulig. Big bang teorien sier at før the big bang var det ingenting, men det vil jeg hevde at ikke er mulig. Det er mer logisk, at før the big bang, så var det eksistens/bevissthet. Eksistens uten innhold, som er det nærmeste ingenting man kommer. Bare det uten egenskaper kan være uendelig.


"ang. hulelignelsen
De som mener å forstå slikt forklarer/beskriver det gjerne som en fortelling om hvor vanskelig det er å finne fram til sannheten.
Sånn sett er den vel like aktuell i dag som for 2500 år siden."

Ja, det er et godt poeng. God historie som alltid vil være relevant.