Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  10 2297
Vært på utredning for adhd/bipolar en lengre tid nå. Senest idag fikk jeg bekrefter at jeg ikke har ADHD - Så skal utredes for Bipolar lidelse fremover.

Psykologen har spurt meg litt om hva jeg tror om autisme, noe han ikke tror jeg har, men han lurer på hva jeg mener... Noe som er spesielt.

Idag fikk jeg beskjed at jeg skal ta en evnetest neste gang jeg skulle besøke min kjære psykolog. Hva i alle dager, mener han at jeg er dum? Kan ikke forestille meg at man må ta evnetest i utredelse av hverken adhd eller bipolar lidelse.

Kan si jeg er skiftleder i prosessindustrien, har 2 fagbrev og bachelor i prosessteknikk.
Tror du virkelig at psykologen din tar en evnetest av deg fordi han tror du er kronisk dum?

Det er for å kartlegge om du tilføyer deg informasjon på en annen måte enn det som er normalt. Afaik.
Sist endret av Emilher1; 30. november 2022 kl. 18:07.
Grunnen til at man tar evnetest er for å se om man sliter på spesielle områder som kan indikere en spesifikk diagnose. For eksempel har folk med ADHD problemer med konsentrasjon osv.

Og derfor gjør det lettere å få riktig diagnose og få den hjelpen du trenger.
Sist endret av something; 30. november 2022 kl. 18:30. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Og ha en form for autisme betyr ikke at man et evneveik. Så selv om du har aldri så mange fagbrev og doktorgrader. Så kan man enda ha en form for autisme.
Skjønner ikke hvorfor folk er så redde for å få diagnoser. Det er jo bare for å hjelpe sånn at man skal få riktige medisiner/behandling og lykkes i livet.
Trådstarter
3 0
Takker alle for svar, er ikke redd for å få diagnose, derfor jeg er på utredning.

Men personlig begynner jeg å lure på om psykologen mener jeg er autist - eller er dum siden jeg ikke kan forestille meg at man må gjennom en evnetest for utredning av adhd eller bipolar.

Mener selvfølgelig ikke at dum og autisme er det samme, slettes ikke. Det må være klinkende klart.

Stusset litt over spørsmålet angående autisme og evnetest siden jeg fikk avslag på ADHD..
Hei. Glemt passord på gammel konto men linker denne fra ny konto: https://freak.no/forum/showthread.ph...t=Asperger%27s


Det har for meg vært et absolutt helvette å hatt Asperger's diagnose feilaktig. Man mister så å si taleretten for seg selv. Hvis psykologen din begynner å leke med denne tanken ville jeg trodd varsomt og gjort det som må til for å få han ut av dette sporet.

Man ser Asperger's med en eneste gang i dem som har det, take it from me. Jeg er for øyeblikket under utredning for schizotyp personlighetsforstyrrelse, noe jeg selv føler gir meg de riktige svarene som stemmer overens med det jeg føler.

Nå vet jeg fint lite om deg, men send gjerne en melding. Asperger's er genetisk og medfødt, det skal være klare tegn til dette i tidlig barndom. Og psykologen din kan finne på å si at du har "lært å maskere dette". Regner med du er ca. 18 år eller eldre, hvis ingen igjennom oppveksten din har mistenkt dette, hverken foreldre, kontaktlærere, venner osv. er det helt idiotisk å tenke i slike baner nå.

Du kan si at "men jeg er ikke sosialt dum" eller "jeg er ikke ensidig opptatt av lokomotiv" eller hva enn som er typisk for dem med autismelidelser.... Da får man høre "men alle med Asperger's er forskjellige!".

Jeg velger å skrive videre utifra at du ikke har denne lidelsen. Hvis du er mistenkt til å ha en autismelidelse, er det stor fare for at psykologen din allerede mentalt ser på deg som en person som ikke klarer å objektivt vurdere om du selv har autisme eller ikke.... Ironisk nok, autistisk og trangsynt.

Jeg ser på autisme- og schizospekteret som motparter til hverandre. Schizotyp og schizoid kan LETT på utsiden forveksles med Asperger's.

Autismespekteret er godt forstått, og i hovedsak handler det om at man er veldig enssporig, og har i ulik grad hemmet evne til å tenke utforbi sin egen boks. "Taket" i enkelte sosiale ferdigheter og forståelse er rett og slett trangt.

Schizoiditet og Schizotyp personlighetsforstyrrelse utløses eller utvikles i løpet av oppveksten. Det er ikke medfødt, men genetikk gjør at man kan ha lav eller høy fare for å utvikle dette.


Selv om min Asperger's diagnose heldigvis ble fjernet i år, opplever jeg enda ringvirkninger. Jeg har bla fått avslag til hjelp hos smerteklinikk (har vært sykemeldt og er nå på aap pga leddsmerte), etter "nøye vurderinger mtp historikk i pasientjournal" osv. Jeg lever i dag i et evig paradoks,, og forfølges av denne diagnosen. "Hadde jeg fått avslag om jeg aldri hadde hatt den diagnosen". "Tenker de at jeg er psykotisk og unhinged ut hvis jeg tar kontakt og sier at jeg føler meg forskjellsbehandlet og ikke tatt på alvor pga det som står i journalen". "Jeg kan ikke bevise eller motbevise noenting". Jeg har fått såpass mye erfaringer med at helsepersonell sitter og driver sin egen vurdering på meg hele tiden. Har derfor bedt fastlege om å slette alt som kan slettes fra historikken min, slik at det skal så å si være umulig for helsepersonell å se at jeg tidligere har hatt Asperger's diagnose, som jeg tok opp en kamp mot, som endte opp med "psykoseliggjøring" av meg. Å selv om jeg ikke har diagnosen lengre, har jeg istedenfor fått et fint arr i pasientjournalen min.

Ikke hør på dem som ikke har erfaring eller forståelse om hva disse diagnosene handler om!

For guds skyld, ikke la dem sykeliggjøre deg.



Det ble litt mye og unhinged, men når jeg leste tråden din klarte jeg ikke å unngå gi deg en skikkelig advarsel.

Dem som setter disse diagnosene hjelper sikkert mange, men ironisk nok evner de ikke å forstå hvor destruktivt det kan være å sette denne diagnosen på feil mennesker.
Da jeg ble diagnostisert med Bipolar ble det også sjekket for autisme under prosessen. Det er helt normalt fikk jeg høre, kun for å utelukke ting.
Så hva er egentlig poenget med å få en autisme/asperger diagnose hvis det ikke er noen fordeler med det? som "fravær" skriver så opplevde du bare negative ting og diagnosen ødela livet ditt. Så hvorfor får egentlig folk denne diagnosen? Er det ingenting positivt med det? Får man ikke hjelp eller medisiner til å takle livet?
Sitat av something Vis innlegg
Så hva er egentlig poenget med å få en autisme/asperger diagnose hvis det ikke er noen fordeler med det? som "fravær" skriver så opplevde du bare negative ting og diagnosen ødela livet ditt. Så hvorfor får egentlig folk denne diagnosen? Er det ingenting positivt med det? Får man ikke hjelp eller medisiner til å takle livet?
Vis hele sitatet...
Nå kommer vell det helt Ann på hvordan man er rammet. Noen med diagnosen faller helt utenfor. Så da vil jeg tro diagnosen gjør det lettere mtp ung/uføre trygd. Er nok og en del annet som man også får støtte til. Men vist ikke trådstarter føler diagnosen treffer han. Så burde han nok gjøre det han kan for og ikke få diagnosen.
Sitat av something Vis innlegg
Så hva er egentlig poenget med å få en autisme/asperger diagnose hvis det ikke er noen fordeler med det? som "fravær" skriver så opplevde du bare negative ting og diagnosen ødela livet ditt. Så hvorfor får egentlig folk denne diagnosen? Er det ingenting positivt med det? Får man ikke hjelp eller medisiner til å takle livet?
Vis hele sitatet...
Cope for foreldre. Det finnes ikke medisinering for autisme, utforbi det man kan skrive ut som beroligende til vanlige mennesker.

Folk med moderat til alvorlig autisme trenger jo betydelig tilrettelegging, er ingen tvil om det. Men for de som er "høyt funksjonelle" osv., er det egentlig veldig lite å få ut av, utenom at lærere osv. kan være litt mer på banen for å steppe inn og beskytte i det sosiale når det gjelder terging og mobbing.

Har gått i klasse med både "høytfunksjonelle" (dog svake sosiale antenner), moderat autistiske og alvorlig autistiske personer, i tillegg til å ha hatt søskenbarn i inngiftet familie med moderat til alvorlig autisme.

De som har mildt og eller høyfunksjonell Asperger's er de som har minst å hente, fordi de har størst risiko for å bli mobbet, gjerne fordi de er godsinnede, men sosialt awkward, og inviterer seg selv inn i samtaler hvis noe de selv liker ekstra godt dukker opp som samtaletema. Samme greie med moderate autister, men fra erfaring så er de enda mer awkward, misforstår konteksten mye mer tydelig, og kan fort gå "all out" (begynner å snakke om sine favoritt animer eller sonic the hedgehog eller hva enn det måtte være hvis noen nevner Asia eller Japan i en setning). De moderate autistene jeg har møtt på er stortsett veldig tilbakeholdne sosialt overall, og er nervøse og trekker vekk fra øyekontakt, stort sett.

Jeg har faktisk datet ei med moderat Asperger's og en gang. Vi gikk på en kaffe sammen, og kom plutselig på å snakke om interesser. Of hun var virkelig virkelig obsessed med tog! Hun snakka mye om Thomas toget, sa at brukernavnet på youtube var [thomastogrelatert], kunne aaaalt om tog og hva som skjedde på øya Sodor, og hadde lagd fanmade Thomas tog sketcher på youtube i mange år. Synes det var nokså flaut at hun snakket så høyt og ufiltrert om dette ved kaffebordet, men prøvde å drite i det og heller tenke på at ingen rundt oss visste hvem jeg har uansett. Point being: Kanskje hun ikke brydde seg, kanskje hun aldri har blitt fortalt, eller kanskje hun ikke forstod at det mildt sagt er flaut for meg som voksent menneske å ha dyptgående samtaler om hvor mye man liker barnetv figurer.

Til sist: han med ekstrem autisme. Han var en gang i uken i lunsjen ved oss, og var på papiret en del av klassen vår, men i praksis så var han i eget klasserom/special need avdeling resten av skoleåret. Dette har på ungdomsskolen. Vi fikk beskjed på forhånd om at han hadde special needs, og behandlet han ekstra fint, spesielt siden vi kun så han en gang i uka. Han smilte og har stort sett glad, men sa ingenting. Når vi andre tok initiativ til å snakke med han så svarte han med sitt eget språk: Flakset med armer, trampet med bena, lagde høye lyder osv. Det var umulig å ikke bli glad i denne karen, han var virkelig en gledesspreder. Men det hadde fort blitt til en irritasjon om han hadde vært rundt oss i klasserommet under faktiske timer, og det var akuratt passe mengde at han med oss en gang i uka, i 30 minutter.

Så min erfaring og personlige mening er at det er bra at det finnes et navn på diagnosen Autisme, da dem med moderat til alvorlig grad autisme kan få mye til nytte ut disse diagnosene. Det er ingen spesiell medisinering som fungerer, men noen autister kan få hjelp til å bedre forstå seg selv, og samspillet med andre mennesker.

Dessverre så er det slik at jo nærmere man kommer normal og "høyfunksjonell" autisme/Asperger's, så blir det mindre og mindre til nytte for vedkommede. Jeg har et inntrykk av det er i større grad veier over til å være cope for foreldre, slik at de kan avlaste skyldfølelse, evt. få "rett" til å bagatellisere eller vite hva som er best, på vegne av ungen sin, og bruke diagnosen som et frikort.

Jo høyere funksjon det er snakk om, jo mer refleksjonsevne er det som regel også, og da ender diagnosen lett opp til å bli en diagnose som ikke gir noe svar eller hjelp, utenom en merkelagt som sier at man er født mentalt defekt, i tillegg til at andre mennesker alltid har "lov" til å undervurdere og overstyre ens egen dømmekraft, både emosjonelt og handlingsvis.

Jeg er jo åpenbart prega av hva jeg har opplevd da. Uansett om dem som leser second guesser og tenker at jeg virker typisk aspergersk eller ikke, så har jeg erfaring i å leve under diagnosen Asperger's med høy funksjonsevne. Jeg vet at jeg jeg har rett til å si at jeg vet hva jeg snakker om. Å drit i strawmans og flisespikk på utsagnene mine.