Anonym bruker
"Flygende Sjøorm"
Vet ikke hvorfor jeg skriver dette men jeg trenger å vente litt, hadde vært fint å ha det et sted før jeg glemmer det og eventuelt se om noen kan gjenkjenne seg i hva jeg har følt på i de siste to årene av livet mitt. Beklager hvis teksten er rotete, skriver lite om hvordan jeg føler meg for tiden og er ikke i rette stedet akkurat nå. Er også bare å flytte forum, men fikk ikke opprettet anonymt på diskusjoner.
For to år siden ble jeg diagnostisert med PTSD, nå endret til kompleks PTSD. På en måte er jeg ganske åpen om problemene mine, til noen folk er det ikke vanskelig å være ærlig om diagnosen min eller kort si at jeg ble miLengre enn det går det ikke. Jeg har aldri fortalt en eneste person om en hendelse hvor jeg ble mishandlet, og går fortsatt i terapi i håp om at jeg skal kunne starte på kognitiv terapi på et punkt.
For et og et halvt år siden ble jeg kastet ut av fosterfamilien min da jeg ble helt grønnsak mentalt. Senga, mørket og søvn var min beste venn og jeg ble lagt inn på sykehus flere ganger fordi jeg var undernært gjentatte ganger. Til slutt ga de opp og sendte meg videre i håp om at det kom til å bli bedre. For meg var det som å være helt alene i verden igjen, med ingen familie. Helt siden det har jeg vært konstant nummen. Følelsene mine er best forklart som fabrikkerte. Jeg er ikke glad men ikke nødvendigvis trist. Lever ikke et dårlig liv, har mange gode og noen vonde øyeblikk, men jeg merker ikke at det er noen genuine følelser der.
Sommeren her har definitivt vært den mest rusfylte perioden av alle jeg har hatt. Blandet meg med feile folka, og møtte en person som skulle vise seg å være noe helt annet enn det virket på utsiden. Ruset oss flere ganger sammen, gjorde mye faenskap og ulovlige ting, osv. Kommer til en natt hvor jeg er hjemme hos han og han spør meg litt ærlig om fortiden min og hva jeg sitter og føler på. Han nøler litt før han får meg til å sverge på hva han skal til å dele blir kun mellom oss. Dette utvikler seg til en veldig lang samtale som pågår til sola skinner igjen om hvordan vi begge egentlig har det, litt av det vi har gått igjennom og fokus på fysisk mishandling som unge.
Vi skjønte begge hva det ville si å ha «skrudd switchen av». Vi lurte vel egentlig begge på om det noen gang kom til å bli mulig å bli normal igjen, om vi i det hele tatt ville tatt sjansen om den var der.
Vi fortsetter å møtes her og der, men genuine samtaler var det ikke mye av og virket som at hensikten for å møtes bare var for sex. En av disse gangene er vi ruset på X og vi begynner på nye genuine samtaler igjen. Jeg bestemte meg for å dele noe som var ekstremt sårbart for meg, hva jeg ønsket meg mest i verden. Som er at noen bare skulle fortelle meg at de forstår hvor vondt jeg har det, har hatt det. Jeg innså ikke på det punktet at han hadde allerede gitt meg det.
Som sagt møttes vi flere ganger, men vi rusa oss hver gang vi møttes og det var ikke noe genuint eller romantisk der. Uansett så sitter jeg og tror at jeg har fått noe form av følelser for han, og det irriterte livet av meg siden han ikke visste noen tegn at han brydde seg om meg. Spol frem til noen dager siden, så ba jeg han om å gjøre meg en veldig liten tjeneste og hente noe hvor han allerede var siden jeg ikke ville møte den personen han var hos igjen. Han orket ikke. Det var tippepunktet mitt og jeg bestemte meg for null mer kontakt og tjenester for han hvis det var slik det skulle være.
Jeg fortsetter å irritere meg om hendelsen i kanskje fem timer til, jeg ligger bare i senga og grubler. Når klokka slår tre på natta begynner det å komme tårer. På det punktet var det ikke bare det jeg tenkte på, men også mye rart i livet mitt, fortiden og fremtiden, og på en eller annen måte kom alt klart for meg og switchen var på igjen. Jeg innser at jeg er glad i fyren, det vi har delt med hverandre og faktumet at jeg har hatt noen å dele det med betydde veldig mye for meg, mer enn jeg har lyst til å innrømme selv. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle han, selv om han ikke bryr seg, hvor takknemlig jeg er for hva han har gitt meg.
Fortsatte å hylgrine til klokka var seks og hodet begynte å gjøre vondt. Jeg visste at ved tiden jeg våknet så kom alt til å være tilbake til normalen, og slik gikk det også. På en måte var det fint å kunne føle igjen, og også forstå hva han betydde for meg. At jeg har mistet han gjorde ekstremt vondt. Jeg vet ikke når jeg kommer til å dele noe slikt med en person igjen kommer til å bli.
Det er så utrolig vanskelig å føle seg slik. Ensomheten er desidert det jævligste med PTSD. Jeg kan ikke dele med noen som ikke har vært gjennom det, fordi de kan prøve, men de kommer aldri til å forstå. Er det noen vei tilbake fra dette? Kan jeg bli frisk, eller ihvertfall lære å leve med det?
For to år siden ble jeg diagnostisert med PTSD, nå endret til kompleks PTSD. På en måte er jeg ganske åpen om problemene mine, til noen folk er det ikke vanskelig å være ærlig om diagnosen min eller kort si at jeg ble miLengre enn det går det ikke. Jeg har aldri fortalt en eneste person om en hendelse hvor jeg ble mishandlet, og går fortsatt i terapi i håp om at jeg skal kunne starte på kognitiv terapi på et punkt.
For et og et halvt år siden ble jeg kastet ut av fosterfamilien min da jeg ble helt grønnsak mentalt. Senga, mørket og søvn var min beste venn og jeg ble lagt inn på sykehus flere ganger fordi jeg var undernært gjentatte ganger. Til slutt ga de opp og sendte meg videre i håp om at det kom til å bli bedre. For meg var det som å være helt alene i verden igjen, med ingen familie. Helt siden det har jeg vært konstant nummen. Følelsene mine er best forklart som fabrikkerte. Jeg er ikke glad men ikke nødvendigvis trist. Lever ikke et dårlig liv, har mange gode og noen vonde øyeblikk, men jeg merker ikke at det er noen genuine følelser der.
Sommeren her har definitivt vært den mest rusfylte perioden av alle jeg har hatt. Blandet meg med feile folka, og møtte en person som skulle vise seg å være noe helt annet enn det virket på utsiden. Ruset oss flere ganger sammen, gjorde mye faenskap og ulovlige ting, osv. Kommer til en natt hvor jeg er hjemme hos han og han spør meg litt ærlig om fortiden min og hva jeg sitter og føler på. Han nøler litt før han får meg til å sverge på hva han skal til å dele blir kun mellom oss. Dette utvikler seg til en veldig lang samtale som pågår til sola skinner igjen om hvordan vi begge egentlig har det, litt av det vi har gått igjennom og fokus på fysisk mishandling som unge.
Vi skjønte begge hva det ville si å ha «skrudd switchen av». Vi lurte vel egentlig begge på om det noen gang kom til å bli mulig å bli normal igjen, om vi i det hele tatt ville tatt sjansen om den var der.
Vi fortsetter å møtes her og der, men genuine samtaler var det ikke mye av og virket som at hensikten for å møtes bare var for sex. En av disse gangene er vi ruset på X og vi begynner på nye genuine samtaler igjen. Jeg bestemte meg for å dele noe som var ekstremt sårbart for meg, hva jeg ønsket meg mest i verden. Som er at noen bare skulle fortelle meg at de forstår hvor vondt jeg har det, har hatt det. Jeg innså ikke på det punktet at han hadde allerede gitt meg det.
Som sagt møttes vi flere ganger, men vi rusa oss hver gang vi møttes og det var ikke noe genuint eller romantisk der. Uansett så sitter jeg og tror at jeg har fått noe form av følelser for han, og det irriterte livet av meg siden han ikke visste noen tegn at han brydde seg om meg. Spol frem til noen dager siden, så ba jeg han om å gjøre meg en veldig liten tjeneste og hente noe hvor han allerede var siden jeg ikke ville møte den personen han var hos igjen. Han orket ikke. Det var tippepunktet mitt og jeg bestemte meg for null mer kontakt og tjenester for han hvis det var slik det skulle være.
Jeg fortsetter å irritere meg om hendelsen i kanskje fem timer til, jeg ligger bare i senga og grubler. Når klokka slår tre på natta begynner det å komme tårer. På det punktet var det ikke bare det jeg tenkte på, men også mye rart i livet mitt, fortiden og fremtiden, og på en eller annen måte kom alt klart for meg og switchen var på igjen. Jeg innser at jeg er glad i fyren, det vi har delt med hverandre og faktumet at jeg har hatt noen å dele det med betydde veldig mye for meg, mer enn jeg har lyst til å innrømme selv. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle han, selv om han ikke bryr seg, hvor takknemlig jeg er for hva han har gitt meg.
Fortsatte å hylgrine til klokka var seks og hodet begynte å gjøre vondt. Jeg visste at ved tiden jeg våknet så kom alt til å være tilbake til normalen, og slik gikk det også. På en måte var det fint å kunne føle igjen, og også forstå hva han betydde for meg. At jeg har mistet han gjorde ekstremt vondt. Jeg vet ikke når jeg kommer til å dele noe slikt med en person igjen kommer til å bli.
Det er så utrolig vanskelig å føle seg slik. Ensomheten er desidert det jævligste med PTSD. Jeg kan ikke dele med noen som ikke har vært gjennom det, fordi de kan prøve, men de kommer aldri til å forstå. Er det noen vei tilbake fra dette? Kan jeg bli frisk, eller ihvertfall lære å leve med det?