Hei. Jeg var litt usikker på hvor jeg skulle poste det her da jeg egentlig ikke ønsker å ruse meg, men heller å kunne bruke medisinene jeg får på en bedre måte.

Jeg hadde oppstart med Aduvanz rundt August 2018 og endte opp med å stå på 50mg i ca. ett år. Bestemte meg da for å slutte da jeg følte jeg ble så tom og robotaktig av de. Før jeg begynte så hadde jeg en naturlig driv og jeg følte at det var mye enklere å komme igang med alt egentlig før jeg ble vandt til de medisinene. Så det var tanken da, at jeg skulle tilbake ditt. Gjorde aldri det.

Etter at jeg sluttet, så har jeg vært plaget av en påtrengende følelse av at jeg trenger amfetamin for å fungere i det hele tatt. Dagene mine ble og er fremdeles så tomme og tiltaksløse og jeg føler ikke at jeg klarer å finne den naturlige driven min igjen. Jeg var heller ikke ukjent med amfetamin før Aduvanz, begynte å prøve meg litt frem i 2016 men ble aldri noe stort bruk og var mer på den sjeldne siden. Men etter å ha stått på Aduvanz hver eneste dag i ett helt år så ble det vanskelig å motstå å kjøpe inn eget.

Så ja, er vel der det begynte. Høye doser, våken i flere dager i strekk, og tilbake til det "kjedelige" edru livet når det kommer. Har nådd det punktet nå at sånn og si det eneste jeg ser frem til er mer amfetamin. Jeg bruker det ikke hver dag, men kan vel si det sånn at hvis jeg venter amfetamin i postkassa, så våkner jeg av meg selv 8 om morgen når jeg ellers ville sovet til 14. Utenom det, så er jeg helt amøbe.

Må helt ærlig si at jeg er ganske fortvilet. Jeg føler meg helt ubrukelig uten amfetamin og jeg føler ikke at jeg klarer å finne tilbake til hvor jeg var. Så nå har jeg ordnet ny resept, Elvanse 20mg. Og den resepten forsvant på 6 dager. Jeg trodde at det kom til å være annerledes, at det ville være enklere å holde seg til en dose om dagen når det er resept men neida. Kan vel si at jeg spiste de pillene som godteri.

Blir litt rotete innlegg hehe. Har ikke sovet og har fremdeles litt av resepten min igjen i blodet. Uansett, jeg føler meg både forvirret og håpløs. Jeg føler at jeg burde behandle min ADHD mtp. plagene det gir, men samtidig så sliter jeg enormt mye med å regulere bruket mitt. For alt jeg vet så er det bare jeg som prøver å rettferdiggjøre avhengigheten min ved å skylde på ADHD.

Noen andre her som sitter eller har sitti i samme båt og har noen gode råd å komme med? Jeg føler at jeg burde både slutte og fortsette med disse medisinene. Ulempene og fordelene er så store at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske at jeg kunne bruke medisinene på en forsvarlig måte men kjenner at jeg er veldig usikker på om jeg egentlig får det til det.

Nå har ikke jeg erfaring med narkotika. Det er sikkert andre her som vet mer enn meg.
Men jeg har nettopp startet med Ritalin. Er på 60 mg og har brukt i 1 mnd nå.
Eneste som er er at jeg er roligere i tankene. Men i går tok jeg 40mg og tankekjøret kom i natt så jeg har ikke sovet jeg blir skremt av hvordan tankekjøret kommer uten medisinene. Jeg er også redd for å tåle de så godt at jeg ikke lenger kan få effekt av de...

Garantert nok av folk som undrer på det samme som deg TS.

Er ikke i samme båt, men har gått ca samme stien, bare bytt ut Aduvanz/Elevanse med Dextro og/eller Adderall så er det nesten helt identiskt.

Samtidig vil jeg si at forrige sommer når jeg hadde en god bøtte full av Dextro så fungerte jeg så optimalt som jeg aldri før har gjort i mitt voksne liv. Til tross for riv ruskende søvnrutine, men med evne til å i det minste slippe max-stuket, evne å løsrive seg fra låsninger, mat&drikke som normalt og sist men ikke minst ; mulighet til å gjøre fysiske anstrengelser uten å frykte for at hjerte eller hode skal eksplodere ved å ta seg en fjelltur eller lignende. Som strengt talt ikke under noen omstendigheter bør gjøres på gateamf.

Jeg tenker som så at jeg en dag kanskje vil få noe så betydningsfullt i livet, at våkenetter opphører. Og sånn sett kan fungere totalt og fullkomment, med resept, uten all dritten, og til syvende og sist akseptere stillhet og sinnsro og kjede seg i fred en og annen dag.

Jeg både tror , håper og jobber med å få det til, samme hvor mange bedritne tider som skulle måtte komme før man kanskje lykkes.