Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  27 2778
Vurderer å ta meg en heidundrende tripp med begge disse stoffene i kombinasjon nå i ettermiddag, men jeg finner veldig lite informasjon om denne blandingen på nettet.

Om selve trippen blir krevende spiller ingen trille, men dere som har litt mer peiling på farmakologi kan kanskje si noe mer om dette er potensielt farlig?

Og vil sitronsyre ved lemontek-metoden kunne rekonvertere muskimol?
Ser ingen grunn til at der skal være fysisk problematisk. Du kan jo prøve en kicker med lav dose noen dager før.
Sitat av Relevant Vis innlegg
Ser ingen grunn til at der skal være fysisk problematisk. Du kan jo prøve en kicker med lav dose noen dager før.
Vis hele sitatet...
Takk for svar.

Jeg har konkrete planer for akkurat i dag og har allerede fastet og psyket meg opp i noen dager for å gjøre meg klar for dette opplegget som skal fungere som en substitutt for en begravelse jeg ikke fikk gått i pga. alt dette jævla koronastyret.

Jeg bare hopper i det så får jeg se hvordan det går.
R.i.p 23.04.2021
Husk rapport !
Anonym bruker
"Irritert Mår"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hvilke doser planlegger du?
Sitat av Tarm Vis innlegg
Husk rapport !
Vis hele sitatet...
Jeg skal vurdere å skrive en hvis jeg klarer å skrive noe som ikke blir alt for personlig og sutrete.


Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hvilke doser planlegger du?
Vis hele sitatet...
Ca. 5 gram fleinsopp og 2 - 4 gram fluesopp.
Sitat av Knask Vis innlegg
Ca. 5 gram fleinsopp og 2 - 4 gram fluesopp.
Vis hele sitatet...
Har erfart at fluesopp plukket sent på året er mindre potent enn de man plukker ila sommeren. Men så varierer styrken mye fra sopp til sopp uansett. 2-4 gram er lite, du merker kanskje litt ekstra energi og muligens mer zen til sinns, så mye zen som man kan bli på 5 gram flein
Det høres nesten selvdestruktivt ut. Uansett så er det veldig interessant, fem gram fleinsopp i seg selv er helt vilt.
Anonym bruker
"Irritert Mår"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ja, syntes også det hørtes ut som veeldig mye flein og lite fluesopp.

Passe rekreasjonsdose på flein er vell ca 1,5g. Mens fluesopp er ca 15g. Hvis jeg var deg som tydeligvis har høy toleranse på flein så trur jeg at jeg ville gått for 3g flein og 15g fluesopp
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ja, syntes også det hørtes ut som veeldig mye flein og lite fluesopp.

Passe rekreasjonsdose på flein er vell ca 1,5g. Mens fluesopp er ca 15g. Hvis jeg var deg som tydeligvis har høy toleranse på flein så trur jeg at jeg ville gått for 3g flein og 15g fluesopp
Vis hele sitatet...
15 gram er litt mye. Det er godt innenfor det deliriske spekteret, kan bli passe skummelt dette. 8-10 (12 hvis man liker spenning) er det som anbefales for en grei opplevelse uten særlig risiko for å bli koko og kanskje gjøre noe dumt.

Vil også nevne at det er usikkert hvor mye ibotensyre man klarer å omdanne til muscimol ved hjelp av tørking/curing og/eller koking ved 80-90 grader. Ibotensyre er en potent nervegift som kan potensielt drepe hjerneceller (gjorde det i allefall hos mus når de fikk ibonsyre injisert direkte gjennom kraniet). Det er ukjent om leveren er nok til å dekarboksylere resten av ibonsyre som måtte være igjen i soppen til muscimol, og om ibotensyre kan krysse blod-hjerne-barrieren.

Så rød fluesopp kan være farlig ikke bare fordi den kan drepe ved overdose, men også potensielt fordi den skader hjernen.
Sist endret av Stray Wanderer; 26. november 2020 kl. 20:22. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Knask Vis innlegg

Jeg bare hopper i det så får jeg se hvordan det går.
Vis hele sitatet...
Det gikk greit.
Svarer dere i morgen når jeg kan fokusere og tenke normalt igjen.

Sitat av Stray Wanderer Vis innlegg
Har erfart at fluesopp plukket sent på året er mindre potent enn de man plukker ila sommeren. Men så varierer styrken mye fra sopp til sopp uansett. 2-4 gram er lite, du merker kanskje litt ekstra energi og muligens mer zen til sinns, så mye zen som man kan bli på 5 gram flein
Vis hele sitatet...
Jeg har lang erfaring med fleinsopp og en god del erfaring med fluesopp hver for seg, men dette var første gangen jeg kombinerte begge to.
Og planen min var hele tiden å klargjøre meg til en level V tripp på kun fleinsopp, som kan være krevende nok i seg selv, men ved nærmere ettertanke noen timer før trippen hadde jeg en anelse om at å slenge på litt fluesopp i tillegg kunne være interessant å teste ut og muligens gunstig for det jeg ønsket å oppnå.
Jeg endte til slutt opp med 5 gram fleinsopp og 5 gram fluesopp + ca. 3 - 4 gram fluesopp fordelt på noen bongtrekk.
Selv om doseringen av fluesopp var relativt beskjeden satt det utvilsomt et annerledes preg på opplevelsen.


Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ja, syntes også det hørtes ut som veeldig mye flein og lite fluesopp.

Passe rekreasjonsdose på flein er vell ca 1,5g. Mens fluesopp er ca 15g. Hvis jeg var deg som tydeligvis har høy toleranse på flein så trur jeg at jeg ville gått for 3g flein og 15g fluesopp
Vis hele sitatet...
Forrige gang jeg trippet på fleinsopp er over to år siden så toleransen min burde være normal, men jeg har vel snart 10 års erfaring og en del svært krevende tripper med nesten like høye doseringer i andre kombinasjoner bak meg så jeg vet hva jeg går til og det skremmer meg ikke på samme måte som det gjorde da jeg var ny i gamet.

Dette var første gangen jeg skulle oppleve en tripp av såpass høyt kaliber, med potensiell synergisk effekt for alt jeg visste, helt alene så jeg ville ha litt kontroll og samtidig være i stand til å gjennomføre målet mitt.

Sitat av Relevant Vis innlegg
Det høres nesten selvdestruktivt ut. Uansett så er det veldig interessant, fem gram fleinsopp i seg selv er helt vilt.
Vis hele sitatet...
Trippen ble fantastisk vellykket.
Kanskje det aller mest intense jeg har opplevd mtp. sanseinntrykk og spiritualitet over flere faser og gjennom flere lag (jeg har ingen andre måter å beskrive det på atm).
Spesielt èn opplevelse var så sterk, god, rørende og fantastisk at jeg fremdeles får gåsehud helt fra leggene og opp i bakhodet bare av tanken på det.

Det har dog blitt en del brainfarts i løpet av dagen og jeg følte meg påvirket og svært sliten da jeg våknet i dag tidlig så må ha et par dager på å hente meg inn igjen mens jeg fordøyer denne opplevelsen og alle inntrykkene før jeg kan beskrive det nærmere.

Da kommer jeg tilbake til dette med selvdestruktivt, som du påpeker.
Sist endret av Knask; 27. november 2020 kl. 17:07. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
R.i.p 23.04.2021
Fint og høre at det gikk bra med deg, ble lit nervøs når du nevnte den komboen der. Det er for erfarne psykonauter ,men du har tydeligvis god erfaring
Det her var interessant! Følger med på denne! Håper du kommer deg og at du får slappet av og reflektert over trippen, og at du kan begynne med å re-integrere opplevelsen snarest. Dette blir artig å høre om =)
Spesielt èn opplevelse var så sterk, god, rørende og fantastisk at jeg fremdeles får gåsehud helt fra leggene og opp i bakhodet bare av tanken på det.

Det må du fortelle mer om!
▼ ... over en måned senere ... ▼
Anonym bruker
"Fiendtlig Fåvne"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hører gjerne om hvordan det gikk.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hører gjerne om hvordan det gikk.
Vis hele sitatet...
Beklager at dette har tatt litt tid, men jeg tok meg en liten ferie fra forumet.

Nå må jeg må bare gå over det første utkastet et par ganger og finne ut hva jeg skal ta med og ikke.
Det blir en lang rapport med foranledning til trippen, trippen i seg selv og tanker jeg har gjort meg i ettertid.

Jeg regner med at den kommer i løpet av denne uka.
Sist endret av Knask; 12. januar 2021 kl. 00:27.
Nå er jeg endelig ferdig med å finskrive denne første tripprapporten min, som jeg forøvrig bevisst har lagt litt på is.

Det er det flere grunner til, men det er ikke til å legge skjul på at opplevelsen og foranledningen er dypt personlig og hele rapporten vil bære preg av dette.
Skyldfølelse, sorg, savn... Ja, egentlig et innblikk i hvordan psyken min henger sammen og dermed sette meg selv i en sårbar posisjon som jeg på ingen måte føler meg komfortabel med, hverken for meg selv eller for andre.
Det er ikke min greie.
Ei heller det å benytte meg av enkelte ord og formuleringer som nesten har fått meg til å svelge mitt eget oppkast flere ganger mens jeg skrev dette.
Det er èn ting.
Så kommer man til det faktum at det jeg opplevde var så givende, sterkt og intenst at det blir enda vanskeligere å sette ord på det på en måte uten at man føler at man tramper på hellig grunn eller at rapporten blir intetsigende i forhold til det jeg opplevde og følte der og da.
Dessuten er det mange år siden jeg leste en bok sist og det gjør at språket og kvaliteten på det jeg prøver å formidle blir kraftig forringet i forhold til ønsket nivå.
Det skal også nevnes at jeg har holdt det tilbake fordi jeg nødig vil oppfattes som en selvmedlidende fjasemystiker og dermed blir sett på som han der skrullingen uten kredibilitet på forumet, men for å få en helhetlig forståelse av hvordan ting var og opplevdes - både før, under og etterpå, har jeg bestemt meg for å ta det med likevel så kan dere heller lese litt mellom linjene slik at jeg slipper å imitere hundrevis av rapporter som er postet her fra før ved å forklare hvordan psilocybin virker til det kjedsommelige.

Jeg kommer også til å bruke mine egne fotografier som virkemidler i denne rapporten.
Håper at teksten er brukbar og blir fremstilt på en interessant måte.


Foranledningen til trippen:


Jeg begynte å kjenne det på meg flere uker i forveien.
At nå var jeg klar for en skikkelig tripp igjen, men når jeg først benytter meg av psykedelika pleier jeg å vente til helt spesielle dager for sette prikken over i-en.
Denne gangen visste jeg ikke helt hva jeg ventet på, men kanskje en orkan, den første snøen, geminidene (årets kraftigste metorittsverm) eller noe annet for å gjøre settingen så spesiell som mulig.
Og det er ikke til å stikke under en stol at man ønsker å føle seg godt mentalt rustet på forhånd heller, men trippen skulle gjennomføres det var helt sikkert.
Jeg følte et sterkt behov for såkalt åndelig fornyelse - og samtidig få tømt dassen, som man sier på godt norsk.

Ting hadde vært turbulent i løpet av de siste årene og jeg begynte egentlig å bli møkklei av hele tilværelsen for å si det rett ut.
Drittlei av å konstant forbarme meg over venner og nær familie uten å få utløp for mine egne behov.
De som kjenner meg her inne vet at jeg har hatt en spesiell oppvekst med temmelig ekstrem vold, narkomane og alkoholiserte foreldre, skyteepisoder i hjemmet osv.
Nå var broren min suicidal pga. store angstproblemer etter å ha funnet sin egen far skutt i filler som barn, moren min var suicidal og ble tvangsinnlagt etter selvmordsforsøk som hun feilaktig bebreidet meg for, søsteren min var alkoholiker og hadde gått fra forstanden og en av mine aller nærmeste venner var tungt narkoman.
Og jeg visste godt hvordan dette kom til å ende til tross for iherdige forsøk på å hjelpe som hadde pågått i en årrekke.

Det var bare et spørsmål om tid før jeg kom til å få en telefon med dødsbudskapet og alt dette ytre presset begynte å gjøre meg mer og mer rasende.
Faktisk så rasende at da jeg opplevde litt motgang mens jeg gamet, reiste jeg meg opp og slo med all kraft i et kjøleskap så hånda knakk på tre steder og det ene beinet stakk nesten ut gjennom huden midt i håndflaten. Totalt seks brudd bare i høyrehånda fordelt på to episoder.
Nå er det på tide å tenke på deg selv! , sa terapeuten en uke senere da jeg dukket opp til timen med hånda i gips og motvilling forklarte hva som hadde skjedd.
Hun kjente til hele forhistorien min og hvordan de siste årene hadde vært - og dessuten kjente hun godt til familien min ettersom hun hadde hatt ansvaret for en barnevernsak mot min alkoholiserte og fullstendig rabiate søster.
Ikke lenge etter dette var jeg hos tannlegen.
Etter at kontrollen var ferdig ba tannlegen assistenten om å la han få noen minutter med meg alene.
Etter at hun hadde gått ut begynte han å vise frem røntenbilder av kjevepartiet mitt
og forklarte anatomien rundt dette.
Han spurte deretter om jeg opplevde hodepine eller nakkesmerter, noe jeg bekreftet at jeg ofte opplevde.
Han forklarte videre at han kunne se endringer i kjevebeinet og at dette tydet på langvarig stress og hardt sammenbitte tenner og at han oppfordret meg til å søke hjelp.
Terapeuten hadde nok rett.
Det var tid for å begynne å tenke på seg selv nå, men jeg følte meg ikke helt klar ennå.

Så var det denne narkomane vennen min da. Ludvig.
Det viste seg at etter hvert som han ble dårligere, ja, jeg opplevde det som om han var syk, hadde misbrukt navnet mitt for å komme seg lettere ut av kniper han selv hadde satt seg i.
85 k i narkogjeld, voldssaker osv.
Det gamle ryktet mitt var noe som hadde hjemsøkt meg i over et tiår og dette visste han godt, men taktikken hans fungerte og han fortsatte å bruke navnet mitt til tross for dette, til og med i en mishandlingssak mot sin samboer.
At jeg skulle komme og knuse trynet på vedkommende for penger hvis det og det skjedde.
Det var dette som fikk begeret til å renne over for min del.
Nå var det bare å kutte ut uromomentene i livet, inkludert Ludvig, selv om det var en av mine beste venner og dette gjorde jævlig vondt.
Kanskje dette virkemiddelet kunne fungere?
Jeg tvilte på det, men jeg håpet at det kunne være en øyeåpner at vennene begynte å sette foten ned når redningsaksjoner fånyttes hadde pågått i årevis.
Og for å si det rett ut var jeg forferdelig lei av å bli utnyttet, stjålet fra, løyet for og bedratt.
Det ble omsider stille på facebook, snapchat og på telefonen min.
Han skjønte godt hva som hadde skjedd og hvorfor det skjedde.
Jeg hadde ikke sett han på en stund da vi plutselig møtte hverandre på butikken da jeg var i hjembyen for å handle knark.
Ingen av oss sa noe.
Den lille tassen ga meg et spørrende blikk med de store brune øynene sine mens vi stod der kun et par meter fra hverandre, men jeg ble så perpleks at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre og vendte ham ryggen i ren refleks og gikk mot kassen, selv om jeg egentlig hadde lyst til å bare gi han en god klem, filleriste han, kidnappe han i noen uker - samme faen hva det var så lenge det kunne få han til å bli nykter.
Fy faen, tenkte jeg. Hva faen er det jeg gjør?
Jeg begynte å svette på ryggen og følte meg som et forferdelig utskudd.
Det hadde gått noen måneder da jeg døgnvill og forvirret våknet sent på kvelden en gang og rullet meg til siden for å plukke opp telefonen som lå på gulvet ved siden av sengen.
Det var unormalt mye trafikk og jeg fikk umiddelbart en ekkel følelse i hele kroppen mens jeg åpnet den første og beste snappen.

"Har du hørt dette med Ludvig?"
- Nei, hva da?
"Han er død."

Jeg satt meg opp på sengekanten mens de irrasjonelle tankene og tårene begynte å presse seg på.
Skyld, skam, bunnløs sorg og fortvilelse - og enda dypere raseri.
Jeg håpet at jeg skulle få en bekreftelse på at det ved en feil var fentanyl i knarket hans sånn at jeg kunne få en grunn til å begynne i en ende i narkomiljøet og legge det flatt ved bruk av grov vold.
Jeg husker godt da han som en utrolig snill og strukturert ordensmann hadde begynt å røyke cannabis noen måneder etter at jeg flyttet fra hjembyen min for å starte på nytt og slippe unna fortiden min til en viss grad.
Dette likte jeg svært dårlig selv om jeg satte stor pris på selskapet hans mens vi satt der og relflekterte over livet, spiste og lo sammen.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere gamle ringrever som har vært en stund i gamet, men enkelte venner har noe ved seg som gjør at man aller helst ikke vil at de skal ha noe med narkotika å gjøre.
Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men det var noe med som føltes galt.
Tiden gikk og etter hvert begynte han å bli rarere og rarere samtidig som den karismatiske personligheten begynte å forsvinne.
Nå var det ikke snakk om kun cannabis lengre, skjønte jeg.
Dette fortsatte helt til fyren var redusert til et vrak full av ocd, tvangsnevroser, ticks og alle de andre verste tingene man assossierer med langvarig narkomisbruk.
Den vanligvis fine og ryddige leiligheten hans var knust og full av rot og griseri, førerkortet var beslaglagt... Ja. Dere skjønner sikkert tegningen.

Disse tankene fortsatte i uka som kom, mens jeg fikk mer og mer informasjon om hva som hadde skjedd.
Ludvig hadde vært så rusa i dagene før han døde at en annen narkoman kompis hadde tatt av klærne hans og slept han inn i dusjen og deretter satt på iskladt vann for å få han til å våkne igjen som siste skanse før ambulansen ble tilkalt.
Da han endelig våknet iskald og avkledd ble han rasende, men etter en forklaring på hvorfor, hadde han blitt sittende der selv med dusjhodet i hånda for å holde seg våken.
Storebroren fant han død sittende i godstolen sin med et pizzastykke noen dager senere.
Dødsfallet var selvforskyldt, det var det heldigvis ingen tvil om og de irrasjonelle hevntankene forsvant, men jeg kjenner meg selv godt nok til at jeg med sikkerhet kunne fastslå at sorgen jeg følte kom til å vare lenge.
Dødsfall og savn har alltid vært min største svakhet.
Det var noe som lå i familien på farsiden, hadde jeg alltid fått høre under lignende omstendigheter tidligere.


Begravelsen ble halvannen uke etter dødsfallet og det var under denne perioden det var et kraftig lokalt koronautbrudd som gjorde det svært vanskelig å få anledning til å gå i begravelsen av forskjellige årsaker.
I tillegg kom jeg på en tidligere opplevelse under en tripp etter et dødsfall i nær familie som var meget givende så jeg bestemte meg for å ta den trippen jeg hadde lengtet etter.
Dette skulle være en svært kraftig tripp.
Og den skulle gjennomføres samme dag som Ludvig ble begravet.
Dette tidspunktet var perferkt og jeg var sikker på at den avdøde hadde satt stor pris på denne spesielle avslutningen mellom oss to.
Samtidig virket det meget interessant å finne ut av hvordan dette ville påvirke sørgeprosessen.
Jeg begynte å faste fire - fem dager før, kuttet ut cannabis, betalte alt av regninger og blakket meg fullstendig for å ikke ha råd til mat sånn at det var umulig å backe ut av opplegget jeg hadde forestilt meg.
Nå var det bare å velge et passende sted å gjøre dette på og fastsette endelig dosering av fleinsopp.
Valget falt på et aldeles nydelig sted hvor jeg hadde hatt med Ludvig flere ganger for å prøve å påvirke han positivt med naturopplevelser mens han gradvis ble sykere og sykere.
Vi hadde fine opplevelser sammen, men å bevitne dette totale forfallet uten å kunne gjøre stort med det var såpass vondt at jeg ikke lenger satte pris på stedet hvor jeg hadde vandret rundt i mange år for å finne sinnsroen når jeg følte behov for det.
Kanskje det var mulig å ta dette stedet tilbake igjen nå?
Konfrontere meg selv med minnene og muligens klare å sette pris på det igjen uten å visualisere seg det grusomme synet og følelsen av total hjelpesløshet mens en venn var i nød?


Dagen kom og jeg var klar.
Sultfølelsen hadde gitt seg og jeg følte meg energisk, årvåken, full av driv og klar i hodet - akkurat som planlagt.
Været var fantastisk og det var krystallklar luft og vindstille ute, hvilket var en sjelden luksus i denne delen av landet som er så forblåst at trærne langs kysten gror i samme retning som nordvesten.
Jeg hadde satt opp en spilleliste på Spotify med musikk jeg hadde spart på til spesielle anledninger.
Fem gram fleinsopp var doseringen jeg hadde landet på, men jeg tenkte at det kanskje kunne være interessant å spe på med litt fluesopp også.
Hver for seg var begge disse soppene meget givende på hver sin måte, men jeg hadde ingen erfaringer med kombinasjonsrus med disse stoffene så jeg henvendte meg til dere her på freak i siste liten som dere kan se ovenfor.
Arbeidsdagen var slutt 15.00 og jeg begynte å bevege meg hjemover i det vakre og
dunkle ettermiddagslyset med høy fargemetning i det solen var på vei bak den lave horisonten.
Store parktrær med hengende greiner kastet lange skygger i det oransje lyset i det jeg passerte under dem.
Dette føltes så forbanna perfekt at jeg følte meg meget godt rustet for alt av sanseinntrykk som måtte bli kastet mot meg under denne kraftige trippen.
Selve trippen:

Fleinsoppen ble preparert og blandet ut i te mens fluesoppen ble droppet.
Fem gram av hver + noen gram fluesopp ekstra som ble inntatt i noen kraftige bongtrekk.
Jeg satt på Radioresepsjonen for å sørge for å ha en hyggelig og lun stemning rundt meg og dermed sørge for en smidig og trygg takeoff.
Det gikk vel i underkant av 20 minutter før det begynte å skje saker og ting.
Og det føltes ekstremt mye sterkere og virkningen kom betydelig tidligere enn vanlig.
Da tenker jeg på den energifølelsen preget av engstelse som brer seg fra beina og videre ut i kroppen mens man ikke er helt sikker på om man begynner å få kalde føtter eller om det bare er følelsen av soppen som begynner å virke.
Føelsen ble bare sterkere og sterkere og kroppstemperaturen begynte å stige såpass mye at svetten begynte å renne nedover pannebrasken til tross for at termostaten bare var satt til 21 grader.
Jeg begynte å føle meg som en trykkoker som hadde blitt presset langt utover det forsvarlige og var klar til å eksplodere med voldsom kraft.
Jeg forstod fort at dette kom til å bli den kraftigste psykedeliske opplevelsen jeg noen gang hadde hatt.
Og begynte å trekke paralleler til fjollehodene som drev og leflet med kjernefysiske våpen og skremte vettet av seg selv og resten av verden på femtitallet.
Skulle dette bli mitt personlige Castle Bravo?
Mye tydet på det - og det fikk så være, jeg var klar for alt, betrygget jeg meg selv med.

Det var tid for å bevege seg ut i naturen og ned til havet og videre til det lange neset med alle de små idylliske sandbuktene som strakk seg langt ut i havgapet.
I det jeg akkurat hadde kommet meg ut av døren og skulle til å sette meg på sykkelen for å rulle nedover dreit jeg på meg.
Jeg kunne ikke tro det. Jeg kunne faen ikke tro det!
Her står jeg som en voksen mann og driter på meg....?!
Jeg vet ikke hva det var som forårsaket det. Soppen eller tarmsystemet som reagerte spontant på føde etter mange dager uten mat, men det skjedde og jeg skammet meg dypt og inderlig før jeg spontant brøt ut i en hysterisk kvekkende sopplatter som kom fra dypt inne i kroppen et sted.
Etter å ha dusjet i full fart og kastet klærne var det dags for å prøve igjen, men i løpet av denne korte tiden begynte stoffene å virke visuelt.
Ikke spesielt mye, men ting begynte å flyte i sidesynet og varme farger fikk litt høyere metning med tendenser til endrede fargetoner, men det var ikke kraftigere enn at det så ganske normalt ut når jeg så direkte på det.
Soppfølelsen var derimot meget markant allerede.

Da jeg syklet under noen gatelys med LED-belysning begynte det å bli rart.
Det er vanskelig å sette ord på hva som skjedde, men for hvert lys jeg passerte under føltes det som om de få tidelene av et sekund når det lyner på nattestid og man tydelig kan se alt rundt seg før det blir mørkt igjen.
Følelsen var bisarr, men jeg likte det. Og da passet godt til musikken jeg nå hadde på øret.
Triumph - Nervous_testpilot, fikk meg dessuten til å bli veldig nostalgisk og jeg begynte å tenke på de tidligere dagene med gamle konsoller, Axxxo's sine keygens og chiptunes mens jeg suste nedover bakkene på sykkelen.
Da jeg kom ned til havet organiserte jeg tingene jeg hadde i lommene og
satte på en hodelykt så jeg ikke skulle skremme noen mens gikk gjennom den mørke
skogen på vei ned til stranda.
Det har jeg gjort før mens jeg trippet og den følelsen var ikke spesielt god.
Det fikk meg til å føle meg som et farlig og perverst rovdyr som pesende lusket rundt i mørket og denne følelsen ville jeg for en hver pris unngå denne gangen.
Da jeg omsider kom meg ned på stranden var det ingen tvil lengre, nå trippet jeg hardt.



Stjernehimmelen var blitt tredimensjonal.
Jeg kunne tydelig se hvordan stjernene var plassert i forhold til hverandre og hvis jeg fokuserte på et av områdene som tilsynelatende var mørkt og kjedelig kunne jeg se at det egentlig ikke var det likevel.
Det var millarder av stjerner og galakser bak de mest prominente stjernene man vanligvis ser og sånn fortsatte det i det uendelige.
VHS hadde spontant blitt til 4k HDR og lydene var avansert hi-res audio.
Plutselig kom romstasjonen farende over himmelen og denne ble jeg stående å se på helt til den ikke var synlig lengre mens jeg tenkte på alt det som var mulig å tenke om den og sikkert mer enn det også.
Jeg var full av forundring og ærefrykt mens jeg tok noen blikk i samtlige retninger for å finne noe jeg kunne hvile øynene på.

Stranden jeg befant meg på var stor i utgangspunktet. Ca. 1.5 kilometer, men nå føltes den enorm. Uendelig!
Jeg begynte å stabbe meg bortover mot neset, mens den tykke frostrøyken veltet ut av meg.
Plutselig skvatt jeg til da jeg tråkket i noe som lagde lyder og kraftige vibrasjoner som forplantet seg fra føttene, opp i ryggen og inn i alle nervetråder og helt opp i hodet.
Jeg stod midt i en ansamling av små og porøse skjell som hadde blitt skylt på land.
Noe så utrolig snodig, tenkte jeg.
Jeg måtte prøve å replisere lydene ved å stå der og stampe forsiktig med føttene i skjellhaugen.
Joda, det føltes akkurat like intenst for hver gang føttene mine knuste tusenvis av tomme og døde skjell.
Et klimaks som ville fått enhver ASMR-fanatiker til å gå fullstendig av hengslene.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg stod der, men etter en stund bestemte jeg meg for å bevege meg over sandvollen som oppstår langs sandstrender pga. vind og bølger og ned i et slags synkehull som lå godt skjult i terrenget.
En halvsirkel som er ca. 30 meter lang, ti meter bred og fem meter dyp.
På den flate delen av hullet er det en fjellvegg og den halvsirkelformede delen har bratte sider med sandvegger som kastet skygger og skapte en dramatisk stemning i det kraftige månelyset.
Det ser ut som en naturlig aula med scene.
Et fantastisk vakkert og spesielt syn!
Begeistringen toppet seg da jeg tenkte over at hullet resirkuleres og fornyes hver gang det er en kraftig storm og stormfloen fyller hullet med vann og igangsetter renselsesprosess.
Grillkull, fotspor, krabbeskall og all menneskelig aktivitet ble visket ut og man startet med blanke ark igjen.
Denne symbolikken fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min og jeg skulle ønske at Ludvig og jeg kunne hatt den opplevelsen sammen istedenfor å sitte der som to passive søppelstonere da vi var der sammen.
Joda, vi hadde det fint her vi også da vi var her, men dette var helt unikt!
Nå var det tid for å sette inn øreproppene og kicke trippen ordentlig i gang med auditiv stimuli da jeg fremdeles var på stigende rus.
Vibe tribe - Story of DMT, var det første som kom på - og Gud bedre meg hvordan det tok av i skyggene nedi dette jævla hullet!
Fraktaler og mønstere begynte å danne seg i mørket, men ble mindre synlige når jeg kikket opp på flomlyset fra månen.
Det føltes betryggende.
Månen skulle være min personlige totem som kunne holde meg nogenlunde forankret i virkeligheten hvis dette gikk helt over styr, tenkte jeg.
Var det tiltenkt at sangen jeg hørte på var strukturert som en kraftig tripp forresten?
I så tilfelle var jeg mektig imponert - og det virket som en felles hemmelighet mellom Vibe Tribe og psykonauts som ingen andre var i stand til å forstå før de hadde fått seg en kraftig psykedelisk opplevelse.
Så var jeg tilbake til synkehullet igjen.
Det var blitt vanskelig å skille mellom hvor sandveggene sluttet og stjernehimmelen startet og det tok ikke lang tid før himmelen begynte å flomme nedover i hullet i takt med musikken.
Som en viskøs tung damp med fraktaler og knalske farger i de mørkeste delene av hullet.
Fornyelsen og renselsesprosessen var i gang, men nå begynte jeg å bli litt småredd for dette var jo bare starten på det jeg hadde begitt meg ut på.
Pust med magen og slapp helt av , tenkte jeg.
Jeg tok et par dype åndedrag med øynene lukket, hallusinasjonene i mørket under øyelokkene virket noe tryggere enn galskapen som foregikk utenfor.
For hver utånding flommet det tykk frostrøyk ut av meg og følelsen var dypt beroligende og terapeutisk.
De vonde følelsene og alt raseriet som hadde klort seg fast inni meg forlot kroppen min gradvis for hver utånding, men her var det store reserver å ta av, det visste jeg godt.
Det føltes som ren eksorsisme som var så god at jeg hadde lyst til å grine av glede, men jeg var for oppgiret og vill av begeistring samtidig som det føltes bittersøtt og forvirrende.
Ludvig var tross alt død og jeg kom aldri til å se han igjen samme faen hvor godt jeg hadde det.

Jeg fikk omsider kavet meg ut av hullet og trasket videre mot målet mitt med ett bein foran det andre.
"Stødig fremgang, men ikke stress!"
Tid hadde jeg mer enn nok av, tenkte jeg for å berolige meg selv.
Nå var trippen på et helt annet nivå og det var ikke mulig å skille mellom hav og himmel lengre.
Det var heller ikke mulig å fastsette avstander og dybde og jeg endte opp med å gå rett på sjøen i et mislykket forsøk på å bevege meg videre i rett retning etter å ha blitt distrahert en rekke ganger.
Og det begynte å fare en mørk skikkelse over himmelen i det venstre sidesynet mitt samtidig som jeg følte at noen betraktet meg fra avstand.
Det føltes ikke truende, men det var noe der.
Akkurat hva "hvor" var hadde jeg ikke svar på, men et eller annet sted, i en eller annen dimensjon med kontakt til min umiddelbare nærhet.
Jeg hadde hatt kontakt på forskjellige måter med såkalte entiteter fire-fem ganger tidligere under kraftig psykedelisk rus og konkluderte med at det var nok noe sånn som foregikk.
Og den mørke skikkelsen minnet litt om noe jeg tidligere hadde sett under påvirkning av panterfluesopp så det kunne godt være fluesoppen som begynte å sette sitt preg på rusen.

Nå befant jeg meg på et sted hvor Ludvig og jeg hadde hatt en subtil, men likevel mektig naturopplevelse sammen da jeg hadde fått dratt han med med meg ut i nattemørket for å gå tur og prøve å banke litt vett inn i skallen hans under stjernehimmelen.
Vi hadde gått på stranden og pattet på hver vår joint en liten stund da vi kikket bak oss og oppdaget at fotsporene våre glødet av blågrønt lys.
Fra der vi stod og 20 - 30 meter bak oss.
De døde trøtte narkoøynene hans lyste opp og mens vi stod der griserusa i hasjtåke og kraftig rus på edibles mens vi hvinte av begeistring tok det litt tid før vi skjønte hva som hadde skjedd.
Bølgene fra havet hadde skylt millioner av morild opp på land under uvær og blandet de små skapningene inn i den fuktige sanden som deretter holdt dem i live lenge etterpå.
Disse ble trigget av føttene våre og lyste kraftig opp i fordypningene i sanden.

Nå var det bare å forsere en hyperavansert mekanisk innretning før jeg var ved den første bukten ute på neset; en grind langs en inngjerding.
Det var tau, hengsler, treverk...
Nei, herregud for en ballade!
Til slutt forstod jeg at det var mulig å komme seg over via en velbygget gardintrapp i tre som gikk over gjerdet langs grinden, men jeg måtte kneppe opp jakken for å slippe ut all varmen som hadde oppstått etter dette evinnelige kavet og de mentale strabasene jeg var utsatt for.
Jeg ville nødig bli svett og begynne å fryse på dette kritiske punktet.
Å være dassvåt på føttene etter å ha gått på sjøen var mer enn nok.

På toppen av sandvollen som skjulte en langrunn og meget idyllisk bukt ble jeg stående og betrakte utsikten en stund, ihvertfall i den grad jeg var i stand til det mellom hallusinasjonene og fraktalene som danset vilt i mørket rundt meg.
Jeg forundret meg over at jeg i det heletatt var i stand til å bevege meg rundt og være såpass oppegående som jeg var til tross for at jeg trippet så hardt som jeg gjorde, men nå begynte det å ligne mer og mer på interaktiv POV-media av ukjent art enn en tripp i tradisjonell forstand - og jeg var antennen som fanget opp signalet for de respektive frekvensene som ble kringkastet av noe eller noen, i all hemmelighet.
Steinene som var spredd på stranden i denne bukta var blitt levende vandresteiner som gled lydløst bortover hvor enn de måtte være på vei og den mørke skikkelsen på himmelen for forbi meg igjen.
Minnene fra en date med en ung dame begynte å manifestere seg og jeg kunne se hvordan vi satt rundt bålet nede ved en av steinene hvor vi delte grillmat og en flaske med rom.
Jeg gled ned til steinen og satte meg på den for å kjenne nærmere på dette samtidig som Infected mushroom - Heavyweight begynte å spille i ørene.
I det jeg satt meg ned på steinen og lente meg fremover mens jeg begravet hodet i hendene, akkurat i der hvor jeg satt på denne daten, vippet jeg 360 grader rundt min egen akse som en fotballspiller på et av disse gamle brettspillene og var tilbake der jeg satt for over ti år siden.
Hun kikket lurt på meg med et frekt smil og dyttet meg forsiktig, men bestemt bakover på
steinen - og røsket av meg bukser og boxershorts før hun gikk løs på meg som en utsultet kalv - før vi knullet vettet av hverandre i flere omganger i løpet av denne natten.
Opplevelsen var så virkelighetstro og livaktig at da jeg omsider klarte å stable meg på beina igjen følte jeg meg oppriktig talt nypult.

Månelyset, himmelen, fjellknausene, havet og stranden hadde nå endret farge og viste seg mer i gråtoner i denne forvellede levende suppen som hadde blandet seg sammen for en stund siden.
Det var umulig å si om jeg var krympet eller om avstandene og dybden hadde økt, men jeg kunne ikke orientere meg så jeg ble stående og det føltes som om jeg stod i en timelapse i flere forstander.
På en side var det de visuelle inntrykkene, men samtidig alle minnene fra fre dette området og jeg kunne igjen både se og føle det som skjedde utenfra.
For å nevne noe:
Parfymelukten fra moren til en kompis som var med på en tur for 25 år siden, lydene og følelsen fra tøyet som beveget seg den gangen, buldringen fra havet, måkeskrikene den utømmelige barslige entusiasmen og energien vi hadde som barn ,ja, kort sagt ble minnebanken endevendt, interaktiv og gjenopplevbar. En visuell og spirituell tidsmaskin i tredjeperson.
Følelsene og opplevelsene var ikke mine der og da, men de var blitt en del av grunnfjellet på dette stedet og jeg hadde bare spoofet signalet.

Jeg nappet ut ørepluggene og hadde tydeligvis beveget meg et godt stykke til en ny og mer skjermet bukt uten at jeg kunne redegjøre hvordan dette hadde foregått.
Hodelykten hadde vært avslått siden jeg kom ned på stranden da det ikke var noen fare for å overrumple noen i såpass åpent terreng, men i det jeg skulle forsere sandvollen som skjulte dette området kikket jeg rett på en skikkelse bare noen meter foran meg.
Denne skikkelsen var en ekte person.
En person som stod der i mørket og tilsynelatende nøt havet, naturen og stillheten.
Bukten var mer en stor nok for oss begge, men dette var så flott å oppleve at jeg ville ikke ødelegge øyeblikket for denne personen ved å presse meg på så jeg listet meg avgårde så
casual og stille som overhode mulig - og gikk et lite stykke før jeg satte på hodelykten for å late som om jeg ikke hadde vært der i det hele tatt og bare gått forbi.
Samtidig var det som om når man iaktar et uvitende dyr ute i villmarken og for enhver pris ønsker å la tilværelsen sin forbigå i stillhet for å ikke forstyrre dyret.

Oppe på en liten knaus ikke veldig langt unna satt jeg meg godt tilrette i noe som lignet på en godstol i fjellknusen.
Utsikten var upåklagelig i alle retninger og her kunne jeg sitte i fred og ro mens trippen nådde toppen.
Personen jeg hadde gått forbi hadde tydeligvis fått med seg alt som hadde skjedd for da vedkommende gikk forbi ble "tjenesten" min gjengjeldt på akkurat samme måte som jeg hadde utført den.
"Nå går jeg hjem. Bukten er klar til bruk hvis du ønsker det - og jeg viser hvilken vei jeg går med hodelykten en stund før jeg slå den av og tusler videre i mørket og nyter naturen og nattemørket på hjemveien. Adjøss!"
Følelsen av gjensidig respekt og telepatisk kobling mellom oss to fremmede likesinnede var så overveldende at jeg ble oppriktig talt rørt.



Nå var jeg kommet til den siste og mest alvorlige delen av spillelisten min.
God gammeldags alvorstynget klassisk musikk.
Musikken var noe av det mest fantastiske og stemnigsfulle jeg noen gang har hørt og igjen ramlet jeg inn i nok en timelapse, men denne gangen var det minnene og opplevelsene
mine med Ludvig som som ble presentert - fra start til slutt.
Fra de første minnene jeg hadde om han fra barneskolen til de siste dårlige minnene som hadde nærmest spist meg opp innvendig i løpet av de siste årene. Jeg prøvde å fokusere på de jeg likte best:
Da vi nesten koliderte med en oljetanker i tjukk havskodde midt ute i ytre Skagerrak på vei til Danmark i en 17 fots båt, festene vi hadde hatt sammen, da han ikke hadde sett meg på en stund og ramlet over bordet og knuste alle ølflaskene som stod der i vill begeistring for å gi meg en klem så fort som overhode mulig, klisterhjernen hans som husket absolutt alt ned til den minste detalj, at han betrodde seg til meg om at den og den personen slet psykisk og at vi måtte passe ekstra godt på vedkommende i tiden som kom, evnen til å lytte og holde helt kjeft til man hadde sagt det man hadde tenkt å si etc.
Ingen spesielle følelser, men de var gode og betydningsfulle minner.
Det ble bare presentert som det det var, hverken mer eller mindre.
På et tidspunkt må jeg ha ramlet ut av bevissthet - eller hatt et hukommelsestap igjen for det er et svart hull der som jeg ikke husker, men jeg ble sittende på samme sted ihvertfall.

Det neste jeg husker, og det aller mest betydningsfulle på hele trippen er at de visuelle inntrykkene ble enda mer forsterket og følelsen av å bare være en slags svevende energi som vanligvis hadde tilhold i en magisk masse bestående av helt ordinære grunnstoffer som dannet en menneskekropp.
Edvard Grieg - Peer Gynt - Suite No. 1, Op. 46 - II. Aase's Death.
Musikken skulle trigge det som ble mitt endelige farvel med den avdøde kompisen min og jeg kunne igjen føle at jeg ble iaktatt av noe, et eller annet sted.
Følelsen av å bli iaktatt ble sterkere og sterkere og musikken mer og mer dramatisk.
Det eskalerte helt til iaktagelsen ble til en ekstremt sterk fornemmelse av at noe var tilstede rett ved siden av der jeg satt.
Jeg var 100 % prosent sikker på at nå var det noen der.
Kraftig gåsehud, kribling, ilinger og frysninger begynte å bre seg i det jeg kikket bort for å forsikre meg om at det ikke var noen alt for pågående turgåere ved siden av meg da jeg fikk se en skikkelse som satt ved siden av meg i mørket og ga meg et annerkjennende nikk før jeg raskt snudde hodet fremover igjen - uten å studere mer nøye for å unngå å ødelegge det som akkurat hadde skjedd og det jeg akkurat hadde sett.
Jeg kunne ikke se ansiktet, men det var ingen tvil om hvem det var!
Følelsen av panikk, sjokk, og vantro... Det er umulig å beskrive føelsene og kroppen var i høygir på alle tenkelige måter.
Vi ble sittende der og skue utover skjærene og havet sammen uten å se noe mer på hverandre, men tilstedeværelsen var like sterk helt til musikken begynte å ebbe ut og den mørke figuren ble mindre og mindre synlig i sidesynet.
Vi delte en siste naturopplevelse sammen, bare oss to.
Da de siste strofene av symfonien var i gang ble han borte og neset jeg befant meg på opplevdes som et stort bygg med flere fløyer og etasjer.
Det mørke gamle bomberommet i kjelleren fra dårligere tider var det ikke bruk for lengre og døren gikk igjen med et høyt metallisk smell samtidig som lyset ble slokket og de dårlige føelsene innelukket og barrikadert.

Jeg befant meg nå i en ny fløy hvor lyset gikk på og noe rettet opperksomheten og all sin velvilje og godhet mot meg i det jeg nappet ut øreproppene atter en gang.
Jeg dro raskt kjensel på denne auraen av uovervinnelighet og total suverenitet.
Dette var en entitet som jeg hadde møtt tidligere, men ikke helt hadde klart
å bryte skikkelig gjennom til.
Nå var denne mektige morsfiguren her og jeg følte meg både naken og sårbar i det jeg fornemmet at jeg stod i det kraftige varme lyset som denne skapningen hadde bragt med seg før demningene som hadde holdt igjen og samlet opp de gode følelsene mine i løpet av de siste årene ble sprengt og jeg formelig ble forsøkt druknet i seratonin og dopamin.
Det var ingen vits i å kjempe i mot - og det hadde jeg ingen planer om å gjøre heller for dette var uten tvil den beste og aller mest intense opplevelsen jeg har hatt i mitt liv.
Nå føltes det rett og slett helt fantastisk å være i live og kroppen var atter en gang blitt god og varm igjen.
Bølge etter bølge med godfølelse og eufori slo over meg.
Ingen kyniske filtere som forvrengte virkeligheten til det verre.
Ingen forutintatte negative holdninger om ting.
Ingenting negativt og mørkt i det heletatt - kun total indre ro og verdsettelse for at jeg i det heletatt hadde vært så heldig at jeg fikk lov til å vandre rundt i denne fantastiske verdenen, hvilket var et under i seg selv samme hvor mye faenskap man måtte oppleve under oppveksten og senere i livet.
På dette tidspunkte var jeg forferdelig forvirret - og da dette var over ble entiteten om mulig enda mer moderlig og gjorde det klart at det som nå skulle skje var ubehagelig, men nødvendig.
Så begynte det/hun/min egen underbevissthet - å eksponere meg for hvordan jeg hadde oppført meg i løpet av de siste årene, mens jeg satt og kjente dette på kroppen.
Dette her, hva enn det var, hadde helt rett!
Jeg hadde blitt til en tverr, uspiselig og ekkel jævel i forhold til sånn jeg egentlig var i utgangspunktet og at nå var det på tide å endre seg radikalt eller ta konsekvensene av det resten av livet ved å sitte som en bitter gammel einstøing som hytter med nevene etter ungene og resten av verden for den aller minste ting.
Sånn fortsatte dette gjennom hele kvelden, på vei hjem og på natta mans jeg sov, men det føltes likevel godt og det som presentert var utvilsomt ubestridelig fakta samme hvor ubehagelig det var å måtte innfinne seg i det.
Det var krystallklart.

På vei ned igjen:

Etter dette følte jeg at jeg hadde utført det jeg hadde planer om og mere til så jeg bestemte meg for å skrinlegge resten av planene mine og tusle hjemover da ting begynte å roe seg nok til at jeg fungerte nogenlunde igjen, tipper jeg var på level 3 her.
Jeg var ingen slagen mann lengre.
Nå gikk jeg rakrygget og smilende i spretten og lett gange hjemover mens jeg reflekterte over det jeg hadde opplevd. Jeg hadde smilt så kraftig og lenge at jeg hadde krampetendenser i kinnene, men jeg kunne likevel ikke slutte å smile.
Kort tid etter fant jeg ut i det jeg plutselig befant meg et sted hvor jeg ikke kjente meg igjen og brainfarts begynte å gjøre det vanskelig å tenke.
Området var relativt tørt på sommerhalvåret, men våtmark på vinteren - og det stakk bare opp noen gresstuer fra det mørke vannet og det store åpne området foran meg.
Jeg kunne heller ikke huske hvilken retning jeg kom fra, men jeg hadde en fornemmelse av hvor jeg skulle så jeg begynte å hoppe utover mot det mer åpne vannet på gresstuene for å komme meg videre og forhåpentligvis opp på hovedveien.
Etter hvert ble det lengre og lengre mellom tuene samtidig som jeg fikk følelsen av å befinne meg midt i et plattformspill hvor det ikke eksisterte noe annet enn meg, det totale mørket som oppstår der det ikke eksisterer noen ting, og gresstuene jeg skulle lande på.
Denne tanken var såpass ubehagelig og hjernen min var så utslitt på dette tidspunktet at jeg bestemte meg heller for å snu, men nå tok jeg meg selv i å glemme hvordan man hoppet.
I et forsøk på å erindre stille lengdeteknikk ble jeg stående som en skiløper som stod stille på ett sted og staket som en tulling.
Hvordan man hoppet var totalt borte fra hodet mitt og jeg begynte å le ukontrollert helt alene der ute i mørket på en gresstue i vannet før jeg kikket meg rundt for å forsikre meg om at ingen hadde sett meg.
Synet må ha vært absurd og da jeg forestilte meg hvordan dette så ut i tredjeperson ble det hysterisk morsomt!
Jeg kom meg omsider hjem og var klar for å velte meg ut av klærne og rett i seng, men jeg husker at jeg mente at det var viktig å gi beskjed her inne om at alt gikk greit.
Denne lille setningen brukte jeg ca. en halvtime på å formulere ettersom språk ikke ga meg noen som helst mening, med mindre jeg anstrengte meg hardt.
Og selv da føltes det meget fremmed.
Da jeg lå i senga litt senere følte jeg meg som en av de overlevende på dette bildet til Ivan Aivazovsky.
Som en overlevende som desperat klamret seg til vrakgodset fra det mektige forliste skipet man hadde befunnet seg på bare timer tidligere, men som likevel øynet et genuint håp om at redningen var nær i det det oppkavede havet roet seg litt igjen og solen begynte å titte over horisonten etter en lang og stormfull natt.
Men nå måtte jeg velge; fortsette å klamre meg til vrakgodset og forbli passiv - eller gi slipp på det og jobbe knallhardt mot det utmattende havet, som representerte selve livets mange harde og tunge kamper, for å finne redningen selv?

Nok om den personlige delen og la meg heller oppsumere hva jeg fikk ut av dette på kort sikt.
Stedet jeg elsket å vandre rundt på var mitt igjen og bearbeidingen av sorgen over hva Ludvig sin bortgang angår var en stor suksess.
Jeg vil anslå at jeg fremskynnet sørgeprosessen med ca. ett år i løpet av en eneste kveld basert på sammenligninger med tidligere erfaringer - og jeg har slått meg til ro med de gode minnene vi hadde sammen og er veldig takknemlig for å ha kjent denne flotte mannen så godt som jeg gjorde.
Og uten å forherlige narkotiske stoffer, vil jeg påstå at både psilocybin og muskimol utvilsomt er stoffer med stort terapeutisk potensiale under riktige omstendigheter, ihvertfall for mitt vedkommende.
Det betyr ikke at dette er det korrekte valget for deg som leser dette, eller for meg neste gang noen nær meg dør, men igjen; denne gangen opplevde jeg unektelig et enormt utbytte av disse rusmidlene.
Selv om det bare var en kraftig rusopplevelse - eller kanskje en rusutløst psykose for den saks skyld?
Veldig interessant og rørende fortelling. Akkurat nok lesing for å bli emosjonelt investert... Takk, og lykke til videre!
Tusen takk for at du blottla sjela di å delte sorgene dine med oss, utrolig bra skrevet!
Lei meg for at du mistet Ludvig, eneste trøsten jeg har akkurat nå er at jeg felte tårer for en mann jeg aldri har sett, møtt eller kjent som har dødd med pizan på fanget i stolen, og for deg som mistet noen som var deg veldig nært å kjært på tross av hans mangler og feil, han vil alltid være med deg. <3
Han var glad i deg han også, husk det
Sist endret av Eyeamare; 16. januar 2021 kl. 18:38.
Sterk lesning, veldig bra skrevet! Flotte bilder. Enten du kaller det kraftig rusopplevelse, rusutløst psykose; er vel ikke viktig hva man kaller det? Reise i dimensjoner? Synes det virker som det var «det rette» å gjøre for deg hvertfall, takk for utfyllende rapport.
Mvh
Dette var veldig bra skrevet, Knask! Det er sjeldent jeg sitter limt til skjermen, helt oppløst i teksten og føler på både gåsehud, tristhet, latter og mere til.

Jeg synes at du skal poste selve trip-rapporten som en egen tråd.
En meget interessant rapport! Det er få ting her i verden som slår en riktig god sopptur. Kudos for å klare å gå på 5 gram flein!
Det er temmelig absurd hvordan innlegg fra fremmede mennesker på internett kan varme på denne måten.
Mange takk for fine ord og positive tilbakemeldinger, alle sammen! Det satt jeg pris på!
Veldig bra skrevet. Informativt og skrevet på en engasjerende måte. Kudos og respekt!
Sinnssykt bra skrevet! Super spennende og sterkt. Jeg levde meg så inn i rapporten, føler jeg fikk et genuint innblikk i opplevelsen din og deler av livet ditt generelt faktisk. Tro det eller ei, men jeg hulk grein under flere deler av rapporten din, for min aller beste venn tok selvmord for ca 1år siden og det var så mange aspekter ved fortellingen din som jeg kunne kjenne meg igjen i og dra paralleller fra så det ble veldig sterk lesning. Rapporten din mangler ikke ett ord, verken mer eller mindre. Kondolerer og big time KP