Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  37 5869
Jeg har ofte tenkt at dette er normalt, i forhold til hvordan jeg leser mennesker i min krets. Det er veldig overfladisk,
ingen snakker om de dypere aspektene av det menneskelige sinn. Når jeg ferdes ute i samfunnet vårt kan jeg se følelser hos andre,
men ikke forstå dem.

Det kan være alt fra tragedie til harmoni. Har det alltid vært sånn? Hittil i mitt liv har jeg vært i fire bryllup og tre begravelser.
Man vet hvordan man skal oppføre seg i situasjoner, i begravelser er det en dyster stemning, og i bryllup er det en lystig stemning.
For meg er følelsene like, enten det er begravelse eller bryllup. Den eneste forskjellen er hvordan jeg må tvinge meg selv til å se ut
på utsiden. Jeg kan se ekstasen hos andre mennesker, som da de får noe fint til jul eller bursdagen sin. Jeg kan delvis relatere men
ikke kjenne på følelsen de føler. Jeg kopierer hyppig, jeg absorberer trekk og atferd, og oppfører meg deretter. Jeg må si det tærer på.

Jeg blir snart 27 år. Har et godt boforhold og økonomi, samt en stabil jobb. Jeg kan klage på lite hos meg selv, mitt fysiske utseende er
også bra. Jeg går til behandling hos den lokale dps'en men hvor mye det hjelper gjenstår å se. Jeg opplever at veldig få mennesker faktisk
kan forstå meg, svært få vil kunne skjønne hva jeg bærer på, på innsiden. De er rett og slett ikke "kvalifisert" til å forstå.

Jeg søker etter andre, som meg selv å snakke med. Noen ganger kan jeg se dem, disse tilhører 1% gruppen, som meg selv. De skiller seg ut
ved en slags glød eller styrke jeg ikke ser hos andre mennesker. Når det kommer til det, føler jeg meg faktisk ikke menneskelig. Jeg er
en slags høyere form. Vanskelig å sette ord på. Så over til spørsmålet, hvorfor har jeg en så svekket mulighet til å føle det andre føler?
Sitat av Ambryo Vis innlegg
Jeg har ofte tenkt at dette er normalt, i forhold til hvordan jeg leser mennesker i min krets. Det er veldig overfladisk,
ingen snakker om de dypere aspektene av det menneskelige sinn. Når jeg ferdes ute i samfunnet vårt kan jeg se følelser hos andre,
men ikke forstå dem.

Det kan være alt fra tragedie til harmoni. Har det alltid vært sånn? Hittil i mitt liv har jeg vært i fire bryllup og tre begravelser.
Man vet hvordan man skal oppføre seg i situasjoner, i begravelser er det en dyster stemning, og i bryllup er det en lystig stemning.
For meg er følelsene like, enten det er begravelse eller bryllup. Den eneste forskjellen er hvordan jeg må tvinge meg selv til å se ut
på utsiden. Jeg kan se ekstasen hos andre mennesker, som da de får noe fint til jul eller bursdagen sin. Jeg kan delvis relatere men
ikke kjenne på følelsen de føler. Jeg kopierer hyppig, jeg absorberer trekk og atferd, og oppfører meg deretter. Jeg må si det tærer på.

Jeg blir snart 27 år. Har et godt boforhold og økonomi, samt en stabil jobb. Jeg kan klage på lite hos meg selv, mitt fysiske utseende er
også bra. Jeg går til behandling hos den lokale dps'en men hvor mye det hjelper gjenstår å se. Jeg opplever at veldig få mennesker faktisk
kan forstå meg, svært få vil kunne skjønne hva jeg bærer på, på innsiden. De er rett og slett ikke "kvalifisert" til å forstå.

Jeg søker etter andre, som meg selv å snakke med. Noen ganger kan jeg se dem, disse tilhører 1% gruppen, som meg selv. De skiller seg ut
ved en slags glød eller styrke jeg ikke ser hos andre mennesker. Når det kommer til det, føler jeg meg faktisk ikke menneskelig. Jeg er
en slags høyere form. Vanskelig å sette ord på. Så over til spørsmålet, hvorfor har jeg en så svekket mulighet til å føle det andre føler?
Vis hele sitatet...
Hvem er du da? Hva liker du å gjøre på fritiden? Har du humor?
Hender det at du relaterer til andre mennesker?

Jeg kjenner meg igjen i flere ting du skriver, men det er ikke hva som definerer meg som menneske, ikke har jeg et særlig stort behov for å finne de som er meg lik heller, da den eneste som virkelig kjenner meg, er jeg. Jeg relaterer til andre via hobby og interesse.
Sist endret av pmprsrgr; 23. august 2017 kl. 18:28.
Sitat av pmprsrgr Vis innlegg
Hvem er du da? Hva liker du å gjøre på fritiden? Har du humor?
Hender det at du relaterer til andre mennesker?

Jeg kjenner meg igjen i flere ting du skriver, men det er ikke hva som definerer meg som menneske, ikke har jeg et særlig stort behov for å finne de som er meg lik heller, da den eneste som virkelig kjenner meg, er jeg. Jeg relaterer med andre via hobby og interesse.
Vis hele sitatet...
Hvem jeg er? Jeg er enestående. Har masse humor, men av den sære eller drøye typen. Er godt likt av de fleste jeg har relasjoner til. Har ikke kjæreste, usikker på om jeg ønsker å binde meg til noen, de virker for fengslende.

Jeg kan relatere til andre mennesker, men i veldig redusert grad. De fleste vil si jeg er veldig sprudlende og livlig. Selvom det er ganske feil, men det er bare det som på utsiden vises, som er viktig. Du sier du kan relatere og å kjenne deg igjen i det jeg skriver. Det vil jeg tro de aller fleste kan, men ikke på samme måte som meg. Mitt behov å finne noen lik meg er lav, jeg nevner bare at ca hver 100 person er meg lik, enten det er gutt eller jente.
Så du er autist, mulig høyt fungerende asperger? Jeg kjenner meg igjen i alt du sier (Er høyt fungerende autist med høyere utdannelse og kvinnfolk forsåvidt)

Klart det er mulig jeg tar helt feil her også.. Men det er ihvertfall ganske vanlig at man sliter med å forstå og relatere til andre mennesker, for meg virker de også svært overfladiske og kjedelige. Den substansen man føler hos seg selv er vanskelig å oppdrive hos dem.
Hvilke fölelser har du? Finnes det noe som gjör deg sinna? Overveldet? Kan du finne glede i andres lykke? I andres ulykke?
Hva tror du skulle skje hvis du droppet din "overflate" blandt folk flest, og reagerte slik du fölte isteden? Önsker du å finne noen som du ikke föler at du må "gjöre deg til" for? Skulle en sånn person kunne bli din kjäreste?
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
Så du er autist, mulig høyt fungerende asperger? Jeg kjenner meg igjen i alt du sier (Er høyt fungerende autist med høyere utdannelse og kvinnfolk forsåvidt)

Klart det er mulig jeg tar helt feil her også.. Men det er ihvertfall ganske vanlig at man sliter med å forstå og relatere til andre mennesker, for meg virker de også svært overfladiske og kjedelige. Den substansen man føler hos seg selv er vanskelig å oppdrive hos dem.
Vis hele sitatet...
Nei jeg er ikke autistisk, har blitt testet for asperger og lignende en rekke ganger. Men det har blitt utelukket raskt. Jeg har hverken noen avvik sosial interaksjon eller kommunikasjon med andre mennesker, det er tverdt omvendt. Jeg sosialiserer svært godt, og knytter nye bånd veldig lett.

Når der kommer til vennskap så har jeg hatt veldig mange "venner" dvs de har kanskje sett meg som en venn, jeg er en entp/entj personlighets messig. Psykologen jeg går hos nå sier jeg er vanskelig å sette i en slags "bås" siden jeg er bærer av såpass mange symptomer. Det eneste han har konkludert med er at det er en eller flere personlighetsforstyrrelser ute å går.

Sitat av GalFisk Vis innlegg
Hvilke fölelser har du? Finnes det noe som gjör deg sinna? Overveldet? Kan du finne glede i andres lykke? I andres ulykke?
Hva tror du skulle skje hvis du droppet din "overflate" blandt folk flest, og reagerte slik du fölte isteden? Önsker du å finne noen som du ikke föler at du må "gjöre deg til" for? Skulle en sånn person kunne bli din kjäreste?
Vis hele sitatet...
Selvsagt er det ting som kan provosere. Jeg føler ofte aggresjon. Sjelden overveldet. Sikkert helt forferdelig å si, men jeg føler mer glede i andres ulykke enn lykke.

Å droppe min overflate ville blitt tollerert dårlig hos andre rundt meg, om så det var jobb/familie/venner. Men det hadde vært jævlig morsomt og behagelig.

Ja det hadde vært spennende å møte en person der jeg kunne sluppet personligheten min helt fri for. Det hadde vært en helt ny og brutal opplevelse for meg, en som virkelig kunne blitt min sjelevenn.
Sist endret av Ellipsis; 23. august 2017 kl. 19:00. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Limited edition
Moff's Avatar
Jeg kjenner meg igjen i nesten alt det du skriver, TS. Jeg har ikke snakket med fagfolk selv, men det er blitt meg anbefalt. Folk har også ramset opp en hel haug med ulike diagnoser som jeg "definitvt" har (aspergers, for eksempel). Man kan helst sikkert finne en eller annen diagnose om man ønsker det, men det er ingenting som treffer 100%. Vi er nok bare litt lengre ut mot kanten av skalaen enn de fleste andre. Det første jeg stusser på ved innlegget ditt er at du ser ut til å betrakte tilstanden som et problem. Jeg synes ikke det er et problem; det eneste er at jeg i perioder føler meg ensom. Men samtidig, i andre perioder, så kan jeg sette pris på at jeg har et veldig, veldig lite sosialt nettverk. Jeg liker å tro at jeg har god nok sosial intelligens til å kunne ha normale sosiale relasjoner til folk - men det som er greia for min del er at jeg ikke er interessert i det. Det gir meg ingenting så lenge vi ikke deler en spesifikk interesse. En annen forskjell er at jeg føler at jeg forstår følelsene til folk svært godt. Jeg kjenner ikke på det selv som en empati, men jeg forstår det. Det overrasker meg at du er en "E-type". Selv er jeg sannsynligvis den sterkeste I-en i verden (personlighetstestene mine peker 100% i denne retningen).

For et års tid siden kom jeg over denne posten på Imgur, og det var faktisk første gang jeg på alvor begynte å se at personligheten min ikke er så unik som det jeg trodde den var. Jeg har fortsatt ikke møtt noen som er så ekstrem som meg selv (ikke på langt nær), men i senere tid føler jeg meg ikke så distansiert fra samfunnet som jeg gjorde for 5-10 år siden.
Sitat av Moff Vis innlegg
Jeg kjenner meg igjen i nesten alt det du skriver, TS. Jeg har ikke snakket med fagfolk selv, men det er blitt meg anbefalt. Folk har også ramset opp en hel haug med ulike diagnoser som jeg "definitvt" har (aspergers, for eksempel). Man kan helst sikkert finne en eller annen diagnose om man ønsker det, men det er ingenting som treffer 100%. Vi er nok bare litt lengre ut mot kanten av skalaen enn de fleste andre. Det første jeg stusser på ved innlegget ditt er at du ser ut til å betrakte tilstanden som et problem. Jeg synes ikke det er et problem; det eneste er at jeg i perioder føler meg ensom. Men samtidig, i andre perioder, så kan jeg sette pris på at jeg har et veldig, veldig lite sosialt nettverk. Jeg liker å tro at jeg har god nok sosial intelligens til å kunne ha normale sosiale relasjoner til folk - men det som er greia for min del er at jeg ikke er interessert i det. Det gir meg ingenting så lenge vi ikke deler en spesifikk interesse. En annen forskjell er at jeg føler at jeg forstår følelsene til folk svært godt. Jeg kjenner ikke på det selv som en empati, men jeg forstår det. Det overrasker meg at du er en "E-type". Selv er jeg sannsynligvis den sterkeste I-en i verden (personlighetstestene mine peker 100% i denne retningen).

For et års tid siden kom jeg over denne posten på Imgur, og det var faktisk første gang jeg på alvor begynte å se at personligheten min ikke er så unik som det jeg trodde den var. Jeg har fortsatt ikke møtt noen som er så ekstrem som meg selv (ikke på langt nær), men i senere tid føler jeg meg ikke så distansiert fra samfunnet som jeg gjorde for 5-10 år siden.
Vis hele sitatet...
Godt å høre at jeg ikke er alene. Men det du beskriver er ikke likt som hos meg, jeg så på denne imgur posten din, og det er ikke helt sånn jeg opplever det. Jeg betrakter ikke tilstanden som noe problem, enda. Men om det virkelig meg kommer frem kommer det til å bli et problem. Som nevnt over har jeg mest sannsynlig en eller flere personlighetsforstyrrelser(pf) De sterkeste symptomene er på paranoid og borderline PF. Jeg kjenner meg godt igjen i disse to. Min oppførsel og tankegang kan være ekstrem, hvis jeg er helt ærlig med meg selv. Men det gjør meg ingen ting sålenge det ikke vises for andre mennesker.

For en tid tilbake opprettet jeg en tråd ( https://freak.no/forum/showthread.php?t=292925 ) Der jeg beskriver hvor slitsomt det er å måtte virke normal. Dessverre kom det noen "internett-psykologer" og anklaget meg for bisarre lidelser jeg kanskje kunne ha hatt. Men hva vet vel jeg? Den siste som skal gi meg noe svar på hvem jeg er er meg selv.
Det er ikke vanlig at en med Asperger syndrom er følelsesmessig avstumpet. De har ofte sterk empati, men kan ha problermer med å uttrykke den "korrekt" da de med Asperger vanligvis ikke klarer å lære de sosiale kodene spesielt bra. Det Ambryo beskriver høres overhodet ikke ut som Asperger eller noe annet i autismespekteret.
Sitat av Snubbelfot Vis innlegg
Det er ikke vanlig at en med Asperger syndrom er følelsesmessig avstumpet. De har ofte sterk empati, men kan ha problermer med å uttrykke den "korrekt" da de med Asperger vanligvis ikke klarer å lære de sosiale kodene spesielt bra. Det Ambryo beskriver høres overhodet ikke ut som Asperger eller noe annet i autismespekteret.
Vis hele sitatet...
Du har nok helt rett. Hadde jeg hatt autistiske trekk hadde det ikke brydd meg stort. Det er en mild diagnose i det store spekter av vårt menneskelige sinn.

Men som du sier, at jeg mest sannsynlig ikke er preget av dette. Hva kan jeg være påvirket av? Andre mer "severe" diagnoser som schizofreni eller lignende? Jeg er ikke fullstendig avstumpet for følelser, jeg føler, men i svært svekket grad. Jeg har både empati og sympati, men i mindre grad enn de fleste andre jeg omgås med.
Sist endret av Ellipsis; 23. august 2017 kl. 22:08.
Anonym bruker
"Nervøs Krake"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har du god kontakt med det selv? Hvis man alltid er noen andre enn seg selv, mister man ikke kontakten med seg selv og følelsene? Personlig har jeg slitt med veldig lite av de positive følelsene som glede, kjærlighet osv. Men mye frustrasjon og negative tanker. Jeg jobber nå bevisst med og få bedre kontakt med meg selv og følelsene. Tror det går riktig vei, men tar tid. Jeg prøver og tilbringe tid ute i naturen og begynt og meditere og koble av Internett og sosiale medier mer og mer.
Prøver også og være meg selv mest mulig, og ikke tenke for mye på hva andre tenker om meg. Og når jeg klarer det føles det veldig befriende. Hva andre tenker om meg er deres bisniss.
Anonym bruker
"Svak Ørret"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Der kom det, sa i en anna tråd at det var noe rart med måten du svarte på.

Men jeg har et spørsmål:
La oss tenke oss at et tog dundrer av gårde, midt på togbanen er det 5 mennesker. Men du kan flippe en switch, som da vil sende toget ned en annen bane, der det ligger en mann.^
Hadde du flippet switchen?
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har du god kontakt med det selv? Hvis man alltid er noen andre enn seg selv, mister man ikke kontakten med seg selv og følelsene? Personlig har jeg slitt med veldig lite av de positive følelsene som glede, kjærlighet osv. Men mye frustrasjon og negative tanker. Jeg jobber nå bevisst med og få bedre kontakt med meg selv og følelsene. Tror det går riktig vei, men tar tid. Jeg prøver og tilbringe tid ute i naturen og begynt og meditere og koble av Internett og sosiale medier mer og mer.
Prøver også og være meg selv mest mulig, og ikke tenke for mye på hva andre tenker om meg. Og når jeg klarer det føles det veldig befriende. Hva andre tenker om meg er deres bisniss.
Vis hele sitatet...
Jeg har mistet kontakten med meg selv for mange år siden. Alle følelsene jeg har er falske, som i dagliglivet. Familiebursdager, og sammenkomster. Typ "se hvor flott barn vi har fått" Den mest motbydelige skapningen jeg har sett, men må alikevel "rose" foreldrene å si hvor "fantastisk" avkommet deres er.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Der kom det, sa i en anna tråd at det var noe rart med måten du svarte på.

Men jeg har et spørsmål:
La oss tenke oss at et tog dundrer av gårde, midt på togbanen er det 5 mennesker. Men du kan flippe en switch, som da vil sende toget ned en annen bane, der det ligger en mann.^
Hadde du flippet switchen?
Vis hele sitatet...
Der kom hva? Hva var rart med måten jeg svarte på? Over til spørsmålet ditt; Jeg hadde ikke gjort noe, jeg hadde latt toget kjøre der det skulle, sålenge det ikke det er min skjebne. Likevel kunne jeg slått på denne "switchen" du nevner, men mest sannsynlig ikke. Du lager et paradoks her, om moral. Du gjør det umulig for meg å svare riktig.
Sist endret av Ellipsis; 23. august 2017 kl. 23:39. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Ambryo Vis innlegg
Du har nok helt rett. Hadde jeg hatt autistiske trekk hadde det ikke brydd meg stort. Det er en mild diagnose i det store spekter av vårt menneskelige sinn.

Men som du sier, at jeg mest sannsynlig ikke er preget av dette. Hva kan jeg være påvirket av? Andre mer "severe" diagnoser som schizofreni eller lignende? Jeg er ikke fullstendig avstumpet for følelser, jeg føler, men i svært svekket grad. Jeg har både empati og sympati, men i mindre grad enn de fleste andre jeg omgås med.
Vis hele sitatet...
Det er nok vanskelig for "lekmenn" på forumet å stille noen diagnose når ikke engang psykologen din klarer å sette deg i noen "bås"

Du er ganske unik da, med andre ord. Det kan jo både være positivt og negativt, men jeg skjønner det kan bli ganske slitsomt å hele tiden føle at man må opprettholde en slags fasade.

Du skriver "Å droppe min overflate ville blitt tollerert dårlig hos andre rundt meg, om så det var jobb/familie/venner. Men det hadde vært jævlig morsomt og behagelig."

Hvorfor tror du det ville bli dårlig tolerert, og på hvilken måte tenker du at det ville vært morsomt?
Hvis du mener du at du ville behandlet dem dårlig er det nok en dårlig idé, men om du mener at du ville behandlet dem bra, men droppet fasaden er det jo mulig de aksepterer deg for den du er?

Husk at familien din er vokst opp med deg. Som voksen kan man til en viss grad velge hvordan man vil fremstå overfor andre, men som barn er man mindre bevisst på dette. Det kan jo være mulig de kjenner deg litt bedre enn du tror selv, og er glade i deg uansett
Ambryo: Hvorfor går du til behandling på dps?

Man kan skru av følelsene som en beskyttelsesmekanisme. Jeg har opplevd en del vanskelig, har kompleks ptsd, og jeg skrur av litt for ofte. I et forhold er jeg aldri mer engasjert enn at jeg kan gå videre med et skuldertrekk dersom det blir nødvendig. Jeg har på rustning og er usårbar i mange andre sammenhenger også, og det har jo sin pris, fordi følelsene nødvendigvis må bli grunne. Jeg har barn som jeg er veldig glad i, og jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra, men følelsene mine der også er nok dessverre også der preget på at jeg stålsetter meg for et tap og ikke våger å åpne opp så mye som jeg burde/skulle ønske.

Noen i tråden kaller det for styrke, men jeg ser det egentlig mest som et handikap, eller en skade som preger en. Jeg tenker at det er ikke bare sorgene man slipper, men man går glipp av de store gledene i livet også. Så jeg prøver å endre meg uten at det har lykkes noe særlig.

Empatien min er det ikke noe i veien med da. Jeg både leser andre, forstår og føler med, men jeg er stadig vekk best på avstand. Overfor f.eks. kollegaer kan jeg være åpen, ærlig og følsom, men når noen kommer for nær og jeg blir redd for at de skal komme i posisjon til å potensielt såre meg, lukker jeg meg som en jævla østers.
Sitat av Snubbelfot Vis innlegg
Det er nok vanskelig for "lekmenn" på forumet å stille noen diagnose når ikke engang psykologen din klarer å sette deg i noen "bås"

Du er ganske unik da, med andre ord. Det kan jo både være positivt og negativt, men jeg skjønner det kan bli ganske slitsomt å hele tiden føle at man må opprettholde en slags fasade.

Du skriver "Å droppe min overflate ville blitt tollerert dårlig hos andre rundt meg, om så det var jobb/familie/venner. Men det hadde vært jævlig morsomt og behagelig."

Hvorfor tror du det ville bli dårlig tolerert, og på hvilken måte tenker du at det ville vært morsomt?
Hvis du mener du at du ville behandlet dem dårlig er det nok en dårlig idé, men om du mener at du ville behandlet dem bra, men droppet fasaden er det jo mulig de aksepterer deg for den du er?

Husk at familien din er vokst opp med deg. Som voksen kan man til en viss grad velge hvordan man vil fremstå overfor andre, men som barn er man mindre bevisst på dette. Det kan jo være mulig de kjenner deg litt bedre enn du tror selv, og er glade i deg uansett
Vis hele sitatet...
Ja jeg vet at jeg er unik, og ganske spesiell. "en av guds egne prototyper som ikke er ment for masse produksjon" Du har rett, det er jævlig slitsomt å opprettholde fasaden, Fasaden min er alt jeg har, utsiden er det som teller.

Enkelte vil si jeg kan være slem. Det er det jeg mener med å knuse skallet, å la den virkelige meg slå seg løs. Å si det jeg virkelig mener. Eksempel når noen har fått en unge, å heller si det rett ut hvor stygg babyen er, mens jeg ser dem i øynene. Skuffelsen og frykten deres ville livnært meg.

Sitat av Susa Vis innlegg
Ambryo: Hvorfor går du til behandling på dps?

Man kan skru av følelsene som en beskyttelsesmekanisme. Jeg har opplevd en del vanskelig, har kompleks ptsd, og jeg skrur av litt for ofte. I et forhold er jeg aldri mer engasjert enn at jeg kan gå videre med et skuldertrekk dersom det blir nødvendig. Jeg har på rustning og er usårbar i mange andre sammenhenger også, og det har jo sin pris, fordi følelsene nødvendigvis må bli grunne. Jeg har barn som jeg er veldig glad i, og jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra, men følelsene mine der også er nok dessverre også der preget på at jeg stålsetter meg for et tap og ikke våger å åpne opp så mye som jeg burde/skulle ønske.

Noen i tråden kaller det for styrke, men jeg ser det egentlig mest som et handikap, eller en skade som preger en. Jeg tenker at det er ikke bare sorgene man slipper, men man går glipp av de store gledene i livet også. Så jeg prøver å endre meg uten at det har lykkes noe særlig.

Empatien min er det ikke noe i veien med da. Jeg både leser andre, forstår og føler med, men jeg er stadig vekk best på avstand. Overfor f.eks. kollegaer kan jeg være åpen, ærlig og følsom, men når noen kommer for nær og jeg blir redd for at de skal komme i posisjon til å potensielt såre meg, lukker jeg meg som en jævla østers.
Vis hele sitatet...
Jeg går til behandling mest fordi det er gøy, hele greia er en vits. Jeg vil teste psykologen om hvor mye han faktisk kan. Ikke mer enn meg, han sliter veldig med å kontrollere meg. Det du beskriver kan jeg ikke relatere til. Ingen av delene passeer meg, jeg er noe helt annet enn det du beskriver.

Jeg har aldri skrudd av eller på på følelser eller empati/sympati. Det har for alltid bare vært "flatt" som beskrevet i tråd tittelen. Om det så skulle være en rustning jeg bærer på er den forlengst tatt av. Men jeg er sjalu, sjalu på de følelsene heg ser hos andre som jeg ikke kan oppleve selv.
Sist endret av Ellipsis; 24. august 2017 kl. 00:54. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Jeg henger meg litt opp i eksemplene du bruker: bryllup, begravelser, barnedåp, etc.
I mine øyne er dette ofte "falske" hendelser. Hva folk uttrykker i slike oppkonstruerte situasjoner er generelt meningsløst ( hvem ble begravd? Hva følte du om denne personen?)
Dag til dag-situasjoner er mye mere viktig.
Hvorfor tenke så mye på hva man burde føle i en gitt setting? Det er så mange faktorer som spiller inn i enhver situasjon (hvem? Hva? Hvorfor? Sammenheng med annet? Osv osv.) at jeg føler mest at du, TS, bare overtenker ting.
Det du føler er det du føler. At andre uttrykker sine følelser på en mere høylytt måte enn deg betyr ike at du har mindre følelser enn andre.
Vet ikke om dette på noen måte stemmer, men det er mine tanker.

Det at du kaller deg selv unik og en av guds prototyper er på den andre siden dog litt skummelt...
Sist endret av Splooge999; 24. august 2017 kl. 01:31. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
gratulere du har blitt voksen.

neida, men husk at det er utrulig mange folk som går rundt på gata med forskjellige særheter og symptomer uten at det direkte feiler dem noe, eller at de har en diagnose.


lurte også på... har du vanskelig for å stole på folk? hater du det intimt?
Sitat av Splooge999
Det at du kaller deg selv unik og en av guds prototyper er på den andre siden dog litt skummelt...
Vis hele sitatet...
Hvorfor det? Det er det jeg er, det er ingen falsk forklaring. Det er så korrekt det kan bli. Def er ingen følelse, men virkelighet,

Sitat av magnet
lurte også på... har du vanskelig for å stole på folk? hater du det intimt?
Vis hele sitatet...
Ja, jeg stoler på ingen mennesker, ikke familie venner eller folk jeg støter på i hverdagen. Det jeg hater er samfunnet og det som er rundt meg til enhver tid, la oss gjøre det klart, jeg er ingen cell dweller. Jeg er ute på byen hver helg og bevitner hver eneste synd som kan begås, men jeg synder selv, Av en eller annen grunn er andres feil større enn mine. Se flisen i broren øye, men ikke bjelken i ditt eget.
Sist endret av Ellipsis; 24. august 2017 kl. 02:20.
For meg så virker du som en relativt vanlig ordinær anyman. Det er vel slik for de aller fleste, i større eller mindre grad? Vi spiller et spill i sosiale settinger. Vi tar på oss en maske. Vi er forskjellig type menneske utifra hvem vi er sammen med eller hvor vi er. På jobb er vi en type menneske. Hjemme en annen. Sammen med familie eller gamle venner en tredje.

Det med å speile og kopiere adferd er iboende hos oss alle. Det er noe vi gjør fra vi er baby. Og det er et sosialt lim. De som er veldig gode på speiling fremstår ofte som veldig sympatiske eller likandes.

Det med å føle lite kan være en sinnsstemning eller kanskje et personlighetstrekk? Feks vil en melankoliker kanskje ikke bli hoppende glad for en gave, mens en som er mer lys i personligheten ville blitt euforisk?

Kanskje kan DPS hjelpe deg med å finne årsaken til at du mener du føler lite? Det kan være feks et personlighetstrekk.
Sist endret av frtoretang; 24. august 2017 kl. 02:32.
Av alt det jeg skrev var det du valgte å fokusere på? Mente det halvveis som en spøk.
Hva vet du om det indre livet til andre mennesker? Kanskje de bare er bedre skuespillere enn deg?
Ingen vet hvem jeg er innerst inne, hva jeg tenker på og egentlig føler om noe som helst, og jeg tror det gjelder mange folk der ute. Du er ikke spesiell. Ingen er det, egentlig. Alle mennesker er støpt i den samme formen, med forskjellige små skavanker, men i bunn og grunn like.
Så det så.
Sitat av frtoretang Vis innlegg
For meg så virker du som en relativt vanlig ordinær anyman. Det er vel slik for de aller fleste, i større eller mindre grad? Vi spiller et spill i sosiale settinger. Vi tar på oss en maske. Vi er forskjellig type menneske utifra hvem vi er sammen med eller hvor vi er. På jobb er vi en type menneske. Hjemme en annen. Sammen med familie eller gamle venner en tredje.

Det med å speile og kopiere adferd er iboende hos oss alle. Det er noe vi gjør fra vi er baby. Og det er et sosialt lim. De som er veldig gode på speiling fremstår ofte som veldig sympatiske eller likandes.

Det med å føle lite kan være en sinnsstemning eller kanskje et personlighetstrekk? Feks vil en melankoliker kanskje ikke bli hoppende glad for en gave, mens en som er mer lys i personligheten ville blitt euforisk?

Kanskje kan DPS hjelpe deg med å finne årsaken til at du mener du føler lite? Det kan være feks et personlighetstrekk.
Vis hele sitatet...
Hvordan våger du å komme med slike uttalelser? Jeg er absolutt ingen anyman. Hvem vet kanskje vi er venner IRL. Du har kanskje støtt på meg, på butikken, på byen eller bussen. Du kommer med et utsagn som svekker meg såpass, jeg blir hely brutt til undergrunnen. Jeg står på lik linje med de som skapte denne verden, og alt annet.

Sitat av Splooge999 Vis innlegg
Av alt det jeg skrev var det du valgte å fokusere på? Mente det halvveis som en spøk.
Hva vet du om det indre livet til andre mennesker? Kanskje de bare er bedre skuespillere enn deg?
Ingen vet hvem jeg er innerst inne, hva jeg tenker på og egentlig føler om noe som helst, og jeg tror det gjelder mange folk der ute. Du er ikke spesiell. Ingen er det, egentlig. Alle mennesker er støpt i den samme formen, med forskjellige små skavanker, men i bunn og grunn like.
Så det så.
Vis hele sitatet...
Hva jeg vet om livet til andre mennesker? Absolutt alt. De lever liv som er så lykkelige, de har noe og noen å komme hjem til hver eneste dag. Såklart, ett par humper møter man på veien. Det er derfor jeg ikke evner til å synes synd på noen. Affliksjonen de har, har dem påført seg selv, og de fortjener den. Det som skiller meg fra "mannen i gata" er at jeg ikke er menneskelig, det er lenge siden jeg har hatt menneskelige trekk, Jeg høres sikkert sprø ut, men jeg er jordnær og har god bakkekontakt, eneste forskjellen på deg og meg er platået vi er på. Jeg er tilnærmet gudommelig.
Sist endret av Ellipsis; 24. august 2017 kl. 03:02. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Du sier det er lenge siden du har hatt menneskelige trekk, men så hisser du deg opp over såret stolthet for bare en time siden. Det er ganske menneskelig å føle seg spesiell, ganske kjekt å kunne innse at man ikke er det dog. For som nevnt over, alle er unike.

Slik jeg ser det, er den mest vesentlige forskjellen mellom Cristiano Ronaldo og Knarker-knut, at Ronaldo har levd ut potensialet sitt. Hvem vet hva Knarker-knut sitter inne på? Bare han selv, og ikke bli overrasket om tilogmed Knarker-knut føler seg spesiell.

Du er jordnær og har bakkekontakt, i tillegg er du tilnærmet guddommelig? Forvent provoserende svar, når du inntar enn såpass provoserende holdning til oss andre "ikke spesielle".
Ego - som i måten du ser på deg selv fra utsiden. Den måten normer og samfunnet har lært deg at du skal oppføre deg. Hva om det ikke stemmer ? Uansett en ting er sikkert du har det ikke bra med deg selv før du aksepterer deg selv. Noen ganger må man også tilgi, sier ikke at det gjelder deg. Når man føler dette egoet er feil så kan man fort få litt ekstensielle problemer. Hva ønsker du, hva ville du ha svar på med på denne tråden, hvorfor osv. Lykke til, jeg tror ikke det er så voldsomt mye galt med deg. Du mangler neppe empati. Det er heller ikke sikkert dette gir noe mening for deg heller.
Sist endret av moonlord; 24. august 2017 kl. 04:14.
Anonym bruker
"Stum Varg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg har i maniske perioder tenkt helt likt som deg. Da har jeg alltid begrunnet det med en egenskap, et talent eller kunnskap jeg mener kun jeg har suprem forståelse for, eller lignende. For eksempel at jeg har en enestående forståelse for musikk og toner, på et nivå som ingen andre kan forstå. Eller at min smak for kunst og foto er over alle andres. Jeg kunne lett vært verdenskjent for en av mine talenter, men gidder ikke.
Kanskje jeg også er guddomelig, men bare er lat.
Hvilke talenter, egenskaper, eller lignende er det du besitter, som skiller oss fra hverandre?
Hvordan vet du at jeg ikke er over deg, og tenker det samme om deg?
Hvordan kan du bevise for meg at du er på et høyere nivå enn meg, dersom jeg skulle spørre deg om det i virkeligheten?

Som et generelt tips vil jeg si at det er nyttig å bruke energien på å dyrke et talent eller lignende, slik at man en vakker dag kan bevise for alle at man er over dem
TS, har den lokale DPS'n foreslått noen form medisinering som du selv velger å ikke følge? Om du har fått skrevet ut piller som du ikke har spist foreslår jeg at du forsøker å starte alt idag med foreskreven dose også følger oppgitt dosering fremover i minst 2-3 måneder fremover.

Om du ikke har fått noen piller bør du kanskje snakke om din gudommelighet med DPS på neste time?

Jeg skriver ikke dette for å være kjip eller disse deg på noen som helst måte. Bare det at noe av det du sier og skriver her i tråden virker, eh ikke helt ukjent for meg. Og fra erfaring kan det da være greit å snakke med fagfolk.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg har i maniske perioder tenkt helt likt som deg. Da har jeg alltid begrunnet det med en egenskap, et talent eller kunnskap jeg mener kun jeg har suprem forståelse for, eller lignende. For eksempel at jeg har en enestående forståelse for musikk og toner, på et nivå som ingen andre kan forstå. Eller at min smak for kunst og foto er over alle andres. Jeg kunne lett vært verdenskjent for en av mine talenter, men gidder ikke.
Kanskje jeg også er guddomelig, men bare er lat.
Hvilke talenter, egenskaper, eller lignende er det du besitter, som skiller oss fra hverandre?
Hvordan vet du at jeg ikke er over deg, og tenker det samme om deg?
Hvordan kan du bevise for meg at du er på et høyere nivå enn meg, dersom jeg skulle spørre deg om det i virkeligheten
Vis hele sitatet...
Det kan hende at vi tenker likt, og føler på de samme følelsene og hvordan vi tolker verden rundt oss. Vi har kanskje mye til felles på utsiden, og noe på innsiden. Jeg nevte ikke noe talent, eller min evne til å tyde konkrete eksempler som lyd og bilde.

Selvom du prøver så godt du kan å normalisere det er jeg virkelig er, er det noe inne i oss som skiller oss to fra hverandre. Nei, det å kunne se fremtiden, men ikke på den sterotypiske hollywood-film måten er en evne de færreste har. Det å høre verden, å være så tydelig på å lese andres kroppsspråk kjenner jeg ingen andre som kan. Evnen til å ligge to skritt forran de fleste andre mennesker, jeg refererer til den ene prosenten, eller promillen jeg ser det samme i som meg selv.

Sitat av frtoretang Vis innlegg
TS, har den lokale DPS'n foreslått noen form medisinering som du selv velger å ikke følge? Om du har fått skrevet ut piller som du ikke har spist foreslår jeg at du forsøker å starte alt idag med foreskreven dose også følger oppgitt dosering fremover i minst 2-3 måneder fremover.

Om du ikke har fått noen piller bør du kanskje snakke om din gudommelighet med DPS på neste time?

Jeg skriver ikke dette for å være kjip eller disse deg på noen som helst måte. Bare det at noe av det du sier og skriver her i tråden virker, eh ikke helt ukjent for meg. Og fra erfaring kan det da være greit å snakke med fagfolk.
Vis hele sitatet...
Hvorfor skulle de foreslå noen medisinering av noe slag? Det er jo ikke meg det er noe feil med. Hadde jeg fått noen piller utskrevet hadde jeg vel vært en flink gutt å spist dem, kanskje.

De vet at jeg er spesiel, ved den dps'en jeg gidder bruke tiden min. Jeg sa tidlig til psykologen at jeg er den første, og mest sannsynlig den eneste "pasienten" han kommer til å ha av mitt slag. Hva mener du Frtoretang, med at dette ikke er helt ukjent for deg? Jeg vil tippe at du tror jeg er psykotisk eller noe i den duren, noe jeg absolutt ikke er.
Sist endret av Ellipsis; 25. august 2017 kl. 21:54. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Fiendtlig Kjempefisk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du oppfyller alle kravene til Narsissisme i denne tråden. Du er svært selvopptatt og gjør det klart at du er voldsomt spesiell. Du forguder deg selv og ser ned på alle andre. Du tar deg svært nær når noen skriver ett innlegg i retning av at du ikke er så veldig spesiell. Med begrepet narsissistisk raseri menes det et sterkt (og ofte ukontrollert) sinne som kan bryte frem når en person føler at hans selvbilde og selvoppfatning trues eller skades.

Det er også i seg selv normalt at en person kan oppleve begeistring og glede over egne evner, egenskaper og ytelser, og sette pris på (nyte) at andre gir slike tilbakemeldinger (narsissistisk gratifikasjon). Det oppstår imidlertid et problem når opptattheten av en selv og ens egen fortreffelighet og suksess, og nytelsen av dette, antar så markerte dimensjoner at personen mister evnen til å se og anerkjenne andre, og mer og mer energi knyttes til nytelsen av egen fortreffelighet. Dette kalles en narsissistisk forstyrrelse. Hvis disse karaktertrekkene er så markerte at det innebærer funksjonssvikt eller lidelse for andre, snakker man om narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Du skriver at du har potensiell paranoid personlighetsforstyrrelse. Forøkt grad av narsissisme øker risikoen for utvikling av depressive symptomer hvis personen opplever krenkelser og (følelsesmessige) tap. Ved alvorlige former for narsissisme vil personen heller ikke være i stand til å bære (kjenne på) depresjon, fordi dette blir totalt uforenlig med egenoppfattelse og selvnytelse. I stedet møtes krenkelser og tap med sinne overfor andre, som tillegges all skyld og som tilskrives onde og uhederlige motiver for sin atferd og handlinger. Hos noen kan det narsissistiske raseriet bli så massivt at projeksjonen antar psykotiske dimensjoner, for eksempel forestillinger om komplott (paranoid psykose).

Det faktum at det virker som om du virkelig selv tror du er en gud og liknende er svært vanlige psykotiske symptomer, det er dermed ikke merkelig at frtoretang anbefaler å begynne på medisiner igjen dersom du har valgt å stoppe å ta de.

Ut ifra alle pekepinnene i denne tråden, ser det ut som om du er ute å fisker etter bekreftelse på at du er spesiell. At tråden ikke lengre handler om at du føler lite, men hvor gudommelig du er. Hele tråden får et kaotisk, psykotisk, og nevrotisk preg så fort innleggene ikke nødvendigvis mater egoet ditt.
Sitat av Ambryo Vis innlegg
Eksempel når noen har fått en unge, å heller si det rett ut hvor stygg babyen er, mens jeg ser dem i øynene. Skuffelsen og frykten deres ville livnært meg.
Vis hele sitatet...
Vil tro det er få foreldre som ville kjent på følelser av frykt og skuffelse pga. din spedbarnskritikk. De ville nok heller ha reagert på denne oppførselen med undring, kanskje avsky, og lurt på hva som feiler deg. Ta medisinene dine du.
Hvorfor gjemmer du deg bak anonym bruker "definert ku"? Du skriver på et språk som får det til å virke å virke som du enten studerer eller praktiserer noe innen det psykologiske felt. Du kommer med destruktive anklagelser, og begreper. Dette narsissistiske raseriet du snakker om, det du merer å kunne se gjennom mine innlegg i denne tråden. Det finner du ikke i meg. Hvor har du der fra at jeg er fullstendig blottlagt egenskapen til å se, og annerkjenne andre?

Så kommer hersketeknikken, der du bruker min ærlighet mot meg. Min angivelige paranoide personlighetsforstyrrelse, omdanner du til psykotiske dimensjoner og paranoid psykose. At jeg skal fortsette å ta pillene mine, eller takke ja til pillene jeg angivelig har blitt tilbudt. Det hele virker for meg som du forsøker å danne en aggressiv reaksjon hos meg, med din "nøie" analyse av denne tråden. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg tro du forsøkte å vende hele forumet mot meg, nå er det vel "paranoiaen" som snakker eller hva?

Jeg skjønner ikke årsaken til at du prøver å sverte meg, annet enn at du selv har blitt veldig provosert av hva du leser her. Jeg er ikke ute å fisker etter annerkjennelse som du så overbevist skal ha det til. Men får å gå inn i meg selv. Jeg prøver å komme et skritt nærmere hva jeg virkelig er. Hvor enn kaotisk, psykotisk eller nevrotisk det måtte virke for den enkelte.

Sitat av tihihihi Vis innlegg
Vil tro det er få foreldre som ville kjent på følelser av frykt og skuffelse pga. din spedbarnskritikk. De ville nok heller ha reagert på denne oppførselen med undring, kanskje avsky, og lurt på hva som feiler deg. Ta medisinene dine du.
Vis hele sitatet...
Du også, det går igjen og igjen. Er like før jeg sier ta "pilla di sjæl" Jeg ville ikke ha sagt noe som dette. Det var bare et eksempel.
Sist endret av Ellipsis; 26. august 2017 kl. 03:29. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Eksempelet ditt viser jo uansett hvor lite forståelse du har for andre og dermed at "evnene" dine bare er tull...
Jeg dømmer deg ikke Ambryo, men jeg reagerer på det du skriver og måten du ordlegger deg. Så kjapt gjennom endel av trådene dine og jeg anbefaler deg virkelig å snakke med behandler på DPS om hvordan du har det. Både hva gjelder det som du mener gjør deg unik og det at du føler så lite. Jeg er ikke kompetent til å stille noen diagnose og det er neppe andre her inne heller, men jeg føler likevel at det er innenfor å be deg ta dette i rette kanaler og snakke ordentlig ut om hvordan du har det og hva du føler og ikke føler. Forsøk å være ærlig, snakk om fortid og episoder, kanskje kan du også nevne rus?

For alle som sliter med ett eller annet eller bærer på noe de føler blir tungt å bære alene er første steg å kunne dele og være ærlig med åssen en har det. Og i.o.m. at du alt går på DPS så vil det jo være en arena hvor du er relativt trygg og du møter gjerne en behandler du alt har en ok relasjon til. Dermed vil det kanskje være en ok arena for deg å snakke om dette med behandler?
les hvordan du reagerer på hva andre sier når de enten a) føler de er lik deg (da er de ikke spesielle nok - du er mye mer spesiell enn dem) eller b) sier du ikke er spesiell (da "sverter" de deg - "hvordan våger du å...").

det hele er litt for komisk. det at du påstår at du kan lese andre mennesker, se framtida og forutse alle trekk blir liksom litt tomt når du skriver så klumsete og framstår så ... pompøs

enig med både Sploooge999 og anonym bruker ang nars. og at du egentlig bare høres ut som en helt vanlig fyr som liker å føle seg annerledes og unik.

det er ikke spesielt unikt å synes at andres babyer er ekle. det er ikke spesielt unikt å hate bryllup, barnedåp og andre kjedelige sammenkomster. å gå på byen og dømme andres "synder" (er du ... veldig kristen eller noe?) mens du samtidig hånlig sier du er med på synden og får mer lykke av andres ulykke... eh.. det er ikke akkurat noe å være stolt av - men vet du, jeg har hørt dette fra veldig mange andre. de føler seg så overlegne andre, men de er ganske enkle å gjennomskue og det er faktisk ganske kjedelig å være deres selskap. så jaja. du kan dyrke din "unike" side og tro du er alene om det.
Jeg synes det er litt spesielt og trekke konklusjoner om narrsisme på bakgrunn av en forumtråd. Alle er unike og at noen studerer hvordan mennesket og hvordan dem handler er ikke så spesielt. Spesielt om dem har en smule paranoia. Er ikke det naturlig, ut av frykt. Du er veldig spesiell om du har en slik personlighetsforrstyrelse. Du er en av få. Jeg finner det fascinerende hvor mange forskjellige diagnoser du blir forespeilet her. Det er bare synsing, naturlig nok, ettersom mange av disse diagnosene ofte krever årevis med observasjoner og handlinger.
ArbeidsledigProletar
Jeg tror svaret ganske enkelt er rus.

Du har beksrevet deg selv som "stor dranker" og fester i annen tråd, derav konklusjonen. Du har sikkert svidd av litt reseptorer og gjort deg selv insensitiv. Det er tross alt hormoner som styrer vår sinnstilstand.
Og permanente endringer på reseptorer og kjemien generelt vil jo gi permanente effekter. Som svakere emosjonell respons.
Reagerer egentlig mest på at du nevner at dette med DPS'en er en "vits" for deg og at du egentlig bare leker med psykologen som såklart ikke kan forstå noe om ditt indre og alt dette her du snakker om. Hvis du virkelig syns du står så høyt over all hjelp andre vil tilby til å hjelpe deg til et bedre sted mentalt så kan du jo bare like godt slutte behandlingen og seile din egen sjø? Provoserer meg litt å høre når jeg selv (og sikkert plenty andre) sendte en relativt desperat søknad til DPS, men fikk avslag.
Du minner meg litt om filmen Equilibrium med Christian Bale.
Filmen handler om et samfunn hvor det er ulovlig å føle, Bales karakter har en sans som gjør at han vet når noen føler.

Tror de fleste har endel av tankene dine,
Jeg har perioder med ekstrem apati.
Jobb, sosiale relasjoner, hobby, økonomi, samfunn, helse, mat osv betyr ikke noe.
Jeg føler et visst ansvar for å ikke kjøre meg selv i grusen, så jeg opprettholder fasaden å alt virker normalt.. Noen implikasjoner blir det selvfølgelig, men prøver hardt å ikke la det gå utover livet slik at jeg faktisk har mulighet å nyte livet senere.

Det merkligste for meg er når jeg skaffer nye "venner" i denne sinnstilstanden, da skjønner jeg ikke hvorfor denne personen har så sterke relasjoner til meg. Jeg har ikke følt følelsene som trengs for å bli venner. Ingen glede, ingen behov for selskap og ser ingen fordeler med å bli venner.
Dette fjaset begynner å bli litt vel forutsigbart.