Min første post her på Freak!
Jeg vil bare starte med å si at jeg er 100% for legalisering av marijuana, selv nå som jeg ikke røyker selv lenger.
Jeg er en (nå 18 år gammel) jente, og ble først tilbudt hasj gjennom en venn av eksen min. Jeg var 17 år. Jeg og denne vennen bodde hos eksen min et par uker i sommerferien, vi spilte Starcraft og slappet av. Samtidig brukte vennen muligheten til å selge unna store mengder hasj, noe som var greit for eksen min. Eksen min røyket ikke, men da jeg ble tilbudt, takket jeg ja. Hadde alltid hatt lyst til å prøve det, og jeg visste jo at det var så godt som harmløst. Jeg hostet, ble svimmel, vi lo, det var gøy.
Etter dette røyket jeg bare da jeg var med denne vennen (som jeg etterhvert ble bedre og bedre venn med, og som endte opp med å bli bestevennen min selv etter at jeg slo opp med eksen min), og hans venner. Dette skjedde kanskje 1 gang annenhver måned, ikke så ofte. Så kom våren, og jeg tok skrittet og kjøpte min egen hasj. Eller, fikk, retter sagt. Man får praktisk talt kastet weed etter seg når man er jente, i min erfaring.
Jeg røyket fortsatt ikke mye, kanskje en gang i måneden. Da bedrev jeg dagene som jeg ellers ville gjort, game, se på TV, lage mat, lese bøker, bare at alt føltes mye mer beriket ettersom jeg var høy. Maten smakte bedre, jeg følte meg mer kreativ når jeg tegnet, filmer og serier fikk en helt ny mening. Jeg følte meg nærmest opplyst, fra et filosofisk perspektiv, jeg brukte timevis på å se på dokumentarer om verdensrommet, verden, menneskekroppen, og ble helt lamslått av all kunnskapen og alle tankene jeg fikk.
Jeg likte følelsen, og begynte sakte men sikkert å røyke litt og litt mer. Jeg røyket aldri mye i den forstand at jeg ble helt fjern, jeg tok alltid veldig lite weed oppi, og røyket noen ganger bare halve, sparte resten til senere på kvelden. For meg var weed en slags ekstra bonus som gjorde alt det jeg likte fra før, enda bedre. Det var ikke slik at jeg ikke likte å se på film dersom jeg var høy, men jeg mener fortsatt at filmer er 1000 ganger bedre dersom man ser dem etter at man har røyket. Jeg kunne se verdens dårligste film, og de utroligste filosofiske og ekstensielle tanker kunne springe ut av det. Jeg følte at jeg fikk utnyttet mitt fulle intellektuelle potensiale; jeg skrev bedre, tegnet bedre, fikk til og med bedre karakterer på innleveringer jeg gjorde mens jeg var høy.
Mamma og pappa visste aldri noe om det, jeg var alltid nøye med å gjemme sakene mine. Derimot skal jeg innrømme at ettersom forbruket ble hyppigere, ble jeg slappere med sikkerheten. Jeg var aldri nære på å bli tatt, men det gikk fra å ikke tørre å rulle før mamma var timevis borte, fra å rulle på rommet mitt mens mamma var i rommet ved sidenav. På ett punkt var jeg så dum å røyke ut av vinduet på rommet mitt, og mamma kom opp da jeg akkurat var ferdig og spurte om jeg røyket sigg inne på rommet mitt. Jeg svarte nei, selvsagt ikke, spurte om det luktet røyk av meg, hun sa nei, men virket fortsatt mistenksom. Det er så nærme jeg har kommet å bli fersket, men jeg tenkte at så lenge hun bare trodde det var sigg, var det ikke så farlig.
Røyking ble etterhvert en slags rutine. Jeg ble utrolig god på å rulle (sånn seriøst, jeg lager de peneste jointene du noensinne har sett), jeg så filmer, serier, spilte spill, gjorde lekser, spiste middag med familien, alt jeg gjorde i "edru" tilstand, bare at det var enda bedre. Jeg røyket ofte med bestevennen min (han som tilbød meg hasj i starten), venner av han, vi laget mat, så på film, og snakket i timesvis slik som man ofte gjør når man er høy. Aller mest likte jeg å røyke alene, jeg fikk aldri noia eller noe sånt, hadde ikke noe problem med å være høy i offentligheten, jeg bare foretrakk det. Da var det bare meg og mine tanker, jeg trengte ikke å tenke på hvordan jeg så ut, og min evne til å analysere folks kroppsspråk og ansiktsuttrykk ble så kraftig at det var ubehagelig. Jeg har alltid vært interessert i psykologi, og har mange bøker om kroppsspråk og ansiktsuttrykk, og er generelt veldig analytisk av dette til vanlig når jeg er med folk, men i høy tilstand ble det så overveldende at jeg følte at jeg fikk "vite" alt for mye om folk enn det som var behagelig. Jeg klarte ikke å skru det av, og det var som om hjernen min ble bombardert med informasjon og det var vanskelig å takle alt sammen, det var ikke noe jeg nøt, det ble liksom en plage. Derfor foretrakk jeg heller å bare ligge i senga og høre på musikk og være i fred med tankene mine.
Så møtte jeg kjæresten min, høsten 2011. Jeg oppdaget fort at vennen hans røyket, og jeg trodde han også gjorde det. Jeg var nærmest overlykkelig over å ha funnet en person som var så snill, morsom og som hadde de samme interessene som meg, OG som røyket. Da vi begynte å snakke om å flytte sammen og gå på skole og jobbe, så jeg for meg den perfekte hverdagen jeg allerede levde (gaming, TV, røyking, mat), og jeg hadde en å dele det med. Jeg gledet meg som en unge, det virket så herlig. Så innrømmet han at han ikke røyket, at han tvert imot var imot hasj, og til slutt at han ikke ville at jeg skulle røyke heller. Han har sett flere av sine venner og bekjente bli typiske stonere, som havner på kjøret, og mener at hasjen er grunnen til dette. I noen tilfeller kan jeg være enig, men det er en annen historie. Han var bekymret for at dette skulle skje med meg også, og uansett hvor mye jeg prøvde å forklare at jeg hadde det under kontroll og levde et komplett normalt liv med et sunt forhold til hasj, endte det opp med at jeg valgte å slutte å røyke for hans del. Han ville ikke ha en "stonerkjæreste". Jeg prøvde å si til at han aldri hadde merket om jeg var høy, slik som mamma, pappa, vennene mine, aldri hadde merket det når jeg var høy rundt dem. Vi har hatt utallige diskusjoner om hasj både før og etter det, hvor jeg prater varmt om hasj, og han er imot det.
Nå er det noen måneder siden jeg røyket sist. Det var ikke så vanskelig som jeg trodde, men det kan være flere faktorer som spiller inn på det. Bestevennen min dro i militæret, og jeg mistet mer og mer kontakt med "den gjengen", og dermed "det miljøet". Jeg hang ikke med hans stonervenner uten han, og da satt jeg igjen med de streite vennene mine som ikke røyket. Det var litt tøft i starten, jeg følte at jeg ble påmint hasj uansett hvor jeg gikk. De snakket om hasj i sanger, folk rullet jointer i filmer og på TV, det ble nevnt over alt på nettet, jeg ble påmint det hele tiden, og begynte å tenke på det, og hvor mye jeg egentlig savnet det. Mest av alt da jeg hadde mensensmerter, da jeg måtte ta tre Paracet om dagen og det fortsatt ikke virket, og jeg lå i sengen i smerter, fremfor å røyke en liten joint og være fri for det.
Jeg så for meg at jeg skulle røyke hasj hele livet, at det skulle bli en like naturlig del av det som det å dra på fest og drikke. Jeg skulle bli en gammel dame som hadde hus i Spania, som satt og røyket og solte meg på terrassen, men slik ble det altså ikke. Jeg er fortsatt 100% for legalisering av hasj, og selv om det sikkert ikke er for alle, mener jeg fast at alle burde prøve det.
Vet ikke om noen kommer til å lese denne tråden, men det var fint å få satt tankene ned på papir. Hvis noen skulle være interesserte, eller ha spørsmål eller noe sånt, er det bare å komme med det. Takk for meg!
Jeg vil bare starte med å si at jeg er 100% for legalisering av marijuana, selv nå som jeg ikke røyker selv lenger.
Jeg er en (nå 18 år gammel) jente, og ble først tilbudt hasj gjennom en venn av eksen min. Jeg var 17 år. Jeg og denne vennen bodde hos eksen min et par uker i sommerferien, vi spilte Starcraft og slappet av. Samtidig brukte vennen muligheten til å selge unna store mengder hasj, noe som var greit for eksen min. Eksen min røyket ikke, men da jeg ble tilbudt, takket jeg ja. Hadde alltid hatt lyst til å prøve det, og jeg visste jo at det var så godt som harmløst. Jeg hostet, ble svimmel, vi lo, det var gøy.
Etter dette røyket jeg bare da jeg var med denne vennen (som jeg etterhvert ble bedre og bedre venn med, og som endte opp med å bli bestevennen min selv etter at jeg slo opp med eksen min), og hans venner. Dette skjedde kanskje 1 gang annenhver måned, ikke så ofte. Så kom våren, og jeg tok skrittet og kjøpte min egen hasj. Eller, fikk, retter sagt. Man får praktisk talt kastet weed etter seg når man er jente, i min erfaring.
Jeg røyket fortsatt ikke mye, kanskje en gang i måneden. Da bedrev jeg dagene som jeg ellers ville gjort, game, se på TV, lage mat, lese bøker, bare at alt føltes mye mer beriket ettersom jeg var høy. Maten smakte bedre, jeg følte meg mer kreativ når jeg tegnet, filmer og serier fikk en helt ny mening. Jeg følte meg nærmest opplyst, fra et filosofisk perspektiv, jeg brukte timevis på å se på dokumentarer om verdensrommet, verden, menneskekroppen, og ble helt lamslått av all kunnskapen og alle tankene jeg fikk.
Jeg likte følelsen, og begynte sakte men sikkert å røyke litt og litt mer. Jeg røyket aldri mye i den forstand at jeg ble helt fjern, jeg tok alltid veldig lite weed oppi, og røyket noen ganger bare halve, sparte resten til senere på kvelden. For meg var weed en slags ekstra bonus som gjorde alt det jeg likte fra før, enda bedre. Det var ikke slik at jeg ikke likte å se på film dersom jeg var høy, men jeg mener fortsatt at filmer er 1000 ganger bedre dersom man ser dem etter at man har røyket. Jeg kunne se verdens dårligste film, og de utroligste filosofiske og ekstensielle tanker kunne springe ut av det. Jeg følte at jeg fikk utnyttet mitt fulle intellektuelle potensiale; jeg skrev bedre, tegnet bedre, fikk til og med bedre karakterer på innleveringer jeg gjorde mens jeg var høy.
Mamma og pappa visste aldri noe om det, jeg var alltid nøye med å gjemme sakene mine. Derimot skal jeg innrømme at ettersom forbruket ble hyppigere, ble jeg slappere med sikkerheten. Jeg var aldri nære på å bli tatt, men det gikk fra å ikke tørre å rulle før mamma var timevis borte, fra å rulle på rommet mitt mens mamma var i rommet ved sidenav. På ett punkt var jeg så dum å røyke ut av vinduet på rommet mitt, og mamma kom opp da jeg akkurat var ferdig og spurte om jeg røyket sigg inne på rommet mitt. Jeg svarte nei, selvsagt ikke, spurte om det luktet røyk av meg, hun sa nei, men virket fortsatt mistenksom. Det er så nærme jeg har kommet å bli fersket, men jeg tenkte at så lenge hun bare trodde det var sigg, var det ikke så farlig.
Røyking ble etterhvert en slags rutine. Jeg ble utrolig god på å rulle (sånn seriøst, jeg lager de peneste jointene du noensinne har sett), jeg så filmer, serier, spilte spill, gjorde lekser, spiste middag med familien, alt jeg gjorde i "edru" tilstand, bare at det var enda bedre. Jeg røyket ofte med bestevennen min (han som tilbød meg hasj i starten), venner av han, vi laget mat, så på film, og snakket i timesvis slik som man ofte gjør når man er høy. Aller mest likte jeg å røyke alene, jeg fikk aldri noia eller noe sånt, hadde ikke noe problem med å være høy i offentligheten, jeg bare foretrakk det. Da var det bare meg og mine tanker, jeg trengte ikke å tenke på hvordan jeg så ut, og min evne til å analysere folks kroppsspråk og ansiktsuttrykk ble så kraftig at det var ubehagelig. Jeg har alltid vært interessert i psykologi, og har mange bøker om kroppsspråk og ansiktsuttrykk, og er generelt veldig analytisk av dette til vanlig når jeg er med folk, men i høy tilstand ble det så overveldende at jeg følte at jeg fikk "vite" alt for mye om folk enn det som var behagelig. Jeg klarte ikke å skru det av, og det var som om hjernen min ble bombardert med informasjon og det var vanskelig å takle alt sammen, det var ikke noe jeg nøt, det ble liksom en plage. Derfor foretrakk jeg heller å bare ligge i senga og høre på musikk og være i fred med tankene mine.
Så møtte jeg kjæresten min, høsten 2011. Jeg oppdaget fort at vennen hans røyket, og jeg trodde han også gjorde det. Jeg var nærmest overlykkelig over å ha funnet en person som var så snill, morsom og som hadde de samme interessene som meg, OG som røyket. Da vi begynte å snakke om å flytte sammen og gå på skole og jobbe, så jeg for meg den perfekte hverdagen jeg allerede levde (gaming, TV, røyking, mat), og jeg hadde en å dele det med. Jeg gledet meg som en unge, det virket så herlig. Så innrømmet han at han ikke røyket, at han tvert imot var imot hasj, og til slutt at han ikke ville at jeg skulle røyke heller. Han har sett flere av sine venner og bekjente bli typiske stonere, som havner på kjøret, og mener at hasjen er grunnen til dette. I noen tilfeller kan jeg være enig, men det er en annen historie. Han var bekymret for at dette skulle skje med meg også, og uansett hvor mye jeg prøvde å forklare at jeg hadde det under kontroll og levde et komplett normalt liv med et sunt forhold til hasj, endte det opp med at jeg valgte å slutte å røyke for hans del. Han ville ikke ha en "stonerkjæreste". Jeg prøvde å si til at han aldri hadde merket om jeg var høy, slik som mamma, pappa, vennene mine, aldri hadde merket det når jeg var høy rundt dem. Vi har hatt utallige diskusjoner om hasj både før og etter det, hvor jeg prater varmt om hasj, og han er imot det.
Nå er det noen måneder siden jeg røyket sist. Det var ikke så vanskelig som jeg trodde, men det kan være flere faktorer som spiller inn på det. Bestevennen min dro i militæret, og jeg mistet mer og mer kontakt med "den gjengen", og dermed "det miljøet". Jeg hang ikke med hans stonervenner uten han, og da satt jeg igjen med de streite vennene mine som ikke røyket. Det var litt tøft i starten, jeg følte at jeg ble påmint hasj uansett hvor jeg gikk. De snakket om hasj i sanger, folk rullet jointer i filmer og på TV, det ble nevnt over alt på nettet, jeg ble påmint det hele tiden, og begynte å tenke på det, og hvor mye jeg egentlig savnet det. Mest av alt da jeg hadde mensensmerter, da jeg måtte ta tre Paracet om dagen og det fortsatt ikke virket, og jeg lå i sengen i smerter, fremfor å røyke en liten joint og være fri for det.
Jeg så for meg at jeg skulle røyke hasj hele livet, at det skulle bli en like naturlig del av det som det å dra på fest og drikke. Jeg skulle bli en gammel dame som hadde hus i Spania, som satt og røyket og solte meg på terrassen, men slik ble det altså ikke. Jeg er fortsatt 100% for legalisering av hasj, og selv om det sikkert ikke er for alle, mener jeg fast at alle burde prøve det.
Vet ikke om noen kommer til å lese denne tråden, men det var fint å få satt tankene ned på papir. Hvis noen skulle være interesserte, eller ha spørsmål eller noe sånt, er det bare å komme med det. Takk for meg!