Hei. Jeg skulle ønske jeg kunne ha postet denne tråden anonymt, da noen her kommer sikkert til å le og tenke "for en taper", "jævla drittsekk", "han der har mista det" osv osv. Det er helt greit, men jeg håper til syvende og sist at du vil prøve å forstå ting fra min side og gi meg tips til hjelp.
Først vil jeg bare si: jeg er faktisk en veldig god gutt og en god person, og vært slik helt ifra jeg var liten. Jeg liker å dele ting, ønske folk velkommen i gruppen, dele gaver og alt den biten. Jeg vil også si at jeg er en "ta fra de rike og gi til de fattige typen".
Helt fra da jeg har vært liten, har jeg vært borti blant folk som "har bedre ting enn meg", det vil si, bedre telefon, klokke osv. osv. Gjennom årene har det så vokst en "sjalu" type av meg.
En av mange som virkelig har gjort meg sjalu: når jeg har jobbet hardt for ting, f.eks. at jeg brukte flere timer på fotball trening om dagen for å komme inn på A-laget, mens han andre fyren som brukte 1 time maks kanskje, kom inn istedenfor meg. Jada, han hadde kanskje talentet inne som gjorde at han kom over mål streken istedenfor meg, men jeg er vokst opp med den verdien og filosofien at "hard work pays off", at du gir alt, og får vertfall en gevinst for det som til syvende og sist gjør deg fornøyd. Jeg er så takknemlig og glad for at disse spillerne jeg "Konkurrerte med" da jeg var liten ingen har kommet langt i fotballen(her ser du et eksempel på hva som gir meg glede)
Over til skole og studie: Det var selvfølgelig alltid han ene cockye jævelen i klassen, som bare trengte å møte opp til timene og aldri trengte og lese, han kunne bare sitte hjemme å game istedenfor å lese til eksamen som alltid gikk ut med A og B, mens jeg som kunne lese i 1 uke i strekk og måtte droppe Gaming klarte å krige meg til en C eller B. Forskjellen her er at han eller de folkene var gode venner av meg, slik at jeg ikke ble eller er "sjalu" på dem i dag i motsetning til de jævlene på fotball banen.
For å ikke snakke om noen av de drittsekkene jeg havnet i beef med på ungdomsskolen, som på grunn av at dem hadde storebrødre (jeg har ikke storebrødre) kunne leke deilig, og jeg kunne så og si aldri yppe med dem. Noen av dem har det gått bra med i ettertid og jeg har faktisk god kontakt med dem og kan av og til møtes og ta en pils hvis anledningen tilsier det. Men noen av dem gikk det veldig skeis med og dem har det ikke godt i dag (Nyter jeg dette? Ooh yes som jeg gjør).
Over til damer: Hun virket som en veldig god jente, da må jeg være god gutten, vise gode sider av meg for å få henne. Jeg fikk henne til slutt, men gjett om det var tungt å leve et dobbelt liv, jeg trodde jeg hele tiden måtte være god, droppe alkohol og alt det for å beholde henne. Men hva skjedde til slutt? Jeg fant ut at jeg var "alt for snill", og skulle vært en mer badboy mot henne, da hadde jeg kanskje beholdt henne idag også. Uff som jeg hater denne kvinnen, skulle det hende at hun kræsjer i en bil ulykke og går bort, så skal jeg være den første til å le fremfor å bli lei meg, det lover jeg dere. Igjen var dette enda et eksempel på at "hard innsats ikke holder helt inn".
"Ta deg et år i forsvaret, du kommer ikke til å angre, det er stort pluss på CVen! Ta deg en utdanning, det kommer til å hjelpe deg så langt i livet": Dette gjorde jeg selvfølgelig også, med oppfordring fra familie og nære venner. Alt er fullført, jeg har mitt eget selskap jeg har startet som til nå har gått veldig bra, og en god jobb ved siden av. Men tro meg, dette har ikke gjort meg så lykkelig som jeg trodde. Det er mange jobber som andre fikk før meg(med dårligere karakterer, og uten førstegangstjenesten) som jeg ikke fikk, hvor urettferdig er ikke det? Eller hva med han fyren borti i gata som hadde null ambisjoner i livet, som nå har blitt stein rik, kjøpt seg flere leiligheter osv. uten å svette for det pga han kjøpte bitcoin tidlig, solgte litt drugs på siden eller hva han enn gjorde. Uff som jeg misunner den j*velen, jeg har svetta så mye 90% av livet som han har slækka, og han har 7 ganger bedre goder enn meg. Jeg skulle bare gjort det samme as..
Disse eksemplene er bare noen få av veldig mange scenarioer som gjør at jeg sitter med mye sjalusi og hat inni meg.
Det er akkurat som når man skal klatre opp et fjell, du klarte akkurat ikke å nå toppen selv om du klatret klatret og klatret. Jeg orker neppe å prøve igjen. Det er slik jeg føler det, og jeg begynner å komme til et punkt i livet hvor jeg bare gir faen i alt og alle.
Det var det jeg hadde for nå, noen vil sikkert bare lese dette og se på som underholdning, men for meg var det viktig å lufte ut litt tanker, og jeg føler meg mye bedre nå Gjerne kritiser meg og si "hva faen tror du at du er", "du aner ikke hvor godt du egentlig har det" osv., men jeg håper også jeg kan få litt tips til å fjerne dette ondsinnede hatet jeg har inni meg, for til syvende og sist, så er jeg en veldig god person .
Da stikker jeg på trening, og håper at når jeg er tilbake så har jeg fått en god del tips
Først vil jeg bare si: jeg er faktisk en veldig god gutt og en god person, og vært slik helt ifra jeg var liten. Jeg liker å dele ting, ønske folk velkommen i gruppen, dele gaver og alt den biten. Jeg vil også si at jeg er en "ta fra de rike og gi til de fattige typen".
Helt fra da jeg har vært liten, har jeg vært borti blant folk som "har bedre ting enn meg", det vil si, bedre telefon, klokke osv. osv. Gjennom årene har det så vokst en "sjalu" type av meg.
En av mange som virkelig har gjort meg sjalu: når jeg har jobbet hardt for ting, f.eks. at jeg brukte flere timer på fotball trening om dagen for å komme inn på A-laget, mens han andre fyren som brukte 1 time maks kanskje, kom inn istedenfor meg. Jada, han hadde kanskje talentet inne som gjorde at han kom over mål streken istedenfor meg, men jeg er vokst opp med den verdien og filosofien at "hard work pays off", at du gir alt, og får vertfall en gevinst for det som til syvende og sist gjør deg fornøyd. Jeg er så takknemlig og glad for at disse spillerne jeg "Konkurrerte med" da jeg var liten ingen har kommet langt i fotballen(her ser du et eksempel på hva som gir meg glede)
Over til skole og studie: Det var selvfølgelig alltid han ene cockye jævelen i klassen, som bare trengte å møte opp til timene og aldri trengte og lese, han kunne bare sitte hjemme å game istedenfor å lese til eksamen som alltid gikk ut med A og B, mens jeg som kunne lese i 1 uke i strekk og måtte droppe Gaming klarte å krige meg til en C eller B. Forskjellen her er at han eller de folkene var gode venner av meg, slik at jeg ikke ble eller er "sjalu" på dem i dag i motsetning til de jævlene på fotball banen.
For å ikke snakke om noen av de drittsekkene jeg havnet i beef med på ungdomsskolen, som på grunn av at dem hadde storebrødre (jeg har ikke storebrødre) kunne leke deilig, og jeg kunne så og si aldri yppe med dem. Noen av dem har det gått bra med i ettertid og jeg har faktisk god kontakt med dem og kan av og til møtes og ta en pils hvis anledningen tilsier det. Men noen av dem gikk det veldig skeis med og dem har det ikke godt i dag (Nyter jeg dette? Ooh yes som jeg gjør).
Over til damer: Hun virket som en veldig god jente, da må jeg være god gutten, vise gode sider av meg for å få henne. Jeg fikk henne til slutt, men gjett om det var tungt å leve et dobbelt liv, jeg trodde jeg hele tiden måtte være god, droppe alkohol og alt det for å beholde henne. Men hva skjedde til slutt? Jeg fant ut at jeg var "alt for snill", og skulle vært en mer badboy mot henne, da hadde jeg kanskje beholdt henne idag også. Uff som jeg hater denne kvinnen, skulle det hende at hun kræsjer i en bil ulykke og går bort, så skal jeg være den første til å le fremfor å bli lei meg, det lover jeg dere. Igjen var dette enda et eksempel på at "hard innsats ikke holder helt inn".
"Ta deg et år i forsvaret, du kommer ikke til å angre, det er stort pluss på CVen! Ta deg en utdanning, det kommer til å hjelpe deg så langt i livet": Dette gjorde jeg selvfølgelig også, med oppfordring fra familie og nære venner. Alt er fullført, jeg har mitt eget selskap jeg har startet som til nå har gått veldig bra, og en god jobb ved siden av. Men tro meg, dette har ikke gjort meg så lykkelig som jeg trodde. Det er mange jobber som andre fikk før meg(med dårligere karakterer, og uten førstegangstjenesten) som jeg ikke fikk, hvor urettferdig er ikke det? Eller hva med han fyren borti i gata som hadde null ambisjoner i livet, som nå har blitt stein rik, kjøpt seg flere leiligheter osv. uten å svette for det pga han kjøpte bitcoin tidlig, solgte litt drugs på siden eller hva han enn gjorde. Uff som jeg misunner den j*velen, jeg har svetta så mye 90% av livet som han har slækka, og han har 7 ganger bedre goder enn meg. Jeg skulle bare gjort det samme as..
Disse eksemplene er bare noen få av veldig mange scenarioer som gjør at jeg sitter med mye sjalusi og hat inni meg.
Det er akkurat som når man skal klatre opp et fjell, du klarte akkurat ikke å nå toppen selv om du klatret klatret og klatret. Jeg orker neppe å prøve igjen. Det er slik jeg føler det, og jeg begynner å komme til et punkt i livet hvor jeg bare gir faen i alt og alle.
Det var det jeg hadde for nå, noen vil sikkert bare lese dette og se på som underholdning, men for meg var det viktig å lufte ut litt tanker, og jeg føler meg mye bedre nå Gjerne kritiser meg og si "hva faen tror du at du er", "du aner ikke hvor godt du egentlig har det" osv., men jeg håper også jeg kan få litt tips til å fjerne dette ondsinnede hatet jeg har inni meg, for til syvende og sist, så er jeg en veldig god person .
Da stikker jeg på trening, og håper at når jeg er tilbake så har jeg fått en god del tips