Du mener hvilken religion som er bra for psyken? Det er et komplisert og interessant spørsmål. Det jeg har lest tyder på at man ikke er helt enig om hvorvidt religion i seg selv har en funksjon for psyken eller om det bare er et... spennende biprodukt av en ganske aktiv hjerne. Ritualer knyttet til religion har en åpenbar fordel i grupper. Akkurat hvilken religion som funker best? Aner ikke, men her er noen interessante ting jeg vet om samfunn og religion:

Noen ting tyder på at religiøse er snillere, dvs mer gavmilde, tillitsfulle, ærligere, tilgivende og jukser mindre i spillsituasjoner - når de interagerer med andre fra samme religion. Særlig på helligdager. Og særlig når noen ser hva de gjør. Oooog, særlig nå de selvrapporterer (religiøse har visstnok en større tendens til å overvurdere sin egen oppførsel enn ikke-religiøse).

Snillheten gjelder dessverre ikke for "de andre". En studie viser at bare det å gå forbi en kirke fikk kristne til å tenke mer negativt om ikke-kristne. Det er ganske deprimerende.

Hvorvidt fokus på en straffende gud gjør folk mer straffende mot andre, er litt utydelig. På den ene siden kan det tolkes som at Gud vil at du skal straffe dem, på den andre siden vil Gud ta seg av det så du trenger ikke å stresse med det.

Fokus på straff (som helvete) gjør folk mer prososiale enn fokus på tilgivelse. Så mye for det med honning og fluer.

Privat religion har ikke samme effekt som kollektiv religion. Hvor ofte en muslim ber, predikerer ikke hvorvidt vedkommende støtter islamistisk terrorisme. Hvor ofte en muslim går i moskeen, gjør derimot det. Lignende resultater for hinduer, jøder, russisk-ortodokse, protestanter og katolikker.

Små samfunn opererer sjelden med guder som straffer dårlig oppførsel. Denne typen guddommen kommer når samfunnet blir stort nok til at man på jevnlig basis interagerer med folk man ikke kjenner. En gud som ser og straffer har en funksjon når samfunnet er avhengig av at man stoler på fremmede.

Jeg har sett mange studier på at religiøse er lykkeligere enn ikke-religiøse. Her er fokus på himmel bedre enn fokus på helvete, selv om fokus på helvete gjør deg mer grei mot andre, noe som sikkert påvirker deres lykke.

Ting tyder også på at korrelasjon religion/lykke er svakere i land der religion ikke er like normativt, som f eks skandinaviske land. Så det kan se ut som at andre former for livssyn og samhold også kan gjøre denne jobben.

Skulle jeg sagt noe selv om den ideelle religion (sett utenfra, innenfra er vel den ideelle religionen den som er sann), så blir det
*En privat religion.
*En tilgivende religion, under forutsetning av at man har et samnfunnssystem som ivaretar den strukturen en straffene religion vanligvis har.
*En religion som i størst mulig grad inkluderer alle i "oss" gruppen, for å øke orososialitet innad og minke aggresjon utad.

Noe sånt. Kanskje. Det er komplisert.

Og hva har buddhister holdt på med mot Rohingyaene i Myanmar? Sånne forenklinger og karikaturer som dette (hvis det er konservativ kristendom generelt du prøver å beskrive her) ødelegger en interessant debatt, synd at det alltid skal ende opp i det når religion er temaet. Hadde vært interessant å diskutere dette uten at det ble en for/mot- diskusjon.

New age, i betydningen det mangfoldet av alternativmiljøer man ser for tiden, har forresten en lei tendens til å sammensause vitenskap og tro, noe jeg mener er ekstremt skadelig for samfunnet. Så jeg vil legge til et punkt til på ideallista mi:

*En religion som holder subjektiv tro og objektiv kunnskap i adskilte sfærer.

Det var ikke hensikten å debattere religion og hva som enkelte grupper rundt om kring at gjort mot andre folk eller landområder. Skal man gå inn i sånt vil absolutt alle trosretninger, filosofiske ideologier og politiske retninger være jævlige fordi jævlige ting har skjedd. Å blande inn hva militæret gjør mot andre henger ikke sammen med det som er selve læren av buddhismen, det er politikk og flyktningpolitikk som skaper problemene du drar opp og det startet pga britisk kolonisering under andre verdenskrig og noe man kan takke koloniseringen for som satte rohingya muslimer og lokale buddhister opp mot hverandre siden England var alliert med rohingya muslimene og Japan var alliert med buddhistene. Det var under krigen av britisk interesse å sette de to folkegruppene opp mot hverandre og det er ikke noe buddhistisk lære i folkemordene og diskrimineringen som foregår der. Ikke at det har noe å si for denne tråden eller for meg, men det var vel rohingya muslimene som først angrep buddhistene i Myanmar i denne konflikten også da de ville ha landområdet britene lovte dem under krigen. Det spiller egentlig ikke så mye rolle forhold til tråden her. Er såklart grusomt alt denne konflikten medfører, akuratt som det som skjer i Palestina men det er ikke i buddhistisk lære å krige, voldta, drepe og diskriminere..

Det jeg mente var at det som buddhismen går ut på med læren om selvutvikling er mer nyttig for menneskelig psyke og mindre skadelig for andre enn en religion som eksempelvis kristendommen som er forankret i sterk homofobi og kvinneundertrykking, hvor læren sier rett ut at kvinner skal underkaste seg mannen, være stille og skamfulle over at de er født som kvinner, og at homofile skal drepes. Det er ikke karikatur, det er det læren ordrett sier. Heterofile menn har det heller ikke lett med læren til for eksempel kristendommen for det er ikke alle som klarer å være den suksessfulle forsørgeren og husets psykisk sterke overhode heller.

Klart det, new age hippier kan tro på mye rart som er i konflikt med virkeligheten enten det er ufo-guder, flat earth eller plantemedisin, men new age sitt budskap er også selvutvikling så så lenge man ikke driver å nekter ungene sine legetilsyn fordi man heller vil behandle de med planter og humbug, eller er så narsisisstiske og opptatt av en talerstol for å "spre sannheten" og bedrive direkte hjernevask og feilinformasjon som for eksempel Alex Jones og andre klin sprø enkeltindivider (som finnes innenfor alle ideologier, trosretninger, politiske retninger) så klarer jeg ikke se at læren om selvutvikling der heller gjør noen skade sett i sammenheng med ideologier, politiske syn eller trosretninger hvor hele kjernen i læren består av å hate eller undertrykke i andre.

Jeg har i en periode av livet fått mye ut av en kristen tro og å gå i bibelgruppe, så jeg hater ingens personlige valg og jeg har respekt for alle livssyn og trosretninger utenom når det brukes til skadelig ekstremisme. Jeg har lest store deler av Koranen, oppsummert med en gang i uka med en muslimsk nabo som gjerne ville lære bort sin tro, vært innom scientologi, filosofiske retninger som Carl Jung, vært hekta på frimurerlære, hinduisme og gått buddhistskole men tilhører ingen bås i dag. Allikevel er det som har vært mest nyttig for meg som menneske og for min psyke vært livssynet man lærer i buddhismen, det å fokusere innover i seg selv og ikke utover i søkenen etter mening og noe større, men man behøver ikke tilknyttes en religion for å jobbe med selvutvikling.

Jeg har ikke noen spesifikk religion å lede deg inn i Men jeg har vært religiøs før, så jeg har kanskje et mer nyansert syn enn mange dogmatiske ateister også.

Det blir man åpenbart, også av familien, hvis du har en religiøs familie. Heldigvis lever vi i et land der du står veldig fritt, både juridisk og sosialt, til å finne ut av disse tingene selv.

Vel, å tro på en religion innebærer å tro på at den faktisk er sann. Så det gir egentlig ikke så mye mening å velge en religion basert på objektive kriterier. Du kan kanskje bruke kriteriene til å bestemme hvordan du skal forholde deg til religionen din, for eksempel om du skal fokusere mye på privat tro eller mye på fellesskap, eller hvor mye du skal omgås folk med andre livssyn. Men om du tror på Gud, og i såfall hvilken Gud? Jeg aner ikke hvordan du skal finne ut av det.

Det kunne aldri jeg heller, så jeg hadde ikke noe forhold til noen menighet eller fellesskap da jeg var religiøs. For meg var det på det tidspunktet noe jeg trodde på, og som jeg i ettertid ser dekket noen viktige behov den gangen. Det går helt fint å være religiøs uten å ha noen veldig klar oppfatning av hva religionen din heter eller hvilken gruppe du tilhører.

Hvis du ikke tror på en guddom, så er det kanskje mer et livssyn enn en religion du ser etter? Heller ikke her trenger du å finne et definert fellesskap å passe inn i. Jeg føler for eksempel ikke noen tilhørighet til Human-etisk forbund selv om jeg ikke er religiøs. Det går forresten veldig fint an å være religiøs humanist også.

I det hele tatt så kommer ikke meninger og holdninger i faste konstellasjoner derdu må velge alt eller ingenting. Les mye, snakk med folk, vurder og kjenn etter hva du vil ta med deg videre, og vær åpen for å endre deg. Opplever du tilstedeværelsen av en gud, noe større eller whatever, så ta det med deg som en menneskelig erfaring. Du finner ikke noen sikre svar i denne sfæren, like godt å omfavne det

Religion og politikk er i mange tilfeller en salig sammensausing. Et fellestrekk ved kriger som involverer en eller annen religion er at de har en tendens til å vare dritlenge i forhold til ikke-religiøse kriger. Det har nok mindre med læren i religionen og mer med den psykologiske effekten av gruppetekning å gjøre. Derav mitt tips om at en religion bør ha en mest mulig inkluderende definisjon av "oss" og vektlegge privat religion over fellesskap. Blandingen av religion og politikk er eksplosiv, omtrent uansett hvilken religion.


Det er jeg veldig enig i.

Jeg er nok mer bekymret enn deg her. Jeg mener disse tankestrømningene undergraver respekt for objektiv kunnskap og vitenskaplig metode. Mye av sivilisasjonen vår bygger på denne respekten, og jeg vil påstå denne tendensen er skadelig utover det de enkelte sjarlatanene finner på.