Bakgrunnen for spørsmålet mitt er at min søster og jeg ikke kan fordra hverandre. Vi er begge over 20, men hun er noen år eldre enn meg – vi har noen flere søsken begge kommer godt overens med, samt noen felles venner.

Jeg kan ærlig talt ikke huske sist gang vi hadde et godt forhold, men jeg har igjennom oppveksten alltid blitt fortalt av både venner og foreldre at "det løser seg når dere blir eldre". Dette har jeg mistet troen på, da vi begge er såpass voksne som vi er.

Inntrykket mitt er generelt at søskenforhold blir portrettert så rosenrøde, ofte tettere enn gode vennskap og jeg føler meg på en måte litt snytt over at vi ikke kan ha det slik. På den andre siden innser jeg at bare fordi vi har samme foreldre betyr det ikke at vi trenger å komme overens. Jeg ser det gjør foreldrene våre vondt, og det er kanskje det verste.

Er det noen poeng i å jage etter et godt søskenforhold kun siden foreldrene våre og samfunnet generelt sier at "slik skal det være"? Er det noen her som har like erfaringer?

Jeg har inntrykket av at lillebror-storesøster ofte har et vanskeligere søskenforhold enn fks to brødre av ulik alder. Og når jeg skal være litt morsom sånne diskusjoner så pleier jeg å si at det verste som fins er å ha en storesøster. Folk nikker gjerne litt på den. Tror det har mye med seksualitet å gjøre faktisk, uten å føle for å så mye inn på det. Storesøster vil kanskje veldig sent se på lillebror som mann, lillebror vil se på storesøster både som overordnet familiemedlem men også som en kvinne som mer seksuell makt og erfaring.

Hadde et ålreit forhold til storesøsteren min før hun fikk seg type og ble skikkelig arrogant og vanskelig å ha med å gjøre. Har to andre søsken som jeg aldri ser så ofte.

Svaret mitt: NEI, bortkastet tid.

Har ei venninne jeg traff for 4 år siden jeg som behandler som en lillesøster. Det er verdt å kjempe for. Når en person sier en er glad i deg ofte og kan være der for deg 100%.

En av de vanskeligste tingene man lærer som voksen er at man kan ikke please alle. Noen ganger er det fremmede som utfordrer prinsippene dine, andre er det folk som står deg nær som skaper problemer for deg eller du skaper. Dessuten kan man ikke se på et søskenforhold mellom deg og et søsken alene. Man må tenke på alt som påvirker både deg og søskenen, fra tidligere familieliv, andre venner, karrierevalg osv osv. Det er ikke gitt at to søsken i to vidt forskjellige miljø skal kunne ende opp med å være nære og "kompatible" fra dag 1 til grava. Kanskje det ikke er så mye skyld å plassere på søsknenes atferd ovenfor hverandre. Kanskje de rett og slett er blitt påvirket så mye av det de har gjort i livet at et nært søskenforhold ikke er mulig, fordi man er for forskjellige.

Tar å bruker sammenligningen forelskelse jeg. Noen ganger når man blir betatt, besatt eller forelska i en person så er det forestillingen om hvordan det bør være, hva det kan bli man blir oppslukt av. Man vil ha noe som egentlig ikke er der eller er naturlig at utvikler seg sånn. Et helt spekter kan tenkes frem, fra "friend zone" til et mishandlende "av-på forhold". Da kan man ende opp med å bare fokusere på sine egne forestillinger og drive seg og motparten det dreier seg om helt i bakken.

Det er noe som heter "if it ain't broke, dont fix it". At man ikke har et supernært forhold til et søsken, kanskje særlig når man ikke noen gang har hatt det, høres ikke ut som noe som må "fikses" i mine øyne.

Kanskje det også er en del av litt overskuddsbasert og stormannsgal atferd? Kanskje mye har falt på plass i livet ditt og du begynner å drømme om at alt må eller skal være pertentlig, sosialt misunnelsesverdig eller perfekt?

Spør deg selv: hvis du måtte fortelle til noen du beundret eller respekterte veldig at du hadde et veldig dårlig forhold til søstera di og "ikke fikk til å reparere det" hadde du følt skam? Mindreverdighet?

Det er gjerne sånn at man begynner å tenke på alt som har vært normalt som for dårlig når man begynner å fart på liv, karriere osv. Plutselig må man være det perfekte paret, den perfekte moren osv. Samfunnet idoliserer jo de som mestrer alt og når høyt opp. Men alle gjør jo ikke det. Og hvis alle gjorde det så hadde vi jo kunnet si at det var et veldig likt og egalitært samfunn, og det må jo flere her inne være enig med meg når jeg sier at er en fantasi som er langt fremme i tid, om enn det noen gang kommer.

Glem all krangling som barn/ungdom ihvertfall, det betyr ingenting i dag uansett. Ble kastet rundt og banket opp hver dag i årevis selv, men det var da frustrasjon var naturlig å ta ut på den måten, så det er ikke så big deal. Men selv om TS og søster ikke trenger å være nære venner med mye kontakt så burde forholdet løftes et hakk eller to, så det går an å møte opp i familiesammenhenger, ikke kleine ut alle andre og gjøre familiemedlemmer triste, og ikke minst gjøre oppgjør med arv lettere når den dagen kommer.

Som om det ikke er traumatisk nok at foreldre legger inn årene, så vil man ikke sloss som to våte katter i en sekk rett etterpå. Arv kan virkelig få frem det verste i folk, uansett hvor lite det dreier seg om, ting med affeksjonsverdi for eksempel...

Så mitt råd ville være å rydde alt som heter blodsbånd og søskenkjærlighet ut av hodet, og behandle henne som en kollega du ikke liker men må forholde deg til.