Jeg prøver å forstå. Si at et rusmiddel gir deg en så hard nedtur hver gang at du griner og vil oppriktig dø, har det dritt i mange dager og angrer bittert på at du tok det. I tillegg skaper det du gjør i rus alvorlig skade på deg selv i form av psykoser, slagsmål, voldsdommer - og på andre i nærmeste relasjon i form av kjærestevold, utroskap, og hjelpesløse foreldre som bekymrer seg syke over deg. Dette er oppførsel og konsekvenser du ikke vil assosieres med når du er ikke er påvirket lenger, og ting du skammer deg forferdelig over, har det vondt med og sier du ikke ønsker å være i risiko for å gjøre igjen. Du sier at du ikke er deg selv rusa, at noe tar over kroppen din som du kaller en demon, sier at du aldri skal ta det igjen, du syns ikke det er verdt konsekvensene som ødelegger hele livet ditt, psyken din og dem du er glad i men det tar ikke lang tid før du tar det igjen allikevel.

Er man en drittsekk, eller har avhengighet så mye makt? Er det sånn at man virkelig kan ville 100% å slutte, men at det ikke går fordi avhengigheten styrer deg, eller vil man ikke NOK da eller gir faen når man alltid tillater seg å ruse seg igjen før eller senere etter korte eller lengre pauser?

Du lover at du vil på rehab men når datoen nærmer seg finner du på en unnskyldning om at det absolutt ikke passer å dra dit nå, du blir rasende for du skal ikke dit selvom du selv kom krypende til familien og tigget etter å få sponsa oppholdet fordi du var så motivert for å legge om livet, og en uke eller to senere er du på ei kule igjen, som lysten sannsynligvis bygde seg opp til fra når du feiga ut fra rehab. Du vil ikke miste familien din og skade den du elsker, men du innbiller deg et eller annet sted i hodet at du kan ta litt og ha kontroll allikevel. Du får fler og fler psykoser, og skjønner upåvirket at du ikke tåler det mer, men etter en pause tar du av en eller annen grunn sjansen igjen, og når du blir konfrontert med de tidligere psykosene dine i rusen på vei opp sier du at du liker å kjenne den frykten og rushet psykosene gir så akuratt der og da på opptur i rusen gir du faen i at det skader deg. Nedturene og helvetet er plutselig glemt, ingen andre betyr noe enn rusen og ditt høye ego.

Jeg prøver å forstå. Har avhengighet så mye makt eller er man bare en kødd og idiot som bevisst juger og bryter løfter om å slutte, og velger å fortsette å ruse seg?

Håper på seriøse svar.

Jeg tenker at det å rømme fra ubehageligheter til kjemisk lykkefølelse har en tendens til å skape en sterk drivkraft. Litt lik vår sult eller seksuelle behov. Det er snakk om en indre flukt til noe trygt og godt, noe som drar man opp så himmelsk at det er vanskelig å motstå.

Denne drivkraften kan lett føre til at flere kan lett lyge for å komme dit igjen. Og at i det suget etter å nå dit eller i rusen på vei opp. Så er det lett å glemme aspekter som empati. Litt som når man blir sint. Som om ulike deler av hjernen er overaktiv og andre områder da forblir usett.

Jeg personlig tenker at det er noe grunnleggende feil med måten vi relaterer til hverandre i dette samfunnet. Som skaper behovet for å flykte til rus.

Om noen fortjener flere sjangser er nesten opp til hver enkelt å avgjøre i vær situasjon. Men jeg selv har det med å tilgi og gi mennesker nye sjangser om og om igjen. Men det finnes grenser, man kan ikke la seg bli overkjørt og utnyttet.
Det er en vanskelig problemstilling akkurat dette her.

Kort og enkelt svar: Avhengighet har (dessverre) så mye makt.

Jeg kan prøve å forklare min avhengighet av amfetamin.
Jeg slitt med depresjon og angst (hovedsaklig sosial angst) i mange år, ble diagnosert da jeg var 12 år gammel. Jeg sliter fremdeles med dette den dag i dag, i tillegg til ptsd, borderline personlighetsforstyrrelse og en ensomhet som får meg til å føle meg helt elendig. For min del gir amfetamin meg noen timer der jeg «glemmer» hvor ensom og lei jeg er. Det er kanskje kortvarig, men i hodet mitt mens jeg er rusa eller rett før en liner jeg debatterer med meg selv om jeg skal ta eller ikke, så føles det verdt det ut.
Nedturene derimot, er ikke noe moro i det hele tatt såklart. De første kanskje 36 timene kan jeg hoppe fint over nedturene, når jeg egentlig bare utsetter dem og gjør dem verre. Det er ofte jeg føler for å bare ta mitt eget liv når nedturene blir så kraftige.
Men når nedturene er så ille, hvorfor fortsetter jeg? Jo, fordi de få timene amfetaminen får meg til å føle meg bedre gjør opp for nedturene. Dette klarer jeg alltid å overbevise meg selv om. Jeg er helt enig i at det er total idioti.
Jeg føler jeg egentlig bare har gitt opp på alt. Jeg er ensom på grunn av rusmidler. Jeg ble stemplet som narkoman allerede første gang jeg prøvde stoff. Etter det har jeg bare tenkt «det ryktet sitter for alltid. Så gjør hva du vil».
Jeg vil jo slutte å bruke stoff så ofte som jeg gjør, og få hjelp til det. Hver gang jeg ser meg selv i speilet etter å ha vært på kjøret i flere dager uten søvn og mat blir jeg oppriktig trist og skuffet over meg selv. Jeg ser overhodet ikke ut etterpå. Men jeg har alltid gjort motstand til hjelp fra spesielt psykologer. Tror det handler om at de tidligere har brutt taushetsplikten o.l. Så jeg sliter med å klare å stole på dem.

Jeg skulle ønske jeg aldri ble introdusert inn i rusmiljøet, men jeg klarer ikke å legge bort amfetamin. Antidepressiva var ingen suksess for meg da jeg gikk på det. Amfetamin gjorde jobben følte jeg. Men ikke lenge. Jeg vet godt at det ødelegger meg bare mer og mer både psykisk og fysisk, men jeg klarer fremdeles ikke å overbevise meg selv godt nok til å slutte.
Beklager at det ble så langt og rotete, men det er noe som er utrolig vanskelig å prøve å forklare egentlig

Du er nok ikke "en kødd og idiot", du er syk. Mange av faktorene som har ført deg hit er utenfor din kontroll - f.eks. genetikk, nærmiljø, foreldre, hva du har lært og reflektert deg fram til osv. Barndommen er også viktig, for det er der "grunnmuren" av deg som person blir etablert. Det er i barndommen og i tenårene de mest dyptsittende dysfunksjonelle mestringsstrategier blir etablert. Disse er gjerne ganske vanskelig å bli kvitt senere. Mennesket er utrolig komplekst, det tar lang tid å lære om seg selv og utvikle metoder for å leve et optimalt liv utifra dine forutsetninger. Vi har ikke fått en instruksjonsbok, så vi gjør vårt beste.

Likevel vil jeg si at man ikke er fratatt ansvaret for hvordan man har det bare fordi så mye i livet er utenfor vår kontroll. Du kan endre på det meste med riktig tankesett. Så det er om å fikse tankefeil og bli kvitt dysfunksjonelle mestringsstrategier, få en annen paradigme.

En må forsøke å være barmhjertig mot seg selv og andre, tilgi sine egne og andres feil.

Av mine erfaringer har avhengighet en sinnsykt stor makt. Det tar over hele fokuset og rett etter jeg har satt meg ett skudd, vil jeg ha en ny. Dette gir meg i tillegg andre uheldige konsekvenser. Jeg begynnte å ruse meg det året jeg begynnte på videregående. Begynnte på nåla tre år etter det, og nå er det gått 4 år siden den tid. År der jeg kun kan huske en blurry tåke, og relasjoner jeg har mistet for lengst. Til tross for flere behandlingsopphold og ett fengselsopphold, har jeg alltid hatt en stemme i hode som forteller meg hvordan jeg kan ruse meg, og dermed ført til at jeg ikke har fullført noen av disse (med unntak av fengselsoppholdet, naturligvis).

Avhengighet er inne noe å undervurdere..har sett mine nærmeste ødelagt av dette, både pårørende og brukere.

Bra du tar ett oppgjør med det og vil slutte. Tror dog du trenger mer enn to uker. Vil gi deg ett tips; aldri glem hvor du var, for da er det lettere og falle tilbake. Ta med deg de erfaringene og husk hva det har gjort med degselv og de du kjenner.

Lykke til

La oss snu litt om her. Hva ville en som var en kødd som bevisst juger og bryter løfter om å slutte fordi han velger å fortsette med rus sagt?

Tror du kødden ville vært ærlig om hvorfor han løy og at han ikke ville slutte? Tror du kødden ville innrømmet at han løy til folk for å få mest mulig sympati så han kunne misbruke tilitten deres til egen vinning?

Eller hadde kødden malt seg selv inn i en offerrolle og lagt skylden på alt annet enn seg selv

Hva gjelder minus, absolutt all makt.

At man ikke kan slutte for andre er nok hovedregelen ja, men jeg kjenner flere som har sluttet for barna sine. Å love noen 100% sikkert mener jeg og blir feil, omtrent som å love å ikke skli på isen pga bra sko e.l.
Selv har jeg heller ikke klart å bryte avhengighet for andre. Har klart å moderere meg veldig på hva og hvor mye for både folk og dyr.

Det kan ikke finnes noe MEN, det er ikke plass til noe MEN. Det gir rom for selvbedrag å plutselig er du tilbake til start. Sånn er det bare.

Avhengighet har makten til å få deg til å handle mot deg selv.