Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  28 2417
Anonym bruker
"Mekanisk Vampyr"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Tenker dere at de må være gærne? Ustabile? Ikke til å stole på? Ikke oppegående? Dramatiske?
Hvor syk tenker dere at man må være for å bli innlagt?

Hvilke fordommer mot psykiatripasienter er vanlig syns dere? Og har dere forskjellig fordommer på forskjellig kjønn?
Syns dere at man er eller har vært innlagt er noe man burde holde for seg selv for å ikke bli dømt eller kan folk forstå deg bedre på en positiv måte hvis man forteller om det? Stempler dere personen som gæren selvom de har vært innlagt for depresjon og tenker at det er en man bør holde seg unna eller er "damaged goods"?
Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Akkurat som jeg ikke hadde brydd meg om en person hadde hatt kreft, astma osv. Om noe er de både modige og seige/harde som tar jobben og innsatsen det kreves og tar tak i egne problemer. Kudos til alle som har mot til å om hjelp i tunge stunder.
Har hvert in og ut store deler av livet. Jeg vil si mesteparten av de folka jeg møtte der inne var gode personer med bare små problemer som depresjon osv. Så har man den 1% som er på lukket avdeling man ikke vil møte på ute på gaten. Det er mye fordommer rundt psykisk syke pasienter,noe man egentlig ikke burte ha uten og vite hele historien. Som sagt mesteparten er der pga dype depresjoner og ting alle sliter med . Jeg holder meg langt unna de som er skitzofren det er den eneste reglen jeg har. Har ikke noe imot dem men vi kommer ikke overns.
Sist endret av Sæd; 22. mai 2022 kl. 16:08.
Anonym bruker
"Klok Hvalross"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Når hver tredje eller fjerde nordmann sliter psykisk ila. livet så lurer jeg mest på hvorfor vedkommede annonserer såpass privat info.
Hvis man er på en psykosepost bør man være forsiktig med hvem man blir kjent med. Man vet aldri hvilke problemer de har og mange av de er veldig syke og det blir lett bare masse drama. Ellers har jeg ingenting i mot de som er innlagte i psykiatrien.
Folk flest som er psykotiske er heller ikke farlige. Rent krimstatistisk så er ikke en schiczofren mer sannsynlog for å utøve vold mot noen enn det en frisk person er. Mye myter ute å går. Men dessuten om noen er i tilleg ''eks'' innlagt, så er det jo ingen grunn til bekymring. Og ingen grunn til å dømme. Det er jo en veldig ubehagelig situasjon for dem, en sykdom som kan bli trigget hos noen. Enten det er psykose depresjon, angst eller hva enn det skulle være. Møt folk som folk og ikke som et resultat av hva de har opplevd...
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Tenker dere at de må være gærne? Ustabile? Ikke til å stole på? Ikke oppegående? Dramatiske?
Hvor syk tenker dere at man må være for å bli innlagt?

Hvilke fordommer mot psykiatripasienter er vanlig syns dere? Og har dere forskjellig fordommer på forskjellig kjønn?
Syns dere at man er eller har vært innlagt er noe man burde holde for seg selv for å ikke bli dømt eller kan folk forstå deg bedre på en positiv måte hvis man forteller om det? Stempler dere personen som gæren selvom de har vært innlagt for depresjon og tenker at det er en man bør holde seg unna eller er "damaged goods"?
Vis hele sitatet...
Har selv vært flere gang inn og ut av psykiateren, både frivillig og på tvang. Å ha fordommer mot andre med psykiske lidelser ville sånn sett vært å ha fordommer mot meg selv og vært selvhatende.
Men var en tid til jeg var kanskje 16 og 17 der jeg opp gjennom barndommen stort sett var omringet av andre med fordommer mot psykisk syke.

Så jeg ble nærmest lært opp til og begynte å tro selv bla. Følgende:

- Narkomane er farlige, løper rundt etter barn og stikker de med heroinsprøyta si.

- Psykisk syke er dumme og tilbakestående.

- Psykisk syke er søppel og mindre verdt enn.. en maur.

- Psykisk syke er farlige voldtekts- og drapsmenn.

Heldigvis så lever vi i en tid med internett, noe som gir tilgang til noe av det mest verdifulle som eksisterer; nettsider som Freak Forum.

Når det gjelder meg og fordommer så er det nærmest umulig for meg å ha. Det er ikke noe rasjonelt med å ha fordommer, slik jeg ser verden.
Det er kanskje 2 områder: Hatfulle mennesker med fordommer og Pedofile.

Men jeg er svært imot det å hate eller straffe personer for noe de ikke har kontroll over selv. Så hatet mot pedofile er ikke bygd på noe logikk eller rasjonell tenking, det er nok bare insinkter.
For sexuelle overgrep mot barn, spesielt barn under 14 år er ikke nødvendigvis frivillig. Det er der gjerne som med seriemordere, der de bruker først flere 10år på å kjempe imot og unngå alt som går under kategorien "pedofili". Så tenker de sannsynligvis at de kanskje kan få redusert trangen og lysten til å ha sex med barn ved å benytte barneponografi. Kanskje det også funker en del i begynnelsen, men etter en viss tid så blir kanskje bare trangen og lysten bare sterkere og sterkere.

Til slutt, etter å kanskje ha klart å holde seg sånn passe under "sjakk" i 10-20 år, så mister de kontrollen og klarer ikke lenger å holde ut. Spesielt visst personen er sosiopat eller psykopat i tillegg, siden disse ofte har elendig impulskontroll og dermed har langt mindre sjanse i å klare å kontrollere seg selv.
Så kommer en dag hvor verden har fått nok en aktiv pedofil.

Noe som nok er strengt misforstått når det kommer oss psykisk syke og fordommer er at mange er av den oppfattelsen at de fleste er dumme og rare. Nemlig at psykisk syke er dumme, tilbakestående og har svært lav IQ. Sannheten er faktisk det omvendte, for psykisk sykdom er ofte sterkt relatert til høy intelligens. Men høyt intelligente mennsker er også ofte rare. Jo smartere man er, jo rarere oppfører man gjerne seg. Både når det kommer til hvordan man er i bla. Sosiale situasjoner og hvordan man snakker.

Det er også en sterk sammenheng mellom rusavhengighet og psykisk sykdom. Rusmidler er ofte noe den syke bruker i et desperat forsøk for å bli bedre. Og som oftest funker det til en viss grad, og man får noen mindre perioder her og der hvor man egentlig har det ganske greit.

Men så har du resten av systemet/samfunnet, med både helsesektoren og politi som gjør alt de kan for å ødelegge livet ditt mest mulig. Som oftest med straffereaksjoner som bøter, fengsel, ordne så du aldri får besøke USA, de tar fra deg førerkortet, du nektes noe særlig med smertelindring når du en dag får f.eks. Kreft. Bare for å nevne noe.

Det er krig, på dette tidspunktet er du i praksis i en slags skjult krig der det er deg mot resten av samfunnet. Spesielt mot Politi og Helsesektoren, der hvor helsesektoren later som om de vil hjelpe deg ved å tilby hjelp som du kan få benytte deg av. MEN, bare visst du slutter med alt av rus først.
Sist endret av einsteindragon; 22. mai 2022 kl. 18:20.
Anonym bruker
"Ergerlig Levitan"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av einsteindragon Vis innlegg
Har selv vært flere gang inn og ut av psykiateren, både frivillig og på tvang. Å ha fordommer mot andre med psykiske lidelser ville sånn sett vært å ha fordommer mot meg selv og vært selvhatende.
Men var en tid til jeg var kanskje 16 og 17 der jeg opp gjennom barndommen stort sett var omringet av andre med fordommer mot psykisk syke.

Så jeg ble nærmest lært opp til og begynte å tro selv bla. Følgende:

- Narkomane er farlige, løper rundt etter barn og stikker de med heroinsprøyta si.

- Psykisk syke er dumme og tilbakestående.

- Psykisk syke er søppel og mindre verdt enn.. en maur.

- Psykisk syke er farlige voldtekts- og drapsmenn.

Heldigvis så lever vi i en tid med internett, noe som gir tilgang til noe av det mest verdifulle som eksisterer; nettsider som Freak Forum.

Når det gjelder meg og fordommer så er det nærmest umulig for meg å ha. Det er ikke noe rasjonelt med å ha fordommer, slik jeg ser verden.
Det er kanskje 2 områder: Hatfulle mennesker med fordommer og Pedofile.

Men jeg er svært imot det å hate eller straffe personer for noe de ikke har kontroll over selv. Så hatet mot pedofile er ikke bygd på noe logikk eller rasjonell tenking, det er nok bare insinkter.
For sexuelle overgrep mot barn, spesielt barn under 14 år er ikke nødvendigvis frivillig. Det er der gjerne som med seriemordere, der de bruker først flere 10år på å kjempe imot og unngå alt som går under kategorien "pedofili". Så tenker de sannsynligvis at de kanskje kan få redusert trangen og lysten til å ha sex med barn ved å benytte barneponografi. Kanskje det også funker en del i begynnelsen, men etter en viss tid så blir kanskje bare trangen og lysten bare sterkere og sterkere.

Til slutt, etter å kanskje ha klart å holde seg sånn passe under "sjakk" i 10-20 år, så mister de kontrollen og klarer ikke lenger å holde ut. Spesielt visst personen er sosiopat eller psykopat i tillegg, siden disse ofte har elendig impulskontroll og dermed har langt mindre sjanse i å klare å kontrollere seg selv.
Så kommer en dag hvor verden har fått nok en aktiv pedofil.

Noe som nok er strengt misforstått når det kommer oss psykisk syke og fordommer er at mange er av den oppfattelsen at de fleste er dumme og rare. Nemlig at psykisk syke er dumme, tilbakestående og har svært lav IQ. Sannheten er faktisk det omvendte, for psykisk sykdom er ofte sterkt relatert til høy intelligens. Men høyt intelligente mennsker er også ofte rare. Jo smartere man er, jo rarere oppfører man gjerne seg. Både når det kommer til hvordan man er i bla. Sosiale situasjoner og hvordan man snakker.

Det er også en sterk sammenheng mellom rusavhengighet og psykisk sykdom. Rusmidler er ofte noe den syke bruker i et desperat forsøk for å bli bedre. Og som oftest funker det til en viss grad, og man får noen mindre perioder her og der hvor man egentlig har det ganske greit.

Men så har du resten av systemet/samfunnet, med både helsesektoren og politi som gjør alt de kan for å ødelegge livet ditt mest mulig. Som oftest med straffereaksjoner som bøter, fengsel, ordne så du aldri får besøke USA, de tar fra deg førerkortet, du nektes noe særlig med smertelindring når du en dag får f.eks. Kreft. Bare for å nevne noe.

Det er krig, på dette tidspunktet er du i praksis i en slags skjult krig der det er deg mot resten av samfunnet. Spesielt mot Politi og Helsesektoren, der hvor helsesektoren later som om de vil hjelpe deg ved å tilby hjelp som du kan få benytte deg av. MEN, bare visst du slutter med alt av rus først.
Vis hele sitatet...
Veldig bra skrivet. Har å had de tanken du har om pedofili. At man er født sån akuratt som en legning men seff skal man få hard straff når man har overgrepet seg på et barn.
Anonym bruker
"Orange Hydra"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Tenker egentlig ikke så mye på de som har vært innlagt, det betyr at de har søkt hjelp/prøver og gjøre noe med det.

Jeg tenker egentlig oftere at det er flere som bør legges inn.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Veldig bra skrivet. Har å had de tanken du har om pedofili. At man er født sån akuratt som en legning men seff skal man få hard straff når man har overgrepet seg på et barn.
Vis hele sitatet...
Det er fint å høre.
Ja, det spørs for meg mest på i hvor stor grad den personen hadde kontroll over seg selv og det han gjorde.
Så kan det også være andre ting som taler for utilregnelighet.

Men kanskje det viktigste er at reaksjonen blir det som er mest effektivt for å unngå at personen gjør det igjen. Altså bortsett fra livsvarig fengsel og dødsstraff.
Jeg er ikke blant de som med rent hat som motivasjon ønsker å ødelegge den dømte så hardt som mulig. Det ville kanskje fått meg og andre til føle seg bedre, men til hvilken pris? Da ville det nok bare endt med noe enda verre - Som at når han slipper ut igjen, kanskje dreper han barnet i tillegg neste gang.

USA er et godt eksempel på hvilket samfunn man får når man driter i rehabilitering og kun sikter mot mest grusomme og langvarige straff som er mulig. Er jo en grunn til at vi ikke har et rettssystem som er basert på øye for øye og tann for tann.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Tenker egentlig ikke så mye på de som har vært innlagt, det betyr at de har søkt hjelp/prøver og gjøre noe med det.

Jeg tenker egentlig oftere at det er flere som bør legges inn.
Vis hele sitatet...
Tenker ar du da sikter til tvangsinnleggelse. Der er jeg sterkt uenig og er bare med på å gi større frykt og misstillit mellom de sykeste og helsetjenesten.
For ingen vil søke hjelp når de vet at man da vil bli tvangsinnlagt med null rettssikkerhet. Flere vil derimot søke om hjelp visst man kan legges inn frivillig uten å trenge å være redd for både tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering med antipsykotika. Slik er det iallefall med meg.

Er også med god grunn at Norge har mange klager på seg når det gjelder brudd på menneskerettighetene i psykiatrien.

Ironisk nok så er det enklere å bli tvangsinnlagt enn å få hjelp når man ønsker det og tar kontakt for å søke om sengeplass eller psykolog.
Har selv nå ikke et eneste tilbud jeg.
Sist endret av einsteindragon; 22. mai 2022 kl. 22:56. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Tenker dere at de må være gærne? Ustabile? Ikke til å stole på? Ikke oppegående? Dramatiske?
Hvor syk tenker dere at man må være for å bli innlagt?

Hvilke fordommer mot psykiatripasienter er vanlig syns dere? Og har dere forskjellig fordommer på forskjellig kjønn?
Syns dere at man er eller har vært innlagt er noe man burde holde for seg selv for å ikke bli dømt eller kan folk forstå deg bedre på en positiv måte hvis man forteller om det? Stempler dere personen som gæren selvom de har vært innlagt for depresjon og tenker at det er en man bør holde seg unna eller er "damaged goods"?
Vis hele sitatet...
Nei. Nei. Nei. Nei. Nei. Syk nok til å bli innlagt.

Kanskje noen av fordommene du selv lister opp. Personlig, nei. Jeg setter pris på om noen forteller meg om seg selv, men på generelt plan så tenker jeg det kan være lurt å ikke spre sensitiv informasjon om seg selv, nettopp for å beskytte seg selv mot fordommer og dårlige holdninger. Folk har ulikt syn på ting og noen mennesker kan være særdeles fordomsfulle. Det kan oppleves sårende og frustrerende. Nei, jeg gidder ikke stemple folk. Vet om mennesker som er "gærne" som ikke har vært innlagt (så vidt jeg vet) også. Får inntrykk av at du mener det å være "gæren" kan være en dårlig ting... Trenger ikke være det.
Anonym bruker
"Orange Hydra"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av einsteindragon Vis innlegg

Tenker ar du da sikter til tvangsinnleggelse. Der er jeg sterkt uenig og er bare med på å gi større frykt og misstillit mellom de sykeste og helsetjenesten.
For ingen vil søke hjelp når de vet at man da vil bli tvangsinnlagt med null rettssikkerhet. Flere vil derimot søke om hjelp visst man kan legges inn frivillig uten å trenge å være redd for både tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering med antipsykotika. Slik er det iallefall med meg.
Vis hele sitatet...


Ikke helt, om man blir innlagt ufrivillig eller frivillig så er det "hjelp" mens det finnes mange raringer der ute som bør søke hjelp men ikke gjør det, det er de jeg tenker mest på.

men jeg tror ikke helt jeg forstår innlegget ditt så skal la vær å poste mer.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ikke helt, om man blir innlagt ufrivillig eller frivillig så er det "hjelp" mens det finnes mange raringer der ute som bør søke hjelp men ikke gjør det, det er de jeg tenker mest på.

men jeg tror ikke helt jeg forstår innlegget ditt så skal la vær å poste mer.
Vis hele sitatet...
Blir man innlagt ufrivillig/ved tvang så er det mot pasienten sin vilje ergo noe pasienten ikke ønsker. Så da er det ikke et rop eller ønske om hjelp fra pasientens side.

Vel, ikke nødvendigvis. Jeg har sluttet å søke eller spørre om hjelp nettopp fordi jeg blir avvist/nektet. Og jeg er ikke interessert i å være en som desperat trygler om å få hjelp eller å risikere flere avvisninger. Da tar jeg heller risikoen på at jeg i verste fall utvikler en ny psykose som i verste fall kan ende opp svært dårligt for meg selv, for andre eller begge deler.

Tvangsinnleggelse eller/og tvangsmedisinering er uansett svært lite effektivt. Og det har svært dårlig effekt på den langvarige effekten, siden man gjerne blir mer uvillig i fremtiden og gjør det en kan for å skjule at man er dårlig.

Selv om jeg ønsker hjelp så har alle tvangsinnleggelsene gjort at jeg er mer uærlig, skjuler ting mer og isolerer meg når jeg er "syk" på en slik måte at det vil kunne føre til tvangsinnleggelse. Som ved psykose etter flere dager uten søvn.
Sist endret av einsteindragon; 22. mai 2022 kl. 23:32. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Gul Fossegrim"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har selv vært innlagt for mange år siden. Mitt inntrykk var at det var svake mennesker eller rus problematikk. I mitt tilfelle så var det 2 personer som jugde mye om meg men var nok noe psykotisk uten at jeg helt vet hva det er, heller veldig mye sinne som også sikkert kan være en grunn til at man må henge med vernepleiere en periode.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Tenker dere at de må være gærne? Ustabile? Ikke til å stole på? Ikke oppegående? Dramatiske?
Hvor syk tenker dere at man må være for å bli innlagt?

Hvilke fordommer mot psykiatripasienter er vanlig syns dere? Og har dere forskjellig fordommer på forskjellig kjønn?
Syns dere at man er eller har vært innlagt er noe man burde holde for seg selv for å ikke bli dømt eller kan folk forstå deg bedre på en positiv måte hvis man forteller om det? Stempler dere personen som gæren selvom de har vært innlagt for depresjon og tenker at det er en man bør holde seg unna eller er "damaged goods"?
Vis hele sitatet...
Jeg har lite fordommer mot gruppen som helhet (det finnes diagnoser jeg hadde skygget glatt unna, innlagt eller ikke), men jo mindre erfaring man har med en gruppe jo mer fordommer vil man nok ha. Man er åpenbart ganske syk og ustabil når man er tvangsinnlagt, men det betyr ikke at man er det x antall år etterpå.

Hvorvidt du burde holde det for deg selv har jeg ikke noe opplagt svar på. Jeg er litt kritisk til det unyanserte åpenhetsidealet som råder for tiden. Det er flott at noen står frem med ulike sykdommer og tabu, men det er ikke riktig for alle og bør ikke oppleves som noen moralsk plikt. Å holde privat informasjon privat er ikke det samme som å skamme seg eller bidra til tabu og fordommer. Du skylder ikke noen å dele alt om deg selv. Vel, en eventuell partner har vel krav på noen heads up, men ikke på første date.

"Damaged goods" er ikke et begrep jeg ville brukt om mennesker, men det er klart at en alvorlig (og dessuten arvelig) lidelse som f eks schizofreni påvirker vurderingen når man velger en partner. Det er ikke en opplysning jeg ville brukt som innsalg på sjekkemarkedet, akkurat. Man skal være ærlig når man inngår relasjoner, men det er ikke uærlig å la folk bli kjent med deg gradvis, og spare den mest sårbare informasjonen til de som kommer langt nok til å fortjene det.
Anonym bruker
"Arktisk Rise"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Syns dere at man er eller har vært innlagt er noe man burde holde for seg selv for å ikke bli dømt eller kan folk forstå deg bedre på en positiv måte hvis man forteller om det? Stempler dere personen som gæren selvom de har vært innlagt for depresjon og tenker at det er en man bør holde seg unna eller er "damaged goods"?
Vis hele sitatet...
Spiller liten rolle for meg om noen har vært innlagt eller ikke.
Jeg ville kun delt det med de nærmeste om jeg følte for det.
Jeg har vertfall dårlig erfaring med å være åpen om psykisk helse tidlig I et potensielt forhold eller vennskap. De fleste forstår det ikke. Noen vil se på din normale atferd som symptomer på din psykiske lidelse. Eksempel du er glad en dag og de tenker «h*n er manisk i dag» eller de sier det til deg.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har selv vært innlagt for mange år siden. Mitt inntrykk var at det var svake mennesker eller rus problematikk. I mitt tilfelle så var det 2 personer som jugde mye om meg men var nok noe psykotisk uten at jeg helt vet hva det er, heller veldig mye sinne som også sikkert kan være en grunn til at man må henge med vernepleiere en periode.
Vis hele sitatet...
Svake mennesker? De med psykiske lidelser må jo takle en sykdom i hjernen som etter min mening gjør dem sterkere enn andre. Hvis man f.eks er alvorlig deprimert uten å ruse seg så er jo den personen egentlig veldig sterk?
Anonym bruker
"Gul Fossegrim"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av something Vis innlegg
Svake mennesker? De med psykiske lidelser må jo takle en sykdom i hjernen som etter min mening gjør dem sterkere enn andre. Hvis man f.eks er alvorlig deprimert uten å ruse seg så er jo den personen egentlig veldig sterk?
Vis hele sitatet...
Kanskje bare ett inntrykk av svakhet. Har ikke ett så alvorlig syn på mentalelidelser.
Det var det man trodde før i tiden at de med psykiske lidelser bare sutret. Det er sykdommer i hjernen som gjør noe med følelser og hvordan man tenker å oppfører seg. Da kan man vel for noen virke svak hvis man får masse angst plutselig og bare stammer og ikke klarer å snakke og virker usikker. Hvis man får behandling for dette i form av medisiner eller eksponering vil dette forsvinne og man blir seg selv igjen.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har selv vært innlagt for mange år siden. Mitt inntrykk var at det var svake mennesker eller rus problematikk. I mitt tilfelle så var det 2 personer som jugde mye om meg men var nok noe psykotisk uten at jeg helt vet hva det er, heller veldig mye sinne som også sikkert kan være en grunn til at man må henge med vernepleiere en periode.
Vis hele sitatet...
Var du helt nedsnødd da du var innlagt? Det der var en voldsom generalisering, og litt spesielt at det kommer fra en som selv har hatt sitt.

Jeg tenker det er sterke folk. De gir ikke opp, de står i dritten og tar tak og ansvar for et bedre liv. Respekt fra meg til alle de.
Jeg tenker det er bra folk får hjelp med ting de trenger hjelp til og ser ikke ned på de i det hele tatt. Det virker på meg som psykiatri har blitt mindre tabu og skummelt de siste årene også.

Jeg ser mer på hvordan noen oppfører seg nå enn å tenke på evt slik historie. Men om det skjer noe negativt er det nok lett å trekke frem slik historie
Har ikke brydd meg så mye om det, men om personen hadde vært plaga med gjentatte psykoser og farlig adferd hadde jo såklart det hatt litt å si. Kommer helt an på hva. Men generelt så tenker jeg ikke negativt eller er fordomsfull mot folk som har vært innlagt. Har vurdert det selv engang, og har jo også vært innlagt på rusbehandling.
Anonym bruker
"Mekanisk Vampyr"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Jeg er innlagt nå for depresjon og generell angstlidelse og skjønner ikke helt meningen annet enn at man får komme seg litt vekk? Ikke så mye å ha angst for her på en måte. Ingen her ser syke eller gale ut men jeg er redd for hva andre vil tenke hvis det går rykter om at jeg er her eller i fremtiden at noen vet at jeg har vært innlagt :/
Burde jeg skamme meg og lyve eller kan jeg være ærlig når venner og bekjente spør hvor det har blitt av meg i det siste? Jeg er ikke ung og har hatt fordommer mot psykiatriske pasienter selv om at det er unge og ustabile problembarn på en måte og er bekymret for om det er sånn jeg vil bli sett på hvis det kommer ut? Samtidig så kan det å være ærlig forklare for andre hvorfor jeg ikke er en like tilstedeværende venn nå og sykemeldt fra jobb og sånn fordi jeg sliter selv. Hva syns dere?
Anonym bruker
"Mekanisk Vampyr"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Er på frivillig avdeling ikke der psykose og tvang er forresten om det har noe å si. Eller tror de fleste vanlige andre at det ikke er noe forskjell?
Kommer helt an på hvem, hva og hvor. Normalt plager det meg svært lite om noen har vært innlagt, da veldih mange i løpet av livet, opplever dette minst én gang. Inkludert meg selv.

Men jeg vet også at jeg personlig er litt urolig på innsiden, og har erfaring med at jeg fungerer dårligere i forhold hvor man er "to" som i perioder kan trenge oppfølging for feks. mild psykisk sykdom.

Jeg har også tidligere erfaring fra lukket avdeling, og skal ikke legge skjul på at der finner man mye mellom A og Å... Jeg følte meg rett og slett veldig frisk etter 3 uker der, men det var ingen alternativer, så man ble mikset med de som sliter langt mer enn én selv også. Møtte enkelte der som jeg regelrett var litt redd for, men også mange likesinnede som ble gode venner senere. Derfor spiller hvem, hva og hvor veldig mye for min del.

Opplevde en som hadde flere personligheter, og han kunne ut av det blå prøve å legge an på oss jentene. Om personalet da ikke fulgte med, så ble det ganske ubehagelig, da han var stor og sterk. Han kunne finne på å stryke på oss, eller rett og slett forsøke å klå. Men han var tydelig mye sykere enn gjennomsnittet på den lukkede avdelingen også. Jeg var der pga. selvmordsfare, og var på såkalt frivillig tvang. Jeg tro frivillig, fordi alternativet var tvang og enda strengere avdeling. Så jeg hadde ikke noe valg i den forstand, annet enn å gjøre det litt lettere for meg selv kanskje.

Erfaringene jeg har fra dette gjør at jeg både føler meg mer åpenhjertig ovenfor andre mennesker, men også skeptisk til de som er veldig psykisk syke og ikke har kontroll over seg selv.

Om noen forteller meg at de har vært innlagt, så skremmer ikke de ordene i seg selv meg bort. Jeg er vel mer opptatt av om de bruker verktøyene sine i hverdagen og har fått det til å fungere. Jeg er heller ikke spesielt redd for å fortelle at jeg selv har vært innlagt, så lenge det faller naturlig i samtalen. Jeg er såpass trygg i meg selv per dags dato, at det ikke plager meg. Og hvis det ikke plager meg, hvorfor skal det plage andre? Jeg bryr meg ikke så mye om hva slags fortid andre har, men er nok mer opptatt av om de har brukt mulighetene sine til endring i positiv retning for seg selv.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg er innlagt nå for depresjon og generell angstlidelse og skjønner ikke helt meningen annet enn at man får komme seg litt vekk? Ikke så mye å ha angst for her på en måte. Ingen her ser syke eller gale ut men jeg er redd for hva andre vil tenke hvis det går rykter om at jeg er her eller i fremtiden at noen vet at jeg har vært innlagt :/
Burde jeg skamme meg og lyve eller kan jeg være ærlig når venner og bekjente spør hvor det har blitt av meg i det siste? Jeg er ikke ung og har hatt fordommer mot psykiatriske pasienter selv om at det er unge og ustabile problembarn på en måte og er bekymret for om det er sånn jeg vil bli sett på hvis det kommer ut? Samtidig så kan det å være ærlig forklare for andre hvorfor jeg ikke er en like tilstedeværende venn nå og sykemeldt fra jobb og sånn fordi jeg sliter selv. Hva syns dere?
Vis hele sitatet...
Synes ikke du skal skamme deg. Jeg var der selv, for 8 år siden. Den gangen tenkte jeg mye på det, i dag har jeg nesten glemt det. Poenget er jo gjerne å komme seg ut av situasjonen som er vanskelig. Da kan en innleggelse hjelpe. I tillegg tilbys det ofte en form for terapi, og det vil jeg anbefale på det varmeste. Det er der man lærer verktøy for å klare seg videre, og senere i livet. Jeg har MYE mer igjen fra terapi enn fra innleggelser, hvis jeg skal se tilbake.

Det er mange grunner til at folk havner i slike situasjoner, og de fleste av oss kjenner ganske mange som har opplevd liknende. Problemet er denne skammen, som gjør at mange ikke tør å være åpne. Det er store forskjeller innen for psykiatri, og at noen sliter en periode i livet, det er ganske vanlig.

Man føler nok at den elefanten er mye større enn hva den faktisk er, om jeg skal bruke en metafor på det. For deg føles det kanskje helt krise fordi du har hatt et visst bilde av mennesker som legges inn (noe som er helt normalt), men ofte stemmer jo ikke dette. Det er oftest vanlige mennesker, i vanskelige situasjoner.

Selv lå jeg på lukket avdeling i 3 uker, før jeg kom til vanlig DPS. Bakgrunnen var at jeg slet med tvangstanker, som ble trigget av en samboer som den gangen elsket å trykke på de "riktige" knappene. De første årene var jeg så sint på han. Den dag i dag, er jeg nesten litt takknemlig for at han var så psykisk slem. For jeg har kommet meg så vanvittig langt på det jeg har lært.

Så tror ikke du skal tenke så hardt på dette. At man møter en krise i livet er veldig normalt, og svært mange er i kontakt med psyk. på en eller annen måte gjennom livet. Jeg har i ettertid også vært behandlet for PTSD, etter en traumatisk opplevelse under sykdom. Dette er ikke ting man har kontroll over, og derfor synes jeg heller ikke man skal "banke opp" seg selv med å få skrekken. Du gjør jo faktisk noe med det du sliter med, først og fremst for din egen del. Det er mer positivt i det, enn å la være. Bruk denne tiden på deg selv, og forsøk å akseptere situasjonen. Fortell deg selv at dette faktisk er helt ok, og du kommer styrket ut på andre siden.
Sist endret av Amøbe66; 27. mai 2022 kl. 01:47. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Er på frivillig avdeling ikke der psykose og tvang er forresten om det har noe å si. Eller tror de fleste vanlige andre at det ikke er noe forskjell?
Vis hele sitatet...
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg er innlagt nå for depresjon og generell angstlidelse og skjønner ikke helt meningen annet enn at man får komme seg litt vekk? Ikke så mye å ha angst for her på en måte. Ingen her ser syke eller gale ut men jeg er redd for hva andre vil tenke hvis det går rykter om at jeg er her eller i fremtiden at noen vet at jeg har vært innlagt :/
Burde jeg skamme meg og lyve eller kan jeg være ærlig når venner og bekjente spør hvor det har blitt av meg i det siste? Jeg er ikke ung og har hatt fordommer mot psykiatriske pasienter selv om at det er unge og ustabile problembarn på en måte og er bekymret for om det er sånn jeg vil bli sett på hvis det kommer ut? Samtidig så kan det å være ærlig forklare for andre hvorfor jeg ikke er en like tilstedeværende venn nå og sykemeldt fra jobb og sånn fordi jeg sliter selv. Hva syns dere?
Vis hele sitatet...
Det beste rådet jeg har fått for hva man skal utlevere av såpass personlige anliggende er å si minst mulig uten være trygg på deg selv men også være ærlig. Så det er med andre ord ikke noe enkelt svar. Det høres ut som du er veldig opptatt av hva andre tenker om deg og da bør du være ekstra forsiktig med hva du sier tenker jeg. Du skal selvfølgelig ikke skamme og å ikke fortelle alt er ikke å lyve. Det er å beskytte deg selv og tro meg, vi har ALLE hemmeligheter, skjeletter i skapet. Depresjon og angst er veldig uskyldig i forhold til mange andre tyngre kokoloco's diagnoser som påvirker andre rundt deg negativt.

Jeg har vært frivillig innlagt og på tvang. Det er jo klart forskjell. Problemet er at det er ikke noe alle i befolkningen er kjent med.

Jeg foretrekker folk som gjør noe med sin egen situasjon mye mer enn folk som går rundt uten å gjøre noe med psykisk helse.
Husk at det er stor forskjell på tyngre diagnoser enn det du er frivillig innlagt for. F.eks kan paranoid schizo og borderline være skremmende komplisert og destruktivt i relasjoner med andre mennesker. Så jeg synes du skal slappa av litt, fokuser på deg selv og din egen mentale helse og drite i hva andre tenker og trur for det vil alltid være idioter som har fordommer uten at det har noe med deg å gjøre. Desverre så er det en altfor stor andel av befolkningen som bare tenker "ta deg sammen".
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Er på frivillig avdeling ikke der psykose og tvang er forresten om det har noe å si. Eller tror de fleste vanlige andre at det ikke er noe forskjell?
Vis hele sitatet...
De som aldri har hvert der inne selv har en tendens til og tenke det værste. At det er der folka sitter og sikler mens de vugger frem og tilbake og alle er klin gærne. Folk er veldig fordomsfulle i dagens samfunn. Behandling for depresjon er vel det beste du kan si . Ikke mange har forståelse for at det finnes mange forskjellige avdelinger innen psykriatri. Du har åpen avdeling ,lukket avdeling ,rus avdeling,psykose avdeling og avdeling for folk med sikring.
Synes det er greit jeg. Fengsel historier er langt mye mer interessante enn noen som kun snakker om hvordan de hadde vaskedame når de var barn og pappa hadde ferrari.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Burde jeg skamme meg og lyve eller kan jeg være ærlig når venner og bekjente spør hvor det har blitt av meg i det siste?
Vis hele sitatet...
Når du bruker sterkt negativt ladde ord som skam og løgn om å ikke være åpen, så virker det som om du føler du har en plikt til å fortelle. Det er mye i privatlivet vi ikke forteller om i lunsjen, uten at det betyr at vi skammer oss over det eller er uærlige og løgnaktige. Det er flott at psykisk helse har blitt mindre tabu, men du har ikke noen moralsk plikt til å fronte den kampen midt i en sårbar periode. Jeg tenker du burde legge helt vekk tanken på hvem du burde si hva til, og heller spørre deg om det er noen du tror det kunne vært bra for deg å snakke med. Det er det bare du som kan avgjøre, men jeg kan si litt om mine tanker og erfaringer rundt det.

Å fortelle de nærmeste rundt deg at du ikke har det bra, gjør det mulig for dem å gi omsorg og støtte. Folk liker stort sett å få lov til det. Noen takler imidlertid dårlig å snakke om vanskelige ting, og kan bli stresset og trekke seg unna. Dette handler om deres problematiske forhold til tema, og ikke om deg. Alle har hørt om dem som går i bue utenom den sørgende naboen når de møter dem på butikken. De gjør det for å beskytte seg selv mot sine egne vonde følelser, ikke fordi de har noe imot personen. Ved å fortelle litt om gangen, finner du fort ut hvilke kompiser som er "gå utenom"-personer og hvilke som står støtt i samtalen også når ting ikke er plankekjøring. Du trenger ikke å begynne med hele historien, kast ut en prøvesetning og se hvordan de tar det. Tung periode, møtt veggen osv er eufemismer de fleste takler.
Diagnosene angst og depresjon tror jeg heller ikke er spesielt belemret med fordommer. Innleggelsen kan du kanskje spare til de som kommer videre til neste runde. Det går an å si rehabiliteringsopphold eller noe sånt i stedet for psykiatrisk innleggelse, om du er redd det gir litt feilaktige assisoasjoner om tvangstrøyer og galskap.

Akkurat nå tenker jeg du bør fokusere på hva som er bra for deg i den situasjonen du står i. Hva du skal si på nærbutikken eller i jobblunsjen trenger du ikke bestemme nå, forhåpentligvis er du på et bedre sted når det er aktuelt. Akkurat nå kan du snakke med dem du ønsker å snakke med, alle andre kan vente.