Jeg har lenge lekt med en tanke. Tanken om hva lykken er, og jeg tror jeg er i rett forum når jeg poster dette. Jeg vil gjerne ha innspill og hva du mener lykken er! Jeg vet det er mange rusbrukere på dette forumet, og jeg vil gjerne ha deres innspill i diskusjonen.

Veien til lykken ble kanskje først definert av Aristoteles, som mente "kunnskap" var lykken. Her er jeg uenig. Jeg mener at jo dummere man er, jo lykkeligere er man, men det er kanskje en annen diskusjon. Jeg understreker at det jeg ikke tror jeg oppfinner kruttet når jeg skriver dette. Det er godt mulig skrevet av noen før.

Jeg har kommet frem til at for å oppnå lykken, må 5 element være oppnådd.

1: Økonomi

2: Kjærlighet

3: Familie

4: Jobb\Utdanning

5: Fritid\Helse

Du kan banne på at om du har god økonomi, dumper dama di deg, mor og far skilles eller du får en saftig baksmell på skatten. Endelig finner du kjærligheten, men du strauk på matte-eksamen.
Jeg har erfart at disse elementene, aldri er oppnådd på samme tid. Hva må derfor til for å oppnå lykken?

1: Økonomi.
I fjord, fikk jeg en fet lønning, samtidig som skattepengene og feriepengene var på konto. Jeg går og shopper meg nye klær og en kasse med pils, med en veldig god følelse i kroppen. Ja, penger gir meg lykken. Om du sliter med dårlig økonomi, er det beste alternativet å spare. På den måten, vil du alltid ha "mye" penger, og følelsen vil ligge å støtte deg i hverdagen.

2: Kjærlighet.
Har du hatt et forhold som varer lengre enn holdbarhetsdatoen på melk, vet du hva jeg snakker om. Visst ikke gir forrelskelsen en veldig god følelse. For dem som ikke har "møtt den rette", er det en "naturlov" at den vil finne deg en dag! Visst ikke, ta til takke med det du får. "Bak en hver sterk mann, står en kvinne" Om man liker best tilværelsen alene, finner man kjærligheten gjenom famile, eller kjæledyr.

3: Familie.
Det er ingen familier som er som i Se og Hør eller tragiske tv-reklamer der alle sitter og ler forran peisen og spiller Geni. "Alle" familier har sine problemer, men man tror alltid at alle andre familier har det så jævla perfekt.
Mange bekymrer seg fordi mor og far krangler til langt på natt. Kanskje er vold inne i bildet? Kanskje familien din har sosialisert deg til å bli en redd liten person? Løsningen her, er å løsrive seg fra familien. Bli selvstendig og heller tenke hvordan man selv skal organisere familielivet når "vår tid" kommer.

4: Jobb\Utdanning.
For mange er ikke dette et problem, men det finnes "karakterryttere" og "smiskere" overalt. De som griner om de får en 5'er på en prøve, fordi dem pleier å få 6. Til disse er rådet og ikke ta seg så veldig høytidelig. Selv om dette elementet som oftest berører halvparten av hverdagen og livet ditt, er alt bare et "spill" som du skal spille riktig for å få penger til livets opphold. Det er også relativt om man vil finne seg noe man liker, eller om man bare jobber for pengene. Sosial trivsel kommer i annen rekke, så om du krangler med sjefen, drit i det!

5: Fritid\Helse.
Den bør kanskje nevnes, selv om den ikke er noe viktig. Har du fritidsinteresser som gir deg lykkelig, er du i boks. Personlig har jeg alltid slitt med dette. Jeg kan litt av alt. Litt gitar, litt forball, litt IT, men aldri mye av en ting. Ellers har jo helsen en stor betydning for livskvaliteten vår. Er vi mye syke, blir vi ofte deprimerte og trette. Så hiv på deg joggeskoene og ta deg en rask gåtur en gang i uken hvertfall. Det gir deg mer overskudd!

Som nevnt tidligere, har jeg aldri opplevd at alle disse er oppnådd samtidig, og jeg tror mange vil slite med det også. Jeg tror det gjelder å oppnå det beste man kan oppnå, for å bli lykkeligst mulig.

Se for deg en rik kvinne som Britney Spears eller hotellgiganten Trumph. De har mye penger, men er dem lykkelige? Eller fotballspilleren Davic Beckham. Han har mye penger, god jobb, god fysisk helse, men ifølge diverse ukeblader, sliter han med kjærligheten og familien.

Hva mener folket der ute? Hva gjør deg lykkelig?

Jeg har vanskelig for å tro at det er en rekke punkter man skal oppnå for å bli lykkelig. Jeg har også vanskelig for å ta til meg det Blomsen Jr. sier, om at man må akseptere det man har. Skal man sette seg ned, se på hva man har, og prøve å være lykkelig over det uten å gjøre noe mer med livet sitt?

Når jeg tenker på situasjoner hvor jeg er "lykkelig", er det i stor grad situasjoner hvor jeg har lykkes med noe. Enkelte får sin store lykke av å hoppe i fallskjerm. Andre fra å løpe fortere enn alle andre. Jeg tror at lykkefølelse kommer av å oppnå noe eller oppsøke aktiviteter som bringer mange følelser (og det fines sikkert flere, men i det store og hele tror jeg det handler om å gjøre noe, og lykkes med det). Så derfor tror jeg ikke det er mulig å komme til et punkt hvor man har oppnådd total lykke, for så å leve slik resten av livet. Jeg tror heller ikke det er å sette seg ned å "være lykkelig over situasjonen man er i".

Ikke nødvendigvis, og du vet (rett meg om jeg tar feil) nok ikke hva du snakker om. Det handler ganske mye om vilje, mot og styrke, noe ikke alle har. Dessuten har det endel å si om hvorvidt dette kjipe du lever med ligger veldig nært deg eller ikke. For å forklare litt nærmere; Alle opplever kjipe ting av forskjellig grad, fra alle retninger. Noe treffer hardt mens noe annet ligger litt fjernt, avhengig av om dette kjipe treffer noe som opptar deg veldig mye, eller mennesker/ting knyttet nære deg. Og hvor lenge dette varer, hvor lang tid du bruker for å komme over det.

Du har personer som tar seg nær av de småeste ting, og bagatelliserer seg fullstendig over en liten fillesak som ikke skulle blitt gitt mye tanke engang. Også har du de som ikke ville rørt en finger pga samme sak, men som kanskje takler større problemer som ville knust en annen. Veldig individuelt, men det handler i bunn og grunn om å klare å skyve det kjipe til side, ikke rømme fra det, men skyve det bort slik at det ikke skygger over ditt normale liv. For om man tenker seg litt om, så er antageligvis ikke livet ditt ille i det hele tatt, men du lar problemene gi deg et selvsentrert og trangsynt nytt perspektiv som får gode ting til å bli skygget over. Ta et eksempel: Du lever et relativt stabilt liv, og har ikke veldig mye å klage over, og du har mange gleder i livet. Men så skjer det noe, og du lar deg bøye i støvet for det kjipe slik at det skygger over gledene du normalt sett har. Dermed klarer du ikke høste livets nydelige frukter slik du pleide før, og ødelegger for ingen andre enn deg selv. Er det verdt det? Med mindre du blir lammet for livet, blind eller noe i den duren, er det virkelig verdt det? Vil du virkelig sløse tusenvis av små gleder pga noe midlertidig? Uansett av hvilket omfang problemet ditt er, så synes jeg man skal ta et heftig oppgjør med seg selv og ikke stanse, men heller slepe ræva si videre.

Beklager litt off-topic, men tilbake til topic så synes jeg at lykken er individuell. Noen finner gleder der andre ikke. Noen bryr seg ikke om å ha god økonomi, en kjæreste eller den feiteste bilen i byen.

Dobbeltv: Det du snakker om er rett og slett verbet - å lykkes. Det er vidt forskjellig fra - Å være lykkelig. Lykkelig er en følelse, ikke en midlertidig glede av å ha lykkes med noe. Om du scorer 6 på en prøve, slår hole-in-one eller løper sekstimeteren fortere enn du noensinne har gjort før, er dette neppe noe du tar med deg i livet, og sitter og grubler på 10 år senere. Og det Blomsen Jr. mener er ikke at man skal stoppe helt opp, men å akseptere det man har. Enkelt og greit, leve med det man har. Noen som strekker seg etter lykke i en bestemt form ødelegger for situasjonen de befinner seg i, og er ikke fornøyd med de selv har men vil ha like mye penger som <putt in random riking> eller en villa med utsikt over karibien. Selfølgelig kan man strekke seg etter lykken, men du skal så absolutt samtidig klare å være noenlunde fornøyd med det du har, og heller se på det som bonuser du kan oppnå. Klarer man ikke å nøye seg med hva man har, klarer man aldri å finne lykke.

Når jeg leser slike emner, om hva lykke er, så er en av de første tingene som faller inn, Maslows Hieararchy of Needs.

Man kan på mange måter sammenligne lykke med et behov for å oppfylle enkelte krav som man har satt for seg selv. Noen mennesker er veldig flinke til å være takknemlig for det de har i livet sitt. En vaktmester med en gammel bil, som bor i et gammelt hus, med sin kone og 2 barn, kan være like lykkelig som en lege med helt ny bil, stort fint hus, unge kone og 2 barn.
Men så har du de som alltids skal ha mer, de som aldri kan ta til takke for det gode de allerede har i sitt liv, og derfor mister/ går glipp av alt det som kunne gitt lykke, i sin evige jakt etter noe mer.

Det er, som sakt tidligere, noe veldig individuelt hva som gir noen lykke. Er de som finner glede av de sykeste ting, og de som finner glede av de enkleste ting.

Vil man ha en jobb som gir mye penger, men som man hater, bare fordi pengene kan kompensere for jobben ? Eller vil man ha en jobb som gir glede, men ikke like mye penger ?
Skal man beholde dama, som man elsker over alt på jord, men som ikke vil ha barn, eller finne ei dame som du kanskje ikke elsker like mye, men som vil ha barn ?

Hva er du villig til å ofre i ditt liv, som gir deg glede, for å oppnå glede over noe annet ?
Du elsker å røyke/snuse, men dama hater det, så du må velge. Velger man bare ut fra det som gir det mest lykke/glede, eller velger man det som er trygt/viktig/nødvendig ?
Eller kanskje enda mer vanskelig, en jobb som gir deg ufattelig mye glede, utfordrer deg, og som du elsker å stå opp til hver dag, eller dama de, som gir deg ufattelig mye glede, utfordrer deg, og som du elsker å vokne opp til hver dag ?

Jeg har mine "behov", som jeg må ha oppfylt, for å kunne føle lykke. Hva de er, er ikke så viktig i denne sammenhengen, det jeg synes er mest spennende i en diskusjon som dette, er hva man er villig til å ofre eller gå igjennom for å oppfylle sine krav for lykke.

hyys, denne gangen er jeg uenig med deg på en del ting, kanskje jeg har feil siden jeg ikke har opplevd så mye som dere andre. Men jeg slår meg løs på dette:

Jeg mener du bør stryke vekk/endre definisjonen på økonomi !

Grunnlag:
Se: de fattigste, de som har NOK til å leve og ikke mer er som oftest de som er lykkeligst. De lever med det de har og er fornøyde. Når de får noe som kan virke verdiløs i andres øyne er det faktisk ganske verdifullt i deres øyne. De er lykkelige over det de har. Og når de er lykkelige over det viser de kjærlighet til hverandre. Det er helt normalt, de hjelper, støtter og beskytter hverandre. For de vet de ikke har noe annet enn familien og de dem elsker. Men se på den andre siden:
De rikeste konkurer om hvem som eier mest av arven, hvem som får seg de fineste feriene, hvem som har finest dame, hvem som har finest hus, ja, til og med hvem som er mest lykkelig. Og det er i seg sjøl ingen lykke, men en tåpelig og meningsløst konkuranse for å vise hverandre at det ER DE og INGEN andre. De kan se lykkelige ut, men pga av denne "økonomien" vil de innerst inne være grådige. Men for all del, dette gjelder ikke i alle tilfeller.

Min mening om økonomi og lykke er det jeg nevnte øverst. La meg konkludere:

For god økonomi gir ikke forhåpenteligvis lykke.
For dårlig økonomi gir ikke forhåpenteligvis lykke.
Akkurat greit nok økonomi hvor du ikke SØKER etter mer og mer, hvor du ikke deler ut arv o.a. ting, dét er lykke. Men dette henger sterkt sammen med livssituasjoner og familie.

SalkiN: Så absolutt, men jeg tror dog ikke stekepanne mener at vi skal holde kjeft og ikke ønske oss mer, ikke bokstavelig talt. Han mener nok at vi skal nyte hva vi har, når vi har det, ikke syte og klage. Selfølgelig har man all lov til å ønske seg mer, men han sikter nok til at man skal akseptere hva en allerede har, føle seg fornøyd med det, og så eventuelt ønske seg mer. Dessuten har han aldri sagt at vi ikke kan ønske oss mer. Men jeg synes det blir litt vel egoistisk å ønske seg mer og mer, å klage av den grunn mens man egentlig har det mer enn bra nok fra før av. Der kommer tanken om mennesker som har det værre inn i bildet, og ved å ha dette i bakhodet kan man lettere nyte sine omgivelser og situasjon, og selfølgelig ønske seg mer men innen rimelighetens grenser og uten å klage for at en ikke har det.

Stekepanne: I mitt forrige innlegg snakket jeg tvers ut av erfaring (se her for en smakebit). Men selfølgelig, å finne lykke i ekstreme situasjoner slik du nevner, og en bunke med andre, kan jeg ikke forestille meg mulig. Men jeg har selv sittet i et hull hvor jeg så intet lys, men jeg tok meg sammen, fant et lys og kom meg gjennom utmerket.

du kan kjøpe deg ett hus, men ikke ett hjem.
du kan kjøpe deg fitte, men ikke kjærlighet.
du kan kjøpe deg en bok, men ikke visdom
du kan kjøpe deg en klokke, men ikke tid
du kan kjøpe deg en seng, men ikke søvn

Det er sant, jeg vil nevne en spesiell ting:
Se på lommemannen, Farouk (kjent i avisen pga drapet på norsk stundent), og MANGE andra, det som er felles: god økonomi.
Men god økonomi gjør mye, det er så sant at.

Bra innlegg, bra tanke, bra diskusjon, good job, KP

5 flotte setninger, hehe, KP

Penger gjør deg ikke lykkelig, men det å ikke ha penger kan gjøre deg ulykkelig. Når det gjelder lykke generelt er det for min del et kortvarig sukk. Sjelden har jeg følt meg lykkelig over lengre tid. Ligger vel i menneskets (les: min) natur å være kritiske, negative og misfornøyde med et eller annet til enhver tid. Jeg tror at for å oppleve langvarig lykke må man enten være sinnsykt flink til å blokke "verden" ute, eller en smule idiot :P (de gærne har det godt)