Hei freaks.

Er det dårlig gjort ovenfor barnet å ikke gi det en bror eller søster?

Jeg og fruen er ikke helt enig her.

Tenker det kommer mer an på hvem foreldrene er og hva slags oppdragelse de kan tilby enn stereotyper om enebarn vs "medsøsken". Hvis de klisjéene har noe for seg, vet i hvert fall ikke jeg om det. Ett barn gir i hvert fall mer spillerom, tid og ressurser enn to, så får man eventuelt bruke differansen til å gjøre opp for den tragiske mangelen på krangling i baksetet.

Vi begynner å dra på åra så det må nesten skje snart om det skal skje.

Jeg er en tidligere hippie som finner streitinglivet slitsomt. Er usikker på om jeg fikser en til uten å bli helt kjørt.

Økonomi er også en stor faktor. Nå har vi det Nice og jeg er ikke så hypp på å få dårligere råd. Bader ikke akkurat i cash nå heller.

Jeg har mest dårlig samvittighet ovenfor dama enn kidden. Tror han får det fint uansett men usikker på om hun fikser det. Hun er så redd for at han skal bli ensom.

Har lest mye forskning på temaet og til syvende og sist så har enebarn og søsken det like fint.

Men å leve med en såret og bitter dame er kanskje verre enn å ha dårlig råd og ny runde med våkennetter?

Jeg hopper over å svare på spørsmålet hvorvidt det er dårlig gjort eller ikke, men jeg anbefaler på det sterkeste at et barn får et søsken. Jeg har diagnosen Borderline, og er ganske sikker på at ettersom jeg kunne ta ut alt på min bror, så gjorde det at jeg utviklet meg litt bedre sosialt enn jeg ville ha gjort om jeg ikke hadde en bror. Vi visste altså ingenting om at jeg var på vei til å utvikle Borderline og sånt, psykisk helse var ikke et tema i det hele tatt da jeg vokste opp. Heller ikke vold i hjemmet, det var en privatsak.

Broren min holdt ut med mine vrangforestillinger og behov for å prate. Jeg pratet med ham om alt, jeg fortalte ham ting han kunne ha nytte av å vite, forklarte ham hva servere er, hvordan DNS-oppslag fungerer og hele pakka der. Båtmotorer var også tema flere ganger. Dette var han overhodet ikke interessert i å prate om, han ville sikkert gjøre noe annet noen ganger også, men han holdt ut likevel og holdt samtalene med meg gående. Han har hatt "utbrudd" mot meg to ganger på grunn av sånne ting to ganger gjennom hele oppveksten, og begge gangene så han at jeg ble såret og unnskyldte seg. Med "utbrudd" mener jeg altså at han responderte slik: "Servere, servere, servere, du prater jo BARE om det!!!"

Tenk om jeg heller pratet om sånne ting med alle andre på skolen for eksempel? Da ville alle tenkt at jeg var en sosialt isolert raring. Derfor var det veldig bra at jeg fikk en bror, selv om vi sloss ganske mye, men det skammer vi begge oss over nå, hva faen var liksom greia med å banke hverandre helseløs for den minste ting?

Sånn jeg ser på saken;

På enebarn må vi aktivisere ungen 24 / 7. Det blir nok lettere med åra (han er straks 4) , men jeg syns det er viktig at han holder på med en aktivitet/sport/hobby gjennom skoleårene.

Hvis det er 2 barn i familien så lærer barna mye av hverandre og de kan fint lære seg at foreldrene må ikke aktivisere de 24 7.

Litt dårligere råd får man jo.

Men helt ærlig. Har du ikke lyst på barn, bør du ikke få barn, uavhengig av samvittigheten din ovenfor frue og kiden.

Tror du du kan gjøre noe med holdningen din da?

Ellers tviler jeg på du får så mange oppmuntrende svar fra freak om familieutvidelse, lol.

Det er jo ikke det jeg sier heller, det jeg sier er at hvis jeg ikke hadde en bror, ville jeg definitivt ikke vært samme person som jeg er nå, og mest sannsynlig hatt store sosiale utfordringer.

Mer i arv på ungen om dere har litt formue når dere dør da.

hmmm, vel, tja. Borderline er ofte linket til traumer i tidlig barndom, men det finnes mange eksempler på at folk har blitt diagnostisert med borderline uten å ha opplevd slike traumer. Ikke at dette er videre relevant for problemstillingen din, jeg bare følte for å kverulere litt i kveld.

For å svare litt ordentlig på spørsmålet ditt: Min opplevelse er at et enebarn kan ha en helt fantastisk oppvekst uten søsken. I noen tilfeller vil andre barn i nabolaget sikre mer enn nok sosial omgang, og selv ute i "ødemarken" tenker jeg at aktive og engasjerte foreldre vil være i stand til å gi barnet all det trenger og mer, selv uten den nærheten som søsken naturlig nok vil gi.
Så nei, det er ikke dårlig gjort mot et barn å ikke gi de søsken. Har du fortalt din partner om din angst for å hva det kan gjøre med livet ditt å få et barn til? Jeg tenker at dine følelser rundt dette fortjener å bli tatt på alvor[/quote]

Jeg setter pris på litt kverulering. Jeg tenker at hvis du får diagnosen borderline Eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse uten å ha noen alvorlige traumer eller omsorgssvikt så er diagnosen feil. Kanskje det heller er autisme eller noe annet nevrobøss som ikke er oppdaget.

Jeg har sagt dette til min partner men hun er ganske steil her.

Min tanke har alltid vært at hvis den ene ikke vil ha barn så blir det ikke barn. Men men

Jeg tror isolert sett at søsken er en fordel, men det er bare ett av flere hensyn å ta. Det er for eksempel også en fordel å ha foreldre som har økonomi og overskudd til å ta seg av deg. Det sagt, så har det med overskudd vs oppgaver en tendens til å balansere seg etterhvert, så med mindre du er syk eller virkelig på felgen så tipper jeg det går seg til. Som flere har nevnt så er det noen ting som er enklere for foreldre med å ha to barn også, særlig om de er så tette at de har godt selskap av hverandre. Mindre behov for å legge opp dagen din etter dem hele tiden.

Men omsorgssvikt er det definitivt ikke. Det man har er det man er vant med, og barn kan trives i mange typer familiekonstellasjoner. Som voksen kan det derimot være ensomt å ikke ha søsken, f eks når man skal ta seg av gamle foreldre som kan være et belastende ansvar å takle aleine. Forblir man enslig og barnløs, som mange blir, har man også null familie når foreldrene legger inn årene. Det ville veid tyngre for meg enn selve oppveksten som enebarn, hvis jeg skulle vurdere dette for mitt barn.

Jeg ville veid det opp mot økonomien og hvordan den ser ut fremover. Hvis to barn betyr at man må gjenbruke toalettpapiret, mens ett barn betyr at hen vil få det likt alle andre i klassen, ja da er valget ganske enkelt i min mening.

Grøsser på tanken av å få barn i dagens samfunn, men jeg skal innrømme at jeg virkelig har lyst på det selv, iallfall om jeg noen gang finner en skikkelig partner.

Søsken!! Nå skal jeg si deg noe som jeg håper du og fruen tar til dere, det er ingen hast med å fikse seg et barn akkurat nå hvis det ikke føles helt riktig/for tidlig.

Og hvor gammelt er barnet dere har nå forresten?
Jeg har ei søster som er 1 år eldre enn meg (muttern å fattern hadde det travelt) og jeg kunne ikke bedt om noe bedre. Har lært så masse om jenter av å bare ha hun i oppveksten, vi har slåss masse og krangla som faen sikkert sett ut som vi hatet hverandre, men jeg er utrolig glad i søsteren min og det vet jeg hun er i meg også. Vi har kjempe god kontakt den dag idag og jeg har en halvbror som er 16 år eldre, men kunne ikke brydd meg mindre om han døde imorgen tror ikke jeg hadde gått i begravelsen engang for han er bare så distant, noe som er hans egen feil også.

Jeg hadde tatt en kule for søstera mi uten å nøle, det å ha ei søster har gitt meg et perspektiv jeg vet jeg ikke hadde hatt hvis det ble en "store" bror isteden, da hadde det bare vært enda mer slåssing og hat tror jeg, men det er meg.

Vi har løpt etter hverandre i runddans med både skrik å rop, men jeg hadde ikke byttet bort søsteren min mot noe som helst, tror hun har lært meg å føle på ekstra kjærlighet ikke fordi hun har gjort noe spess, men bare fordi hun er søsteren min.

Men om dere bestemmer for å vente noen få år til med ny, så er det helt okey. Da kan kidden dere har nå være med å oppdra det nye barnet deres så dere faktisk får mindre stress, det er faktisk sant. De blir mindre avhengig av foreldre fordi de har noen likesinnede, og det har ikke noe å si om det er 5 års forskjell eller 6-7, men helst ikke mer da for da blir det litt forskjell så klart.

Skaff dere et barn til når det passer, minste pjokk dere har nå kommer til å være evig takknemlig og han legger ut strak arm med og være på å oppdra nyeste.

Tror man får den extra gleden av å være barn når man er med en annet barn også så man ikke føler seg som den eneste lille, da vil de prøve være voksne for fort mener jeg. Å være barn er noe av det flotteste, og det er utrolig kult å vokse opp med et søsken jeg er bare glad for at jeg har en søster isteden for bror og sånne ting er jo litt tilfeldig.

dere burde virkelig vurdere det, jeg ser på det å være et enebarn en veldig trist greie egentlig. Må ikke være det, men jeg vet at oppveksten min ville vært mye kjipere uten min søster.

Man tenker jo så klart ikke sånn når man er tenåring osv, da ser det bare ut som hat, men det er faktisk kjærlighet og jeg gleder meg til å bli gammel sammen med søstera mi, jeg kunne ikke bedt om noe bedre og jeg hadde ikke byttet hun bort for noe som helst, og jeg vil at barnet deres skal føle på det samme uansett om det hadde blitt bror eller søster!

Vurder det virkelig! Men ingen vits å stresse heller!

Den bør du prioritere høyt å ordne opp i uavhengig av om du har en eller to unger. Min erfaring med det er at du ikke nødvendigvis trenger å bli kvitt bagasjen for være en god forelder, men det er helt essensielt at du forholder deg til den. Du må kunne skille mellom når det er den aktuelle situasjonen du reagerer på og når det er gammelt grums, og kunne ta ansvar for dine egne reaksjoner. Vet ikke hvor gammel ungen din er nå, men dette er en utfordring som slår inn etterhvert som kiden blir så stor at han krever mer enn kos og dulling for å være emosjonelt ivaretatt. Vær forberedt på det. Du kan være ganske så fucka og fungere fint som forelder, men du må kunne håndtere greiene dine.

Enig igjen. Mye baggasje var vel å ta litt hardt i. Men jeg har mine ting og kommer fra en bakgrunn som ikke er helt a4. Ler av og til når jeg går igjennom nabolaget mitt i fjellrevenbukse og streit sveis. Føler jeg er en spion eller muldvarp og har sneket meg inn men som egentlig hører hjemme i sofienbergsparken med indianertromme og en handlepose med psykedelia og cannabis lol.

Er ganske fint å leve i suburbia også da men er en del av meg som vil ut i skogen og ule til månen

Akkurat det kan du jo fint gjøre med barn.

Det var en metafor på å ruse meg fra sans og samling. Jeg skal fortsette å tygge på denne nøttene og se hva som skjer. Takker for alle innspill sålangt.

Skjønte jo egentlig, da. Men livet med småunger er en syretrip uansett. Særlig når du er tilstrekkelig søvndeprivert.

Hehe enig der. Føler at små kids er på en trip egentlig. Man må være tripsitter for de liksom.

Nå fikk jeg lyst på LSD lol. God natt pi.

skaff 2+ unger og lær de å samarbeide og bli gode venner, så tror jeg du sparer masse energi. vis at du bryr deg