hvordan fåes en amatørfilmet film til og se ut som på en ordinær film, dvd/kino film ? tenker på at man ser lett forskjell i en scene om det er en ordentlig film som er "iscenesatt" osv enn noe som er amatørfilmet. hvordan gjøres dette?

Lyssetting mens man filmer og redigering av fargetoner etterpå.

Klipping spiller også inn, for eksempel klipperytmen har vanvittig mye å si. I tillegg brukes det mange myke overganger. Det finnes forskjellige "rullestativ" dere kan bruke til kamera.

Lyssetting gjør dere så mye dere har mulighet til direkte på settet (der dere filmer), og resten i for eksempel AfterEffects. Ha et godt manus klart først, lag så et storyboard/dreiebrett. Visualiser det du vil vise i hodet først og lag filmen etter beste evne etter det.

Husk målgruppe, hvilket medium dere skal ha filmen på (iPod, mobil, TV (720p/1080p/2K...) Hvor langt må dere trykke objekter/ansikter/mennesker/andre elementer opp i skjermen hvis oppløsningen på mediet er x*x piksler osv. Du finner masse om dette på YouTube, mitt tips er rett og slett å øve. Og husk, du trenger ikke laste opp alt du lager. Spar noe av det i en draft folder og ta det fram for framtidig inspirasjon hvis du trenger det. Se hvilke feil du gjorde i starten når du har holdt på en stund. Ikke begynn med en gang på en to timers spillefilm, ta det etterhvert. Først kanskje ikke mer enn 30 sekunder! Reklamefilmer er fint å øve teknikk på.

Husk også å film i 16:9, eventuelt kan dere endre til det i ettertid.

Samt 24 fps.

filmer stort sett med GO PRO HD og 60 fps, har filma endel stunts og ekstremsportaktiviteter, men har tenkt og lage en litt mere "filmakti" greie for og ikke ha alt så direkte med et par klipp, lage en liten story ut av det, så det vi har som utgangspunkt, og bruker vegas 11 til redigeringa. noe som kan brukes av effektene i vegas for eksempel?

å sette ned klippet til 24 fps endra alt totalt! det er så og si hva jeg er ute etter!

Mye er gjort om du justerer hvitbalansen og forsikrer deg om at hvit er hvit - ikke gul.

Personlig ville jeg styrt unna standard-effektene som følger med programvaren, med mindre du kan forsvare valget i henhold til innholdet i skuddet eller sekvensen. Hitchcock mente at filmen ble laget i pre-produksjon og at selve produksjonsfasen var kjedelig. Der er det mye å hente. Når du vet hva du skal filme, hvordan og ikke minst hvorfor, så er du sikker på at du har alt du trenger når du begynner å redigere (sett at du har klart å gjennomføre planene).

Mer konkret ville jeg satset på stabilisering. Det er kanskje den mest åpenbare forskjellen på profesjonelle produksjoner og amatørfilm. Når det rister på film er det fordi det skal riste og ikke fordi kameraet er håndholdt. Ser for meg at du fester kameraet på ting, dog, siden det er GoPro det er snakk om. Personlig ville jeg valgt et annet kamera til alt bortsett fra der det ikke er fornuftig å utsette utstyret for fare, da GoPro har et visuelt uttrykk jeg ikke helt liker (men det har så klart egenskaper som rettferdiggjør kompromissene). Om film er noe du vil drive med, så er det kanskje ikke helt uakseptabelt med to kameraer.

Jeg vil si; produsentarbeidet er det som virkelig vil kunne skille en amatørfilm fra en "ordentlig" spillefilm.

Gjennom en god produsent får du tak i godeskuespillere, rekvisitter, location, crew, manus. Generelt hele "produksjonsverdien" vil øke på denne måten. Så har du detaljene. Hilken stil/form regissøren vil at filkmen skal ha. Hvordan klipperen forholder seg til regi osv.

Spillefilmer filmes i 21:9

Eksen min som jobbet mye med film og slikt nevnte at det blir brukt forskjellige filter i de forskjellige typene film.
Sitcoms bruker f.eks. ikke samme filter som Ringenes Herre. Sikkert noen her som har videre kunnskap om dette?

hva heter slike filtre?

Lyssetting og colorgrading utgjør MYE på helhetsinntrykket av bildet.

Oi wow, her var mye halvdårlig informasjon. Jeg måtte registrere meg bare for å gi deg et ordentlig svar.

Det er mye som kan gjøres for å få et profesjonelt resultat, mye som er nevnt allerede. Men ikke alt er like viktig, å noe er mer viktig alt etter hvilke resultat du vil ha.

Framerate
Noen her foreslo å sette det ned til 24p. P-en er faktisk essensiell her. Da videokameraer ofte filmer med interlaced bilde, er film skutt på, vel, film, og har derfor et 'rent' bilde, altså progressivt, der hele bildet blir eksponert samtidig. Så ja, de-interlace filmen din.

Ja, film er filmet i 24 bilder i sekundet (23,976 faktisk), og det er ikke dumt og downsample, av følgende grunn: videokameraer filmer som regel i 25 eller 30 (29,97 for å være nøyaktig) bilder i sekundet, og vi assosierer derfor høyere framrates med dårligere produksjoner. Det samme prinsippet gjelder når det kommer til

Aspect ratio
Filmer er som regel filmet i 21:9 eller bredere, så for å emulere denne looken og gi assosiasjoner til spillefilmer er det ikke dumt å kroppe bildet til dette formatet. Sett at du filmer i 1080p, atlså full HD, kan du forandre komposisjonen (i After Effects, eller sekvensen i Premiere, eller tilsvarendre i andre redigeringsprogrammer) til 1920 x 823, i stede for å legge på svarte barer. Det er bare dumskap.


De to forje tipsene må du ta nøye i betraktning før du gjennomfører, fordi de fjerner begge informasjon på hvert sitt vis. Ved å kutte piksler for å få et bredere format med det ene, og tar bort frames for å få en mer film-look med andre. Der er derimot en del ting du kan gjøre under filming, som uansett vil gi et bedre resultat.

Depth of Field
Dette betyr ikke at du alltid skal bruke lav dybdeskarphet, men det er et viktig virkemiddel. Dette er når objektet du vil seeren skal fokusere på er i fokus, meden bakgrunnen og forgrunnen er ute av fokus. For å oppnå dette må du ha lang brennvidde og/eller åpen blender. Lang brennvidde vil si at du zoomer langt inn, men du kan og bruke et kamera med større sensor for å ha en relativt lang brennvidde uten å komme for nært. Her er det da en fordel å filme med speilreflekskamera (DSLR) i stedet for point-and-shoot-videokamera. De har større sensor, og du kan kjøpe objektiv som lar deg åpne blenderen veldig mye. (Dette slipper da inn mer lys og gjør bildet mindre kornete, som selvsagt også hjelper på 'profesjonaliteten,' eller film-looken, om du vil). Dette bringer meg til mitt neste punkt:

Manuell eksponering
Dette krever at du vet hva du gjør, men ved å skyte med speilreflekskamera får du og enda en fordel, nettopp full kontroll over hva kameraet faktisk gjør. Du kan stille blenderen akkurat der du vil ha den, alt etter hvor mye lys du trenger og hvor mye dybdeskaprhet du vil ha, det lar deg dra fokus selv (rack focus) der du raskt (eller saktere) skifter fokus mellom subjektene i scena. Du kan og stille lukkerhastighet (shutter speed) for å regulere lysmengden, men og for å regulere hvor mye motion blur du får. ISOen på speilreflekskamera er også ofte mye, mye bedre, ettersom de har større sensorer. Det vil si, du kan pushe den høyere uten å få for my støy (korning / grain / noise) i bildet.

Aldri bruk auto uansett. Du kan bruke autofokusen og autoeksponering før du begynner å filme for å få en pekepinn på hva du burde gjøre, men så snart du trykker record burde du låse innstillingene. Dette gjør at du kan filme rett mot sola, eller ha et vindu i bakgrunnen (om du er inne) uten at eksponeringen, hvitbalansen eller fokus skifter. For det er ekstremt merkbart og gir en veldig uprofesjonell look.

De fleste speilreflekskamera lar deg og sette frameraten (24, 25, 30, 50 eller 60), slik at du slipper å gjøre det i post (post-production, altså etterproduksjon). De lar deg og lage din egen bildeprofil:

Color grading og annen post-produksjon
De fleste point-and-shoot-videokameraer, og speilrefleks på default, legger på kontrast, saturation og skarphet i det de filmer. Når du tar bilder i RAW gjøres ikke dette, og all informasjon lagres akkurat slik den kommer ut av sensoren. Dette er ekstremt fordelaktig ettersom det gir deg muligheten til å øke kontrasten og leke deg med fargene i post så mye du vil. Kameraer som RED skyter videoen i RAW, som gjør at du kan stille hvitbalansen og ISOen i post, i stedet for i kamera, men disse profesjonelle kameraene koster dessverre flere hundre tusen. Speilreflekskameraer har per i dag ikke raske nok prosessorer eller SD-kort til å lagre ukompirmert video, men ved å sette en 'flat' profil kan du stoppe kameraet fra å legge på en del av den kunstige kontrasten, metningen (saturation) og skarpheten. Bildet vil da se ganske utvasket og grått ut, men kameraet, når det piffer opp bildet for deg, gjør ikke noe du ikke kan gjøre i Premiere, After Effects, Final Cut eller Vegas. Forskjellen er at du vil ha så mye informasjon som mulig, slik at du selv kan øke kontrasten akkurat dit du vil, blant annet.

Dette er det som kallest color grading, eller color correction. Du manipulerer fargene og kontrasten for å gi en mer filmatisk følelse. Du finner mye tutorialer på Youtube om dette, men hoved ideen er å få bort mye av den rosafargen digitale sensorer gir. Filmer, som er filmet på film, har ofte en litt grønn tint i de mørke områdene. Spesielt gamle filmer, da de ikke fjernet det i post ved color correction. Så å gi skyggene eller midttonene en viss grønn- eller blå tint er ikke umulig, men aldri, ALDRI gjør highlightene gule. Det hviteste hvitt skal alltid være hvitt. Vær så snill. Med mindre du går for Instagram the Movie er dette en dårlig ide. Dette minner meg på, alltid still hvitbalansen manuelt.

Okay, det skulle vere det meste. Om du lager en film er selvsagt utsnitt, kameravinkler, klipping, skuespill, lyssetting, etc, etc også veldig viktig for at det skal se profesjonelt ut. Et par raske tips: bruk nærbilder, ikke vær redd for å gå for nært. Men også ta totalbilder der du får med miljøet eller omgivelsene; kan ofte brukest som innklippsbilder mellom scener. Ha 'lange' (altså opptil flere sekund) pauser der det ikke sies no mellom scener eller i scenene, litt for å bygge spenning, men mest for at det ikke skal virke som du rusher filmen for å bli ferdig. Når du skifter mellom scener kan du ha harde kutt, eller du kan bruke en lydbro der du starter lyden av neste scene før bildet kommer. Dette er mye brukt både på film og TV, du kommer garantert til å legge merke til det neste gang du ser TV, om du hører etter.

Prøv også å skifte mye utsnitt og vinkler. Unngå jump cuts. Det vil si, om du går nærmere eller lenger ut neste klipp, gjør et drastisk hopp. Zoom my inn i forhold til forje klipp, eller flytt kamera en del. Heller ikke bryt aksen, det vil si, 180 gradersregelen. Søk opp på wikipedia eller noe om du er usikker på hva jeg mener, men ikke flytt kamera rundt så mye at seeren bli forvirret. Om du gjør det, så gjør det i alle fall med kamerabevegelser, og helst ikke før etter miljøet og omgivelsene er blitt etablert ordentlig.

Når det gjelder å ikke bryte aksen, så må du også plassere subjektene henholdsvis i bildet. For at det skal se ut som to stykker snakker med hverandre, eller skyter på hverandre, eller hva som helst, må de snakke / skyte / se ut hver sin retning av bildet. Plasser han ene til venstre slik han ser på skrå mot kamera, ut til høyre i bildet, og motsatt på han andre. Også husk mye luft i blikkrettningen.

Her er da selvsagt mange unntak til alle disse 'reglene.' Du kan godt ha en karakter stå til høyre i bildet, og likevel set ut til høyre, viss du da har noen ut av fokus bak han, til venstre i bildet. At han står så langt ute og ser ut av bildet vil gi en viss uro, men med en annen person bak han vil det da se ut som han vender ryggen til denne personen, og ikke vil snakke med dem. Så bruk virkemiddelene du har til rådighet med omhu!

Til slutt så jeg noen snakket om filtere, og dette er bare tull. Der er ikke et 'film'-filter eller noe slikt. Der finnes filtre for objektivene dine, ja, men de har alle en funksjonalitet. Om du filmer i sterkt sollys, og spesielt om der er my snø, er det ikke dumt å bruke et UV-filter. Nemlig fordi den delen av sensoren som fanger opp blått er sensitiv for UV-lys, mye mer enn øyet er, så bildet vil se blåere ut i kamera enn det skal. Du vil da prøve å korrigere for dette med hvitbalansen, men dette vil gjøre alle andre fargene feil. Så et UV-filter i en slik situasjon vil stoppe lyset fra å nå sensoren, men det er ikke som om dette vil automatisk gi deg en film-look i alle situasjoner.

Andre filtere jeg kan komme på er polariseringsfiltre og liknende, som brukest for å begrense sollyset. Dette om du vil ha lang lukkertid (mye motion blur) og åpen blender (liten dybdeskarphet) ute i sterkt lys. Da er eneste måten å begrense mer lys, annet enn å skru ISOen til 100 (eller lavere om du bruker 'hacker' som Magic Lantern, noe jeg anbefaler på det sterkeste) å sette på et mørkt filter, som for eksempel et polariseringsfilter. Dette gjør da ikke annet enn det solbriller gjør for øynene dine, så du må vite når det er hensigtsmessig å bruke slike filtere.

Et filter jeg er veldig fan av, og som faktisk gir en film-look, er vid-atlantic sitt Cinemorph filter. Dette er et anamorphisk filter, altså det emulerer looken til anamorphiske objektiv. Anamorphiske objektiv blir ofte brukt i film for å strekke bildet, fordi filmruller oftest har en 4:3 eller 3:2 aspect ratio, så for å utnytte mest mulig oppløsning strekkest bilde vertikalt, for så å bli strekt horisontalt igjen ved visning. Dette gjør at de områdene som er ute av fokus er strekt vertikalt. Slike objektiv koster ofte titusener av kroner, men du kan kjøpe det anamorphiske filteret for å få den samme ut-av-fokus strekkingen for 125 dollar, noe som vil hjelpe ekstremt på 'film-looken.'