Har hvert in og ut store deler av livet. Jeg vil si mesteparten av de folka jeg møtte der inne var gode personer med bare små problemer som depresjon osv. Så har man den 1% som er på lukket avdeling man ikke vil møte på ute på gaten. Det er mye fordommer rundt psykisk syke pasienter,noe man egentlig ikke burte ha uten og vite hele historien. Som sagt mesteparten er der pga dype depresjoner og ting alle sliter med . Jeg holder meg langt unna de som er skitzofren det er den eneste reglen jeg har. Har ikke noe imot dem men vi kommer ikke overns.

Har selv vært flere gang inn og ut av psykiateren, både frivillig og på tvang. Å ha fordommer mot andre med psykiske lidelser ville sånn sett vært å ha fordommer mot meg selv og vært selvhatende.
Men var en tid til jeg var kanskje 16 og 17 der jeg opp gjennom barndommen stort sett var omringet av andre med fordommer mot psykisk syke.

Så jeg ble nærmest lært opp til og begynte å tro selv bla. Følgende:

- Narkomane er farlige, løper rundt etter barn og stikker de med heroinsprøyta si.

- Psykisk syke er dumme og tilbakestående.

- Psykisk syke er søppel og mindre verdt enn.. en maur.

- Psykisk syke er farlige voldtekts- og drapsmenn.

Heldigvis så lever vi i en tid med internett, noe som gir tilgang til noe av det mest verdifulle som eksisterer; nettsider som Freak Forum.

Når det gjelder meg og fordommer så er det nærmest umulig for meg å ha. Det er ikke noe rasjonelt med å ha fordommer, slik jeg ser verden.
Det er kanskje 2 områder: Hatfulle mennesker med fordommer og Pedofile.

Men jeg er svært imot det å hate eller straffe personer for noe de ikke har kontroll over selv. Så hatet mot pedofile er ikke bygd på noe logikk eller rasjonell tenking, det er nok bare insinkter.
For sexuelle overgrep mot barn, spesielt barn under 14 år er ikke nødvendigvis frivillig. Det er der gjerne som med seriemordere, der de bruker først flere 10år på å kjempe imot og unngå alt som går under kategorien "pedofili". Så tenker de sannsynligvis at de kanskje kan få redusert trangen og lysten til å ha sex med barn ved å benytte barneponografi. Kanskje det også funker en del i begynnelsen, men etter en viss tid så blir kanskje bare trangen og lysten bare sterkere og sterkere.

Til slutt, etter å kanskje ha klart å holde seg sånn passe under "sjakk" i 10-20 år, så mister de kontrollen og klarer ikke lenger å holde ut. Spesielt visst personen er sosiopat eller psykopat i tillegg, siden disse ofte har elendig impulskontroll og dermed har langt mindre sjanse i å klare å kontrollere seg selv.
Så kommer en dag hvor verden har fått nok en aktiv pedofil.

Noe som nok er strengt misforstått når det kommer oss psykisk syke og fordommer er at mange er av den oppfattelsen at de fleste er dumme og rare. Nemlig at psykisk syke er dumme, tilbakestående og har svært lav IQ. Sannheten er faktisk det omvendte, for psykisk sykdom er ofte sterkt relatert til høy intelligens. Men høyt intelligente mennsker er også ofte rare. Jo smartere man er, jo rarere oppfører man gjerne seg. Både når det kommer til hvordan man er i bla. Sosiale situasjoner og hvordan man snakker.

Det er også en sterk sammenheng mellom rusavhengighet og psykisk sykdom. Rusmidler er ofte noe den syke bruker i et desperat forsøk for å bli bedre. Og som oftest funker det til en viss grad, og man får noen mindre perioder her og der hvor man egentlig har det ganske greit.

Men så har du resten av systemet/samfunnet, med både helsesektoren og politi som gjør alt de kan for å ødelegge livet ditt mest mulig. Som oftest med straffereaksjoner som bøter, fengsel, ordne så du aldri får besøke USA, de tar fra deg førerkortet, du nektes noe særlig med smertelindring når du en dag får f.eks. Kreft. Bare for å nevne noe.

Det er krig, på dette tidspunktet er du i praksis i en slags skjult krig der det er deg mot resten av samfunnet. Spesielt mot Politi og Helsesektoren, der hvor helsesektoren later som om de vil hjelpe deg ved å tilby hjelp som du kan få benytte deg av. MEN, bare visst du slutter med alt av rus først.

Det er fint å høre.
Ja, det spørs for meg mest på i hvor stor grad den personen hadde kontroll over seg selv og det han gjorde.
Så kan det også være andre ting som taler for utilregnelighet.

Men kanskje det viktigste er at reaksjonen blir det som er mest effektivt for å unngå at personen gjør det igjen. Altså bortsett fra livsvarig fengsel og dødsstraff.
Jeg er ikke blant de som med rent hat som motivasjon ønsker å ødelegge den dømte så hardt som mulig. Det ville kanskje fått meg og andre til føle seg bedre, men til hvilken pris? Da ville det nok bare endt med noe enda verre - Som at når han slipper ut igjen, kanskje dreper han barnet i tillegg neste gang.

USA er et godt eksempel på hvilket samfunn man får når man driter i rehabilitering og kun sikter mot mest grusomme og langvarige straff som er mulig. Er jo en grunn til at vi ikke har et rettssystem som er basert på øye for øye og tann for tann.

Tenker ar du da sikter til tvangsinnleggelse. Der er jeg sterkt uenig og er bare med på å gi større frykt og misstillit mellom de sykeste og helsetjenesten.
For ingen vil søke hjelp når de vet at man da vil bli tvangsinnlagt med null rettssikkerhet. Flere vil derimot søke om hjelp visst man kan legges inn frivillig uten å trenge å være redd for både tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering med antipsykotika. Slik er det iallefall med meg.

Er også med god grunn at Norge har mange klager på seg når det gjelder brudd på menneskerettighetene i psykiatrien.

Ironisk nok så er det enklere å bli tvangsinnlagt enn å få hjelp når man ønsker det og tar kontakt for å søke om sengeplass eller psykolog.
Har selv nå ikke et eneste tilbud jeg.

Blir man innlagt ufrivillig/ved tvang så er det mot pasienten sin vilje ergo noe pasienten ikke ønsker. Så da er det ikke et rop eller ønske om hjelp fra pasientens side.

Vel, ikke nødvendigvis. Jeg har sluttet å søke eller spørre om hjelp nettopp fordi jeg blir avvist/nektet. Og jeg er ikke interessert i å være en som desperat trygler om å få hjelp eller å risikere flere avvisninger. Da tar jeg heller risikoen på at jeg i verste fall utvikler en ny psykose som i verste fall kan ende opp svært dårligt for meg selv, for andre eller begge deler.

Tvangsinnleggelse eller/og tvangsmedisinering er uansett svært lite effektivt. Og det har svært dårlig effekt på den langvarige effekten, siden man gjerne blir mer uvillig i fremtiden og gjør det en kan for å skjule at man er dårlig.

Selv om jeg ønsker hjelp så har alle tvangsinnleggelsene gjort at jeg er mer uærlig, skjuler ting mer og isolerer meg når jeg er "syk" på en slik måte at det vil kunne føre til tvangsinnleggelse. Som ved psykose etter flere dager uten søvn.

Kommer helt an på hvem, hva og hvor. Normalt plager det meg svært lite om noen har vært innlagt, da veldih mange i løpet av livet, opplever dette minst én gang. Inkludert meg selv.

Men jeg vet også at jeg personlig er litt urolig på innsiden, og har erfaring med at jeg fungerer dårligere i forhold hvor man er "to" som i perioder kan trenge oppfølging for feks. mild psykisk sykdom.

Jeg har også tidligere erfaring fra lukket avdeling, og skal ikke legge skjul på at der finner man mye mellom A og Å... Jeg følte meg rett og slett veldig frisk etter 3 uker der, men det var ingen alternativer, så man ble mikset med de som sliter langt mer enn én selv også. Møtte enkelte der som jeg regelrett var litt redd for, men også mange likesinnede som ble gode venner senere. Derfor spiller hvem, hva og hvor veldig mye for min del.

Opplevde en som hadde flere personligheter, og han kunne ut av det blå prøve å legge an på oss jentene. Om personalet da ikke fulgte med, så ble det ganske ubehagelig, da han var stor og sterk. Han kunne finne på å stryke på oss, eller rett og slett forsøke å klå. Men han var tydelig mye sykere enn gjennomsnittet på den lukkede avdelingen også. Jeg var der pga. selvmordsfare, og var på såkalt frivillig tvang. Jeg tro frivillig, fordi alternativet var tvang og enda strengere avdeling. Så jeg hadde ikke noe valg i den forstand, annet enn å gjøre det litt lettere for meg selv kanskje.

Erfaringene jeg har fra dette gjør at jeg både føler meg mer åpenhjertig ovenfor andre mennesker, men også skeptisk til de som er veldig psykisk syke og ikke har kontroll over seg selv.

Om noen forteller meg at de har vært innlagt, så skremmer ikke de ordene i seg selv meg bort. Jeg er vel mer opptatt av om de bruker verktøyene sine i hverdagen og har fått det til å fungere. Jeg er heller ikke spesielt redd for å fortelle at jeg selv har vært innlagt, så lenge det faller naturlig i samtalen. Jeg er såpass trygg i meg selv per dags dato, at det ikke plager meg. Og hvis det ikke plager meg, hvorfor skal det plage andre? Jeg bryr meg ikke så mye om hva slags fortid andre har, men er nok mer opptatt av om de har brukt mulighetene sine til endring i positiv retning for seg selv.

Synes ikke du skal skamme deg. Jeg var der selv, for 8 år siden. Den gangen tenkte jeg mye på det, i dag har jeg nesten glemt det. Poenget er jo gjerne å komme seg ut av situasjonen som er vanskelig. Da kan en innleggelse hjelpe. I tillegg tilbys det ofte en form for terapi, og det vil jeg anbefale på det varmeste. Det er der man lærer verktøy for å klare seg videre, og senere i livet. Jeg har MYE mer igjen fra terapi enn fra innleggelser, hvis jeg skal se tilbake.

Det er mange grunner til at folk havner i slike situasjoner, og de fleste av oss kjenner ganske mange som har opplevd liknende. Problemet er denne skammen, som gjør at mange ikke tør å være åpne. Det er store forskjeller innen for psykiatri, og at noen sliter en periode i livet, det er ganske vanlig.

Man føler nok at den elefanten er mye større enn hva den faktisk er, om jeg skal bruke en metafor på det. For deg føles det kanskje helt krise fordi du har hatt et visst bilde av mennesker som legges inn (noe som er helt normalt), men ofte stemmer jo ikke dette. Det er oftest vanlige mennesker, i vanskelige situasjoner.

Selv lå jeg på lukket avdeling i 3 uker, før jeg kom til vanlig DPS. Bakgrunnen var at jeg slet med tvangstanker, som ble trigget av en samboer som den gangen elsket å trykke på de "riktige" knappene. De første årene var jeg så sint på han. Den dag i dag, er jeg nesten litt takknemlig for at han var så psykisk slem. For jeg har kommet meg så vanvittig langt på det jeg har lært.

Så tror ikke du skal tenke så hardt på dette. At man møter en krise i livet er veldig normalt, og svært mange er i kontakt med psyk. på en eller annen måte gjennom livet. Jeg har i ettertid også vært behandlet for PTSD, etter en traumatisk opplevelse under sykdom. Dette er ikke ting man har kontroll over, og derfor synes jeg heller ikke man skal "banke opp" seg selv med å få skrekken. Du gjør jo faktisk noe med det du sliter med, først og fremst for din egen del. Det er mer positivt i det, enn å la være. Bruk denne tiden på deg selv, og forsøk å akseptere situasjonen. Fortell deg selv at dette faktisk er helt ok, og du kommer styrket ut på andre siden.