Jeg studerer, jobber deltid innen rusbehandling og det er det jeg ønsker å jobbe med som ferdigutdannet. Jeg har ingen erfaring med rus selv, men har lest meg mye opp på det og er veldig interessert i temaet. Har lest mye her inne, da jeg synes det er fint å lese ekte erfaringer, fremfor bare pensum og fagartikler.

Det jeg lurer på er hvilke rusmidler bruker dere, hvor ofte og hvordan er livet ellers? Hvordan startet det og hvor lenge har det vart? Kombinerer dere livet med rus med jobb og familie? Har dere erfaring med å være i rusbehandling?

Til slutt lurer jeg på hvordan dere ville ønsket å bli møtt, hvis dere skulle i behandling? Jeg ønsker vil utvikle meg i jobben og ønsker derfor brukerne sitt syn.

Hei studerende
Jeg skal forsøke og fortelle litt om min situasjon med rus i ca 10 år. Det hele startet etter en skilsmisse som jeg ønsket. Jeg var familie far til to flotte barn og tilsynelatende en vellykket og fin familie. Jeg hadde en jobb som var stressende med mye reising og my borte fra hjemmet de siste årene før skilsmissen. Når det gjelder rus snakker jeg om alkohol, og ingen andre rusmidler. Alkoholen ble en del av fritiden i jobben når vi var kollegaer ut sammen på reise. Det var alltid tid til en liten drink eller et par øl etter en lang dags jobb. Dette ble etter hvert et mønster og jeg synes det var avslappende, og det føltes som det roet stresset i meg. Da jeg flyttet for meg selv ble jeg langtids sykemeldt og det førte til at jeg kunne nyte alkohol også når jeg gikk hjemme og ikke hadde noen rundt meg. Jeg skjønte ikke da at jeg samtidig sleit med depresjon og angst. Og alkoholen føltes at det bare gjorde godt for meg, at jeg ble mere selvsikker og at jeg kunne slappe av. Ikke se problemer og at livet fungerte bra. Jeg ble mere og mere innesluttet og hold meg mye for meg selv og drikkingen, selv om jeg klarte og skjule problemene overfor jobben og ledelse. Jeg fikk også en ny venninne som jeg etterhvert ble veldig knyttet til, men som bodde i et annet land. Vi ble lykkelige sammen og vi reiste så ofte vi kunne til hverandre, og jeg var en mester til å skjule mine ting. Nå er det godt 9 år og vi flyttet sammen for ca 2 år siden. Jeg flyttet fra Norge og bosatte meg utenlands og skulle begynne å jobbe. Da jeg flyttet visste hun at jeg hadde problemer med alkohol men at jeg var flink og taklet dette på en bra måte. Det gjorde det også, helt til jeg ble uten jobb og jeg måtte finne meg en annen jobb. Det ble flere små og korte arbeidsforhold, uten noe fast. Problemene startet da med at det ble drikking når jeg var bekymret for ikke å ha noen jobb. Angsten og depresjonen tok over og jeg så bare negativt på alt. Og drikkingen kom ut av kontroll. Daglig med vin til frokost og videre påfyll ut over dagen. Samboeren min kanskje var naiv og ikke skjønte at noe var galt før jeg ikke klarte og kontrollere inntakene og ble for synlig beruset. Etter et tilfelle der jeg segnet om av utmattelse fra drikkingen, ble jeg konfrontert med saken og jeg innså at jeg måtte stoppe. Det gikk veldig bra med hennes støtte i en måned, men så begynte jeg å skli ut og drikkingen startet igjen. Etter en periode innså jeg selv at dette var gått så langt og at jeg hadde så store problemer at jeg bestemte meg for umiddelbart flytte tilbake til Norge. Uten jobb, uten fast bosted, uten rettigheter i helsesystemet og med en søknad til staten om igjen innflytting til Norge. En søknad som kunne ta opp til 12 uker å få svar på. Jeg var heldig og fikk bo hos en gammel venninne og kunne få bo der inn til jeg hadde fått ting i orden. Etter en fest tur på byen i slutten av januar fikk jeg en tanke om at jeg ønsket å ta mitt eget liv, da jeg var beruset og helt nede psykisk. Alt var helt mørkt. Jeg ble hentet av min bror og kjørt til legevakt, som sendte meg til Rus/Psykisk avd på A Hus. Etter et døgn ble jeg utskrevet og har etter det ikke rørt alkohol. Men det som engster meg nå er at jeg snart skal flytte for meg selv og bo alene. Jeg er veldig nære å få en jobb som jeg har søkt på nettopp og som kan bety veldig mye for meg. Men jeg er redd for alene tilværelsen. Jeg går i terapi hos ARA rus klinikk og har time en gang i uken hos rus psykolog og det hjelper litt. Jeg har et åpent forhold til min fastlege om problemene og har også overfor NAV vært åpen om dette. Jeg skriver dette til deg siden jeg leste ditt innlegg og om det er nyttig så kan du stille mere direkte spørsmål og jeg skal svare deg så godt jeg kan. Jeg tror at det er viktig for meg å snakke om problemene og ha fokus på temaet. Jeg har dessverre familie som ikke vil/tørr å snakke med meg om hvordan jeg har det og hva jeg tenker. Det er tungt å sitte med tankene for seg selv. Lykke til videre med studier og så bare ta kontakt igjen.

Fins helt like tråder her i fleng om du blar litt.

Orker ikke repetere men kort sagt i miljøet jeg var i på ungdomsskolen så var det normalt og spennende, vil ikke si det var et skakkjørt miljø i det hele tatt men ganske normal ungdom sånn jeg oppfattet det da. Noen slutta etter ungdomstiden, noen dro det veldig mye lenger og fikk store rusproblemer og jeg for min del fortsatte med rus av vane og kjedsomhet.

Heroin og cannabis

Heroin par dager om gangen, men alltid i ferier.

Cannabis røyker jeg sjeldent når jeg er i Norge, mens jeg røyker flere ganger i uka gjerne når jeg kan gjøre det lovlig og har utvalg så jeg kan røyke de strains jeg fungerer best med.

Jeg har hatt et veldig bra og funksjonelt liv de siste årene hvor jeg har fått til ting som høyere utdanning, karriere og stabilitet i livet.
Akkurat nå er jeg får første gang på lenge ikke så fornøyd.
Jeg har jobbet i utlandet, men kom meg til Norge før lockdowns. Har 2 leiligheter i to land jeg leier som jeg ikke får brukt og må betale på samtidig som jeg heller ikke tjener særlig penger grunnet hvordan markedet er nå.

Rusbruk med illegale rusmidler?

Prøvde hasj og alkohol når jeg var 14 tipper jeg, men har vært på sentral stimulerende nesten hele livet fra effedrin mot barneastma til concerta mot adhd som jeg sluttet med i 16års alderen.

Heroin startet jeg med etter veldig hard bruk av amfetamin som jeg først begynte med fast i 20års alderen.
På mange måter reddet heroinen meg og jeg ble i stand til å etterhvert dra i behandling. Prøvde slutte med amfetamin sikkert 10ganger, men ble alltid kastet eller dro fort ut av avrusning fordi jeg var ustabil og ekstremt impulsiv når jeg sluttet.

QUOTE=Anonym bruker;3590908]
Kombinerer dere livet med rus med jobb og familie?[/quote]

Ja, men holder rus langt unna disse da jeg har forståelse for at mange har fordommer eller kan bli beskymret slik at bruken min blir et problem.


Jeg var i rusbehandling for 6-7år siden og da trengte jeg virkelig det.

Ønsker at ansatte tørr være direkte og ikke er redd for å gjøre meg utilpass. Tørr utfordre meg, mens de samtidig lytter til hva jeg har å si.
For det er hva som hjalp sist. Det var ikke de "snille" som jobbet der, men de med en mer direkte og maskulin framgangsmåte som hjalp meg.

De som turte si jeg var en feiging eller gikk bevist inn for å bryte meg ned med å gi meg så mange ansvars områder at jeg ikke kunne rekke det sånn at det gikk ut over de andre beboerne eller begynte kaste ting på meg i en gruppeterapi rett etter et sinneutbrudd jeg hadde noen dager før ble brakt opp.

Det høres kanskje rart ut, men disse viste virkelig hva dem gjorde.

Det var fordi jeg ikke sa ifra når det var nok. Jeg ville forhindre å bli så sint at jeg mistet kontrollen om jeg ikke ble respektert. Jeg hadde en knivepisode i ungdommen som endret livet mitt og andre sitt.

Nå har jeg så god kontroll på sinnet at uansett hvor sint jeg blir har jeg 100% kontroll på hva jeg sier, men det kommer med kraft om riktig og det er mektig.

Vil også skyte inn den egenskapen jeg lærte av ansatte som kanskje har gitt meg mest og det er hvordan jeg har lært at all motstand er nye muligheter for trening/utvikling. Det er brent fast og det er ganske digg å vite hvergang motstand kommer at jeg vil vokse mer.
De siste årene har jeg oppsøkt motstand og levd utenfor komfort sonen mye. Det er faktisk da jeg har det best.

Startet godt ut i 30 årene med eksperimentering av psykedelika. Var anti-rus i mine tidligere år der kun alkohol var akseptert. Fikk heldigvis opp øynene når ett par venner av meg begynte smått å teste ut. Hadde lange samtaler om temaet og tilslutt ble jeg overbevist/overtalt om å prøve.

Er fremdeles tidlig i min "karriere", så har kun brukt mdma og 2cb med jevne mellomrom. Leser meg mye opp og har en genuin interesse innen psykedeliske stoffer og dens effekt på kropp og sinn.

Kombinerer dette med et helt normalt familieliv med barn og det hele. Aldri med barn tilstede i hus selvfølgelig. Kuttet ut alkohol da jeg ikke liker meg selv på det samt at rusen ikke "gir" meg noe meningsfullt.

Jeg drakk meg dritings første gang når jeg var 14, var stort sett dritings hver helg til jeg oppdaget amfetamin, Molly, cola, ghb, og sopp når jeg passerte 20. Det ble 10 år med partydop i helgene og røyking i ukedagene. Dette kombinert med jobb og frivillig arbeid utenom. Ruste meg for spenningen sin skyld. Havnet på rehabilitering når jeg var 33. Kom på en plass der jeg ble møtt med kjærlighet og omsorg. Jobbet der noen år etter rehab var ferdig. Ble så alvorlig syk, og etter 9 år nykter sprakk jeg. Nå er det benzo, weed og opiater jeg ruser meg på. Men nå er det for å lette symptomene. Det er ikke for å bli helt ute. Jeg er snart 46 år og kommer til å selmedisinere meg frem til jeg eventuelt blir frisk.

#legalizeweed

Min oppfatning er at du må ha egenerfaring med rusavhengighet for å kunne hjelpe.

Tusen takk for mange gode svar! Veldig interessant, og ser at mange av dere både har hatt og har det tøft.

Jeg kan forstå at noen mener man må ha egen erfaring med rus for å kunne hjelpe. Men slik det er nå, er ikke min jobb å behandle i den forstand, men å gjøre det litt lettere for de som er innlagt. Slik jeg jobber nå er jeg med pasientene i samtaler med lege og psykolog, blir med de på nav, går turer, handler sammen og gjør sosiale ting. Så er min erfaring gjennom jobben at rusproblem ofte kommer sammen med andre problem, da er det fint at selv om jeg kanskje ikke kan hjelpe så godt med akkurat det, så kan jeg bidra til å løse andre utfordringer som kommer i tillegg. At jeg spør hvordan dere ønsker å bli møtt i rusbehandling er for å kunne reflektere over mine egne holdninger og handlinger og bli en bedre yrkesutøver �� jeg er fortsatt ung og student og har mye å lære.

Jeg vil bli møtt med en person jeg kan være ærlig med, føler meg trygg på.
Mange av oss som skal til samtaler er nervøse, og er ofte mer nervøs får å møte behandler, kontra å åpne seg.

Det er meget viktig med samspill. Mange pasienter vegrer seg for "systemet". Forteller en pasient en feil ting kan den personen risikere å miste foreldrerett, førerkort osv.

Jeg føler dere skal legge til side de moralske tingene før dere blir kjent med personen dere møter for første gang.

Kuttet ut alt utenom alkohol og kokain. Ironisk nok er dette også de to eneste stoffene jeg har hatt et veeldig problematisk forhold til.

Jeg har en ruskonsulent som ikke har noen annen erfaring med rus enn et og annet glass med vin + en del år med røyking. Hun har arbeidet ganske lenge med voldsmenn og rusmisbrukere og det er lite hun ikke har hørt før. Derfor føles det enkelt å være ærlig med henne, og det er fint når det er mange ting jeg ikke klarer å være ærlig om til familien og partner.
Hun har fortalt noen drøye historier (fra tidligere pasienter, hun passer på å ikke si noe som kan identifisere. Du vet, taushetsplikt) som jeg kan relatere til, og det er sprøtt å høre fra en ordentlig og stræit middelaldrende dame.
Hun en steinkul dame med galgenhumor rundt hele opplegget jeg har drevet med. Hun gir sympati der det passer seg, men langt ifra sånn at hun sitter og
synes synd på meg. Da hadde jeg ikke orka samtaler!
Samtidig er hun genuint er bekymret for meg og har tatt kontakt/ringt i perioder jeg har uteblitt fra møter på grunn av sprekker. Den ekte bekymringen betyr mye for meg, for da føles det som om jeg har enda en person å svare til og skjerpe meg for.
En ting som er verdt å nevne - jeg er ikke så flink til å prate mye sjæl, utenom her på forumet, og hun tar seg av mye av pratingen, stiller spørsmål osv. Det setter jeg pris på.

Tl;DR
Jeg setter pris på ærligheten, galgenhumoren, ruskonsulentens ekte bekymring ovenfor meg om hun merker at ting går utforbakke. Ruskonsulenten snakker mye og stiller spørsmål så jeg slipper å sitte å brette ut om ting helt på egen hånd.

Jeg er en ganske vanlig fyr i starten av 30 åra. har en helt vanlig jobb, samboer i flere år. vi har et fint hjem og helt ok inntekt. har et godt sosialt nettverk og vi har begge godt forhold til familiene våre. min familie kjenner til rusbruken min, hun har ikke "kommet ut av skapet" ennå.

jeg drikker, og røyker cannabis av og til, 2 til 6 ganger i måneden. det er blitt litt mer under corona.

ellers bruker jeg sopp, både i mindre doser og høyere doser 10- 16 ganger i året.

lsd 0,5 - 2 ganger i året.

mdma 4, absolutt maks i året.

ketamin, 6- 8 ganger i året.

alt dette kombinerer jeg med nitritter og musikk, det er så jævla mye mer gøy da.

jeg begynte i midten av 20 årene og jeg brukte gode 5 mnd på research før jeg prøvde lsd og mdma første gang. det er en balansegang å ikke falle i gryta slik obelix gjorde. målet er å kunne gjøre dette så lenge jeg vil uten å ta større skade eller gjøre skade.

man kan bli god på disse tingene som man kan bli god på dykking, motorsykkelkjøring, fallskjermhopping eller skikjøring. som alltid, sikkerhet først. Jeg putter ikke en dritt i meg, som ikke er grundig kjemisk testet. ingen ting. jeg gjør det i miljøer der jeg er trygg. med mennesker jeg stoler på. moderate doser så fremt jeg ikke har noen edru som passer på. bruker mye tid på å holde meg oppdatert på forskning, lese bøker, podcaster osv. unngår farlige komboer.

Jeg jobber mye med å forsøke å integrere opplevelsene i hverdagen. eksempel, skriver mange huskelapper når jeg turer og stort sett gjør jeg som jeg hr skrevet den første uken.

så vil jeg si at jeg som alle andre har surra det til og det er blitt for mye noen ganger, også i perioder. men jeg lærer, har fått bedre disiplin og jeg er åpen og ærlig til mine aller nærmeste om alt jeg gjør, alt. det er farlig å ruse seg i skjul, man er nødt til å sparre og kaste ball med noen. noen som tør å si ifra hvis det går for langt. og da må man faen meg høre etter.

til slutt, man kan ruse seg hele livet. man må ikke gjøre alt i dag. jeg er veldig for at man venter til midten av, eller slutten av 20-årene før man begynner, minst. særlig menn. man skal være sjukt forsiktig med hvilke miljøer man er i. det finnes så jævla mye humbug i psykedeliske miljøer. man bør bygge seg opp en god forståelse av hva man driver med. og heller ta lite enn mye. og heller utsette, enn å ta noe forhastet.

Kanskje det er grunnen til at du ikke greier å kutte ut akkurat de stoffene

Det er mange i mitt nettverk (40+ personer grovt regnet i alderen 20-40 år) som ruser seg på "soft"-drugs som har jobb, kone og barn og er normalt velfungerende. Det går som regel i cannabis (veldig ulik bruk blant de jeg kjenner), men i sjeldnere anledninger brukes det mdma, sopp og LSD.

De som ruser seg mest og verst av de jeg kjenner, er de som bruker kun alkohol og/eller tobakk.

Kan lett påstå at drugs er så mye mer utbredt blandt "vanlige" folk, enn man skulle trodd.

Rettelse Valium er Diazapam.

Jeg bruker amfetamin hasj og store mengder alkohol. Jeg er en normal kar fra bygda som du ikke ville tenkt deg at er en narkoman eller alkoholiker. Sitter å drikker nå som alle andre dager fra jeg står opp og idag begynner jeg å gå tom for penger så kan ikke kjøpe mer amfetamin så da tar jeg concerta istedenfor..

Jeg får altså ikke noe hjelp for rus selvom jeg har et ganske stort rusproblem som jeg innser selv at jeg har, og det er fordi jeg føler veldig mye på skam i alt dette, og iallefall i forhold til at jeg skal få hjelp til et rusfritt liv..

Det er på en måte to ting som har en konflikt i mitt hode og det er at fra ung alder så har jeg lært meg å ikke stole på politiet eller annent helse personell fordi min avhengighet faktisk er ulovlig, også er det det at jeg må innrømme det og antageligvis innblande både politi og helsevesen om jeg skal få et nytt å bedre liv, også når jeg har brukt over halve livet mitt på å programmere hjernen min til at dette er noe jeg må skjule ellers vil jeg bli straffet for det, så er det faktisk veldig vanskelig for meg å få hjelp altså.
Så ja forståelse og medmenneskelighet kommer man langt med. Men nå skal vel du jobbe med folk som er på det stadiet etter det jeg er..

Nitritter?

Nitritter er en fellesbetegnelse på salter og estere av salpetersyrling, HNO2.
Nitritter er tilsetningsstoffer i mat, som i tillegg til konserverende effekt, påvirker smak og farge i produktene. Det hemmer veksten av flere bakterier, blant annet Clostridium botulinum som danner det svært giftige stoffet botulinumtoksin, hvis den får vokse. Botulinumtoksin kan oppstå i matvarer som pølser, leverpostei, sild eller gravet laks fremstilt under uhygieniske forhold eller oppbevart uhensiktsmessig, for eksempel ved feil temperatur (pølser på termos). Nitritter
Det er sikkert noe annet han prater vil jeg tro.

Ja det var sammenhengen jeg lurte på ja.

Er det ikke amylnitrater, bedre kjent som poppers?