Hei freaks! Dette er min opplevelse med den utrolige planten iboga. Det er fint lite om dette på nett, og spesielt norske rapporter så jeg har valgt å dele min opplevelse med dere! Denne rapporten er dritlang bare så det er sagt. enjoyy

Litt forhistorie:

Kort om hvorfor jeg tok iboga:

Fra jeg var liten gutt, ja så tidlig jeg i det hele tatt kan huske har jeg vert opptatt av livets filosofi. Dette var på mange måter en god ting som en dårlig ting. Spørsmål som ”hva var det før det var noen ting?” og ”hva er egentlig tid?” har brydd meg siden jeg i det hele tatt kunne tenke. Dette er spørsmål man kan grave og grave i for så å ikke komme fra til noe konkret svar. Dette var begynnelsen på mitt evige hodelok. Da jeg begynte på skolen skjønte jeg etter hvert at jeg ikke var som alle andre. Dette kunne så klart lærere og foreldre ha oppmuntret meg til å gjøre noe stort ut av, men blinde som de var ble dette heller ansett som et problem da jeg med min omfattende dagdrømming ikke klarte å følge med på skolen eller generelt sett i det hele tatt. Jeg følte hele tiden press til at jeg måtte være som ”alle andre” noe min lukkede tankegang slukte til seg for å prøve å finne ut av hva som var galt med meg. Jeg var for ung til å selv forstå hva jeg var oppi. Det endte med at jeg ble en ekstremt innelukket person uten noe å identifisere seg med. Jeg mista følelsen av ”selv” totalt. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt OCD (tvangstanker), noe jeg ikke var klar over hva var en gang før jeg gikk på vidregående. Fra 5. Klasse av begynte en kjip depresjon. Som den innelukkede personen jeg var, ville jeg ikke snakke med noen om følelsene mine, heller finne ut av hva som var galt selv… det var kun meg og tankene mine. Sykt hvor alene det går an å føle seg. Med depresjonen utviklet det seg en sosial angst. Jeg hadde flere venner på barne og ungdomsskolen, men inni hodet mitt trodde jeg de bare lot som at de likte meg, og brukte meg til sin fordel. Jeg følte jeg var den personen alle hatet, den alle snakket om bak ryggen min. Jeg følte meg sviket og ville bare til en hver tid være alene. Først da jeg var 20 år (da dette drittet hadde foregått i over 10 år) skjønte jeg at noe måtte gjøres, og det var JEG som måtte ta tak i meg selv for å fikse mine problemer.

Jeg snakket med min mor, far og andre familiemedlemmer. Prøvde psykolog til ingen nytte. Utforsket, og utviklet en god sans for rusmidler, da spesielt psykedeliske stoffer. Jeg ble vist en helt annen side av virkeligheten, og hva lykke faktisk er via MDMA. Jeg visste nå mer konkret hva mine personlige problemer bestod av, så jeg kunne sette meg mer konkrete mål. Sakte men sikkert, steg for steg økte en indre forståelse i meg om hva jeg så dypt hadde gravd meg ned i med åra.

På min spirituelle sti mot oppvåking fikk jeg vite at min eldre kusine jeg ikke hadde sett på årevis også hadde vert gjennom liknende det jeg hadde. Jeg tok kontakt med henne straks, og det var hun som fortalte meg om iboga og at det fantes en klinikk for det her i Norge. Hun hadde tatt det selv og jeg visste dette var midt i blinken av det jeg trengte. Jeg hadde hørt om iboga før, men aldri utdypet meg særlig i det.

Fast forward

Jeg tok kontakt med sjamanene som driver klinikken, hatt en samtale om hvorfor jeg ville gjøre det, og fått informasjon tilbake om hva det går ut på.
Dagen var kommet (januar 2015). Jeg ble kjørt av en kompis til et avsidesliggende hus en time ish utenfor Oslo. Der var de to sjamanene og seks andre som skulle delta på sermonien. Etter en utdypende samtale om hvorfor jeg hadde valgt å ta iboga, og mye venting var vi klare for å begynne. Alle hadde hver sin madrass å ligge på i en romslig stue. Seremonien startet ved at den ene sjamanen (det var et ektepar som drev dette) kalte inn ”spirits” for vår beskyttelse. Det var en spirit per himmelretning (ørnen, isbjørnen, slangen (ayahuascaspiriten) og reinsdyret samt den femte som var spiriten av moder jord. Et lys ble tent for hver av disse. Et objekt, en stor tann av noe slag ble sendt rundt til alle som vi skulle fortelle vår intensjon med iboga til med helst ett ord. Det jeg sa var ”slippe tak” noe jeg har kommet på 1000 bedre ting å si i ettertid, men det får bli til neste gang. Vi var nå klare til å innta første dose.

Merk at det er den naturlige iboga rotbarken vi brukte, ikke ibogaIN. Dosene var fordelt 9 ganger, en dose i timen. Den første dosen skulle vi ta uten kapsler da smaken av barken ville mer naturlig by på ”spiriten” av iboga. Det_smakte_DRITT haha☺ kapsler herfra for å si det sånn! Med den gradvise doseringen ble det ikke noe særlig intens come-up. Ting begynte slakt å bølge som om man var på 1,5 gram med shrooms. Merket at dette var noe som ikke kunne sammenliknes med noe annet rusmiddel i det hele tatt. En kategori helt for seg selv.

Jeg leste mye i forveien av seremonien, spesielt rapporter, og da bygget jeg naturligvis opp forventnigner om ting jeg muligens kunne oppleve selv. Det var dumt, og jeg ble til og med frarådet det.

Etter noen doseringer merket jeg at ting ble rarere. Det første jeg så med lukkede øyne (hele opplevelsen så å si var med lukkede øyne) var ”the fower of life” som det begynte å sprute energi ut av som ”nærmere” synet mitt formet seg til planeter og galakser. Der jeg lå føltes det ut som om jeg lå på en liten plattform i verdensrommet akkurat stor nok til å ha plass til meg. Den ristet på en måte som sånne maskiner rister malingsspann…any1?:P føltes veldig fysisk. Dog det fortsatt føltes svakt og abstrakt ut. Jeg visste at jeg fortsatt lå på en madrass, bare jeg åpnet øynene mine, men jeg håpet på at ”nå er jeg på vei inn i dypet!” i det jeg tenkte det var det som om noe grep tak i bevisstheten min. Straks ble det hele veldig intenst, nesten som å fighte en bad trip på syre for de som har opplevd det. jeg ble veldig urolig der jeg lå. Jeg vred meg rund på madrassen. Klarte ikke å slappe av. Jeg spøy som en griiis flere ganger. Det var helt jævlig å i det hele tatt tenke på å spise mer av den bitre syresmakende barken, men jeg var sta mot meg selv! Uansett hvor jævlig dette skulle være, så beit jeg tenna sammen uansett hva som skulle komme til meg.

Lang tid har gått, og jeg hadde fortsatt ikke fått noen mega-”aha opplevelser” eller indre spirituelle reiser til andre verdener eller dimensjoner. Jeg spurte sjamanene mine om ibogaen fungerte som den faktisk skulle, og de svarte luftig nok med at ”ibogaen viser deg det du trenger å bli vist”. Det var vel og merke min ekstremt obsessive tankegang jeg ble vist på dette tidspunktet. Jeg så her og der noen ansikter som spiste seg selv, og meget detaljerte mønstre flyte rundt i synsfeltet mitt, men ingenting spektakulært. Fortsatt ikke overbevist om at ibogaen fungerte slik den skulle, bekymret jeg meg akkurat for dette. I det jeg trist tenkte til meg selv noe i denne duren: ”tenk om det ikke funker da…” så kom det straks fra høyre i synsfeltet mitt en mekanisk robotarm med et rundt stort øye plassert på en stang som poket opp fra armen. Armen bevegde seg tålmodig fra høyre og over til venstre, mens øyet hadde synet sitt plantet dypt inn i mitt. Da den hadde nådd helt til venstre av synsfeltet mitt tok denne armen tak i synsfeltet mitt som om det skulle vert et teppe som den løftet til siden og under der var underbevisstheten min, og der så jeg et systematisk virvarr av bilder som fløy hit og dit på samme måte som dørene i pixars animasjonsfilm ”monsterbedriften” blir flyttet på. ”her versågod, her har du underbevisstheten din… slapp av! Det jobbes på spreng” ibogaen snakket til meg. woooohåååw haha ok daså! Svarte jeg. Så trakk denne armen seg tilbake og forsvant.

Etter det var jeg tilbake i den intense ukomfortable sinnstilstanden. Plutselig var det 9 lysende små prikker foran meg. Jævlig irr for meg at det var 9 prikker, og ikke 8. Dette var på grunn av tvangstankene mine, jeg HATER når ting ikke er RUNDE tall haha:P jeg klarte ikke å motstå å telle disse prikkene om og om igjen. Det var som om å ha tvangstanker med en intensitet av 10000. Helt jævlig egentlig! Dette pågikk leenge. Det sies at iboga har en mannlig energi, veldig konkret, og rett på, kort sagt. Etter mange timer med lite visuals, mye obsessive greier og slitsomhet merket jeg plutselig en veldig ”female” energi strømme over meg. sammen med denne energien så jeg et enormt gapende slangehode foran meg. dette var en av spititene sjamanene før sermonien hadde tilkalt. Dette var spiriten av ayahuasca. En ny deilig ro skylte over meg.

Jeg fortsatte å se rare ansikter og objekter av og til. En gang så jeg noen drit stygge monstere krabbe mot meg mens de spiste sine egene kropper og fødtes på ny. Jeg ble angstfylt da de nærmet seg meg, og da de var rett ved meg, frøs plutselig hele ”settingen” og ble et fast bilde. Underst på dette bildet åpnet det seg en luke som en hundeluke, og ut av den kom isbjørnen som også var en av spiritene som tidligere var tilkalt denne sermonien. ”jeg ser over deg hele tiden, du er trygg” sa den før den forsvant igjen. Wow er det mulig tenkte jeg! Spirits er foreal!

Hele tiden lå jeg egentlig bare på madrassen og ventet på at noe skulle skje til ingen nytte. Det jeg har beskrevet over skjedde ganske plutselig her og der, og varte ikke særlig lenge. Etter hvert begynte jeg å dagdrømme. En tanke begynte, for så å vikle seg inn i seg selv på de rareste måter helt til jeg ikke vet hva jeg begynte å tenke på en gang. Da dette ble så forvirrende at jeg ble svimmel fryste plutselig tanken min og ble fysisk! Den krønsja seg sammen av seg selv til den ble en liten klump av metall hengende i lufta. Rett etter kom det en vaier fra toppen av synsfeltet mitt med en krok på midten som grep tak i ”tanken” min, filte seg bortover på vaieren og slapp tanken ned i et bunnløst hull, eller en søppelkasse der den hørte hjemme, for så å forsvinne igjen. Hva faen så rart haha. Jeg var målløs, samt tankeløs. Det varte ikke lenge før jeg igjen begynte å dagdrømme, vikle meg inn i denne dagdrømmen for så at den frøs igjen og ble plukket opp av en ny mekanisk klype og sluppet ned i denne bunnløse søppelkassa! Dette skjedde flere ganger.

Mens jeg lå og loket i hodet mitt skjedde det plutselig noe rart. Ved høyre side av hodet mitt var det som om det åpnet seg en usynlig åpning fra en annen dimensjon. Ut av denne åpningen fløy det en oransje spirit på størelse med en klut og strøk meg over høyre øye. Jeg kunne føle denne spiriten på alle plan. Den var like fysisk som den var psykisk. Jeg kune føle og smake, høre fargen og energien fra den. Den var PUR godhet. UMUUUULIG å forklare! Det skjedde veldig fort og den forsvant like fort som den dukket opp. Øyeblikkelig lurte jeg seff på ”hva faen var det” da snakket ibogaen til meg og fortalte meg at det var en levende spirit being av 5 dimensjon, med en inteligens og kunnskap et menneske ikke kan forestille seg kraften av en gang! For sterk til å kunne innta en fysisk form i vår dimensjon! Jeg ble helt mindblown av dette. Så det er andre dimensjoner som påvirker vår 3. Dimensjon på måter vi ikke kan forestille os en gang, heller ikke sanse med våre 5 sanser. Stedet denne spiriten strøk over var et sted er jeg hadde fått en stav (uten vilje) slått hardt i øyet mitt for flere år siden. Jeg så dobbelt etter det i 6 måneder. Skaden på øyet mitt ble aldri helt bra igjen, men etter ibogaen merket jeg ingenting til den, så den hadde rett og slett healet denne skaden fysisk! Dette skjedde to ganger til med lange mellomrom. En blå energi strøk over venstre kne, der jeg hadde en annen skade fra skikjøring, som etter ibogaen raskt healet seg! Den tredje strøk over ryggen min, og var rød. Jeg bøyde ryggen min kraftig feil vei 7 år tidligere, og har hatt kjipe korsryggsmerter siden, men etter dette var jeg HELT fin igjen!!

Jeg lurte på hvor lang tid det var gått, og det gikk umiddelbart opp for meg at det hadde gått 27 timer, siden iboga fortalte meg det, og jeg trodde jeg var så langt på vei at det meste av effekten var over. Der tok jeg feil. Jeg hadde ikke opplevd den indre reisen som så mange jeg har hørt om oppleve, som jeg selv hadde for høye forventninger om å oppleve selv. Siden det nå hadde gått så lang tid at jeg merket stoffet far godt på vei ut av kroppen min, så gav jeg rett og slett opp å vente på denne ”reisen” som aldri kom. Jeg slapp helt taket på tanken, og aksepterte at den opplevelsen jeg fikk var den jeg trengte.

Ut av ingenting kommer det tanker til hodet mitt om all nød og lidelse som finnes i verden. Det er ikke jeg som frivillig tenker disse tankene. Det dannet jeg raskt et bilde i hodet mitt om fillekledde folk, tynne som skjeletter, uten sted å bo, mat å spise og hjelp å få. Dette utviklet seg fort til bare mer enn en tanke. Skyldfølelse og følelser av medlidenhet blusset kraftig opp, og det var da jeg begynte å gråte. Det som først var en trist tanke, utviklet seg raskt som en kraftigere og klarere dagdrøm, helt til jeg på alle fysiske og psykiske plan eksisterte i den virkeligheten. Jeg kunne se og føle utviklingen av denne verden mens den tok form. Hele denne verden hadde et dystert rødlig preg. Jeg så flere og flere mennesker, både barn og voksne i kritiske tilstander. Rundt meg tårnet ENORME avlange bygg i lagd i jærn, med formen til et opp-ned badekar. Krigsfly fløy i himmelen, soldater var overalt… onde følelsesløse soldater.

Note* en ny film som heter ”the imitation game” handler om et britisk geni som finner opp en maskin til å knekke tyskernes såkalte ”enigma” kodesystem brukt under 2. Verdenskrig. Når koden er knukket brukes tyskernes eget kodesystem mot dem for å vinne krigen.

Det var 1953 og i denne verdenen hadde tyskerne, uten at britene visste noe om det, funnet ut av at britene hadde knekket det avanserte kodesystemet. I stede for å kjempe imot hadde tyskland tapt krigen med vilje for å spare ressurser og under jordskorpen til HELE kloden hadde de i skjul bygd et massivt tysk imperium klar til å ta over verden i det krigen var over. Jeg så folk rundt meg falle om døde hele tiden. Alt jeg opplevde var min feil, og det var helt jævlig. All sorg og lidelse i hele verden var på grunn av meg. Jeg VAR selve sorgen. Alt jeg kunne gjøre var å gå håpløst rundt å observere galskapen. Rett ved meg gikk en mor langsomt og sammenkrøket med sin lille sønn gående ved siden av hånd i hånd. Plutselig falt den lille gutten om død, og jeg ventet at moren skulle sørge over sønnen, men i stedet så hun på meg med et håpløst skuffende blikk, for det var MIN feil at sønnen hennes døde. JEG drepte han, og JEG følte også det var jeg som gjorde det. Jeg så uskyldige hjelpeløse mennesker dø rundt meg hele tiden. Det var vanlige soldater som gikk rundt som kunne, og ville gjøre alt for å hjelpe situasjonen, men det var ikke deres oppgave å ordne opp i kaoset, det var min…ALENE. De også kunne bare stirre med håpløse blikk tryglende for at jeg skulle finne en løsning. Jeg skjønte ikke hvor jeg skulle begynne eller med hva i det hele tatt? Det…var…helt…jævlig!

Helvete var hvor enn jeg var. Jeg gikk til en falleferdig gammel kirke med en liten inngjerdet kirkegård. Ikke lenge etter kom en gjeng gående fra baksiden av kirken. De kom gående i formasjon. Foran gikk en biskop etterfulgt av prester, riddere og viktige folk innenfor kirken av de som var igjen i verden. De var rundt 7-10 stykker. Jeg ble bedt om å legge meg på ryggen, så jeg gjorde det.

Jeg så et øyeblikk stuen rundt meg. Dere (sjamanene mine) satt over meg, men selv om jeg så stuen og dere var jeg fortsatt i den andre verdenen/dimensjonen. Det var som om jeg hadde en fysisk kropp i hver av virkelighetene, men at mitt ikke-fysiske jeg hoppet frem og tilbake mellom de. Jeg klarte ikke skille mellom hva som var ”ekte”. Selv om jeg så sjamanene, og rommet jeg var i, så var det en del av den andre verdenens dimensjon. Jeg visste at det var dem, men for meg var de karakterer fra den andre dimensjon. Det var som om bevissthet og underbevissthet hadde byttet plass. Min vanlige bevissthet for meg var nå det som føltes ut som underbevisst intuisjon. De begynte med å prøve å roe meg ned. For meg var sjamanen presten som biskopen hadde valgt ut for å veilede meg til å finne ”løsningen”. Vi begynte å fokusere på pustingen min til å begynne med. Med en gang flippet jeg dimensjon tilbake til grusomheten. Jeg lå på kirkegården igjen (jeg opplevde alt uansett åpne/lukkede øyne) og presten holdt oppe en gammel tykk bok over hodet mitt. ”finn ut hva denne boken heter” sa han, mens han hjalp meg med pusteøvelser. Denne boken inneholdt på en umulig måte løsningen til all ulykke jeg hadde forårsaket. Jeg hadde aldri sett boken før, ante ikke hvordan jeg skulle finne ut av hva den het, eller på hvilken måte det ville løse alt å finne ut av det, så jeg begynte å stille spørsmål. Svarene mine ble avvist. Ingen kunne hjelpe meg, jeg var den eneste med muligheten til å finne ut av bokens hemmelighet.

Den andre sjamanen lå ved siden av meg. Jeg så leppene hennes bevege seg. Hun oppmuntret meg til å finne ut av hva boken het. ”finn ut av hva boken heter, nå… du klarer det, bare konsentrer deg”. Når jeg spurte dere hvorfor, så ga de meg uforstående blikk som om dere ikke skjønte hva jeg mente når jeg spurte. Det gjorde meg bare enda mer forvirret, og jeg følte et enormt press. Det var ikke mulig å slippe taket på de forjævlig kraftige følelsene jeg opplevde. Klokken tikket, og jo lengere tid jeg brukte, jo mer forverret situasjonen rundt meg på. Jeg hadde dårlig tid. Jo lengre jeg holdt på, jo lengre fra svaret følte jeg meg. Jeg visste selve svaret var så mye mer enn bare noe svart på hvit svar, men hvordan jeg kunne få tilgang på den informasjonen var å finne en måte, noe som virket håpløst. Etter noe som føltes ut som timer uten noe fremgang måtte jeg ta en pause. Jeg reiste meg opp. Alle fra kirken sto rundt meg, lagde en åpning for meg til å gå ut av og ta meg en tur. ”ikke bli for lenge” sa de. Hvor lenge det var, var opp til meg.

Situasjonen hadde forverret seg. Det var allerede mye mer lidelse enn tidligere beskrevet. Alle verdens ledere var samlet her nå, og skulle diplomatisere maktfordeling og fremtiden til denne fordømte verden. Stalin, Lenin, Hitler… you name it av gærne personer, og deres medgærninger som skulle prøve å bli enige. Spenningen var intens. Rundt meg kjørte tankser, over meg fløy hundretalls av krigsfly. Alle kjempet mot alle for moro skyld som om det skulle ha vært et spill…helt utenkelig galskap totalt mot min livsfilosofi. Resultatet av det verdenslederne kom fram til hvilte på mine skuldre. 3. Verdenskrig var nærmest et faktum. Tiden begynte å renne ut.

Jeg gikk tilbake til kirkegården, der alle så tålmodig sto å ventet på meg. jeg la meg ned og så straks jeg startet med beroligende pusteøvelser tok presten opp boken igjen. Jeg hadde glemt den boken. Nå så jeg bare sjamanene mine og himmelen, ikke noe av verdenen rundt, eller stuen. Ekstreme følelser av angst, skyldfølelse og håpløshet blusset opp. Døden hadde vert en lettelse, men jeg var sta og bestemt for å finne ut av hva det enn måtte finnes ut av. Jeg visste dels at jeg var på iboga, og at det var det som viste meg, men der jeg befant meg virket så ekte at jeg trodde jeg var på ibogaen der også. Jeg spurte om jeg kunne åpne boken. ”nei, du må bare finne ut av hva den heter” Denne boken var så mye mer enn bare en bok. Siden den holdt kraften til å avslutte en hel verden av kaos, kan ikke følelsen av hvor viktig det som skjedde var beskrives med ord. Det var tortur. Jeg vred meg i emosjonell smerte. Jeg ble informert at jeg tidligere for hundrevis av år siden var eier, og eneste person som visste om denne boken. ”i et annet liv mener du?” ”ja i et annet liv”. ”men hvordan kan jeg huske noe fra et tidligere liv!?” ”du må bare konsentrere deg, fokuser… finn ut av hva den heter!” ”MEN JEG VET IKKE HVILKET SPRÅK DEN ER PÅ EN GANG” hylte jeg. Men det hadde ikke noe å si om jeg ikke visste det! jeg måtte bare finne ut av…BOKEN! jeg var helt knust. Jeg svikter menneskeheten. Jeg hadde ikke kjangs til å finne ut av i det hele tatt hvordan jeg skulle finne ut av det. jeg opplevde følelser av slik personer må ha følt det før de har blitt uskyldig halshugget, hengt, begravd levende, torturert, sett familien sin brenne levende, ja alt på en gang multiplisert oppå hverandre og det var helt uutholdelig forjævlig. Den dårlige magefølelsen man får av skyldfølelse, angst eller depresjon glødet så kraftig at det gjorde vondt og jeg kunne SE den røde fargen i magen min! Hver gang jeg spurte om hjelp på noen måte ble spørsmålet avfeid som uforstående eller at jeg ikke måtte tenke på det på den måten. Jeg måtte ikke tenke!

Jeg lå sammenkrøpet ved en gravstein. jeg trengte et nytt avbrekk. Ingen viste tegn til å være desperate eller utålmodige. De stolte på meg. De visste at jeg til enhver tid handlet riktig. En ny høyde som ikke hadde vert der tidligere sto nå som et tynt, noenhundre meter høy fjell mellom noen av de enorme dystre jernklumpene av noen bygninger. Folk dekket alle sidene av det. På toppen var alle verdens ledere fra alle land samlet. De skulle nå bli enige om fremtiden til verden. Hvis dette skar seg nå, betydde det 3. Verdenskrig, og med den ville menneskeheten og kloden følge med i avgrunnen. I midten var det et steinbord. Alle ledere hadde en hammer hver i hånden. Med den kunne de til en hver tid slå den i bordet for å erklære krig. Heftige diskusjoner oppsto. Lange dialoger med utrolig detalj det er vanskelig for meg å tro at hjernen min kunne skape, men som jeg ikke husker. jeg tryglet dem om å roe ned og diskutere saklig, uten at det MÅTTE ende opp i krig, noe de så absolutt uten å nøle var villige til. Jeg ba på mine knær om mer tid, om et forsøk til for å finne ut av bokens hemmelighet. Alle de gale verdenslederne og deres rådgivere snudde seg mot meg, så på meg. ingen sa noe men vi hadde alle en mental kontakt med hverandre. ”vi holder på så lenge du ikke finner ut av ”det”…vi prøver ikke å stoppe deg, men du må bare finne ut av det så kan vi stoppe”. Mer tung diskutering. Det kom opp at USA hadde sveket hele verden ved å gå over på tysk side under 2. Verdenskrig, da tyskland hadde lovet store gaver til når de hadde tatt over verden. Da dett kom opp tok det helt av. Det ble på nippet til fysisk slåsskamp, men i stedet slo Stalin med sin hammer på stenbordet mens alle i enighet i kor ropte ”KRIIG!!!!”

Jeg hylte i avsky i det avgjørelsen ble tatt. Jeg fikk et glimt av meg selv i 3. Person fra den andre dimensjonen der jeg lå på madrassen min, at jeg kastet meg rundt på den i stua før jeg var tilbake igjen. Jeg prøvde desperat å få snakke fornuft i hodet deres. Etter om og men ble jeg gitt en sjanse til for å finne ut av ”det”. Imens satte de i gang full opprustning. Jeg løp til kirken, la meg ned, men jeg fikk en følelse av klausdroforbi da jeg la meg ned igjen, som om jeg begynte å synke ned i jorda. Jeg var i stua igjen. Jeg spurte sjamanene om vi kunne gå ut på kjøkkenet og ta det derfra, siden jeg turte ikke ligge der igjen. Jeg fikk en stol å sitte på og jeg ble spurt om jeg var klar til å begynne. Det var jeg. sjamanen ba meg hele tiden holde blikket mitt festet på han. Om jeg ikke gjorde det, mistet jeg kontakten med denne verden. Jeg var i den andre dimensjonen på alle plan, men visuelt sett så var jeg i en stol på kjøkkenet med sjamanene foran meg. Jeg ble bedt om å puste inn med nesen og ut med munnen. Så straks jeg startet den prosessen holdt Steinar plutselig opp boken igjen. Jeg hadde trodd vi ikke trengte den nå. Faen heller tenkte jeg, den hælvetes boken! alle de ekstreme følelsene kom straks tilbake. Blikket mitt slapp taket på sjamanen, og jeg så meg selv i 3. Person ligge på steinbordet med tusenvis av folk rundt meg for å vitne det avgjørende øyeblikket til klodens historie. ”se på meg!” det var sjamanen som sa det. jeg mistet kontakten med blikket hans et øyeblikk. På sekundet var jeg tilbake i stolen på kjøkkenet. Han holdt boken oppe, og den kvinnelige sjamanen satt ved siden av meg. Hun ba meg om og om igjen om å fokusere på å finne ut av hva boken het, og at jeg måtte konsentrere meg. Hvis blikket mitt begynte å løsne fra sjamanen sitt ville han be meg se på han, og fortsette å finne ut av hva boken het. Jeg følte enormt press. Det var like jævlig som de andre gangene jeg hadde forsøkt.

Etter en lang stund befant jeg meg plutselig på steinbordet igjen. Noe var forandret. Jeg hadde ikke funnet ut av hva boken het, men jeg hadde klart å ”slippe taket” på å finne det ut. Verdenslederne hadde blitt enige, og krig var unngått. USA sto igjen som den verste svikeren. En ting er landssvik av personer, men når en hel verdensmakt sviker en hel verden er det ille. USA skulle stenges, tabugjøres, slettes fra kartet! Folkene gikk hver sin vei. Verden var reddet så nå kunne den igjen bygges opp steg for steg. Jeg følte en følelse av fred og lettelse. Plutselig steg bevisstheten min ut av den andre verdenens fysiske kropp oppover. Først ble menneskene små prikker, deretter føyk jeg gjennom skyene og oppover i atmosfæren. Jeg så etter hvert at jorden ble rund, og kunne se land og hav. Etter hvert som jeg kom høyere, så jeg kysten av USA. Jeg steg etter hvert over landet og så det mest utrolige. Jeg var så høyt oppe at jeg så hele kontinentet, og det sto i flammer! Over HELE USA var det i form av et brennende kristent kors som gikk fra den ene langsiden til den andre, og på kortsidene. Jeg steg høyere med blikket festet på det mektige synet av hele jordkloden med et brennende land på den. Følelsen av å fly slik jeg gjorde var helt utrolig, og spesielt med synet av USA som brant. Det er et bilde jeg aldri kommer til å glemme!

Plutselig var jeg i min egen kropp i min egen dimensjon igjen. Gradvis, men raskt merket jeg hvordan det hele slapp taket. Det er den mest mentalt krevende opplevelsen jeg har vert igjennom i hele mitt liv! Jeg klarte ikke finne ut av hva boken het, men jeg tror ikke det var meningen heller. Det virket som om boken viste til den tingen jeg alltid føler jeg bærer på skuldrene mine hele tiden, som det ikke går an å finne ut av. Jo mer jeg prøver å finne ut av det, jo verre blir det så den eneste utveien er rett og slett bare å ”slippe taket”. Gjennom hele opplevelsen var det en rød tråd i min mentale prosess, og den ytre handlingen jeg opplevde. Jeg ble vel vist kjernen av min indre uro, og der var det kaos! På slutten løste ting seg og som jeg sa ”samfunnet kunne begynne å bygges opp igjen”. Det har vel startet en oppbygningsprosess i meg selv.

Alt som skjedde kunne sammenliknes med en drøm, metaforisk sett og på handlingen, men klarheten og hvor virkelig det opplevdes var noe helt annet. Er det slik at alle drømmer på samme måte som denne representerer en del av en persons indre liv? I så fall skal jeg lære meg lucid dreaming!

Merket jeg var utmattet da jeg la meg ned på madrassen igjen. Jevnlig sånn ca hvert 10 min følte jeg en energi med press på sikkert tonnevis dytte på min venstre hjernehalvdel, dette skjedde 4-5 ganger. Etter siste gang så jeg noen store rare skulpturer, og på den ene satt en gammel mann. Han så rett på meg. Jeg kunne ikke huske meg selv fra det livet, men jeg ble vist og fortalt av iboga at det var meg fra et tidligere liv. Vi delte bevissthet. Vi var en og samme mentalitet der og da. Vi visste alt om hverandre. Det var ingen fremmed person jeg så. Siden dette en gang var meg, så følelsen jeg fikk av å se denne mannen var akuratt slik jeg føler meg i min egen kropp og sinn.

Bak denne mannen var det noe som så akuratt ut som en spiraliserende galakse, bare dette var hele gjenfødelsessyklusen. Jeg kunne se og føle denne syklusen som en flerdimensjonell ting. Jeg ble fortalt at jeg nå har nå levd så mange liv at det snart ikke er flere igjen i syklusen min. Utrolig spesiell følelse, som satte dype inntrykk på meg. etter det sovnet jeg.
Etter noen timer med rastløs søvn våknet jeg igjen. Vi fikk servert noe frukt og grønnsaksuppe som var umulig å få ned da matlysten var på bånn enda det var over to døgn siden sist jeg hadde spist.

Følelsen jeg hadde dagen etter var som at noe hadde gjort ctr-alt-delete på hjernen min. Jeg sov ikke på 2 dager etter denne opplevelsen, noe jeg heller ikke følte at jeg trengte, men til slutt kjøpte jeg noen naturlige beroligende piller og fikk mitt livs sykeste søvn. Jeg hadde en veldig refreshing følelse i kroppen, som en deilig afterglow som varte i flere måneder. Det er ibogaen som bruker så lang tid på å brytes ned, så den fortsetter prosessen å rense kropp og sinn i den perioden. Det føltes ut som om noen hadde gått over med klut og polering innvendig alle blodårer, organer ja til og med celler i kroppen min. Tvangstankene mine var borte, tankene mine var ryddet opp i så det føltes ut som at jeg for en gangs skyld hadde en mer systematisk tankegang! Jeg kunne drikke melk og spise eple, noe jeg hele mitt liv har vert allergisk mot. Til og med den kraftige pollenallergien min var borte! Jeg har alltid hatt en slapp utstråling med bøyd rygg og hele pakka, som nå hadde rettet seg helt opp. Kroppen min føltes også mye lettere enn det den gjorde før. Ikke misforstå meg: livet ble ingen dans på roser etter dette, men jeg kunne møte verden med en bedre sinnstilstand så jeg SELV kunne ordne det som måtte forandres i livet mitt. Det er som om ”volumknappen” på sinnet mitt var skrudd ned fra 10 til 3.

Nå har det gått 5 måneder og jeg har ikke gått tilbake til der jeg var før jeg tok iboga. Jeg tenker egentlig ikke så mye over alt det som er annerledes, for det er helt naturlig for meg. Ibogaen endrer på ingen måte noe ved deg selv og personligheten din. Snarere tvert i mot så er jeg mer meg selv en noen gang. Det var så mye som ble fikset og det er jeg evig takknemmelig for, men merker fortsatt det er indre konflikter jeg har igjen å løse. Betyr det at jeg kommer til å gjøre dette igjen? Ja… men ikke på noen år. Har ikke dårlig tid for tiden☺

*det jeg opplevde kan såklart ikke ord i det hele tatt begynne å forklare de tingene jeg opplevde en gang

Ikke rent lite å skrive om dette tema nei. Håper dette var en interessant lesing! peyyce

Godt og høre! Ja det kan tenkes at dette ikke kan måles med noe annet. Intr mtp "landing" fra 2c-b uten den kunstige følelsen som jeg kjenner til. Iboga virkelig et spennende stoff med så utrolig mye potensiale. Dette er jo, for folk som ikke er kjent med det virkelig ikke et "recreational drug" men en renselsesprosess, en kamp med ditt indre og en "Face your fears" opplevelse som tydeligvis gir utrolige resultater etterpå. Må sies at jeg hadde nok ikke tørt å legge meg ut på en sånn reise uten en slik "klinikk" som var der for sikkerheten i bunn og grunn.

Takk for en veldig kul rapport! kp!