Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  7 2104
De siste 2 årene har jeg ikke hatt noe livslyst eller glede i det hele tatt. Angsten har bare balla på seg, jeg er mer rastløs enn noensinne med tankekjør (spesielt forskjellige metoder jeg kan gjøre det slutt på og dagdrømming om å skade meg selv skikkelig.) og jeg klarer knapt å gå ut døra og møte folk. Jeg hører også stemmer en gang iblant, som oftest så er det bare noen som sier navnet mitt. Jeg var innom lukka og åpen avdeling for ikke så lenge siden, det eneste jeg fikk ut av det var imovane (jeg går gjerne et par dager uten å sove pga mareritt som jeg bråvåkner opp av i full panikkanfall pluss en generell vanskelighet for å sovne.) og div andre piller som ikke hjalp noe egentlig. De fleste interessene mine har gått i dass, ender som oftest opp med å sitte og glane på youtube eller lignende.

Jeg fikk et tilbud om å prøve behandling på DPS igjen, men jeg er ferdig med å være kasteball kjenner jeg. Jeg har vært i så mange utredninger, behandlinger, og samtaler med psykologer, leger osv at jeg nesten spyr bare jeg tenker på det. Det er ingen av de jeg har pratet med som har kommet fram til hva de kan gjøre, annet en samtaler, og det funker ikke for meg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Hvis dette skal være livet mitt for alltid, har jeg ikke lyst til å fullføre. Jeg har gått tom for vilje. Alle sier det samme "Det blir bedre skal du se! bare litt til nå så blir alt fint." pisset som jeg er drittlei. Det har vært jævlig å leve siden jeg var barn, og det blir aldri bedre. Så nå sitter jeg her, og det eneste jeg har lyst til å gjøre er å plukke opp kniven og begynne å kutte meg igjen, da føler jeg ihvertfall noe annet i en liten stund.

hadde bare lyst til å lette litt på trøkket, beklager hvis det virker sytete, eller at jeg er full av "self pity". Kjør på hvis du har noe å komme med, eller lurer på noe.
Nå er ikke jeg noe utdannet lege eller psykiater så jeg vil ikke gi deg råd om noe medisiner eller lignende, men du må huske at du ikke er alene om det her, jeg har vært igjennom det samme som deg, DPS og leger forstår sjelden problemene eller har noe ekspertise på de områdene, med noen unntakk. Når jeg slet som deg valgte jeg og betale for profesjonell hjelp.

Har du depresjon oppe på alle disse problemene med og slite med søvn og våkne om natten i panikkanfall?
Jeg besøkte EmmaSofie stiftelsen for å prøve ut ketamin behandling for min depresjon, jeg kunne ikke få det utdelt fordi jeg har tidligere rushistorikk ( Hurra for Norges narkotikapolitikk )

Men de få timene jeg hadde hos Pål Ørjan Johansen, hjalp mer en alle de andre kommunale og statlige jeg har vært hos som kun vil dytte i deg c-preparater.

Når det kommer til panikk angst så er han spesialist, etter å ha gått ut derfra med masse teknikker og gode råd ble jeg nesten et nytt menneske , enkle tekninker som fungerer, han klarte og få fram et panikkanfall med meg , med såklart godkjenning. Å jeg har begynt å se livet på en helt annen måte. Ketamin må jeg kjøpe illegalt desverre, men psykadelika er veien å gå for og finne seg selv og sine problemer. Skal ikke anbefale deg noe, fordi om du har ulike diagnoser som jeg ikke vet om kan noe psykadelika ikke passe for deg.

Ta deg en tur til https://www.emmasofiaklinikk.no/
Kostet meg mye penger, men de pengene ble fort tjent inn i livsglede. Ønsker deg lykke til EvilSink, du er ikke alene å det er tungt tema å jobbe med. Men det er fullt mulig å bli frisk.

Aldri se på deg selv som self pitty, du tør å dele litt her. Det er en start kom deg til en spesialist. Legg vekk kniven, tenk på alle som er glade i deg, selvom du har det vannsklig vil dem få det enda vannskligere om du tar den utveien. Jeg mistet en kompis ifjor på grunn av at han valgte og avslutte livet, det var en wake up call som også sendte meg i et mørkt hull, verden er et jævlig sted, stygt og uhyggelig. Men det er enda lyspunkter også.

Trenger du noen å prate med å skriv en PM til meg. Når man først ønsker å avslutte livet er det et tegn på at hjelp må du få, men du må få riktig hjelp! Ønsker deg masse lykke til, å håper du følger rådet mitt eller tar kontakt. Stå på! Aldri gi opp!


https://www.emmasofiaklinikk.no
Ja, jeg har depresjon også. Psykadelika er noe jeg har hatt lyst til å prøve LENGE, men mine kontakter selger stort sett bare buds. Har røyket en god del av det, med stort sett bare positive effekter. Det var en periode hvor det var det eneste som ga meg apetitt. Har ikke røyket på en god stund nå. Skal sjekke ut emmasofieklinikken, men tviler på at jeg har råd dog. Har klart å la være med selvskading, og klarte å få meg ca 2 timer på øyet i løpet av dagen, men bråvåkna som vanlig. Får prøve å få kasta i meg noe mat, og gjøre noe annet enn "det samme gamle" i et par timer".
Hva med antidepressiva eller antipsykotika?
Har selv hatt god erfaring med Fontex, gikk fra å være suicidal til å ikke tenke på det mer.
Har også en kompis som går på Quetiapin, ser ut som det fungerer for han.
Jeg har fått prøve et par stykker som jeg ikke husker navnet på, men merket ikke noe effekt. Jeg har prøvd å spørre om å få prøve andre, men føler at jeg ikke blir tatt seriøst og at de fleste forslag jeg har kommet med har blitt feid under bordet.
Høres virkelig ikke greit ut dette. Kjenner igjen følelsen av at det rett og slett ikke blir bedre. Skal man se nøkternt på tallene så blir det det, og selv om det er en fattig trøst akkurat nå så kan det være verdt å ta med seg videre.

Du sier du føler du er blitt en kasteball, at ingen hører deg og at samtaleterapi ikke fungerer. Det skal sies at det er mye "rart" der ute blant psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere, men det er også en kunst og kanskje en modningsprosess å være pasient. Jeg snakker av erfaring. Både som pasient (psykiatri) og behandler (ikke psykiatri, men fysioterapi). Jeg aner virkelig ikke om noe av det jeg skal si gjelder deg, men det er fornuftige ting å tenke gjennom.

Det første jeg har erfart er at man må slutte å tenke på behandlere som noen som skal eller i det hele tatt kan gjøre deg frisk. Du må heller se på dem som et verktøy DU bruker for å gjøre deg selv frisk. Jeg kan ta et enkelt eksempel fra fysioterapiens verden: Veldig mange pasienter kommer med smerter (rygg, skulder, nakke) og forventer at fysio skal gjøre dem frisk. De forventer å kunne legge seg ned på en benk, motta massasje, gå hjem, leve som før og komme tilbake neste uke for mer "medisin". Prognosen er dårlig. På den andre siden har du de som kommer inn og vil lære. Lære øvelser, lære hva de kan gjøre hjemme av disse, hvor ofte og om det er andre ting de bør tenke på hjemme eller på jobb (sittestilling, tunge løft osv). Prognosen er vesentlig bedre. Det samme gjelder i psykiatrien. Om man tror at noen kan nærmest "heale" noen på 45 minutter 1 gang i uka, så er utsiktene dårlig. Jeg er klar over at dette ikke er sort/hvitt. Noen pasienter er så syke at de ikke har noe valg og dette kan også variere over tid, men det er viktig å reflektere over hvilken innstilling man selv har til terapien.

For det andre vil jeg nevne dette med ærlighet. Jeg vet at jeg har holdt detaljer skjult for mine behandlere med fullt overlegg. Og jeg vet at det ikke har vært smart. Det kan være flaut, eller det kan være redsel for å føle at man mister en eller annen form for frihet hvis noen begynner å holde deg ansvarlig for det du gjør. Et eksempel kan være rus. Eller at man har drevet selvskading. Gjort noe litt på kanten som man går og grunner på. Seksuell legning. Opplevelser av overgrep. "Farlige" tanker... Listen er lang. Og det er ikke noen god idé.

Det tredje jeg har erfart er at medisin alene sjelden fungerer godt nok. Man trenger hjelp til å komme videre. Og om medisinen hjelper så trenger man hjelp til å etablere nye vaner, ja kanskje et helt nytt og bedre liv. Om man har slitt lenge nok så "vet" man rett og slett ikke helt hvordan man skal leve et normalt liv selv om medisin kan gjøre deg friskere rent teoretisk. Det er en mye lengre vei å gå enn å ta noen piller, selv om det kan være til uvurderlig hjelp.

Det fjerde er at selvmedisinering er en EKSTREMT farlig vei å gå. Jeg blir rett og slett eitrende forbannet når noen i det hele tatt nevner dette som en mulig løsning. Selv med forbehold. Jada, noen påstår at det har løst alle deres sorger. Det kan stemme, eller det kan skyldes helt andre ting at de ble bedre. Det går uansett 100 mennesker rett til helvete for hver som blir "frisk". Ikke tenk på det en gang.

Sånn ellers, og litt mer konkret (i den grad man kan være konkret når man vet så lite om deg og din situasjon), så tenker jeg to ting. Det første er at når jeg hører du nevner at du har slitt siden du var barn og du plages med mareritt, så tenker jeg PTSD. Eller i alle fall noe som er utløst av en eller annen form for traumer. Hvis det er noe i det, så finnes det svært gode behandlingsopplegg for slikt. Det beste er Modum bad som du kan søkes til om du bor på "rett" plass i landet. Snakk evt med legen. Det andre jeg tenker er at dersom medisiner ikke har fungert på depresjonen din, så finnes det alternativer. ECT (elektrosjokk) er et av dem. Jeg har selv fått det og det hadde meget god effekt. Det er en vesentlig mildere form for behandling enn all slags psykofarmaka og med få eller ingen bivirkninger normalt sett. I motsetning til mange av disse medisinene. Det er ikke noen quick fix dette heller, man trenger støtte, men det er en meget effektiv måte å behandle depresjon på i mange tilfeller. Med alle forbehold om at legene kan mene akkurat du absolutt ikke bør prøve det.

Uansett, lykke til! Og prøv å gi hjelpeapparatet en sjanse til.
hva med selfinquiry? Goggle opp robert adams og ordet self inquiry,om du er god i engelsk og har et apent sinn og et sterkt onske om a bli bedre? ordet selvoppfyllende profetier er undervurdert i dagens samfunn for om man klarer a face seg selv pa sine darlige dager lenge nok, det vil si tenke gode tanker om seg selv hele dagen, vil man tilslutt overbevise hjernen sin om at man faktisk har det ganske alreit. Og ingen verdens ting i ens eget liv blir aldri bedre om man selv ikke starter med a gjore ting bedre for enn selv. Ditt innlegg fikk meg til a tenke pa sitatet *Er du deprimert lever du i fortiden, er du nervos lever du i fremtiden, har du fred lever du i natiden`Lykke til pa din reise
Jeg har drevet å sett på masse forskjellige folk, og lest mange artikler osv om hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Jeg har prøvd de fleste vanlige "kjærring råda" som trening, meditasjon, dagbok, slette sosiale medier, ikke bruke elektronikk før leggetid osv. Trening er det eneste som hjalp noe, depresjonen ble litt bedre. Men angsten er der fortsatt, og den er så hemmende. Depresjonen er der liksom hele tiden uansett, den ligger og lurer i bakgrunnen og venter på et svakt øyeblikk. PTSD har jeg ikke tenkt noe over, da jeg ikke legger merke til noen andre triggere enn fremmede folk, folkemengder og å bli holdt fast. Jeg sitter bare og ser på tv f.eks, og i neste øyeblikk sitter jeg i fosterstilling, kaldsvetter og er helt overbevist om at jeg kommer til å dø innen 10 sekunder uten noen logisk grunn.

Skjønner godt at "selvmedisineringen" jeg har nevnt tidligere i tråden reiser noen røde flagg, men å ta seg et par trekk en gang i blant har vært gull for min del. Angsten blir dempa, jeg får tilbake apetitten og alt føles "lettere". Som oftest blir jeg ikke nevneverdig påvirket, pga jeg røyker såpass lite av gangen. Men det er jo bare midlertidig selvfølgelig. Noe annet som hjelper ordentlig på angsten er å stikke hjem til fosterforeldrene mine, spise en god middag og kose med bikkja. Når jeg er ute med bikkja på en liten spasertur så er jeg plutselig ikke så engstelig for fremmede som jeg pleier og jeg blir alltid i bedre humør når den skjønneste lille dachsen hopper opp i sofaen for å kose.
Det er egentlig litt sånn når det gjelder alle dyr når jeg tenker meg om, er liksom en "balsam for sjela". Men, jeg kommer ikke til å skaffe meg noe dyr, det blir for dyrt for min økonomi per dags dato desverre.

Pratet med en venn istad, og vi kom fram til at DPS er nok det beste alternativet mtp økonomi osv. Forhåpentligvis så kan jeg kanskje få noe ordentlige medisiner som kan være med på at jeg får en bedre hverdag, da jeg er rimelig sikker på at jeg har noen kjemiske ubalanser i toppen mtp symptomer og atferder jeg har/har hatt gjennom tidene. Jeg har prøvd å skrive ned det meste, da jeg har ganske god hukommelse.

uansett, takk til alle som har svart. Det har hjulpet meg litt med sinnstemninga i dag. Jeg skal gjøre litt ordentlig research på det som har blitt nevnt, som jeg ikke allerede har prøvd.