Sitat av
Rosander
Det finnes ingen standard psykose, det er en samle betegnelse for en tilstand du er i hvor du ikke lenger oppfatter den samme virkeligheten som oss andre.
Hva du gjør og hvordan du opplever psykosen er forskjellig fra person til person.
Men det er helt vanlig å være paranoid i det miljøet uten at personen nødvendigvis er psykotisk.
Veldig bra beskrivelse!
Selv har jeg hatt mange rusutløste psykoser på amfetamin, og det er jævlig. Jeg har aldri hatt psykoser hvor jeg har trodd at noen ønsker å drepe meg, eller at Gud og Jesus snakker til meg, eller at jeg har hatt telepatiske evner og den slags.
Mine psykoser baserte seg veldig på akkurat dette med overvåking og forfølgelsesvanvidd. Spesielt hacking og at jeg var medfulgt av andre personer i miljøet uten grunn. Selv satt jeg ganske rolig i sofaen etter ei justering på amfetamin, mens resten av gjengen rundt meg skrudde fra hverandre eller sammen laptoper, stod med hodet ned i en kasse med ledninger, eller mange av de likte best: å lese seg opp og lære seg hacking og programmering. Mange kunne sitte timesvis på pcen og lese i ett sett på hvordan man låser opp det ene og andre.
I det miljøet er det ikke rart at man, eller jeg ble helt opphengt i at man blir medfulgt når man bare var på besøk til speedfreakere som hadde overvåkningskameraer i alle rom,
og ti tusen skjermer med live streaming av kameraene i stua. Du vet at de stjal forskjellige mobiler hver dag som de klarte å restarte og selge videre. Mange av de jeg hang rundt satt ofte og viste fram til andre at de kunne følge med hvor enkelte var henn til enhver tid, alle meldinger og anrop og andre innkommende samtaler og varsler kom dobbelt opp. Mesteparten bare for gøy eller være jævlig. De nyter en slags syk makt. Hvorfor skulle de følge med alle andre enn deg? Hvorfor visste de klokkeslettet du fikk utbetalt det ene og andre akkurat til riktig tid? Jeg fikk også høre igjen enkelte ting jeg visste at jeg _bare_ hadde sagt til ei bestevenninne som ikke var i miljlet og som aldri ville sagt noe om meg til noen ever, på messenger for eksempel.
På grunn av alt dette er jeg helt sikker på at jeg hadde ikke vært halvparten så psykotisk en gang om dette var på 90-tallet og uten teknologi hvert fall.
Jeg husker jeg pleide å skifte passord så ofte på alle mine kontoer og innstillinger over alt hele tiden og så ofte at det endte med at jeg låste meg ut hver gang. Og sånn holdt jeg på. Gikk alltid rundt og trodde at wifi-nettet mitt var hacka og medfulgt, at noen hadde putta så småe kameralinser bak speilet på badet mitt, eller installert mikrofoner i pyntetingene på bordet.
Trodde også at når folk i miljøet pratet om noe konkret, så innbilte jeg meg ofte hvis jeg begynte å bli paranoid at de snakket i koder til hverandre foran meg fordi de prata om meg. Eller jeg kunne innbille meg at de siktet til meg også prøvde jeg å tyde samtalen så godt jeg kunne utifra hvilket ansiktsuttrykk de hadde når de snakket, hvilken undertone de snakket med osv, og alt ble totalt misforstått.
Og at de satt og fulgte med mobilen min fra en annen enhet osv.
Er ikke rart man ble gal i et slikt miljø! 😂