Dette er jo 1 litt tabu-belagt emne og bare av den grunn så kunne det være interresant å starte denne "tråden".

Har selv desverre fått erfare at en nær slektning tok sitt eget liv. Det var, og er selvfølgelig en forferdelig opplevelse, som en alltid vil måtte ha med seg i "bagasjen".

Har egentlig ingen konkrete spørsmål..

Men om noen andre også har hatt erfaring rundt dette med selvmord, så skader det jo aldri å dele noen av erfaringene..

Beklager tapet ditt. Kunne du fortalt litt om hendelsen? Jeg har ikke opplevd selvmord, men kjenner flere som har slitt og sliter med suicidalitet

Selvmord er jo uten tvil tabu som du sier. Det er ett sårt tema hvor man skal vokte sine ord i fare for å såre andre, samtidig som man må være nøye med å få frem poengene sine.

Det er jo en litt vanskelig tråd med tanke på at det ikke er noe konkret å diskutere, men jeg kan jo dra frem noen meninger jeg har rundt problemstillingen. Og, bare for å informere, så har jeg ikke mistet noen kjære til selvmord, men jeg har vært vitne til resultatet av selvmord og hva det gjør med familie da en jeg var kamerat med tidligere valgte å ta sitt eget liv. Uansett, tilbake til problemstillinger.

Det er i Norge ulovlig med selvmord, banalt nok. Er du/dere for eller imot dette? Selv er jeg sterkt imot denne loven. Jeg lever MITT liv, og om jeg finner det for galt til at jeg ønsker å avslutte det, så burde det være mitt valg. Ingen skal kunne si at jeg MÅ leve, dersom det ikke stemmer for meg. Nå tviler jeg vel egentlig på at den loven forhindrer selvmord, men jeg mener allikevel den burde avskaffes på grunnlaget over. Ditt liv, ditt valg.

Så kan man jo diskutere hvorvidt man BURDE ta selvmord. Selv er jeg sterkt imot det. Jeg mener selvmord er en feig løsning som skaper flere sorger enn det letter smerter. Selvmord er, i mine øyne, en egoistisk handling samtidig som det er den "feigeste" løsningen. Det sagt, så er jeg fullstendig klar over at uttalelsene mine høres helt på kanten ut, men dere får misforstå meg rett. Les poenget mitt, og omformuler slik at det ikke virker støtende.

Jeg må også tilføye at jeg uttaler dette på grunnlag hvor jeg, som nevnt, ikke har mistet noen til selvmord. Jeg har heller aldri vært suicidal selv, så jeg uttaler meg uten å vite hva som surrer og går i toppen på de som tar dette dramatiske valget.

Jeg er fullstendig med på at det høres kynisk og radikalt ut å kalle suicidale mennesker for feige og egoistiske.

For å vinkle svaret mitt litt mot det du sier, så må jeg forsvare uttalelsen min med at den er basert på min tankegang. Jeg vet ikke som sagt ikke hva som surrer i toppen hos de som er i situasjonen. På den andre siden, så var ikke poenget mitt at disse menneskene skal hjelpes ved å kalles for egoistiske og feige.

Poenget mitt med uttalelsen er hvordan JEG ser den. Min tankegang her er ikke en fasit .. langt ifra, som du helt sikkert skjønner. La oss si sønnen min, som betyr ALT for meg, skulle bli drept i en ulykke. Kjenner jeg blir helt skjelven bare ved å tenke tanken når jeg skriver her nå. Selvsagt ville det letteste for meg vært å ta mitt eget liv, og satset på at vi kunne møtes i etterlivet, om det finnes noe slikt. Det ville vært den lette, egoistiske og feige løsningen. Hvorfor? Den ville vært lett, for det er jo faktisk en smal sak å ta sitt eget liv, hvis man ser på det "praktiske" rundt handlingen. Hvorfor er den egoistisk? Tenk på alle menneskene jeg etterlater. Smerten de vil oppleve og føle i mange år .. byrden jeg legger på dem .. Hvorfor er det feigt? For det er den "lette" løsningen. Istedenfor å ta den tunge byrden med å takle og overvinne sorgen, takker jeg for meg og hiver inn håndkleet.

Dette er jo en veldig snever synsing fra min side. Jeg er jo fullstendig klar over at den psykiske tilstanden og tankegangen hos suicidale er helt annerledes enn min. Men det blir også ett så dypt tema at jeg tviler på det egner seg på FreakForum. I tilfellet til venninnen din, så er det jo igjen tilbake til den psykiske. Å være i den situasjonen at man føler seg som en byrde for familie og venner, og er alene i verden må være forferdelig. Igjen, om man da hadde hatt den innstillingen at selvmord IKKE er løsningen, så tror jeg mye hadde vært gjort. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Igjen, beklager hvis jeg tråkker på noen tær her. Jeg prøver bare å fronte min mening og tankegang.

Hehe, hvorvidt man BURDE ta selvmord er jo en uro-vekkende problem-stilling. INGEN bør ta selvmord!!

De fleste av handlingene våre er basert på egoisme. Allikevel så føler jeg at "feighet" blir en feil-aktig karakteristikk av mennesker som tar valget og avslutter det hele. De fleste etterlatte har nok i sin selv-medlidenhet opplevd denne "fasen" av sorgen.. En febrilsk og få-nyttes leten etter svar, som bare ender opp i frustrasjon og aggresjon..
I første omgang så vendes disse følelsene mot deg selv, deretter mot personen som tok dette forferdelige valget. (typ. sorg-prosess.) Det har nå gått flere år siden jeg "plutselig" ble "ene-barn" og jeg kan virkelig skrive under på at forsonings-prosessen tar tid..

Men er så absolutt enig i at d er banalt med en lov imot d å ta sitt eget liv. Det er som du sier; ditt liv, ditt valg.

... oh yes! snart helg

en veninne av meg prøvde å ta selvmord, hun hengte seg...
hun har selv forklart meg historien om hva som skjedde osv, men vil ikke gå inn på det her.
Men hun hadde utrolig flaks... mens hun hang der i løkka og var på vei til å dø, så gikk det på en måte et lys opp for hun, hun begynte å le mens hun hang der faktisk... men nok om det, hun skjønte hvor idiodisk det var og klarte heldigvis å komme seg ut løs, riktignok sterkt redusert, men med livet i behold, noe jeg er utrolig glad for!

Min personlige mening ang selvmord er at det er feigt! selvom det er et vanskelig valg å ta, så er det fremdeles på en måte feigt

Selvom jeg er enig i at det er sært at selvmord er ulovlig (stoler blindt på at du har rett), så ser jeg på en måte ikke problemet. Om jeg tar mitt eget liv er det jo egentlig ingen måte å straffe meg for det på uansett. Men idet jeg skrev dette kom jeg og opp med ett spørsmål; om det er ulovlig å ta selvmord, hva hvis jeg prøver å ta mitt eget liv men overlever?

da blir du tatt hånd om å sendt på noe greier å får hjelp..

Det med at hun begynte å le er at hun fikk sjokk og reagerte ved å le.

Jeg er helt enig med deg, det er feigt med selvmord, hvorfor ta sitt eget liv? Uansett hvor store problemer du har i livet så finns det alltid en utvei, selvom det ikke er den letteste, men den er alltid den beste.
Hvorfor skal jeg ta livet av meg selv og såre alle de nærme jeg har rundt meg når jeg har ett alternativ å prate med de eller fikse på det som jeg har gjort galt. Om du ikke har noen nære så har man alltids venner og om man ikke har venner så kan du kontakte legen din eller noe som sender deg videre til psykolog. Der kan du fikse opp problemene dine. Dette er min mening!

Ja er ganske enig i at det på en måte er feigt å ta selv mord ,
Her jeg bor er de veldig mangen som har tatt selv mord de 5 siste åra og de har bare vært i alderen 17- 25år og her jeg bor er de relativt lite folk 15000 (-)
Og de fleste vet jeg hvem er men har ikke kjent de spesielt godt , og mangen av de har skrevet et brev og lagt i gjend til familien.

og du må vær utrolig modig for å klare å ta selv mord, de må jo vær veldig redde når de står der med løkka rund halsen :/

Såppas skjønner jo jeg og, men hva er poenget i at det er ulovlig, om det ikke blir straffeforfulgt? Ikke misforstå meg, jeg mener ikke du skal bli straffeforfulgt for å prøve å ta ditt eget liv, jeg prøver å forstå en slik lov.

Selv lekt med tanker et par ganger, forferdelig tanke. Opplevde senest i fjor at en god venn av meg hang seg selv. En forferdelig tragedie. Skal dog nevnes at denne gutten virkelig hadde psykiskeproblemer som han alltid hadde hatt. Legene og psykiaterne bare klødde seg i huet uten å i det hele tatt kunne hjelpe han.

kan legge til at faren til en veninne av meg tok selvmord og etterlot seg både kona og flere unger... boren hennes fant faren sin hengenes i garasjen, det er tragisk.
Tenker ikke faren på familien sin? syns så sinnsykt synd på den familien, den tiden gikk jeg på ungdomskolen og husker så altforgodt den dagen fremdeles
Hele klassen var i sorg og glemmer heller ikke når læreren tok hun med ut på gangen for å gi beskjed, håper ingen av dere trenger å oppleve det samme som det den familien gjorde

Det du mener er hvorfor er det ulovlig hvis man ikke får bøter eller må sone fengsel om man overlever?

Jeg mener hva er poenget i å gjøre noe ulovlig om det ikke får noen konsekvenser. Hvorfor gjøre det ulovlig å fyllekjøre hvis du ikke får straff for det?

Så er heller ikkje sjølvmord ulovleg i Noreg. Wikipedia oppsummerer forskjellige syn på kriminaliseringa rimelig greit...

Det kan være mange grunner til å ta livet sitt, noe man burde tenke på før man utbasunerer at selvmord er egoistisk og lettvint. Er det f.eks. også egoistisk å ta livet sitt når man er tungmetallforgiftet og må leve med ulidelige magesmerter som i praksis gjør at alt du får til er å ligge i senga å vri deg av smerte resten av livet? Bare lurer..

Jeg baserte meg, som jeg sa, på utsagnet her

Jeg synes også at selvmord er feigt og egoistisk. Kjente en som var far til 3 og hang seg fordi kona skulle gå fra han. En kompis hang seg seg for noen år siden fordi dama gikk fra han. Hva med de etterlatte? Hva med de 3 barna som må vokse opp uten pappaen sin fordi kona gikk fra han?

Jeg har selv opplevd at min samboer gikk fra meg for noen år tilbake og tok det seff veldig hardt, men går jo ikke bort å blåser hodet av meg for det. Jeg gikk mye på fylle og gjorde litt dumme ting, men alt ordner seg til slutt. Se på meg nå, bor med verdens nydeligste jente og har det kjempefint.

Jeg skjønner at folk er forskjellige og at hjernen og hjertet reagerer forskjellig hos oss mennesker, men mener allikevel at man kan støtte seg til venner og familie i tunge stunder, just my 2 cents!

Går det ikke da an å si at i noen tilfeller er selvmord en feig og egoistisk løsning? Når du skriver på den måten sier du at det gjelder ALLE tilfeller av selvmord, og det er ikke bare feil, men kanskje også lite hyggelig for mennesker som nettopp er pårørende.

Jeg synes ALLE selvmord er egoistiske uansett motiv, min mening og det må jeg få lov til synes jeg! Personen jeg nevnte i sted, var en god kompis. At han forlot oss og verden ved å henge seg kommer jeg aldri til å forstå, har vel egentlig aldri tilgitt han for det heller...og jeg er ikke alene!

Ja, du har helt rett. Glemte i kampens hete de du nevner. Om man lever i et smertehelvete og kanskje har fått dødsdommen kan jeg forstå en vil ende sitt liv og har full forståelse for det. Men da er som regel familie og venner klar over situasjoen også. Beklager hvis noen følte seg støtt av det jeg skrev tidligere.

DeMenT, problemstillingen du tar opp blir litt annerledes i forhold til det vi andre har diskutert. Det heller jo mer mot aktiv dødshjelp enn selvmord. Som Spawn2 sier, så vil familie, venner og bekjente være kjent med situasjonen din og ha forståelse for valget ditt.

Jeg har inntrykk av at veldig mange selvmord skjer pga forhastede valg og konklusjoner. Hadde folk "tatt til vettet", latt tiden gå, prøvd å finne rasjonelle løsninger på ting, så ville antakelig mye, om ikke alt, ordnet seg med tiden.

Jeg har ett motto i livet mitt, ett motto jeg mener alle burde ha i bakhodet: Det ordner seg!

i værden til en som sliter sosialt å har store depresjoner osv, er det ikke bare bare å tenke som en "normal" gjør... du kan snu alt på trynet, så selvmord virker som den "positive" tanken...

akkurat som folk som kler av seg før dem fryser ihjel...

N. young; been in my mind - such a fine line..

De etterlatte er tvunget til å gå igjennom alle deler av den lange sorg-prosessen. Det finnes allikevel mange rundt om kring som ikke er "istand" til å fullføre sorg-prosessen. Da er det viktig å søke hjelp! Resultatet av å sirkle rundt i sin egen onde sirkel tjener jo ingen, aller minst en selv.

De etterlatte må aldri klandre seg selv! Og etterhvert så må de være istand til å forsone seg rundt "valget" til den avdøde..

Det er ingenting annet enn en desperat handling.

Omtrent 80% av de som har forsøkt å ta sitt eget liv, forsøker aldri igjen. Det forteller en del..

Only the good die young..

De fleste som prøver å ta selvmord lykkes ikke. Da kunne psykiater analysere personen. Hvis tilstanden er uhelbredelig så kan pasienten få valg om aktiv dødshjelp. Hvis det er helbredelig, da er det ikke noe problem.

Det fins nå ikke dødshjelp i norge?

aktiv dødshjelp er ulovlig? er de ikke de?

Etter det jeg har hørt er selvmord ikke noe en kan for selv, det er stoffer i hjernen osv som gjør at du føler du må ende livet ditt, samme som med sult, når du er sulten prøver du å spise, når du er selvmorderisk prøver du å ende livet ditt. Derfor er selvmordstendenser en sykdom i mine øyne og ikke feigt/egoistisk som andre sier.

aktiv dødshjelp er ulovlig ja.

Så var det det da; Hvilke kriterier skal det bli satt, og på hvilket grunnlag kan en si om noen er uhelbredelige? Og hvordan kan en psykiater være sikker på dette? Det er lettere å si noe slikt i en legesammenheng, når det fysisk angår kroppen. Men psykiatrien er kompliserte greier =)

Ser at mange mener det er feigt og egoistisk med selvmord, noe jeg selv er ganske enig i.. Vi lever i en verden hvor det skjer så mye forbanna sykt\latterlig\urettferdig osv. At jeg ikke kan forstå at et selvmord vil verken hjelpe andre eller den som måtte gå så langt som å ta sitt eget liv!

Familien blir sittende igjen med tusen ubesvarte spørsmål om hva,hvor, hvorfor!?
-"Er det vår feil at du tok ditt liv?"
-"Hva gjorde vi galt?"
-"Hva burde vi gjort?"
Og slik fortsetter "lista"...

Jeg har familie som har mistet sønnen sin egen sønn i en ulykke, og jeg kan bare se på de! De har så mange ubesvarte spørsmål, men de kan "trøste" seg selv, med at det var en ulykke! Og at det ikke var noe de kunne gjort..
Ved et selvmord, vil jeg tro at mange gir seg selv skylda.. Uheldigvis! Noe som også KAN føre til at de vil få store problemer.

Uten å nevne så alt for mye om dette tilfelle, så kan jeg fortelle om ei jeg gikk i klasse med på barne og ungdomskolen!
Hun hadde vært sammen med en kar i over et år, alt var bra osv.. Men som alle forhold i 19 - 20års aldern, så var ikke dette "den rette"! Og hun gjorde det slutt.. Han karen tok ikke dette så enkelt, og tok derfor sitt eget liv i ettertid!
Hun jenta ble sefølgelig utpekt som grunnen til at hun tok sitt eget liv! Folk forsto ikke hans handling, og hun ble veldig lett pekt ut som "the reason!".
Hun fikk konstant påminnelse om at det var HENNES skyld, hun skulle få igjen osvosvosv...
Nå i ettertid, et par år senere.. Så har det faktisk kommet fram at det ikke hadde en dritt med henne å gjøre!

Så der kan man egentlig se hvor lett det er å skylde på ANDRE i slike tilfeller, folk sitter igjen med så forbanna mange ubesvarte spørsmål, fortvilelse og savn..

Jeg har heldigvis et såpass bra liv, at disse tankene aldri har rammet min hverdag! Og jeg kjenner heller ikke noen som har vært så nær at de har tatt sitt eget liv, iaff ikke som jeg vet om!

Til de som måtte ha slike problemer, ta kontakt! Om du gjør slutt på dine problemer, så overfører du endel problemer til de som er igjen..!

Ja, det er usannsynlig egoistisk med selvmord, tenkt på alle de personene som blir "left behind" som mistenker at det var noe de gjorde!
Og i tillegg til dette skal de være så inni granskauen vanskelige å overtale til ikke å spise mutterns sovepiller... ble også nødt til å grave opp en suicide hotline til Belgia, av alle ting.

MIN DRØM

Sett graven min på en øy
der bølgene hersker
og horisonten lever
blant forliste båter
hvor stormen er vennen
og stillheten fienden

fra orkester plass når solen
blir slukt i havet
og en stivpyntet mann i galla
ønsker fullmånen velkommen på ny

La bølgene skylle over land
og ta meg med på en uendelig reise
gjennom havets mange hemligheter

og atter sette meg trygt tilbake...

Ikke for å være en partypooper, men hva med dem som ikke har noen å støtte seg til? (eller for den saks skyld tror dem ikke har det).

Er bare for diskusjonen sin del.

Dere, som aldri har lidd av noen suicidelitet, kan ikke egentlig uttale dere om dette. Ikke jeg heller for den saks skyld. De som er selvmorderiske, har som regel en grunn til å ta selvmord. En god en også. Å si at det å ta selvmord er feigt og egoistisk blir bare feil i mine øyne. Det er lett for oss som har et "perfekt" liv å si. Men de som har det så vanskelig at de føler trangen til å ta sitt eget liv, de har det også virkelig vanskelig. "Normale" personer kan ikke sette seg inn i tankegangen til de som er selvmorderiske. At familie og venner som kanskje er igjen, og må gjennom sørgeprosessen er jo synd. Men hvorfor skal den personen som lider mest av alle bli igjen for at de skal slippe å sørge for hans død?

For å ikke være egoistisk og la sorgen gå ut over nær(e) familie/venner.
Selvmord løser ingen ting, det bare forværrer situasjonen og det er mye bedre å prøve å løse situasjonen den "selvmorderiske personen" er i på andre måter. F.eks snakke med familien din. Eller nære venner. (Psykolog?)

Jeg mener kjærligheten du får av de nærmeste (familie/venner) er verdt mer enn ditt eget liv.

Vil også legge til at jeg er imot det at menneske skal bestemme over sin egen død. Da tenker jeg på alt fra selvmord til henrettelse.

Ikke for å legge en demper på stemninga her gutter, men jeg er rimelig sikker på at jeg har sett lignende tråder før. Men når tråden har nådd så langt så er det vel greit. Just saying.

http://www.freakforum.nu/forum/searc...archid=1769704

Helt enig i det Boo-Boo sier.

Dere som ikke har vært borti alvorlige depresjoner og angst osv har selvfølgelig rett til deres mening, men blir som om en streiting fra Ungdom mot narkotika snakker til en narkoman "Jeg skjønner hvordan du har det, men det er jo bare å slutte, herregud så teit og svak du er."

Sinnet til en som er dypt deprimert er ikke som et normalt sinn. Er ikke så lett som å bare "tenk positivt" som er tidligere kommentert. Latterlig ignorant påstand om noe man ikke vet en dritt om. Er du inne i en alvorlig depresjon er det en sykdom, alt er gått i svart for deg, umulig å tenke klart og fornuftig uansett hvor mye du vil, man ser ikke noe håp i noe og er apatisk. Og hvis du tenker om depresjon som i "ja det har eg og vært, ble lei meg når damen dumpet meg" så tar du feil.

Har selv vært inne i en dyp depresjon, og på d verste, kort sagt, lå eg strak ut i dagesvis, ingen rasjonelle tanker slipper inn i hodet, og klarte såvidt åpne kjeften hvis noen snakket til meg. Umulig å sette seg inn i uten å ha opplevd det, og å kalle den personen egoistisk blir latterlig ignorant.

Du har misforstått litt, det er ikke så at et menneske våkner opp en dag, føler seg kjip og jævlig egoistisk så han tar sitt eget liv - hold opp med det tullet der. Jeg er så lei den innlærte frasen at de som tar selvmord er egoistiske, at jeg kan ikke få sagt det. Er det ikke litt egoistisk av de nærmeste å ha et godt følelsesliv mens vedkommende selv har det miserabelt?

Den sorgen de etterlatte opplever, trigger sjeldent til selvmord. Hva måtte da til for at en gjør slutt på livet. Er det de etterlatte som må ta på seg ansvar siden deres kjærlighet er verdt mer enn vedkommendes liv? Betyr det at uten disse forutsetningene er livet verdiløs? Det er vanskelig å få overtalt en miserabel til å holde ut basert på det utsagnet siden han sikkert er enig med deg i at livet hans er verdiløs.

Det er nyttesløs prosjekt å lære en til å bestemme over sitt eget liv uten at vedkommende bestemmer over sin egen død liketil. Hele livet læres vi opp til å ta egne valg, men når valget handler om død er du ikke lenger stemmeberettiget. Er klar over at det fins perioder i livet der vurderingsevne er sterkt svekket, men det blir egentlig paradoksalt at du har rett til å bestemme over ditt eget liv men ikke død. Disse to henger jo som hånd i hanske og jeg velger å tro at det ene bestemmer over det andre. Enten er du levende, ellers er du død. Jeg fastholder meg retten til å leve, ergo fastholder jeg retten til å dø også.

Alt i hodet er kjemikalier, uansett hva det er. Det vil enda ikke si at du MÅ voldta alle du ser bare fordi du vil det, eller lignende. Så det du sier her er feil, in my opinion.

Har ikke orket å lese hele tråden ettersom at det er veldig mye informasjon og meninger som gjentar seg selv.

Ser at det debatteres heftig rundt det å bestemme over sitt eget liv. Om man skal få lov til å velge om eller når man skal ende det eller ikke.
Det at loven sier at selvmord er straffbart kan virke idiotisk i seg selv dersom man ikke tenker grundig over det. Personen som velger å gjøre slutt på sine sorger eller problemer merker jo ingenting etter at selvmordet er fullbyrdet.

Men det jeg har klart å tenke ut er at dette egentlig er viktig for samfunnet vårt! Lurer du på hvorfor? Det høres kanskje litt kynisk og kaldt ut, men det får nå gå. Dette er bare hvordan jeg har tenkt på saker og ting.

Ved å ha den lovgivningen på akkurat dette området forhindrer staten faktisk flere typer kriminalitet i tillegg til å ha allmennprevantive virkinger. Da hovedsaklig vinningskriminalitet og mord etter hva jeg klarer å tenke ut.

Her er et av flere scenarioer der lovgivningen rundt selvmord muligens forhindrer kriminalitet:

La oss si at vi tenker oss en mann med god jobb, fint hus, dyr bil hytte på fjellet, en vakker kone og en feit livsforsikring. Alt ser normalt og flott ut for de nærmeste.
Men bak den pene fasaden er det en forsmådd og ustabil kone som egentlig bare ønsker han død etter at hun i all hemlighet har innledet et forhold til den mye kjekkere og mer utagerende mannen som hun traff på julebordet for et halvt år siden. Ektemannen har også et skjult alkoholproblem i tillegg til at han er glad i å bruke narkotiske medisiner for nervene sine. Dette har ført til flere voldelige episoder i hjemmet.

Dersom han dør vil jo hun få alt av verdier i tillegg til at hun er "fri" på to måter. Hun kan bruke ektemannens verdier som hun selv ønker og hun kan finne seg en ny mann uten at det blir noe oppstyr ut av det.
Han har hun jo allerede klar.

Men dersom en person som har en feit livsforsikring tar sitt eget liv, vil vedkomne, eller familien ikke motta noen utbetaling.
Derfor kan det i slike situasjoner være veldig viktig med slike lover som man vanligvis ser på som helt idiotiske.
Dessuten må man også tenke på hvor mye et selvmord kan prege mange personer.
Det er også dyrt for staten å ta seg av alt rundt slike hendelser.

Før dere tenker på å skjelle meg ut for det jeg har skrevet ønsker jeg å si at
jeg hadde en i famlien som prøvde å ta livet bare for noen måneder siden.

Dette var pga. rusproblemer, psykiske problemer etter dykkerarbeid i nordsjøen og muligens grunnet steroidemisbruk.

Selvmord av denne typen tilhører en gruppe, men det fins også personer som tar livet sitt for å hjelpe andre. Feks. i økonomiske situasjoner som kan minne om det jeg nevnte ovenfor.
Der livsforsikringen og sletting av gjeld ligger til grunn for selvmordet.

Selvmord og feighet er to ord som jeg mener burde holdes langt unna hverandre.
Enkelte personer har så store problemer (psykiske eller i hverdagen) at man ikke kan sette seg inn i deres situasjon uten å ha vært gjennom det selv.
Heldigvis har jeg aldri hatt det slik og håper at jeg aldri får oppleve det heller.

En god venn av meg (15 år) tok en overdose heroin og døde. Dette er for ca. to uker siden eller noe. Jeg vet at det var selvmord, noe som ikke hans familie vet. Han hadde snakket med meg om det og sagt at han skulle ta selvmord ved overdose. (Jeg prøvde selvfølgelig å få han fra det - noe jeg trodde jeg klarte, men jeg tok åpenbart feil.)
Han fikk meg til å love å ikke si dette til hans familie noe jeg har holdt hittil. Jeg sliter litt med disse tankene og vet ikke om jeg skal si det til dem.
Det er mange motstridene følelser gjør at jeg ikke klarer å bestemme meg. På den ene siden så bryter jeg løfte til vennen min samtidig som familien hans kommer til å gå gjennom enda mer ved å tenke på hvorfor osv. Kanskje til til og med føler skyld, at de hadde gjort noe feil og lignende.
Men på den andre siden så har jo familien rett til å få vite hva som skjedde.

Dette har gitt meg flere søvnløse netter og da jeg så denne tråden så måtte jeg bare få det ut av systemet på en måte.
Folk kan også gjerne komme med meninger om hva jeg skal gjøre for jeg kan ikke ta den avgjørelsen alene! s

Bare for å komme med en tilleggsopplysning ikke jeg selv var klar over, men wikipedia forteller at selvmord ikke lenger er straffbart i Norge. Hvorvidt det allikevel regnes som ulovelig, er jeg neimen ikke sikker på - men straffbart er det ikke.

Eg lurer også på det samme.. men så er ikkje alt på wikipedia alltid 100% korrekt heller.

Interessant tema. Det er faktisk ein del som meiner at sjølvmord er "egoistisk" osv. Men det er jo ikkje så rart da! At man velger å "flykte" fra livet, og la sorgen og minnene bli igjen for å streife resten.. venner og bekjente.