Hideout: det høres tynt ut at man kan telle på ei hånd antall overvåkninger av tlf gjort av politiet da den instansen selv har innrømmet at de ikke vet hvor mange de har tappet men at det er flere enn de har lov til. Forøvrig; hva med data avlesning offentlig av agentene som innførte 50 kg hasj til Norge? Helt utrolig at vi bruker skattpenger på dette

Forstår ikke helt hva det er du sier. Hustelefon var vel noe folk brukte på 90tallet. Kommunikasjonskontroll var ikke spesielt utbredt på de tidene, så det kan umulig være mange narkosaker hvor de avlyttet mistenkte dealere sine hustelefoner(?)

ER helt uenig Provo. Uverskuddsdata og bruken av dette er bare ennå en ting som svekker personvernet. De må gjerne hekte person A om de finner noe på ham. Person B har snuten ikke tillatelse til å overvåke. Og dermed bør heller ikke data om person B kunne brukes. Hva blir det neste? At skjellig grunn til mistanke faller helt bort? At snuten kan ta seg inn i et hvilket som helst tilfeldig hjem for å sjekke om det muligens foregår eller har foregått kriminalitet?

Jo lengre vi strekker fullmaktene nå jo lettere vil det i ettertid være i tillate ennå mer overvåkning, eller stille ennå lavere krav for hva som kreves for overvåkning. Vi undergraver personvernet og ender i verste fall opp som det nye DDR.

Problemet med å ikkje gjere det kan vere to ting:
1: Om du veit at nokon står bak ein grov forbrytelse er det å ikkje røpe det svært etisk betenkjeleg. Eg er totalt einig i at det bør vere ein cutoff på strafferamme; det er neppe rasjonelt å hekte folk for simpelt tjuveri på slikt.

2: ved å ikkje tillate det så risikerer du at politiet starter 'paralell rekonstruksjon', slik vi har sett skje i USA med materaile innsamla på mindre heldige måter. Der veit politiet at nokon er skuldige ut frå ulovleg overvaking, og samler målretta bevis på lovleg måte for å underbygge det. Det er neppe meir heldig enn at dei får direkte adgang til det. Spesielt med tanke på respekt for rettsstaten.

Totalt uenig. Det handler om skjellig grunn til mistanke. Om snuten skal kunne starte etterforskning på overskuddsdata så undergraver dette skjellig grunn til mistanke. Og da er vi plutselig i en situasjon der snuten kan stoppe folk helt grunnløst, ta seg inn i private hjem på eget initiativ under påskudd av at de gjør det for å hindre kriminalitet. Worst case så blir vi til sist et mini DDR.

Du kommer ikke med noen reelle argumenter om hvorfor det bør være slik. Hvordan er dette vesentlig annerledes enn om politiet overhører Person B innrømme motortyveriene i en annen sammenheng? Informasjonen har allerede kommet politiet i hende på legitimt vis, så hvorfor skal det ikke kunne være bevismateriale?

Selvsagt ikke. Og hysterisk hyling om slippery slopes er ikke et argument. Dette har like mye verdi som om noen skulle svart på skjerpingene du ønsker med "Hva blir det neste? Legalisering av drap?". Det er bare useriøst.

Akkurat like useriøst. Spørsmålet er – og må være – hvilke midler politiet skal få ha til rådighet for å gjøre jobben de er satt til å gjøre, og hvordan de skal bruke den informasjonen de kommer over gjennom bruken av disse metodene. Ville fabuleringer om hvilket dystopisk skrekkscenario vi ville fått om man gjorde et ubegrenset antall endringer i en eller annen retning, hører ikke hjemme i en voksen diskusjon.

Selvfølgelig ikke. Innrømmelsen vil jo være bevismateriale som vil gi skjellig grunn til mistanke, akkurat som om de skulle overhørt vedkommende i en annen sammenheng.

Det er et viktig poeng du kommer med. Men jeg synes ikke tankegangen til frtoretang kan avskrives så trivielt heller, for det er et ubestridelig faktum at politiet alltid ønsker seg stadig videre fullmakter og nye maktmidler de kan bruke. Og de har alltid de beste intensjoner, og de kan alltid argumentere for hvorfor akkurat dette ene lille skrittet er nødvendig og forholdsmessig.

Imidlertid glemmes det ofte at verdien av privatliv er vanskelig å konkretisere. Eller, det er selvsagt ikke noe problem å vise at en stor grad av privatliv er essensielt for et fungerende samfunn, akkurat som ytrings-, forsamlings og religionsfrihet og alle de andre borgerrettighetene vi tar for gitt - det enkleste er vel bare å fastslå at absolutt alle samfunn vi anser som demokratiske har slike rettigheter på plass. Men det er jo heller ikke slik at privatlivet opphører bare fordi politiet får seg enda et nytt maktmiddel som de kan bruke enda litt oftere. Jeg får mindre privatliv, men bare litt. Og akkurat hvor mye mindre? Det er i grunn vanskelig å svare på. Jeg liker ikke at politiet får tilgang til dataavlesning, men jeg kan ikke tallfeste nøyaktig hvor mye mer ufri jeg føler meg. Politiet på sin side kan derimot alltids komme med mer eller mindre saklige tall på hvor mange flere forbrytere de vil hekte. Da er det lett å konkludere med at i akkurat dette ene, spesifikke tilfellet, så er det riktig å gi politiet det de ber om. Men når trenden over lang tid er at vi pleier å konkludere på den måten, så er også trenden at vi beveger oss i en bestemt retning. Og den retningen er ikke vekk fra dystopien! Personlig mener jeg at vi har gått for langt i den retningen for lenge siden. Ergo er alle nye små skritt alltid uproporsjonale sålenge de går i den retningen.

Jeg synes du tar litt vel hardt i. Det er litt som erosjon. Det tar tid. Det er vanskelig å se effekten fra et øyeblikk til det neste. Men konsekvensene kan være dramatiske. Erosjon kan flytte fjell - helt bokstavelig. Det er ikke urimelig å være bekymret for langtidseffektene av myndighetenes overvåkningskåthet. Det er selvsagt tåpelig å kaste ut et worst case-scenario i en debatt på den måten. Men husk at en del av disse tingene er ikke engang formalisert. F.eks har styrken i kreve en rettslig kjennelse før ymse inngrep nærmest falt helt vekk da dette i disse dager kun er som en formalitet å regne - en formalitet de trivielt kan omgå når de føler for det. Det er erosjon av privatliv og rettsikkerhet i praksis, men jeg kan ikke gi deg noe konkret årstall for når jeg mener at det bikka over til å bli utilnbørlig.

Jeg synes det blir galt å tilsynelatende avvise hele problemstillingen bare fordi den er keitete formulert. Greit at Norge ikke kommer til å bli et gigantisk fengsel med det første. Men det er ikke greit at vår frihet stadig undergraves av maktkåte formyndermennesker heller.

Mener jeg.

Men det er jo for så vidt også politiets jobb. Politiet forteller hva som vil gjøre jobben deres enklere og i hvor stor grad det vil hjelpe, mens det er opp til Stortinget å bedømme om dette vil være forholdsmessig målt opp mot risikoen for brudd på uskyldige menneskers privatliv og liknende hensyn. At politiet ønsker seg mer enn hva Stortinget – og vi – ønsker å gi dem, er ikke et sykdomstegn.

Jeg ser selvsagt nytteverdien, for ikke å si nødvendigheten, av å diskutere trender. Og det er ikke slik at beskrivelsen min er treffende for enhver som er bekymret for det de oppfatter som en negativ trend. Men når man forsøker å svare på et argument for bruk av overskuddsinformasjon med så si at det vil føre til utbredte tilfeller av at politiet sparker ned dørene til uskyldige, fredelige, ikke-mistenkte mennesker for å se om noen gjør noe ulovlig og at vi blir et nytt DDR – da blir saken straks en annen.

Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig i dette.
Ethvert individ har et ansvar for seg selv i tillegg til det de måtte ha i kraft av sitt embede. En oppegående politimann som innså at 'nyttige verktøy' for å trygge landet på kort sikt helt opplagt ville skade landets frihet og demokrati på lang sikt burde ikke be om å få disse midlene. Tvert imot, de burde, som alle andre samfunnsmedlemmer kjempe i mot innføringen av repressive og destruktive tiltak.

Nå er det selvsagt mange som av ulike årsaker ikke mener at økt overvåkning er omvendt proporsjonalt med frihet, så jeg påstår ikke at politiet nødvendigvis gjør noe galt om de ber om muligheten til å bedrive dataavlesning. Men det er samtidig helt klart at de ville gjort noe veldig galt om de ba om lov til å torturere mistenkte. Men argumentet ditt kunne like gjerne ha blitt brukt om dette: Dersom noen kunne argumentere overbevisende for at tortur i noen tilfeller var et effektiv verktøy i kriminalitetsbekjempelsen, så kunne jo politiet bare spørre og heller overlate prinsippdiskusjonen til Stortinget? Argumentet om at politiet hemningsløst kan be om hva de vil og bare overlate de etiske vurderingene til politikerne holder ikke vann.

Konklusjonen, slik jeg ser det, må bli at det å spørre om drøye ting ikke nødvendigvis er et sykdomstegn, men det kan i aller høyeste grad være det. Personlig mener jeg altså at overvåkningskåtheten har gått for langt for veldig lenge siden og at alle nye forespørsler om enda mer utvidede fullmakter derfor må ansees som et symptom på at noe er alvorlig galt. Jeg skal ikke synse for mye om hva årsaken er, men jeg tror en del formyndermennesker ser seg litt blinde på sine daglige arbeidsoppgaver og glemmer å se sitt virke i en større kontekst. Igjen, det er selvsagt ikke deres primære oppgave heller. Men litt overblikk mener jeg man må forvente at de har, akkurat som at en politiker må ha en viss idé om hva folk i arbeidslivet gjør, selv om de selv ikke er eksperter på området. Det er rett og slett betenkelig om politiet utelukkende består av folk som er så korttenkte at de ikke ser hvor negative disse trendene er. Og det er forstemmende at de stadig ber om videre og videre fullmakter, og at f.eks personvern kun benyttes i retorikk der bunnlinja er atd e skal beskytte oss mot oss selv. Det er ikke særlig tillitsvekkende.

https://www.regjeringen.no/no/dokume...79232/?ch=1&q=
https://www.stortinget.no/no/Saker-o...ak-201516-087/

Angående dataavlesning spesielt, som har fått mest fokus og som Elden gjør sitt ytterste for å antyde at politiet kan ta i bruk akkurat som de vil uten behov for hverken rettskjennelse eller mistanke, er følgende å lese i det nye lovverket:

"§ 216 o. Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta avlesing av ikke offentlig tilgjengelige opplysninger i et datasystem (dataavlesing) når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling." Min utheving.


Jeg ville ansett det som et sykdomstegn av to årsaker. 1) Politiet ville avslørt at de er fullstendig etisk på viddene dersom de ønsker tortur som et juridisk tilgjengelig etterforskningsverktøy, og 2) de ville avslørt at de har mistet enhver kontakt med virkelighetens verden ved å tro at det kan være den fjerneste mulighet for å få aksept for dette av de folkevalgte.

Dersom det ikke hadde vært krav om skjellig grunn til mistanke eller domstolkontroll, og det ikke var noe krav om at virkemidlene måtte stå i forhold til alvorligheten i den mistenkte handlingen, og det var en all-or-nothing-greie som kan og vil bli tatt i bruk for relativt lite alvorlige ting, og overvåkningen – inkludert dataavlesning av samtlige av en persons elektroniske kommunikasjonsmidler – kunne blitt initiert med et tastetrykk, så ville jeg langt på vei vært enig. Men slik er det jo ikke.

Det foreligger fortsatt krav om mistanke, som skal være basert på objektive og etterprøvbare forhold. Det er fortsatt krav om rettsavgjørelser for at overvåkningen skal være lovlig. Det er også krav om at virkemidlene må stå i forhold til alvorligheten i den mistenkte kriminelle handlingen, og at den ikke skal være mer omfattende enn nødvendig. Ja, dataavlesning er potensielt mer inngripende enn tradisjonell romavlytting. Men selv om det er potensielt mer inngripende, er det fortsatt en oppdatering på grunn av ny teknologi – når kommunikasjon foregår over krypterte kanaler som ikke lagrer informasjon, noe som ikke var mulig på langt nær i samme grad før, er det ingen andre måter å skaffe den informasjonen på. (Det er dessuten vanligvis ikke bare å trykke på en knapp så har man tatt over noens datamaskin. Slik kan kreve svært mye arbeid, og til tider fysisk tilgang til datamaskinen.)

Uansett er det i min mening helt kritisk å være bevisst på at grensen for hva politiet kan gjøre, også er grensen for hva de ikke kan gjøre under noen som helst omstendighet. Å nekte politiet enhver mulighet til å ta i bruk dataavlesning, er å nekte dem å ta i bruk dataavlesning selv i de aller mest ekstreme situasjonene vi kan se for oss. Og jeg har ingen problemer med å forestille meg ekstreme situasjoner hvor mest mulig fullstendig overvåkning av en eller flere personer er det eneste forsvarlige, og bør være juridisk tilgjengelig, selv om slike situasjoner vil være ekstremt sjeldne.

Diskusjonen bør derfor i absolutt all hovedsak gå på hvilke type situasjoner som skal forsvare hvilke typer overvåkning, ikke på de absolutte grensene for hvilke teknologiske virkemidler politiet skal kunne ta i bruk.

OBS: Jeg stokket litt om på rekkefølgen til utsagenen dine, men jeg tror ikke jeg feilrepresenter noe av den grunn. Beklager hvis det har skjedd.
Her er jeg ikke enig av minst tre årsaker.
For det første: Domstolkontroll har kun ett formål, og det er å avgjøre om politiet handler innenfor lovens rammer eller ikke. Problemet i denne saken er at lovens nye rammer etter mitt syn er for vide, ikke at politiet systematisk bryter de. Når loven er umoralsk er dommerens avgjørelser irrelevante.
For det andre: Skjellig grunn til mistanke er etter mitt syn et svært problematisk kriterum. I all hovedsak koker det ned til at det er latterlig lett å misbruke, noe som har skjedd - og skjer - rutinemessig. Det er det flere grunner til. Det skal være sannsynlighetsovervekt for at overvåkede har begått et konkret lovbrudd. Vel, hva er et konkret lovbrudd? Hvis man finner et lik i Akerselva med en nagle i panna, så greit - der har du et konkret lovbrudd. Men hva med planlegging av lovbrudd? Bistand til lovbrudd? Bistand til planlegging? I kampen mot terrorisme har det oppstått et pletora av forbrytelser som er alt annet enn spesifikke. Når er det aktuelle lovbruddet jeg mistenkes for et konkret lovbrudd? Jeg påstår at i antiterrorismens navn, så svært mange ellers uskyldige forhold få heller dystre konnotasjoner. Grensa mellom ville spekulasjoner og konkrete forhold viskes ut. Skal jeg bare på ferie til Tyrkia? Eller planlegger jeg å snike meg over grensa til Syria og slå følge med IS? Og hva med sannsynlighetsovervekt? Hvordan skal du i det hele tatt vurdere sanssynligheter objektivt når ikke en gang det aktuelle forholdet er klart? I eksempelet med mine ferieplaner til Tyrkia, er det sannsynlighetsovervekt hvis jeg er åpent medlem av profetens ummah? Ja, trolig. Men er det også sannsynlighetsovervekt hvis jeg er praktiserende muslim? Hva om jeg holder mine religiøse overbevisninger privat, er det da på sin plass å overvåke meg slik at dette blir avklart slik at man kan vurdere om jeg skal overvåkes for mine planer om å dra til Tyrkia? For å sitere den infame kardinal Richelieu: "Qu'on me donne six lignes écrites de la main du plus honnête homme, j'y trouverai de quoi le faire pendre." Hvis en politibetjent vil finne skjellig grunn til mistanke, så finner de det. Å tro noe annet er naivt. Videre så er jo visse forbrytelser så alvorlige at bare mistanken kan være ødeleggende nok! Jeg påstår at dersom noen av de blåkledde fattet mistanke om terrorplanlegging hos meg, så hadde de allerede hatt skjellig grunn til mistanke på kjøpet, fordi "ingen røyk uten ild" osv. Dette er latterlig sirkulært, men det stopper ingen. Spesielt når både politifolk og politikere sverger til doktrinen om at den som intet har å skjule heller intet har å frykte. Slik jeg ser det har 'skjellig grunn til mistanke' blitt devaluert til 'mistanke eksisterer'. Kriteriet er således verdiløst.
For det tredje: Jeg påstår at erosjonen av våre borgerrettigheter er mer alvorlig enn de fleste forbrytelsene man søker å avdekke med disse metodene. Selve forholdsmessigheten i norsk overvåkningspolitikk forsvant etter mitt syn lenge før mine foreldre møtte hverandre og det har ikke akkurat gått riktig vei siden den tid. Det er mye som ville gjort politiets jobb lettere. Men samfunnets mål er ikke å gjøre politiets jobb lettest mulig. Personlig mener jeg vi burde gjøre politiets jobb adskillig vanskeligere enn den er i dag. De har hatt for frie tøyler for lenge og det har gått ut over vår frihet. Hvis prisen vi må betale for det er mer kriminalitet, så er den prisen kanskje verdt å betale. Dette blir imidlertid et verdispørsmål hvor jeg har full forståelse for at andre trekker andre grenser enn meg.

Det du sier om vanskene ved å overta en datamaskin er selvsagt korrekt, men jeg påstår fremdeles at forholdet mellom innsats og alvorsgrad er sterkt forskjøvet. Noen ting å ha i mente: Hvor vanskelig det er å gjøre med et tastetrykk avhenger av hvordan kjente og ukjente sikkerhetshull håndteres. Dette varierer med tid. Videre, har du én enhet kan du ofte lage kvalm på flere. Det er lettere å få tak i en datamaskin enn en telefon. Har du overtatt telefonen har du i prinsippet installert mikrofon, kamera og GPS på offeret. Det ville være veldig vanskelig å gjøre for femten år siden. Videre vil jeg tro det er lettere å få aksept av en domstol for å overta en telefon (loven sier jo rett ut at det er kosher) enn å installere en mikrofon i klærne til noen. Dette til tross for at sistnevnte inngrep er mindre alvorlig.

Dersom du kunne koke i hop et sceanrio som var så ekstremt, så kan jeg glatt kontre med at i de få ekstreme tilfellene kunne en politimann (og hvem som helst annen, for den saks skyld) gjøre akkurat hva pokker de mente var nødvendig og så heller rettferdiggjøre det med bruk av nødrett når saken kom for retten. Og om det ikke skulle føre frem, så heck - noen ganger er det faktisk helt greit å risikere både friheten og livet for å gjøre det som er rett. Det er fullt mulig å konstruere situasjoner som er så ekstreme at intet lovverk kunne tatt høyde for de. Jeg mistenker imidlertid at du sikter til situasjoner som bare er litt ekstreme - så ekstreme at politiet må kunne gjøre X, men ikke så ekstreme at de er helt fjerne for lovgivers mulighet til å ta høyde for de. Men her må du nesten komme med noen eksempler. I mellomtiden vil jeg bare slå meg til ro med at å lovfeste muligheten for bruk av et maktmiddel er ekvivalent med oppfordre til bruken av det.

Punkt to er jo udiskutabelt korrekt i det politiske klimaet som råder akkurat nå, men mangel på pragmatisme er neppe like alvorlig som totalt fravær av etisk dømmekraft. Men hvordan kan du si det samme om punkt 1? Hvorfor kan et ikke eksistere ekstraordinære situasjoner der tortur er det eneste riktige? Er det ikke "helt kritisk å være bevisst på at grensen for hva politiet kan gjøre, også er grensen for hva de ikke kan gjøre under noen som helst omstendighet"? Nå kan man hevde at tortur er et enda mer alvorlig virkemiddel som ville kreve høyere krav og alt det der, men hvis lovverkets rammer og domstolkontroll er nok for å fullstendig tilintetgjøre individedts rett til privatliv, så ser jeg faktisk ikke hvorfor nevnte sikkerhetsmekanismer ikke kan benyttes for de andre punktene i menneskerettighetserklæringen. Det finnes grader av overvåkning og det finnes grader av tortur. Personlig hadde jeg ansett en kort runde med noe som ikke ga altfor mye varige mèn som langt mindre ille enn total overvåkning resten av livet. Likevel har den typen overvåkning skjedd i ganske stor grad opp gjennom årene. Tilsvarende ville jeg ansett en overvåket telefonsamtale eller tre som mindre ille enn å bli utsatt for skafisme. Det er ikke helt fjernt å sammenligne disse virkemidlene. OBS: Nå mener jeg ingenlude å rettferdiggjøre tortur her, jeg ser bare ikke hvordan din argumentasjon kategorisk kan utelukke det ene, men ikke det andre.

Hvis du vil ta diskusjonen opp et hakk på den prinsippielle stigen vil jeg heller ta den enda et hakk opp: Hvilke rettigheter vi som borgere skal ha i et samfunn og hva myndighetens rolle skal være? Og dette diskuteres jo. Akkurat som man diskuterer hvordan terrorlovene bør være og hvor grensene for politiets makbruk skal gå. Men parallelt med dette dukker det opp nye teknologier som gir nye problemstillinger. Det blir helt galt å bare gi dem rett til å bruke alle nye midler som dukker opp mens vi avventer en prinsippiell avgjørelse, når disse nye midlene innfører de nye prinsippiele problemene i utgangspunktet. Ett av disse, som du fortsatt ikke har besvart, er dette med skillet mellom private tanker og budskap som overleveres andre. Dataavlesning åpner for å gi politiet ekvialent tilgang til budskap som kommuniseres til andre og budskap som aldri er tiltenkt andres øyne. Det er et viktig prinsippspørsmål som i all hovedsak gjør seg gjeldende på grunn av ny teknologi. Men du kan ikke da bruke ny teknologi som begrunnelse for tiltaket. Det blir sirkulært.

I all hovedsak synes jeg argumentasjonen din bærer preg av at du anser politi, dommere og myndigheter som velinformerte, ærlige og rasjonelle aktører som prøver å handle i tråd med felleskapets beste - og klarer det. Jeg er dessverre ikke overbevist om noe av dette.

Og avgjør i den forbindelse om det er objektiv holdbarhet i mistankegrunnlaget, og om de ønskede midlene står i rimelig forhold til alvorligheten i det mistenkte lovbruddet. Det er altså ikke bare for å sjekke at politiet ikke gir blanke i lovverket, men for å gjøre en mest mulig nøytral, uavhengig og opplyst avveiing av behov for overvåkning mot behov for personvern i den enkelte sak. Det har altså en viktig funksjon, og kan ikke strykes fra likningen som irrelevant.

Hva slags annet kriterium foreslår du? Skjellig grunn til mistanke har sikkert blitt misbrukt, men det er altså her domstolkontrollen er viktig. Hva enn Richelieu skulle mene om saken, vil en politibetjent som finner en skjellig grunn til mistanke fordi han vil, måtte forsvare denne konkrete mistanken overfor retten og vise til objektive og etterprøvbare forhold, som retten deretter skal si seg enig eller uenig i. Denne politibetjenten må altså finne forhold som overbeviser sine sjefer og jurister, som så fører saken for retten og legger frem de objektive og etterprøvbare forholdene, som i sin tur er solide nok til å overbevise dommeren om at dette er et nødvendig tiltak.

Dette er litt vanskelig å svare på uten at du er mer konkret, men det var kanskje ikke heller ment som et ankepunkt du forventer svar på?

Å overvåke noen 24 timer i døgnet krever 20-25 personer, ifølge terrorismeekspert og professor ved King's College i London, Peter Neumann. Overvåkning er ressurskrevende, tidkrevende og systematisk av natur. Det vil være helt unaturlig å sette i sving et helt team av en slik størrelse som skal følge en person i dagevis, kanskje ukevis, for deretter å hevde nødrett etter operasjonen. (Og det ville garantert fått overvåkningsmotstandere til å gå direkte i fistel over lovløsheten og cowboy-holdningene til politiet.)

Altså eksempel på når nærmest total overvåkning vil være det eneste forsvarlige?

PST får, fra flere uavhengige og svært sikre kilder, opplysninger om at en person som akkurat har ankommet landet har tette forbindelser til ledelsen i IS, og er i gang med planlegging av flere meget omfattende angrep som skal gå synkront i flere europeiske byer. Kommunikasjonen med sovende celler og ledelsen foregår over krypterte kanaler. En uavhengig rettskontroll kommer til samme konklusjon.

Ikke at jeg mener det må noe så alvorlig til før dataavlesing kan forsvares, men det er vel liten tvil om at det ville vært legitimt å ta det i bruk her?

Det kan det (spesielt eksempelet "The Beating" er interessant, siden det virkelig har skjedd). Men det vil være ekstremt mye sjeldnere forsvarlig enn omfattende overvåkning. Og på et systematisk nivå vil det være fullstendig uakseptabelt. Derfor har det ingen hensikt å gjøre det lovlig. Overvåkning derimot, er som nevnt systematisk av natur, tidkrevende og ressurskrevende, samtidig som det i varierende grad vil være legitimt å ta i bruk med relativt jevne mellomrom.

1. Nyere teknologi har gjort det mulig å kommunisere med hverandre kryptert, real time uten lagring.
2. Den eneste måten for noen utenforstående å avlese denne informasjonen på, er gjennom dataavlesning.
3. Det finnes tilfeller hvor behovet for å avlese denne informasjonen trumfer det konkrete tilfellet av behov for personvern, fordi mistanken (eller vissheten) om at en tilstrekkelig alvorlig handling har blitt, eller planlegges å bli, utført, er tilstrekkelig sterk.

Hvor er dette sirkulært? Ja, man risikerer også å plukke opp urelatert privat dagbokskriving, og dette vil påvirke hvor høyt lista skal ligge før noe slik tas i bruk. Men at denne informasjonen ikke var ment å deles med noen, er også noe som kan og må avveies opp mot andre behov. Hverken mine eller dine private, personlige skriverier er verdens viktigste ting, hvor absolutt hele verden kan drukne i et termonukleært flammehav uten at det forsvarer avlesing.

Det var to linker, hvor den første var spesifikt til siden som angikk dataavlesning, men hele proposisjonen er der. Den andre linken er til stortingsvedtaket og omhandler endringen av straffeprosessloven i sin helhet.

Jeg har ikke inntrykk av at dette har blitt endret (justiskomiteen ba imidlertid om heving av terskelen for når dataavlesing kan tas i bruk), men det skal jeg ikke si for sikkert.

Jeg ser ikke helt hvordan dette er praktisk mulig å svare konkret på. Overvåkning må stå i balanse med mistanke og handlingens alvorlighet. Personvern er helt klart veldig viktig, men ikke det eneste som betyr noe, og det må (selv-) følgelig veies opp mot andre behov for de aktuelle tilfellene hvor overvåkning vurderes tatt i bruk.

Merker at jeg har vanskelig for å delta skikkelig i denne debatten. Mye fordi det av enkelte svartmales fullstendig, mens det av andre ikke er fnugg av forståelse for de ulike konfliktene som økt overvåkning medfører. Jeg synes forsåvidt ikke at dataavlesning er en flott ting, men slår meg til ro med domstolskontroll. Enn så lenge er det jo slik at fullstendig overvåkning av et objekt krever enorme ressurser. Om dette brukes i mindre alvorlige saker (da alt annet en grov alvorlig kriminalitet og terrorhandlinger) så vil bevilger stille spørsmål ved ressursforvaltningen.

Såvidt jeg har forstått er det i all hovedsak PST som skal stå for det meste av disse utvidede mulighetene. I så fall kan man slå seg til ro med at den lille femmeren med hasj du kjøpte av en kompis er noe de gir fullstendig og totalt faen i.

Når det skal sies, har norsk politi en skremmende evne til å tolke lovverket på en slik måte at de selv kan sette politikk for kriminalitetshåndtering. Her tenker jeg da på hvordan de har inndratt førerkort fordi folk har festet mye i helgene og røyka litt hasj. I disse sakene har domstolskontrollen, desverre for de berørte først i ettertid, fungert. Politiet har rett å slett blitt fullstendig ydmyket og latterliggjort i flere dommer. Blant annet har retten vist til hvordan Politiet enten har misforstått eller bevisst valgt å tolke lovverket feil.

Etisk sett har jeg vanskelig for å akseptere at STATEN skal gå inn å kontrollere min kommunikasjon og mine tanker. Jeg skriver noen stykker i tide og utide. Har faktisk opplevd at en scene der jeg beskrev utstrakt og grusom tortur mot en gruppe (i en periode jeg tenkte å tjene penger på alle de overivrige krimleserne), ble tatt frem mot meg i forbindelse med en annen sak. Ved fremstilling for varetekt ble dette trukket frem av Politiet som at jeg hadde planer om å begå alvorlig voldskriminalitet. Retten valgte istedet å tro på meg, og min advokat. Hvorfor ville jeg ha gitt dem tilgang til PCen om jeg hadde noe å skjule, og filen med denne tekstskissen lå i en mappe kalt "uferdige skisser for mannen som gikk over streken". Det var 98 andre filer på maskinen som omhandlet Mannen som gikk over streken. I en situasjon der man ikke selv er i stand til å få frem hva slags kontekts, og hvorfor, man skriver som man gjør - kan det fort ende opp med å skape ubehagelige situasjoner.

Det er etter min mening Politiets embedsutførelse som er hovedproblemet i norsk kriminaltetsbekjempelse. Foruten at vi har en fullstendig ubrukelig justisminister, som i likhet med sine partikolleger er mer opptatt av symbolsaker for eget parti, enn hva som faktisk gavner samfunnet. Den populistiske billigheten med at man ikke får mistanker over seg om man ikke har noe å skjule; kan alle som har lest noe utover Nettavisen de siste femten årene slå fast.

At det føres databaser og registre ser jeg likevel ikke helt problemet med. Så lenge disse føres på bakgrunn av reelle forhold (vedtatte forelegg, rettskraftige avgjørelser) og ikke "mistanker" fra mer eller mindre inkompetente tjenestemenn. I det informasjonssamfunnet vi lever i er slike registre og databaser med informasjon en uvurderlig ressurs i de fleste sammenhenger. At Politiet på lik linje med kommersielle aktører fører registre innenfor sitt felt ser jeg på som helt naturlig. Det bør likevel være strenge føringer, og etterkontroll med hvordan dette gjøres.

Mtp databaser så er forslaget fra finansdepartementet altså at ALT av bilder skal lagres i 6 måneder. Enhver grensepassering. Det er altså ikke snakk om å spare bilder av velkjente smuglere, men fra alle som krysser riksgrensen. Det er ikke småtterier. Det er et alvorlig brudd på personvernet.

Men det er jo to helt forskjellige ting. Er du overbevist om at tollkameraene måler farten din også? Ingen har sagt at fartsbokser ikke tar identifiserbare bilder av sjåføren – det er tvert imot en viktig del av hva fartsboksene er ment å gjøre. Tollkameraene derimot, fungerer mer som ved bompasseringer, og det er ifølge tollerne selv helt umulig å fastslå noen identitet ved hjelp av bildene. Du kan selv se hvordan bildene ser ut her: http://www.dagbladet.no/2016/04/07/n...ning/43787557/

Jeg må si at jeg oppfatter deg som litt "fundamentalistisk" på dette temaet. Samtidig som du er såpass saklig at det faktisk tilfører denne diskusjonen noe.

At Staten ønsker en viss kontroll med hvem som befinner seg innenfor grensene er ikke noe jeg har et problem med. All internasjonal kollektivtrafikk (fly, ferge, buss, tog) har jo oversikter over dette som enkelt kan sjekkes i tvilstilfeller. At noe av det samme innføres for privatbiler har jeg ikke problemer med.

Jeg er prinsippielt ikke redd for at Staten skal ha verktøyene de trenger for å beskytte meg som innbygger fra ulike sikkerhetstrusler. Men jeg er fryktelig redd for at Politiet, som ivrer etter en bevæpnet Politistat, skal få bruke disse verktøyene til å skape sin egen paralelle politikk (slik som de har gjort med veitrafikklovens edruelighetskrav, som de har brukt som en dobbeltstraff mot folk de ikke liker).

Og det er den vurderinga som ofte mangler. Kostnaden ved å lagre i eit halvår er marginalt større enn å lagre i eit minutt. Skilnaden er neglisjerbar samanlikna med total kostnad på systemet.

Spørsmålet er kva vi får igjen for det. Har tollvesenet tenkt å mine det for å sjå om det er enkelte som er litt vel overivrige i grensekryssingane?

Eg kunne forstått poenget med å lagre i eitt døgn, ettersom kvota på 3000/6000,- gjeld per døgn - men det at du kryssar grensa ofte indikerer ikkje nødvendigvis at du smugler.

Det er ikkje eit veldig inngripande tiltak (valutaregisteret er _langt_ verre), men summen av det er at du kan knaptnok ferdast uten å verte registrert av overvakingskameraet på bussen, bomringen, banken, mobilselskapet og fleire andre aktører.

Somme av dei er "frivillige" (så kan vi diskutere kor reelt frivillig mobiltelefon er i dag), men i sum vert vi stadig meir overvaka. Det er vanskeleg å peike på eit enkelttiltak som tipper skalaen; det er totalen som er i ferd med å verte uakseptabelt stor.

Vi har sett saker der folk vert oppmoda til å avlevere DNA-prøve for å vise at dei ikkje matcher. Sjølvsagt er det frivillig - men med eit visst sosialt press rett nok. For kvifor seier du nei om du ikkje har noko å skjule?

Samtidig veit vi at feil skjer. Data havner på avvege. Sjalu ektemenn spionerer på kona si. Folk sel info om kongefamilien til se og hør.

Ja, det er helt klart et spørsmål om hva man får igjen for det. Og det er i grunn anerkjennelsen av nettopp det at det er en avveiingssak jeg savner hos enkelte. En del ser ut til å gå umiddelbart ut i fistel over enhver endring som medfører mer datalagring, lagring av data over en lenger periode eller flere metoder for overvåkning, uten en gang å vurdere om den konkrete endringen kan være positiv. At det alltid er negativt, nærmest av prinsipp, uansett hva det skulle medføre av fordelaktige konsekvenser.

For å ta dette konkrete tilfellet med tollkameraene. Jeg har ikke fulgt saken nøye nok til at jeg vet akkurat hva tollerne har tenkt å bruke dataen til, hvordan de har tenkt å bruke den og hva de mener effekten vil bli. Derfor går jeg heller ikke skyhøyt ut og hverken fordømmer eller applauderer endringen. Og akkurat som å blindt applaudere ethvert liknende tiltak uten å vurdere den faktiske avveiingen ville vært idiotisk, er det like idiotisk å fordømme ethvert liknende tiltak på det samme manglende grunnlaget.

Hva om, for eksempel, denne midlertidige lagringen av særdeles lite sensitive personopplysninger medfører at treffprosenten ved gjennomsøking av biler øker dramatisk? Og hva om disse dataene kun brukes for å vekte tilfeldige utplukkinger uten at en levende sjel noensinne vil se de lagrede dataene? Gjennomsøking av ens bil er jo et mye større inngrep i den enkeltes personvern, og dersom færre uskyldige personer får bilen sin gjennomsøkt på grunn av midlertidig lagring av hvor ofte bilen har passert grensen de siste seks månedene, så kan man jo enkelt argumentere for at det totale inngrepet i personvern går ned. Jeg sier ikke at dette vil være tilfellet, eller at det er den eneste akseptable grunnen til endringen, men dersom man fordømmer endringen uten en gang å ha tenkt på hva de faktiske positive konsekvensene kan være, så er ens bidrag til debatten ikke spesielt verdifullt.

Angående oppfordringer til å levere DNA-prøver, er i min mening ikke problemet i dette i seg selv, men i at det (så vidt jeg har forstått) har forekommet at prøvene ikke har blitt destruert i henhold til reglene. Dette er et problem med ulovlig praksis, ikke reglene i seg selv. Om prøvene faktisk blir destruert, og man kun bidrar med å snevre inn antallet potensielle mistenkte i en alvorlig volds- eller voldtektssak, og det ikke offentliggjøres hvem som har avgitt prøve og ikke, så anser jeg ikke dette som et problem.

Da er problemet brudd på regelverk, ikke regelverket i seg selv. Om noen har brukt narkounden på ulovlig måte, så er løsningen å slå ned på ulovlig bruk av narkohund – ikke å fjerne politiets mulighet til å bruke hund i søken etter narkotika.

Nå er det Kripos som får pes for ulovlig datalagring. Referanse DNA skulle vært slettet for over 6 år siden, men er fortsatt ikke slettet.
Datatilsynet oppdaget ulovlige lagrede DNA profiler i mars 2010 og krevde de slettet. Fortsatt er altså ikke dette gjort.

Dette er jo bare nok et eksempel på at feks politi og etterforskende myndighet misbruker den tillit som gies ved utvidede fullmakter.

Hvordan gir overskuddsdata ikke skjellig grunn til mistanke? Å oppdage lovbrudd gjennom etterforskningen av et annet lovbrudd gir godt over skjellig grunn til mistanke.

Nå er det lovgiverne som avgjør hva som er alvorlige lovbrudd, og ikke politiet. Videre er bruken av slike maktmidler underlagt domstolenes kontroll.

Det skal den jo ikke, med mindre du er mistenkt for alvorlig kriminalitet. Ingenting i forslaget handler om generell overvåkning.

Man kan ikke nødvendigvis sammenligne dette med narkohund i klasserommet. Hvis man forutsetter at klasserommet utgjør en "privat sfære" og dermed utløser krav om skjellig grunn til mistanke, så kan man ikke nødvendigvis si at utendørs på et festivalområde er "privat sfære". Tvert imot er jo dette festivalområdet tilgjengelig for allmennheten. Dermed kan det være at det må defineres som et offentlig sted.

Og hundens luktesans er jo som menneskets synssans. Vi ser på noe, hunden lukter noe. Hvis det ikke er lov for hunden å lukte, kan det vel heller ikke være lov for politiet å se på noe(n)? Da tenker jeg på å se på noen på avstand, og ikke gå inn på dem og f.eks. åpne jakker, lommer, osv.

Det er jo nettopp noe som kalles "politiets alminnelige handlefrihet", som for eksempel å se på noe. Dette krever ikke noe lovhjemmel. De kan se inn vinduet på bilen din når de stopper deg for kontroll. De kan se på deg og gjøre vurderinger ut fra det. Kanskje oppdager de at det stikker en joint ut av lomma, og plutselig har de skjellig grunn bare ved å se på deg gjennom den alminnelige handlefrihet.

Du har også denne alminnelige handlefriheten. Du kan se på folk og fe. Ting og tang.

Har ikke da hunden også en alminnelig handlefrihet ved at den bruker luktesansen? Hvordan kan den la være å bruke luktesansen? Vi kan lukke øynene eller se vekk, men hunden kan ikke det.

Ok. Da kan jeg ha tatt feil, dette er en av tingene jeg reagerte på. Jeg mener og ha lest i avis og diskusjoner at politi har fått større spillerom. Verktøy benyttet i og overvåke ett individ ikke nødvendigvis trenger rettslig godkjenning. Og alvorlig kriminalitet er ikke lenger ett kriterium for og ta i bruk relativt inngripende verktøy...
Politi og lovgiverne er knyttet sammen, de forblir ikke upåvirket av hverandre. Jeg anser dem per i dag ikke som uavhengige av hverandre, slik det idealistisk sett skal være. Samme gjelder politisk innflytelse.. Men det er en annen diskusjon..

Veldig viktig poeng. Politiet må oppfatte at å bryte lova får konsekvenser. T.d. kan ein modell der retten har lågare terskel for å ikkje godta ulovleg innsamla bevis vere hensiktsmessig. Kanskje skal ulovleg ransaking føre til at politiet ikkje skal kunne straffe folk for 'petty crimes', t.d. brukerdoser narkotika. Det vil fjerne politiet sin fordel ved å oversjå reglane.

Det er ei rekke slike små tiltak som kan forhindre misbruk, og som alt for sjeldan er i bruk.

Ja, enig i det. For lite alvorlige ting uten klart identifiserbare offer, som besittelse av brukerdoser, så er nok slike tiltak fornuftige. Men det vil jo ikke plukke opp ting som urettmessig anskaffelse av informasjon gjennom overvåkning som ikke er ment å bli brukt som bevismateriale, men som indikasjon på om etterforskningen er på rett spor. Eller privat misbruk av lagrede data.

Og litt av problemet er jo at en del former for straff av politiet egentlig aller mest straffer oss selv, og ikke minst eksisterende og fremtidige ofre. Budsjettkutt, for eksempel. Eller frikjennelse av opplagt skyldige voldsforbrytere. Det jeg imidlertid kan tenke meg at vil være effektivt i en del tilfeller, er å sanksjonere beslutningstagerne personlig. Om du har snoket i data eller besluttet at noen skal overvåkes uten legitimt grunnlag, og du blir fersket, så vil du bli bøtelagt eller degradert proporsjonalt med alvorligheten i overtrampet. Helst da i kombinasjon med anonyme varslingsmuligheter for kollegaer, og teknologiske eller fysiske sperrer som forhindrer misbruk så godt det er teknologisk og fysisk mulig.

Jepp, og du har jo perverterte versjonen av det frå USA, der NSA har gitt FBI materiale innhenta ulovleg, også har FBI i etterkant innhenta liknande informasjon frå lovlege kjelder. Då er du like langt.

Om eg vert utsett for ei ulovleg ransaking er det overhengande sannsyn for at politiet går fri. I verste fall må dei legge seg flate i media. Det er ikkje ein haldbar situasjon, og imho med på å bryte ned respekten for politiet.

Nei, i et demokratisk samfunn skal politiet være underlagt lovgiverne og rette seg etter dem. Politiet er nettopp myndighetenes maktapparat. Et uavhengig politi er ikke noe som hører hjemme i en rettsstat.

Men det er altså ikke politiet som lager lovene. Det er det de folkevalgte som gjør. Politiet kan si sine meninger som alle andre, men de kan ikke gjøre noe uten at lovgiverne har gitt dem tillatelse.

Burde sikkert sitert noen av de tidligere innleggene her, men diskusjonen har vært såpass lang og omfattende at det blir bare rot... Så får heller de som føler seg truffet svare som de selv finner best.

Ser jo at diskusjonen som startet rundt innbyggernes mulighet til å påvirke Stortinget har glidd over i en diskusjon om politiets muligheter til å bedrive overvåkning, og tenkte jeg skulle si litt om begge deler.

Ad politiets forhold til lovgiver og domstoler generelt, og muligheten for overvåkning spesielt.
- Det vil, i en rettstat, være en sammenheng mellom lovgiver, politi og domstol. Dette følger av maktfordelingsprinsippet. Selv om man vanligvis tar utgangspunkt i Storting, regjering og domstoler som lovgivende, utøvende og dømmende makt, men også politi og påtalemyndighet anses å ligge under den utøvende makt. I et strafferettslig perspektiv vil det da være en sammenheng mellom politi og Storting ved at politiet er satt til å håndheve de strafferettslige regler som er vedtatt av Stortinget. Politi og påtalemyndighet skal være uavhengige av Stortinget både i den forstand at Stortinget ikke skal kunne instruere politiet og deres håndheving av lovverket, samtidig som politiet heller ikke skal kunne diktere Stortingets vedtak. Samtidig vil Stortinget ha en innflytelse på politiet gjennom bevillinger, mens politiet vil være en faglig høringsinstans.
Domstolene er i så måte den mest uavhengige instansen i triangelet. De har ansvar for å tolke lovene og gi føringer for hvordan de skal håndheves. Stortinget vil så ha mulighet til å endre loven i de tilfeller de mener domstolenes forståelse avviker fra intensjonen. Domstolen vil samtidig fungere kontrollerende overfor politi og påtalemyndighetens håndhevelse.
I tillegg bør man ha i mente at også politi og påtalemyndighet er separert. Dette medfører at politiet må ha støtte i påtalemyndigheten - f.eks. er det ikke politiet alene som avgjør om en mistenkt skal tiltales eller stilles for retten, resultatet av etterforskningen og de midler som er benyttet må oversendes påtalemyndigheten for vurdering.

- Stortinget vedtar lovene, domstolene forvalter lovene. I vårt konkrete tilfelle innebærer dette at når Stortinget har vedtatt en romslig ramme for når dataavlesning og annen overvåkning kan benyttes så vil domstolene vurdere dette opp mot den øvrige lovgivning, og gjennom presendens kunne konkretisere og stramme inn på når dette faktisk kan benyttes.
Når politiet begjærer kommunikasjonskontroll vil det oppnevnes en uavhengig advokat som skal ivareta mistenktes rettigheter. Denne advokaten vil da også fungere som en "djevelens advokat" i den hensikt å fremlegge motargumenter mot at kommunikasjonskontroll iverksettes. Det vil således ikke kun være opp til politi/påtalemyndighet å "overtale" dommeren, saken vil behandles som en ordinær straffesak med det unntak at mistenkte ikke vil være delaktig.
I tillegg er det oppnevnt et eget kontrollutvalg som skal vurdere bruken av kommunikasjonskontroll.

- Til sist kan det nevnes at Straffeprosessloven §216c også fastslår at det krever særlig gode grunner for kommunikasjonskontroll dersom telefonen, datamaskinen el. brukes av flere personer. Altså at det skal mer til for å avlytte sønnen i huset som bor hjemme enn om han bor for seg selv.

Ad muligheten for påvirkning av Stortinget
Det sies ofte at "folk flest vet ikke sitt eget beste". Det som i hvert fall er klart er at folk flest har ikke tilstrekkelig kunnskap til å fatte overordnede politiske vedtak. Det er, i hvert fall praktiske, begrensninger for hvem som kan uttale seg i høringer, rett og slett for å sikre at innspill kommer fra dem som faktisk påvirkes og/eller har kompetanse til å uttale seg. Man kan gjerne ha prinsipielle standpunkter, men prinsipper er ikke nødvendigvis hverken rasjonelle eller til det beste for folket.
Bare for å ta et par eksempler; i striden om plassering av lokalsykehus i Møre og Romsdal var det sterke meninger om dette burde legges til Molde eller Kristiansund. Argumentene var i liten grad medisinfaglige, men handlet i stor grad om pendleravstand, ønske om lokale arbeidsplasser og folks forhold til plasseringen. Hadde man spurt folket ville det antagelig vært et lokalsykehus for hver 5te mil langs E6, selv om de aller fleste forstår at dette ikke vil gi særlig gode fagmiljøer. (Det ville nok også medført at de aller fleste her i landet måtte utdannet seg til leger eller sykepleiere...).

- Et av problemene med folkeavstemninger ble godt synliggjort i valgene om kommunesammenslåing. Når 5 kommuner skal slå seg sammen, og folket i hver kommune har 6 alternativer, som tildels er motstridende i de forskjellige kommunene er det nærmest umulig å bruke resultatet til noe som helst.
- På den annen side, selv om man får kokt det ned til et enkelt JA eller NEI, som i EU-avstemningen, så vil det være et lite mindretall som faktisk har satt seg inn i saken. Og blant disse igjen er det svært få som faktisk gjør en reell avveining av konsekvensene på personlig, lokalt og nasjonalt plan.
I kommuneavstemningene var deltagelsen enkelte steder så lav som 20% - da kan man vanskelig påstå at resultatet er folkets mening.
Ser vi nærmere på tallene fra Brexit viser det seg også her at resultatet ikke gir noe godt bilde av den faktiske situasjonen. Ca 52% stemte for utmelding, men London, Skottland og Nord-Irland stemte i stor grad for. Også når man så på den aldersmessige fordelingen viste det seg at unge i stor grad var mot utmelding, mens det var de godt voksne som stemte for.

- Det er også en annen praktisk side ved å begrense muligheten til å komme med innspill til Stortinget. Selv om man hadde en mekanisme som sørget for at hver person bare kunne komme med ett innspill, samtidig som man beholdt muligheten til å gjøre dette anonymt, så ville mengden medføre at Stortinget ville arbeidet i sneglefart. Skal påvirkningen være reell må alle innspill gjennomgås, vurderes og eventuelt tas til følge. Deretter må lovtekstene tilpasses, og ny høring gjennomføres. Uten klare alternativer vil man da også fort havne i en vranglås - djevelen ligger i detaljene, og det er jaggu ille nok når 165 representanter skal diskutere ordlyden i en paragraf om man ikke skal få en million forslag å jobbe seg gjennom.

Politiet vil alltid ønske utvidet metoder til og overvåke oss. Jeg antar vi alle er interessert i at privatlivet vårt skal respekteres 100%. Om dere mener at det er greit at politiet kommer hjem og arresterer dere for dere har prestert og skrive på hjemmepcen at dere har brygget dere noen liter hjemmebrent - Og pcen er under dataavlesning pga en helt annen person er under etterforskning, så er vi av vidt forskjellige oppfatninger av hvordan privatlivet burde være. Du har ikke brutt noen lover som er såpass alvorlige at politiet har hjemmel for å overvåke deg på den måten i ditt eget hjem. Dette er Norge ikke Kina. Men med holdningen endel av dere har, så ser dere ikke noe problem med denne utviklingen. En kriminell handling er en kriminell handling og politiet burde ikke ha noen begrensninger i metodene for å avdekke det minste lovbrudd(?) Det er en fin utvikling en av verdens beste land og bo i skal ta.

Alt det dere skriver om at elden ikke er pålitelig i denne sammenheng; Hva med den jævla komiteen han satt i som stemte dette forslaget ned da? Greit og ha det i bakhodet, at det komiteen som ble satt opp for og gi råd i denne sammenhengen ble totalt ignorert og vår justisminister spurte bare politiet etter han fikk Nei-innstillingen hvor politiet selvsagt sier de vil ha slike virkemiddel, og vips, så var det innført.

Regner med dere har de samme holdningene når vi sitter her om noen år og diskuterer om kryptering skal bli ulovlig. Selvsagt skal politiet få lov og se alt vi skriver, tenk om kriminelle handlinger blir dekket over med kryptering? Krise. Vi lever forsåvidt allerede i et land som skriver ut ransakelseordrer når politiet avdekker at personer som tidligere er dømt for kriminalitet kommuniserer på kryptert vis.