Sitat av
*pi
Poenget er ikke å drite i den andre, men at du ikke kan gjøre noe for den andre hvis du kjører deg selv i grøfta i prosessen. Derav oksygenmaskemetaforen som jeg antok var allment kjent og forstått.
Det gjelder om det er foreldre eller andre. Personlig mener jeg foreldre ikke som ikke har prioritert og stilt opp for sine barn ikke bør forvente noen spesialbehandling fra nevnte barn i neste runde heller. Men for all del, kan man hjelpe et medmenneske så bør man. Av og til kan man dessverre ikke det. Å innse det er vondt, og har i alle fall ikke blitt presentert som noen "quick fix" i denne tråden. Tror snarere "sorgprosess" var ordet jeg brukte.
Ja, det er sant. Gikk en kule varmt der, og tolket i verste retning. Sorry.
Når noen krever at "du" skal være den som bærer dem gjennom livet så er det ikke rettferdig, og ikke noe man må - det er jeg enig i.
Men alle i hjelpeapparatet jeg har møtt har sagt "ta avstand" — på automatikk.
"Den personen har et ansvar for seg selv".
Og så tar ikke
de noe ansvar.
Bli med hjem å snakke med personen?
Nei. Det er ikke "passende"...
Må komme hit selv.
Må søke behandling selv.
Må ta ansvar selv.
Nevner det med autisme fordi jeg har opplevd (det jeg synes er) samme dumme tralten/ubegrunnede krav om personlig ansvar
fra hjelpeapparatet som pårørende til en med
autisme.
En tilstand som for noen med den fører til at de ikke kan ta ansvarlige, fornuftige "valg".
(ikke samme person).
Derfor opplever jeg appeller og krav om personlig ansvar som ansvarløst/ansvarfraskrivende, korttenkt, faktisk litt vidrig, og uendelig lite hjelpsomt.
Og i mitt tilfelle - med han med alkoholismen - så var det ikke en person som krevde noe som helst, men som trengte
hjelp og var ofte full.
Han fikk forresten "hjelp" - og ble så skadet av den "hjelpen" han ble utsatt for da han var ung at han drakk hardere.
(Barndomstraumer gjorde at han starta tidlig)
Men psykologen og hjelpeapparatet som tvangmedisinerte en 18 år gammel gutt med nevroleptika
(Hvilken? Hvem vet? Var jo ikke noe vits å fortelle pasienten det)
og
fakkings C-vitaminsjokk
Som deretter la han i remmer, og ga han PTSD
som forverret og sementerte den gryende alkoholismen hans,
nei
han og de bærer ikke noe ansvar.
Tvert imot. Han "hjalp han" og fikk dø smilende og lovpriset.
De som om igjen og om igjen krevde at jeg skulle ta avstand til den voksne mannen som en gang hadde vært den 18 år gamle gutten, bærer heller ikke noe ansvar.
Men han som var alkoholiker, han som døde som en ansvarløs skamplett, som ikke tok seg sammen og var skadelig ved å tillate seg å være syk - han som hadde tics, traumer fra behandling og flere mislykkede forsøk på å slutte bak seg - han tok tydeligvis ikke
nok ansvar.
Når jeg da leser litt om hvordan alkoholisme og rusmisbruk påvirker ens
fysiske evne til å ta sånne valg -
ansvarfulle valg- så
føles det for meg helt feil (og faktisk direkte idiotisk) å kreve det.
Og det er hvis man ikke tar hensyn til at han allerede kunne ha (eller sannsynligvis hadde) nedsatt evne til å ta ansvar eller gode valg gitt omstendigheter utenfor hans kontroll.
Det var ikke foruten grunn at mannen tydde til flaska.
Ja, det var slitsomt for meg med hans fyll, men i ettertid har jeg syntes det er verre leve med å ha "straffet"
(for det var jo defacto det)
ved å ha fulgt rådene og tatt avstand både fysisk og psykisk.
Jeg følte meg ikke bra når jeg gjorde det.
Men jeg ble fortalt/avkrevd at jeg burde det.
Fordi det er jo det man
må og
skal gjøre.
Det er å ta ansvar for seg selv.
Og noen middelvei var det ikke snakk om: "ta avstand eller bli skadet."
Har bokstavelig talt blitt fortalt:
"Du må tenke på deg selv. Det er hans ansvar å tenke på deg".
Men er det ikke da også litt greit at han tenkte på seg selv?
Gjorde det som faktisk funket?
Fordi det i ettertid har det slått meg som "morsomt" at alkolholen: den var et uforsvarlig og ansvarløst valg, men å sette ham på valium og xanor livet ut - det var medisin og ansvarlig.
Relevant var inne på det med å dø av alkoholisme (i en slettet post), men han ble gjennomsnittsgammel og døde av overvektsutløst-hjerteattak.
Han
kunne hatt et helt ok liv som alkoholiker hadde det ikke blitt (det som tiden viste var) formålsløst avkrevd ansvarlighet av ham.
Derfor føltes som om du
krevde det samme.
"Ta avstand. Det er så bra. Det er det du må"
Jeg vet at det ikke var det du sa, men det var sånn jeg
følte det.
Når jeg har snakket om dette i terapi møtes det med taushet og "Sånn er det", "Hva skulle man ellers gjort", "Du må tilgi deg selv"...
Men måtte det være sånn? Og hvorfor var det hjelpsomt?
Det har jeg ikke fått noe svar på og det er på en eller annen måte feil av meg å stille spørsmål ved.
Det føles ikke ikke hjelpsomt, ikke da og ikke nå, sånn i det heletatt.
For guds skyld: hvis du er barn av noen som er skikkelig voldelig og jævelig og jeg vet ikke hva, greit. Da ser jeg den.
Men det er ikke en regel.
Om personen
bare er rusavhenig, så har
min erfaring vært at det å isolere og ta avstand - og
kreve at man "tar ansvar" bare gjorde alt
verre og samtidig ikke endret noe, og det er
jeg som må leve med det å ha gjort det.
Ingen tar ansvar for å ha gitt meg det jeg opplever som ekstremt dårlig råd, eller for å ha dømt en mann til å bli de facto straffet av hans barn, for en sykdom han hadde.
Så jeg kan ikke, og vil ikke, anerkjenne det som en
regel eller det eneste riktige å gjøre.
Det kan være det, men å kreve det synes jeg er
ansvarløst.
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 21:09.