Leste idag tidlig en artikkel i aftenposten om et begrep jeg tidligere aldri har hørt før; fettisme. Kort fortalt dreier det seg om diskriminering mot overvektige mennesker.

Artikkelen: http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...l#.UtpnhPs1iUk

Jeg kan selv skrive under på at jeg er mer dømmende ovenfor overvektige enn "normalvektige". Når jeg ser en svært overvektig person blir jeg litt uggen, og jeg er usikker på hvorfor. Kanskje fordi det minner meg på muligheten for at jeg selv kan bli så overvektig dersom jeg ikke passer på?

Synspunkter? Er dere enig i at utseende har så mye og si som artikkelen impliserer?

Det er ikke noe rart at vi reagerer på ekstremt overvektige mennesker. De skiller seg tross alt ut fra "oss" andre.

Det som er litt trist, er at enkelte ikke klarer holde kjeft når de ser personer som er ekstremt overvektige. Hold kjeft, og la de få slite med sitt. Blikk kan være akkurat like dømmende som ord. Ja, de har skyld i det selv, men jeg kan umulig tenke meg at de trives noe særlig i en ekstremt usunn kropp. Mange av de som er ekstremt overvektig lever et liv i ensomhet.

Foreldre burde heller settes i fokus. Fedme er som regel noe som følger en hele livet.

Jørgen Foss tok en fedmeoperasjon ja, men det endrer ikke det faktum at han var ute i media og skyldte på myndighetene for at han var sykelig overvektig.

Å sammenligne det å slutte å proppe i seg usunne produkter med en narkoman som på egenhånd har blitt nykter er kanskje litt på kanten, men når storrøykere stumper røyken etter 40 år eller når alkiser greier å legge vekk spriten fordi dem veit dem er ute å kjøre, så må en tjukkas greie å gå forbi godtehylla i butikken istedenfor å parkere der.

Alt handler om viljestyrke.

Det folk ofte glemmer er at dette er ikke bare snakk om fett og fysikk og forbrenning, men psykologi. Det sitter i hodet på folk. Sukker-avhengighet, og det å trøste seg selv med mat er en avhengighet som kan sidestilles med narkotikamisbruk. Ofte er det depresjoner og dårlig selvbilde som er grunnen til overkonsum av mat.
Når folk som ikke forstår bruker harde metoder, mobber feite folk og "kaller en spade for en spade", vil det ofte føre til at de feite blir defansive og trekker seg tilbake til godteriet sitt og sier -fuck dere jævla mobbere. Selv om man mener godt.

Fettisme er jo ikke noe "galt" da heller, men man burde vite litt om bakgrunnen til personen.

Er det en overvektig person som ikke trener og bare spiser dritt så ser jeg ingenting negativt med å se ned på han eller hun. Å være overvektig er en sykdom som er lett å kurere, og de velger av helt fritt valg å ikke gjøre noe med det. Hvis du ser en kar som har fått en svær infeksjon i armen med masse puss og blod og lignende men som ikke velger å gjøre noe med det eller dra til legen så hadde du nok syntes at han også var en idiot.

Det finnes dog overvektige som faktisk spiser sunt og trener, men som bruker litt tid på å gå ned i vekt. Får de da høre masse piss så kan de sikkert falle tilbake i gamle vaner om bakgrunnen til fedmen er trøstespising. Jeg personlig rakker aldri ned på feite personer for å føle meg bedre eller lignende, men for å få de til å forstå at de ikke trenger å være som de er.
Det skal også sies at hvis en feit person er helt komfortabel med å være feit, komfortabel med at han blir å dø tidligere enn han kunne og er komfortabel med all baksnakkingen og mobbingen så har jeg ingen problemer med det. Problemet er når de skal få lavere selvtillit/depresjon eller lignende pga fedmen men enda ikke gidder å gjøre noe med det. Får de ikke lavere selvtillitt eller lignende så ser jeg ikke noe problem med fedme. Hvis de takler å bli kalt "en feit jævel" i trynet uten å bli det fnugg lei seg så er det rett og slett en kul person.

Når jeg "rakker ned" på feite folk så prøver jeg som regel bare å rekruttere de til trening og en sunnere livsstil. Jeg tvinger de ikke til noe som helst, jeg bare forklarer at med litt arbeid og disiplin så kan de få en penere kropp og føle seg bedre med seg selv. Jeg har tilogmed tilbydd meg selv å begynne å trene med visse kompiser som er feite.
Men om en feit person klager om at han eller hun er feit og ikke klarer å miste vekt, men han eller hun sitter og spiser junkfood og ikke engang prøver å dra på treningssenteret så er det for meg bare en feit idiot som burde få seg litt disiplin, null respekt fra meg med mindre de har litt disiplin.

så om noen ikke deler ditt livvsyn og dine verdier så skal man se ned på de? Noen folk synes rett og slett ikke det å ha en god kropp som er i fysisk form og missliker sterkt trening og vil bruke tiden sin på andre ting. Det eneste problemet dems med å være overvektig er at andre ser ned på de - og dømmer dem. Det vil si at om folk bare hadde sett på den som medmennesker, så hadde de kunne hatt et helt flott liv. Og det er ofte ikke det at de er feite som gir de dårlig selvtillit og depresjoner - men det er andre folk hele tiden forteller dem at de burde slanke seg. (enten direkte eller bare gjennom blikk og lignende).

Og dette med at de dør tidliggere er nok sant - men det samme gjelder jo både folk som røyker og drikker alkohol gjevnlig. Disse folkene blir ikke sett ned på like mye i det hele tatt - med mindre de blir alkoholikere.

Uansett tror jeg ikke det å rakke ned på noen løser noe som helst - det eneste det gjør er å få deg selv til å virke som en douche samt å gir den andre personen dårlig selvtillig og gjøre han misfornøyd med seg selv fordi han ikke lever opp din dine idealer, og ikke hans egne idealer for hvordan han burde leve.

Nå skal det sies at jeg og dømmer andre mennesker - og om folk er sykelig overvektige dømmer jeg dem nok også, men jeg synes ikke det er greit. Jeg skulle gjerne bare klart å ikke bry meg og sett ned på de - for jeg vet at jeg egentlig ikke har noen grunn til det. Men fortsatt skjer det tid stadighet at jeg ser ned på sykelig overvektige, samt folk som røyker.

Vil og si det er viktig å sette forskjell på overvektige og sykelig overvektige. Folk som bare er litt overvektige (altså har en øl-mage eller lignende) er i hvertfall ikke noe jeg synes man skal dømme folk for. Derimot når det nærmer seg slik at de ikke får plass i setene på flyet er det litt vanskelig å ikke dømme dem.

Jammen er ikke du edel.
Evner du virkelig ikke å se at du selv bidrar til dette?

Det er kanskje ufattelig for mange, inkludert deg, å tenke seg, men enkelte trives faktisk med å være store. Og jeg tror veldig mange flere kunne levd et lykkelig liv med litt ekstra kjøtt på beina om det ikke var for at en god del av oss har en skrudd idé om at ingen overhodet kan trives med å se sånn ut. Og siden de på ingen som helst måte kan ha det bra med seg selv, så er vi i vår fulle rett til å vise vår forakt gjennom å gi dem overbærende blikk, slenge stygge kommentarer, eller redusere hele dette komplekse mennesket med alle sine evner, ferdigheter og særegenheter til «hun/han feite». Og om det er noe som forringer livskvaliteten til overvektige, så tror jeg faktisk det vel så gjerne er hvordan resten av samfunnet behandler dem, som de faktiske kiloene de har ekstra.

Jeg ser for øvrig mange problemer med fedme. Det at feite folk mobbes til å forakte kroppen sin burde derimot ikke være et av dem.

Jeg regner med at denne var myntet på meg. Poenget mitt var å få frem at det sannsynligvis finnes genetiske årsaker som kan gjøre enkelte mer utsatt for å bli overvektige. Dette har jeg inntrykk av at svært mange ikke vet noe om, i hvert fall om jeg skal dømme ut i fra synet folk flest har på overvektige – et syn som tilsynelatende er ganske utbredt også på dette forumet. Det stemmer sannsynligvis, som du sier, at det mest sannsynlig er en god, gammeldags blanding av arv og miljø som spiller inn. Allikevel synes jeg den gemene oppfatning om at alle overvektige er late og tiltaksløse og trenger å ta seg selv i nakken er moden for utskifting.

Jeg er helt enig i at genetikk ikke må bli en hvilepute. Jeg er dog av den oppfatning at en diagnose eller annen form for forklaring ofte kan bidra til det motsatte: Om man vet at man har dysleksi, har man fått en forklaring på hvorfor man sliter mer enn det som er vanlig, og da øker gjerne motivasjonen for å jobbe litt hardere for å oppnå resultater. Ut i fra egen erfaring vet jeg i hvert fall at det er utrolig godt å få en bekreftelse på at man ikke er dum eller lat, men at man pga. fysiologiske årsaker har andre forutsetninger og derfor må justere arbeidsinnsats deretter. Det skal sies at jeg aldri har slitt med overvekt selv, men jeg tenker meg at mye av tankene rundt det å ikke strekke til er ganske likt der som ved f.eks. dysleksi eller ADHD.

hele poenger er at det er vanlig å spise til man er mett under middagen - om denne metthetsfølelsen kommer senere er det lettere å spise for mye. Jeg sier ikke det er umulig å spise riktig mengde, bare vanskeligere siden kroppen ikke kontrollerer seg selv riktig. Altså må man selv tenke over hvor stor mengde middag som er riktig, mens andre bare kan spise det de orker.

Selvfølgelig, men det forutsetter jo at man er klar over det. Og med mindre du faktisk virkelig følger med på hva du spiser og finner ut av mengdene er for store så vil du ikke være klar over det. Det er ikke som om det er helt intuitivt hva som er riktig mengde av en middag.

I tillegg betyr det at du da må ta en valg mellom "vil du spise deg mett - eller vil du spise mindre mengder og holde deg slank?"

Igjen, jeg påstår ikke det er umulig - bare at det for enkelte faktisk er lettere å legge på seg enn andre av genetiske årsaker. Om man tar hensyn til slike ting så kan alle holde seg slanke om de ønsker.