Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  28 6793
Jeg er en av de som har fått livet på stell og jobben tilbake med hjelp av selektiv bruk av "rus", og jeg har ett ønske om å sende ett brev til AP, som jeg sterkt ønsker at Støre skal lese. Jeg er desverre en politisk idiot, så jeg er meget usikker på hvordan å gå frem for å få brevet frem. Regner med det ikke bare er og sende det til merket Støre. Er vel kanskje heller ikke troverdig og håpe at han har tid til å lese alt som Hvermansen legger på bordet hans, så om ikke ham, hvem burde man skrive til? Rus har gitt meg styrke til å gå tilbake til 100%jobb, og jeg har vært arbeidsledig siden 2009 og gått på i hele den perioden. DPS var til minimalt med hjelp, selv med 12års fartstid hos dem, det var psykedelica som ble min redning.
Sist endret av Mokkasinen; 5. mai 2021 kl. 11:13.
Tror sosiale medier vil være den beste måten å nå frem. Få masse delinger og engasjement fra andre. Håper du får det til! lykke til!
Vanlig brev med frimerke merket "personlig"?
Skrev brev til både Dagbladet og VG og lurt på for noen år siden om de ville skrive om det, men fikk aldri svar fra dem.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Det er jo mer relevant nå, kanskje du kunne hørt med noen aviser igjen om det er interessant å publisere et leserinnlegg basert på det.

Ellers tror jeg Støre blir en vanskelig kar å få fatt i - upopulær fyr, vil tro de sikkert har fått inn mye rart adressert til ham.
Haha, true true. Gjør mitt beste på å ikke hoppe på bandwagonen mot ham selv. Prøver å velge skuffelse fremfor sinne. Så jeg kommer ikke til å skrive noen parthos post, men objektivt hvordan det var.
med fruktkjøtt.
Tias's Avatar
Crew
Du kan sende mail til Jonas Gahr Støre direkte. Som regel leses mailer til stortingsrepresentantene av noen. https://stortinget.no/no/Stottemeny/...-postadresser/
Se der ja. Den der var ganske spot on. Tusen takk skal dere ha. Jeg kan for de som kanskje er nysgjerrige legge kopi av skrivet så kan de som selv har lyst lese kan gjøre det
Sitat av Mokkasinen Vis innlegg
Se der ja. Den der var ganske spot on. Tusen takk skal dere ha. Jeg kan for de som kanskje er nysgjerrige legge kopi av skrivet så kan de som selv har lyst lese kan gjøre det
Vis hele sitatet...
Kjøøøør! Jeg vil veldig gjerne lese!
Dersom man vil ha mest mulig oppmerksomhet samt å skape konstruktiv debatt, og være helt sikker på at Støre og partifeller av ham får med seg hva du skriver (og kanskje gir det noen tanker mer enn om de hadde fått det i en egen mailboks), så tror jeg faktisk et åpent brev i form av leserinnlegg til en avis kan være best. Få eventuelt hjelp av en venn til utforming dersom du ikke er komfortabel med det selv. Send det selvfølgelig til Støre og co likevel.

Ingen garanti for at du blir publisert, derfor kan det være lurt med litt spray & pray, send det samme til Aftenposten, Dagbladet, VG, NRK og eventuelle jeg ikke kommer på. Budskap som er gripende, upopulære, gir et annet uvanlig syn eller lignende pleier havne på trykk, da de skaper klikk.

Støtter saken din - og jeg stemmer også deretter
Ja, skader ikke og gjøre det. Er det flere på den stortingslista som det kan være lurt å sende brevet til?
Tusen takk for alle svar skal ta og legge brevet ut her, så kan det modne litt frem til jeg har fått fisket inn alle mottakere
Hva med å sende elektronisk brev med read receipt?
Hvorfor ikke alle partiene?

Det er positivt at de får muligheten til å lese din historie, som er viktig. Ihvertfall nå.

Ser for meg det blir en lunken respons hos sp,Frp og KrF f.eks. men

Du er tøff
Jeg ville også gått for leserinnlegg i førsteomgang, all den tid rusreformen er en het potet om dagen. Formulerer du deg bra og hvis kvaliteten er bra blir det kanskje også publisert, det kan gå dersom du går inn for å gjøre det skikkelig, måten du har beskrevet din egen fremgangsmåte på til nå virker mest korrekt sånn som jeg ser det, forutsett at du skriver bra som sagt.

Støre er en fyr det som kjent er vanskelig å få et konkret svar ut av så hvis brevet ditt vekker såpass med oppmerksomhet at han blir konfrontert med det bør du dessverre ikke bli overraska hvis han kommer med et intetsigende politikersvar, det later til å være mye av grunnen til at AP er som de er nå og tar de valgene de tar nå in the first place. Lykke til, skader jo ikke å prøve! Kanskje brevet ditt blir en milepæl i norsk narkotikapolitisk historie?
Sist endret av equimanthorn; 5. mai 2021 kl. 14:26.
Nei, ett svar fra ham er for meg fullstendig uinteressant, alt jeg vil er å få ham/dem til og reflektere over hva de gjør. poenget mitt med det jeg ønsker å skrive er at hans politikk dytter de som har ett liv, de som fungerer, de som har samboer og de som sloss for å komme seg tilbake i samfunnet først må slåes ned, straffeforfølges og bli plassert på en sosial linje der du ikke engang kan å en jobb i Kiwi..... Før du er berettiget til og "ikke være kriminell lenger". De tar mennesker som kunne vært og fortsatt er produktive for samfunnet, kverne dem opp juridisk til de blir noen ett samfunn ikke vil ha, for deretter å merkelig nok få "sympati med deg" når du først er helt nede i bunnen og knust med null stolthetsfølelse. På veien ned dit skal du stemples som noe samfunnet ikke vil ha hos seg. Dette er selvfølgelig satt på spissen det jeg skriver nå, jeg kommer til og ordlegge meg helt annerledes og mye mer subtilt i brevet.
Så ved å bruke mitt liv som eksempel, så håper jeg at de kan få litt innsikt inn i hvordan dette forslaget til AP endrer ikke på noe. Om du først må knuses, ydmykes og straffeforfølges på veien til hjelp? Da er det noe latterlig galt i refleksjonen du har gjort deg.
Sist endret av Mokkasinen; 5. mai 2021 kl. 14:51.
Alt dette er så klart helt riktig og Støre vet nok det, men mye av grunnen til at AP har tatt stampunktet de har tatt er politisk frieri til SP, som er i mot. Det er det som er det mest hjerteråe oppi alt dette her. Press fra folket kan dog få de til å skifte mening hvis det er omfattende nok.
Så det du egentlig sier er at det er egentlig SP jeg burde mailet
Og om det er derfor, så er det noe av det mer kyniske jeg har hørt fra ett politisk parti
Sist endret av Mokkasinen; 5. mai 2021 kl. 15:38.
Det er sånn politikk funker, kompromisser, kompromisser, kompromisser. I tilfeller som dette får det bare kjipe konnotasjoner. KRF f.eks, måtte stemme for sammen med regjeringen for å unngå for stor politisk uenighet og de er veldig i mot, kristen nestekjærlighet gjelder bare det ufødte liv. Men ja, store deler av AP har egentlig vært for, men høyresiden i partiet prøver å strupe sine egne sjanser for å bli sett på som et godt alternativ. Så dog her for litt siden at de er størst igjen så kanskje stampunktet deres gav gjenklang hos en del folk som får spasmer bare ordet narkotika nevnes.

Men ja, SP er definitivt noen som burde absolutt på høre det, men de har enormt mye å tape på å endre mening, all den tid de har karret til seg en del desillusjonerte FRP-velgere samt skal representere bønner, ingen av dem er vel folkegrupper som pleier å støtte såpass progressiv politikk til å begynne med, men jeg ser ingenting galt i å henvende seg til Støre all den tid AP kan avgjøre det hele. det er i det hele tatt verre for deres omdømme å gå i mot en eventuell rusreform med tanke på hva slags budskap de ønsker å fronte.
Sist endret av equimanthorn; 5. mai 2021 kl. 16:19.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Jeg tror ikke egentlig du bør satse på å "påvirke" politikere direkte. Hva nå enn for en egentlig grunn Støre hadde for å torpedere rusreformen blir den neppe utkonkurrert av noe personlig.

Det er likevel en god idé å prøve å få publisert, hvis det legger frem saken på en god måte. Jeg bare tror det er "vanlige folk", eller i det minste politikere lavere på stigen, du bør fokusere på. Du kan selvsagt fortsatt velge å skrive det som et åpent brev adressert til Støre, selv om det ikke lenger er han personlig som er målgruppen din.
Sitat av Mokkasinen Vis innlegg
Jeg er en av de som har fått livet på stell og jobben tilbake med hjelp av selektiv bruk av "rus", og jeg har ett ønske om å sende ett brev til AP, som jeg sterkt ønsker at Støre skal lese. Jeg er desverre en politisk idiot, så jeg er meget usikker på hvordan å gå frem for å få brevet frem. Regner med det ikke bare er og sende det til merket Støre. Er vel kanskje heller ikke troverdig og håpe at han har tid til å lese alt som Hvermansen legger på bordet hans, så om ikke ham, hvem burde man skrive til? Rus har gitt meg styrke til å gå tilbake til 100%jobb, og jeg har vært arbeidsledig siden 2009 og gått på i hele den perioden. DPS var til minimalt med hjelp, selv med 12års fartstid hos dem, det var psykedelica som ble min redning.
Vis hele sitatet...
Dessverre er det ikke noe vits i å sende Støre brev. Jeg har vanskelig for å tro at denne mannen kan lese eller skrive.
Trigonoceps occipita
vidarlo's Avatar
Donor
Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Dessverre er det ikke noe vits i å sende Støre brev. Jeg har vanskelig for å tro at denne mannen kan lese eller skrive.
Vis hele sitatet...
Du har ikkje litt mindre usakleg politikerforakt å komme med?

Om du adresserte meg på den måten ville eg umiddelbart stempla deg som en som ikkje er verdt å lytte til, og neppe endra meining med det første. Du marginaliserer deg sjølv - og saka du står for - ved å komme med denslags oppgulp.
Sitat av vidarlo Vis innlegg
Du har ikkje litt mindre usakleg politikerforakt å komme med?

Om du adresserte meg på den måten ville eg umiddelbart stempla deg som en som ikkje er verdt å lytte til, og neppe endra meining med det første. Du marginaliserer deg sjølv - og saka du står for - ved å komme med denslags oppgulp.
Vis hele sitatet...
Jeg står ikke for noen sak uansett ville bare si at det mest sannsynlig ikke nytter å sende Støre noe brev.
Men for å si det på en politisk korrekt måte og kanskje noe finere:
Støre er vell den eneste politikern jeg ikke tåler i heletatt. Usikker på akkurat hvorfor men husker jeg leste eller så et intervju av han for mange år siden der han framsto som uhyre arrogant, hyklers og tvers igjennom ekkelt. Etter det har jeg fått inntrykk av at han gir egentlig faen i hva andre mener men kjører sitt eget løp og derfor sa jeg det jeg sa.
Men da burde du si det i stede for å fremstille han som en politiker av den mer praktiske typen. Sånne trenger vi flere av og om han hadde greid å være analfabet samt toppolitiker i Norge skulle han fått min stemme.
Kommer ikke til å bli Støre som leser om du sender brev eller mail. De har sekretærer og assistenter for sånt som skumleser gjennom og det holder ikke å skrive Til Støre personlig.. Vil du nå frem er sosiale medier og mye oppmerksomhet rundt saken i media så å si eneste veien.
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Jeg trur dette kan nytte så støtter de som ønsker det behandlet alvorlig istedenfor negativt eller hånlig.

Vi er et land der alt for få mellom 18-44 stemmer.
Vi trenger mer politisk engasjement, og demokratisk kontroll,
Ikke mindre!
BRAND ∞ STRONG
Hvis man kommer opp på underskrifts kampanje nivå, hvor f.eks. Støre
må forholde seg til meningen til mange 1000 mennesker så kan man nok
tvinge frem en reaksjon eller uttalelse.

Hvis ikke blir det litt som å skrive brev til Julenissen.
Har mailet med litt politikere tidligere, for eksempel Lippestad med sitt nye parti. Og av egen erfaring er det lite rom for debatt i disse 1-til-1 dialogene. Det blir bare politiske svar som er totalt intetsigende, eller bare "nei, vi gjør det på en annen måte" uansett hva man skriver og hvilke historier man fører opp. Så vil proklamere igjen at å bygge opp under en offentlig debatt er best. Det er ikke bare Støre man må snu, det er alle rundt ham. AP er ikke èn mann eller kvinne, ei heller noe annet parti. De sitter faktisk å stemmer over saker de skal stille seg bak. Hvem vet, kanskje Støre innerst inne har en annen mening - men at han bare stiller seg bak hva som demokratisk ble valgt i partiet?

I Lippestad sitt parti som eksempel, så var det jo en kjempedebatt offentlig om den kristne biten etterhvert, og vips: https://www.vl.no/nyheter/2021/04/03...sialdemokrati/
Sist endret av luttn; 5. mai 2021 kl. 22:38.
Vel, her er første utkast. Det det er nok litt for følelsesmessig til at det passer seg på trykk, så det stopper nok her.

Om ikke annet så føltes det godt å få dette ut, så det er vel å betrakte som litt lett terapi bare å få disse tankene ned på papir.
Jeg skrev visst også lenger opp at dette skulle bli ett skriv uten for mye følelser involvert, men der feilet jeg også maksimalt.
Men uansett, her er det. og ja det er nok noe skrivefeil for jo mer engasjert jeg blir i hva jeg skriver jo lengre frem foran tankene min flyr fingrene mine , men jeg har lagt fra meg tanken om å publisere det noen plass utenfor her.
Nå er den her kun for deres lesning.


(1/2)
Takk.
Takk for at du tok deg tid til og gi det jeg skriver her litt av oppmerksomheten din.

Før du rekker og miste interessen igjen, la meg rekke og si følgende. Jeg er hva samfunnet kategoriserer som en “fungerende Rusmisbruker” og med det så ønsker jeg og fortelle deg om toppene og bunnene i mitt liv, og hva det er jeg har gjort for og fortjene denne tittelen.

Så om du ikke allerede er avskrekket fra å lese videre, så håper jeg at du tar deg litt ekstra tid, sett deg ned, ta med deg noe godt og drikke, så ønsker jeg og fortelle deg om mitt liv i grove overfladiske trekk som en “fungerende Rusmisbruker”.

La meg gjøre dette klart med en gang.Min intensjon er ikke og fortelle deg at du står på feil side av historien, at du tar feil, og er forferdelig. kanskje frykter du at dersom det blir avkriminalisering av narkotika for flere enn de aller tyngste ii Norge så kommer det til og flyte fritt over med rus i gatene og overdosene kommer til og komme som perler på en snor?. Jeg er ikke her for å fortelle deg hva du skal tro og mene, Jeg vil kun atr du skal forstå.
Du skal du få lov til og ha akkurat den meningen du vil om min skjebne, om hva jeg og andre som meg fortjener for å leve de livene vi gjør.
Det enest jeg vil er at du forstår hvorfor jeg gjorde det, at du klarer og ta ett skritt tilbake fra din vanlige mening om “slike som meg” og høre på meg og hva jeg har og si.

Er du her enda? Flott.

Jeg ble født i sommeren 1981 og min mor, som bragte meg opp som alenemor på 80 tallet i en liten konservativ bygd i indre Agder hadde sine indre demoner som hun sloss mot, akkurat som meg. Hun vokste opp med seksuellt misbruk, fysisk og psykisk misbruk, med en alkoholisert far som var fysisk nok til at hennes mor svevde mellom liv og død mer enn en gang i hennes barndom.
En gang brukte han kniv på henne, og skar av henne det ene brystet mens min mor måtte se på i en alder av rundt 13 og hun ble også vitne til flere forsøk der moren prøvde og brenne ned hele huset med hele familien inne, for og utslette familien i sin helhet.
Så hun ble liggende søvnløsi senga mer enn en natt og ikke vite om hun kom til og overleve natta. Heldigvis/desverre ville skjebnen det annerledes.

Forståelig nok ble min mor såpass preget av dette at hun utviklet et sterkt alkoholproblem fra jeg var født, og hun slet med psykotiske anfall,urasjonell angst og spontane raseriutbrudd som var fysisk destruktive på omgivelsene sine. Og alt dette ble forsterket når hun drakk, noe som var ofte.

Og midt oppi dette ble jeg født.

Jeg har mine første minner om utagerende fest, frykt, knusing skriking og slossing fra den tiden fra jeg knapt kunne gå. Jeg husker hvordan min mor brukte meg som ett våpen mot min far som gikk fra min mor under graviditeten, uten at jeg vil gå dypere inn i dette for min egen anonymitets skyld.

I en alder av seks ble jeg for første gang voldtatt og denne personens hus låg langs den eneste veien jeg hadde til og fra skolen. Noen ganger klarte jeg og komme unna, andre ganger ikke.
Jeg utviklet ett enormt selvhat, selvhat til min eksistens, selvhat til min egen kropp… og jeg hadde ikke engang begynt på skolen, som på den tiden var i syvårs alderen.
Jeg fortalte min mor om det, og ingenting skjedde, det skulle ikke snakkes om, hun forklarte meg aldri hva som hadde skjedd, at det var galt, at dette var en voksen ting.
Dette gjør at det er ytterst sjeldent at jeg nå som voksen klarer å ha sex uten at tankene kommer og ødelegger, viser gamle bilder, gamle minner og følelser.

Jeg vokste opp uten venner, og det lille jeg fikk av oppmerksomhet av andre mennesker og elever ved min skole var mobbing, regelmessig grisejuling, håning og ødelegging av mine ting, regelmessig ildpåsetting av sykkelen min og så videre. dette pågikk fra jeg begynte på skolen i 1988 til jeg ble uteksaminert ved videregående skole i 2000. På tross av at alt dette skjedde, så slo jeg aldri tilbake, fordi jeg ville ikke skade.

I en alder av rundt 9-10 var første gangen jeg prøvde og be skolen om hjelp gjennom å snakke med helsesøsteren der. Alt som kom ut av denne bønnen om hjelp var at hun ringte min mor og spurte om dette var sant, noe som resulterte i at jeg ble presset hjemmefra til og stå foran dem og fortelle dem at jeg hadde løyet om det for å få oppmerksomhet av min mor.

I en alder av 12-13 prøvde min mor og skyte seg selv rett før jeg kom hjem fra skolen i ett håp om at jeg kom hjem og fikk se hennes dramatisk exit ut av denne verden… Hun overlevde.


I en alder av 13-14 skar hun seg selv opp, og kjørte kniven inn i seg selv i håp om at jeg skulle finne henne død når jeg kom hjem fra skolen… Jeg kom hjem til blod over hele huset, men Hun overlevde.

Det har vært pilleoverdoser, og flere forsøk på selvmord.


I en alder av 14 krysset jeg min aller første farlige grense: Jeg tok med meg en kniv på ungdomsskolen, jeg lovte megselv at om den ene personen som kom ofte for å ta meg kom for å ta meg den dagen, skulle jeg sørge for at det ble den siste.
Heldigvis for oss begge, så hadde han andre barn og plage den dagen, og jeg turte aldri og gjøre dette igjen.

I en alder av 17 tryglet jeg om hjelp igjen. På den tiden hadde jeg også to brødre på 5 og 6 år, denne gangen til psykolog i DPS, jeg ba om hjelp om å få Barnevernet på banen, svaret var at “jeg var snart 18, så det var ingen vits”
“Men hva med mine to brødre, de er fortsatt små” sa jeg. “Om ikke annet må du hjelpe dem”
Det ble avfeiet, og jeg husker enda ordene klokkeklart “ nei det er egentlig ikke noe og gjøre”
Det var ikke før mange år senere jeg lærte at psykologen jeg snakket med var en av min mors aller beste veninne.


Som voksen nå, så fant jeg ut at barnevernet fikk ett anonymt tips om oss mens jeg var 17 år…. Og saken var blitt henlagt uten å i det hele tatt sjekke opp tipset.
Min mor var uvitende om tipset før det plutselig kom ett brev i posten om at saken mot henne var henlagt.
Jeg trenger vel neppe beskrive bitterheten jeg følte for deg som leser dette. Tenk hvor annerledes skjebnen både min og mine to yngre brødre kunne vært om vi bare ble hørt og sett.

Jeg kunne gått inn i detaljer nok til og fylle en bok, men jeg skal ikke ta mer enn nødvendig av tiden din. Jeg forteller deg dette kun så du går en grunnlkeggende innsikt i HVORFOR jeg ble formet til den jeg til slutt ble. Jeg trenger neppe fortelle deg om hvordan skrikene til min mor, knusing av ting, de psykotiske anfallene hennes, alkoholismen og hvordan min hverdag ute i verden med andre fortsatt sterkt påvirker meg i en i en alder av 40.

Jeg forteller deg dette kun så du kanskje klarer og sette deg litt inn i hvorfor jeg sakte men sikkert endret mentalitet fra å være den lille gutten som på tross av alt som skjedde fortsatt var glad i mennesker selv etter tre tiår med å bli foraktet og hatet for å eksistere fortsatt ønsket de rundt seg det beste og ønsket bare og være der for andre.

Desverre kan ett menneskesinn bare være uskyldig frem til ett visst punkt, ønsket mitt om å hjelpe og være der for andre ble sakte men sikkert vridd om til ett groteskt ønske om å skade andre på værst tenkelige vis.
Bitterheten som sakte vokste seg frem gjennom sprekkene ble mer og mer tydelig og dette ble til slutt til ett hat, ett hat såintenst at jeg var farlig for mine omgivelser, JEg var en tikkende bombe. Jeg næret ett enormt Hat til samfunnet, Hat til alle de som ikke hørte på meg når jeg tryglet, alle de som holdt meg nede og i dag lever flotte bekymringsløse liv med familie… og ikke minst: Hat over å fortsatt være i live der jeg ikke hadde noe mer i beltet enn en psyke som hadde snudd seg mot sin egen eier..


Jeg hatet verden så intenst at jeg håpet at alt vondt og smertefullt skulle ramme dere alle. Det hatet inkluderte garantert deg som leser dette, desverre.

Jeg var en mann uten empati for andre, jeg var en mann uten verken vilje eller ønske om og være en del av samfunnet og jeg ønsket genuint å se den brenne for hva den hadde gjort mot meg. Jeg kan se deg rett i øynene uten og blunke og si at jeg hadde ikke hatt noen moralske problemer med å kveste deg for livet. Hadde min handling sendt deg i rullestol for livet så hadde jeg vært fullstendig likegyldig til din nye skjebne.

Det å bli tatt fysisk på, selv de som ble gjort med omtanke registrerte refleksene mine som fysiske slag, som noe farlig og ukomfertabelt og jeg ansåg megselv som en kar som snart kom til å måtte sone for å ha ødelagt andre.
Sist endret av Mokkasinen; 6. mai 2021 kl. 21:08.
(2/2)

Så kom livsendringen jeg sårt trengte: I en alder av 35 hadde jeg fortsatt aldri prøvd rus før, jeg hadde alltid fryktet det på grunn av min mor, og hvordan hun ble under påvirkning av substans, men en bekjent av meg som visste hvor mye jeg slet hadde ett ønske om å hjelpe meg. Han tilbydde å prøve noe som kalles “MDMA assistert Terapi”, da han hadde gjort dette med andre før meg for å prøve og hjelpe dem.
Jeg sa ja, ikke fordi jeg ville ha hjelp, det var utelukkende fordi jeg trodde at dette var enda ett skritt mot å få livet mitt ødelagt. “Nå begynte rusproblemene og nå er det sikkert ikke lenge før jeg sitter på gata og tigger for penger mot rusmidler”, tenkte jeg, og jeg tok imot det med åpne armer… jeg ønsket det velkomment og det kunne ikke komme fort nok.

Det en kveld med MDMA assistert terapi gjorde for meg gjorde ting som 6 år med DPS terapi aldri hadde vært i nærheten av og klare. Det vekket empaten i meg igjen. Følelser jeg ikke hadde følt på siden jeg var ti år gammel. Jeg elsket mennesker rundt meg igjen for første gang på måter jeg ikek trodde var mulig, jeg tålte og bli tatt på, og enda viktigere… det å gi mennesker en klem helt spontant, det å gi klem bare fordi en klem betyr mye for andre, var for meg en ny opplevelse. Jeg såg etter den kvelden hvor mye jeg enda hadde og gi av megselv til andre og til samfunnet.
Den terapi timen reddet livet mitt, og mest sannsynlig noen andres i samme slengen.
Jeg følte ting for mennesker som deg, jeg ønsket å være der for deg igjen, og det var nytt for meg. Skremmende, ja, men det jeg nå følte for andre i de påfølgende ukene og månedene var noe jeg ikke ønsket å miste igjen.

Jeg begynte å gjøre research på hva annet det var der ute i verden som kunne hjelpe meg på min vei til og bli ett bedre menneske, og jeg oppdaget fort at mitt naturlige neste trinn på denne veien var og begynne med Psykedelica.

Jeg prøvde Psilocybin ett lite år senere etter å ha lest meg grundig opp på hva det er, hva det gjør, og hvor farlig det potensiellt kunne være.
Resultatet av dette ble at om jeg naivt trodde jeg visste hva kjerlighet til ett medmenneske var fra før av, så ble jeg med all respekt satt i skammekroken der. Mengden kjærlighet, følelsen av å være verdt noe, oppbygging av styrke til og ikke gi opp når jeg møtte motgang, å se megselv som en viktig del av ett stort hjul i samfunnet.. Det gav meg en brennende vilje og ett ønske om å komme meg tilbake igjen til samfunnet… å bidra… å være der for andre.


Jeg prøvde deretter Ayahuasca i 2018, da hadde jeg vært arbeidsledig siden 2009 og gått på NAV, men den helga med ayahuasca viste meg at jeg måtte virkelig begynne å ta tak i mitt eget liv, og ikke råtne bort som noen som aldri fikk utrettet noe for andre.
Det tok meg under to uker fra jeg var på den seremonien til jeg hadde full jobb som brobygger, og jeg jobbet med å bygge broer på motorveien langs Arendal-Tvedestrand traseen, og med det ferdig gikk jeg over til en ny jobb, og så enda en jobb når den første var ferdig… Jeg skulle være produktiv, jeg fikk ikke lov å gi opp. Jeg fikk desverre en liten knekk i 2019, men ikke lenge etterpå var jeg tilbake i full jobb i en mekanisk jobb jeg elsker og med null intensjon om å noen gang gi opp på den jobben, jeg har samboer på femte året, og livet mitt har aldri sett lysere ut for meg enn nå.

Men, du må ikke misforstå meg her. Jeg sitter ikke her og sier at jeg er frisk fra mine plager, langt derifra. Jeg har vært lenge arbeidsledig, og jeg har vært i DPS systemet i 21 år. Jeg sliter med sosial angst, og jeg har desverre vanskeligheter for å lese sosiale signaler av og til.
Jeg har mine gode dager, og jeg har så dårlige dager at jeg føler at det beste jeg kan gi verden er å gi slipp på livet, så verden ikke lenger trenger å plages med mitt nærvær, “det eneste min eksistens fører til er lidelse for andre”. Men jeg minnes hva Psilocybin har lært meg, og jeg er her, og jeg skal sloss med tenner og klør til siste åndedrag for å komme tilbake til samfunnet og gjøre det jeg kan for mennesker langs veien dit.
Psykedelica er ingen snarvei til og bli frisk, før jeg prøvde dette ble jeg fortalt at alt den kan gjøre er å gi deg verktøyene og en begynnende tupp bak til å komme deg opp og frem, og jobben dit må du gjøre selv.
Så nei, jeg er ikke frisk. Men det det har gitt meg er en utømmlig vilje til og aldri gi opp drømmen om ett fullverdig liv. Jeg faller akkurat som alle andre, men jeg har begynt å reise meg igjen uten å nøle istedet for å bli liggende nede.


Den dag i dag kan det hende jeg tar små mikrodoser med psilocybin om tankene mine begynner og grave seg for langt ned i grøfta og jeg ikke klarer og stoppe selvhatet eller frykten for om jeg klarer og leve opp til mitt eget løfte. Det skjer kanskje gjennomsnittlig 4 ganger i året, og det får meg ut av grøfta. Og har jeg det virkelig ille, så har det å kunne ta større doser hjelpe meg å komme på rett kjør igjen og få tiltroen til megselv tilbake.

Jeg holder meg i live fordi jeg er verdt det og det kan jeg si med ryggen rett, fordi jeg vet det er sant. Jeg holder meg i live fordi jeg har ting jeg skal utrette for verden, og jeg insisterer på at jeg kommer til og utrette det før jeg går. Såpass skylder jeg verden

Og her kommer essensen i mitt burskap: Du kaller meg en “Fungerende Rusmisbruker”... og du mener kanskje at jeg skal straffes for det jeg gjør fordi det er galt i dine øyne, det jeg gjør “er ikke bra for Samfunnet”. Så det leder meg til følgende spørsmål: Er det ikke før samfunnet har banket livsviljen min ut av meg, straffeforfulgt meg såpass lenge til at jeg ikke klarer og ta vare på megselv lenger, når jeg ikke har noe mer å miste, når jeg er tilbake til og føle meg som avskum, er det først DA du mener jeg fortjener å få hjelp fra deg? Er det ikke før jeg er blitt klassifisert som en tung rusmisbruker uten styring over mitt eget liv, er det først da du mener jeg fortjener sympati fra samfunnet?
Det er når du har tatt fra meg ALT jeg en gang hadde at du først skal gi meg noen smuler fra ditt bord?

Jeg skulle gjerne hilst på deg og tatt deg i hånda, tatt en kaffe med deg og snakket om alt mellom himmel og jord, vist deg hvor jeg jobber. Men jeg er stemplet som en kriminell fordi sånne som meg er uønsket i samfunnet, så jeg kan ikke vise deg mitt sanne ansikt, jeg kan desverre ikke gi deg mitt navn, fortelle deg at trenger du hjelp, ring meg.
.
Jeg driter i hva du ser på meg som, jeg er glad i deg som ett medmenneske og jeg ønsker deg alt godt selv om du kanskje mener jeg fortjener alt vondt for å være den jeg er. Det skal du få lov til. På tross av det ville jeg vært der for deg fordi jeg har lært gjennom MDMA terapi og veiledning under psykedelica at det er det som er det rette og gjøre, og jeg kommer aldri igjen til og avvike fra den lærdommen. Hvordan du behandler meg basert på hvordan jeg klarte og komme tilbake til den rette siden får være på din egen kappe.

Når jeg studerte maskiningeniør i Trondheim for ett par år siden møtte jeg ett menneske jeg klarte og kalle en veldig god venn venn. Han var som meg, valgte sin egen måte å klare og prosessere traumene sine, og jobbe med seg selv på. Han tok sitt eget liv fordi politiet sparket ned døra hans, og hans åpne vesen taklet ikke den påkjenningen han ble utsatt for, og hvordan han trodde livet hans var over etter møte med politiet.

Han var i tidlig 20 åral, og han hadde det i seg og utrette mye mer enn meg hadde han bare fått den sjangsen. Men desverre, så var han “kriminell”.
Det kunne vært din sønn. Eller din datter. Det kunne også vært meg.


Jeg er ikke noe så simpelt som en “Fungerende Rusmisbruker”.
Kanskje er jeg naboen din, kanskje er jeg den du snakker med på butikken, kanskje er jeg til og med den som gav deg vekslepengene tilbake etter handelen din, kanskje er jeg den som tauet bilen din da du satt fast på veien. men jeg er der. Kanskje er det ikke mitt ansikt du ser, ikke mitt navn du hører, men den personen du ser har samme skjebne som meg, for min historie er alt annet enn unik.

Jeg er menneske, akkurat som deg, og jeg ønsker å ha ett liv der jeg ikke må ende opp på bunnen igjen og miste alt før du klarer og se på meg som en som sliter, jeg har faktiske følelser, Jeg er ett menneske som kan ha det vondt… akkurat som deg.

Jeg tok bare valget om å ikke bruke Sobril, ett annet opioid eller annen humørregulerende SSRI medisiner for å redde megselv fra fortapelsen.