Hei. Hvordan kan man innse å godta at man kanskje trenger innleggelse for å bli frisk? ( kutting) at man ikke klarer å slutte, at det er en fare for livet sitt ved at man kutter for dypt plutselig. Vil ikke bli innlagt , men samtidig er jeg redd for meg selv for at det plutselig går galt en dag, at jeg kutter for dypt. Men har så mange planer med venner de neste ukene, og mye ting jeg vil få gjort.. og vil da ikke være innlagt liksom.. for ett dilemma. Vil ikke miste friheten og rettighetene mine, til å være ute så lenge jeg vil og alt d der. Noen gode ord/ råd?

Du har planer de neste ukene ja, men hva med livet? Hvis du døde og kunne se tilbake, tror du ikke du ville angret på at du ikke tok grep om livet ditt? Det kommer alltid flere uker og fester og planer og gøy. Tillat deg selv å motta hjelp, du fortjener det.

Takk for svar. Er bare redd jeg ikke får være ute å møte familie eller venner hvis jeg blir innlagt. Og jeg er en person som trenger å møte vennene mine og ene foreldren min, ellers blir jeg verre psykisk hvis jeg ikke får dt. Blir bare så kjipt å se venner legge ut av fest og gøy som jeg skulle være med på, mens jeg sitter innesperret..

Det er ikke så vanlig å bli lagt inn på lukket avdeling så du trenger ikke ha disse bekymringene Du får nok være på en åpen og hyggelig avdeling hvor du kan få besøk, kan få gå ut å møte venner og kan få bruke telefon og internett så mye du vil for å holde kontakt med venner og familie.

Behandling er mye mye mer viktig enn en fest eller ti <3

Gå offline og vit at du ikke skylder noen en forklaring. Redd deg selv

Som Algernon sier. Det er akkurat det samme om du går glipp av et par fester, sammenkomster med venner eller et møte med familie, det holder at du driter deg ut én eneste gang så vil du aldri møte noen av de igjen, se lyset slukne med kunnskapen om at det kunne vært unngått og samtidig påføre dine nærmeste en stor, stor smerte.

Legger du deg inn selv havner du nok på en åpen avdeling. Der har du ganske mye frihet, selv om det er noen som skal sjekke hva du driver med nesten hele tiden. Men å bytte litt frihet imot å leve livet høres ut som en ganske grei deal spør du meg.

Du trenger ikke å svare meg på dette, men hvorfor kutter du? Dette er spørsmålet du må stille deg selv, og finne ut av med eller uten behandler. Det er vel selve essensen av å slutte med det, å finne svaret på det.

For meg var svaret at jeg ikke takler mine egne følelser veldig bra, enten det er overveldende mye eller et stort fravær av de. For mye, og jeg begynte å prøve å skru de av. Lykkes jeg ikke med det fikk jeg et usunt utløp gjennom å kutte, lykkes jeg ble følelsene gjerne borte så lenge at jeg kuttet for å føle noe igjen. Uansett hva jeg valgte, så tapte jeg den kampen.

Jeg kutter ikke den dag i dag, utenom et par små uheldige episoder her og der så har jeg vært uten selvskading i mange år nå. Så det er mulig å slutte, men det er faen ikke lett.

Lykke til.

Hei. Jeg gjør det pga sliter mye med depresjon, med triste og vonde følelser, selvmordstanker noen ganger, og alle følelsene blir overveldende. Kutter meg også i ansiktet, fordi jeg får slike «episoder», der det føles ut som om jeg gjør det automatisk og at noen tar kontroll over kroppen min.

Etter å ha lest historikken din her på freak, så anbefaler jeg deg på det sterkeste at du oppsøker hjelp, og jeg tror du trenger en innleggelse. Hvis du ikke bryr deg om andre mennesker, eller andre mennesker bryr seg om deg kan du gjerne for min del kutte deg til døde (no offense).

TS. Hvis du kunne skapet din perfekte virituelle verden. Hvordan ville den sett ut, og hva ville vært inkludert i den som du ikke har idag? Økonomi? Venner? En frisk kropp?

Når jeg var innlagt for et par år siden med bipolar lidelse typ 2 så fikk jeg besøk av venner, jeg fikk tilogmed stikke ut å finne på ting med vennene mine forutsatt at vi hadde tidspunkt for når jeg skulle komme tilbake osv. Jeg fikk lov å overnatte borte også, det ble selvfølgelig planlagt og tilrettelagt(påskehelg med familie)

Jeg kviet meg veldig for innleggelsen i forkant og hadde store problemer med å akseptere det i starten. Jeg satt mye for meg selv på rommet mitt de første dagene uten å ville prate med noen.
Heldigvis viste det seg at opplegget var ålreit. Jeg klarte tilslutt å åpne meg ganske mye til sykepleieren som var min "dagkontakt". Hun var det viktigste hjelpemiddelet jeg fikk der inne da hun møtte meg med forståelse, tillit og ikke minst utfordret meg litt opp mot meg selv.

Det er forskjellige måter en innleggelse kan skje på. Den vanligste er frivillig innleggelse. Noen blir også tvangsinnlagt. Da er det langt strengere, feks skal en ut av avdelingen skjer det med følge fra personalet. Men frivillig innleggelse er stort sett noe langt annet enn det jeg tror du ser for deg. Det er forskjellige former for aktiviteter og behandlinger på dagtid. Feks trening, gruppeterapi, samtaler osv. På kveldene, eller egentlig etter middag er det stort sett mulig å bevege seg helt fritt og en har ganske stor frihet. Feks til å ha besøk på rommet av familie eller venner etc. Eller gå ut, rusle turer, stikke på besøk (covid begrensninger akkurat nå) men så lenge du ikke er innlagt på tvang så er "halve døgnet ditt". Der du selv i stor grad bestemmer.

Og tvang er faktisk også helt greit om det er det som behøves. Noen ganger kan en faktisk være så psyk at en ikke skjønner og forstår sitt eget beste. Da er det egentlig helt greit å være på en avdeling med låst utgangsdør. Det blir ikke så ensomt som mange frykter. For det er jo folk rundt deg hele tiden. Det er medpasienter, pleiere, miljøarbeidere osv. Og det skjer noe store deler av dagen og ofte på kveldene også. Det er tv stue, mulig å spille spill, prate med andre osv.

Det jeg forsøker å si, er at du bør forsøke å endre fokus. Ikke tenk på alt hva du går glipp av eller hva andre gjør mens du blir frisk. Du trenger hjelp nå. Slik du holder på det er ikke bra for deg, og dette vet du jo egentlig selv også. Du trenger hjelp, veiledning og at noen hjelper deg å finne årsaken og ikke minst alternative mestringsstrategier som du heller kan bruke framfor skalpell og barberblader.

Ta kontakt med legen din, eller legevakt. Forklar situasjonen og si at du trenger hjelp nå. Så får vennene dine heller besøke deg eller dere få treffes på kveldene men du må konsentrere deg om å bli frisk og du trenger faktisk hjelp nå. Å be om hjelp er en investering i livet, i din egen fremtid, og det er første steget på veien til å få et bedre og mer harmonisk liv. Lykke til.