Dette er en rapport over min aller første badtrip. Jeg hadde på forhånd trippet ca 4 ganger med lavere doser fleinsopp for å bli kjent med den psykadeliske verden, og målet med dagen var å oppleve fenomenet «Ego-død». Dette konsept var jeg på forhånd noe opphengt i veldig giret på at skulle inntreffe – jeg ville liksom bryte gjennom og se verden utenfor mitt eget sinn og restriksjonene det legger på opplevelsene mine.
Utgangspunktet for trippen var noe dårlig. Jeg visste at jeg egentlig burde vente en ukes tid med å trippe, for jeg trippet dagen før (med svært lav dose). Jeg hadde heller ikke sovet noe særlig, og var urolig og kjente en lett angst i kroppen på grunn av manglende søvn.
Jeg begynte å vandre opp i den utvalgte skogen som ligger rett ved hvor jeg vokste opp. Jeg kjenner den ut og inn og slutter aldri å fascinere meg over hvor rolig og balansert denne skogen får meg til å føle meg. Den perfekte setting,. Jeg hadde ikke spist noe hele dagen, i tråd med retningslinjene for inntak.
Det var sol. Det var varmt. Jeg fant meg et perfekt spot ved en liten elv og noen ruiner av gammel begyggelse. Det var ingen mennesker i nærheten. Jeg inntok en for meg gigantisk mengde flein og sippet på ingefærteen som jeg for anledningen hadde medbrakt for å motvirke kvalme. Tidligere har jeg trippet på lavere doser av respekt for min medfødte sensitivitet ovenfor rusmidler og kjemiske stoffer. Denne gangen skulle jeg derimot ut av meg selv så langt jeg kunne komme.
På øret hadde jeg musikk. Solen skinte og alt var jævlig flott. Jeg vandret rundt og tittet på ruinene, lurte på hvem som hadde bodd der og hvordan livene deres hadde vært. Da soppen begynte å kicke inn måtte jeg sette meg ned. Jeg satt meg på en steinmur og ble sittende med sol I ansiktet med øynene igjen. Visuals! Endelig! Dette hadde jeg ikke opplevd tidligere. Med øyelokkene som et rosaoransje bakteppe svirret det rundt en rekke fraktaler i ekte Alex Grey stil.. Når jeg åpnet øynene så trærne rundt meg ut som et maleri tilsvarende til Van Goghs stjernenatt. Dette var spennende. Og veldig vakkert.
Når jeg holdt opp flasken med ingefærte mot solen og tittet inn i den føltes det ut som jeg forsvant inn i dens uklare vann og ble en del av ingefærbitene som svirret rundt i en malstrøm av guddommelig lys.
På dette tidspunktet kanskje en tre kvarter etter inntak av fleinen bestemte jeg meg for å innta mer. Denne prosessen tok sikkert ti minutter eller et kvarter. Jeg ble bevisst på at jakken min, sekken min, en plastikkpose og en vannflaske lå strødd på bakken foran meg. Jeg følte meg som en narkoman som setter opp midlertidig camp på åpen gate. Jeg husker jeg ble fortvilet og tenkte på hvordan jeg skulle klare å få med meg alt dette videre og i hvilken rekkefølge jeg skulle gjøre det i. Skulle jeg ligge posen i sekken først? Eller skulle jeg legge flasken i posen og så legge dette i sekken. Skulle jeg ha på jakken min? Hvorfor ser posen min ut som en hval som smiler og ler? Hvorfor er det øyner på all blåbærlyngen rundt meg? Her begynte jeg å bli rimelig vekke.
Det er høst – solen begynner tidlig å gå ned over den lille dalen jeg sitter i og det blir kaldt. Jeg beveger meg til en flekk med sol og kjenner en utrolig lettelse over å ha solen der sammen med meg. Den er så livgivende, så varm og så jævlig anderledes enn hva den pleier å være. Lyset skinner som sølv, har konsistens som vann og alle områder opplyst av den virker varme og trygge.
Solen forsvant omsider og jeg begynte å tråkke opp mot en plass med utsikt mot vest hvor solen kom til å gå ned. Buskene var lilla. Skogen virket helt anderledes enn hva den pleier å være. Enormt fargerik og svært utenomjordlig Klokken var omtrent 18 da jeg kom fram til et 100 høyt stup. Det var så fint, med utsikt utover skogen, mot et stort fjell og mot havet. Her var jeg sammen med solen igjen og kunne nyte resten trippen uforstyrret av kulden og mørket. Perfekt. Det var den beste følelsen i trippen.
«Jeg er faktisk et eget individ. Det er jo helt drøyt».
Mens jeg sitter ved stupet og titter utover med solen i ansiktet begynner det å dukke opp meningsløse ord i hodet mitt. Det ene etter det andre. Buttolaksikken er et jeg særlig husker godt. Hva faen tenkte jeg. Hva er dette fornoe!?. Det dukket opp flere og flere, raskere og raskere, og på et tidspunkt gikk det helt i hundre. Frase på frase, ord på ord – meningsløst. Ingen sammenheng. Ord som ikke eksisterer. Jeg skjønte ingen ting. Det var vel gått en time og en halv sien jeg inntok den første fleinen.
Brått ble jeg slått av at jeg ikke skjønte hvor jeg var eller hvordan jeg hadde kommet meg dit. Etter å ha scannet omgivelsene slo jeg meg til ro med at jeg visste hvor jeg var og at det var trygt der. Men om litt slo det meg at jeg ikke visste hvor jeg var igjen. Jeg visste hvor jeg var, men jeg ante ikke hvor jeg var. Dette var en veldig space oppevelse, og spacere skulle det bli. Omtrent her sender jeg en melding til en kompis og sier at jeg er i skogen, at jeg sansynligvis har klikket på flein men at det går bra. Jeg får en bekymret melding tilbake. Angst. Skikkelig angst.
«Helvete. Nå har jeg virkelig klikket».
Ideen om å sende melding til en som ikke var informert om at jeg trippet tiltross for at han er min beste venn var nok ikke den beste. Hans bekymring ble til min, som en bekreftelse på min egen. Det ble dobbelt opp og jeg kjente meg redd. Jeg slo av mobilen.
Rundt her mistet jeg megselv totalt.
“Helvete.. nå klikket jeg helt”
“Er jeg psykotisk?”
“Jeg er psykotisk!! «
“Nå har jeg klikket totalt Nå kommer jeg til å bli jeg innlagt.. Vil jeg noen gang bli normal igjen?”
Jeg ser for meg ambulansefolk. Politi. Skam av å bli trillet inn på Sandviken. Skam over av å ha klikket totalt. Av å ha blitt psykotisk. Av å ha mistet megselv”
Tankene svirret i hurtig tempo. Det gikk så raskt som jeg aldri før har opplevd det.
“Hvor er jeg?”
“Hvem er jeg egentlig?”
“Hvorfor er jeg kald på bena?”
“Hvordan I helvete kom jeg meg hit!?”
På dette tidspunktet har jeg på en måte forsvunnet ut av meg selv. Jeg kjente såvidt min egen kropp. Den føles nummen og svært svak. Jeg tråkker rundt og tenker at jeg hvis jeg nå hadde prøvd å ta livet nå hadde jeg ikke kjent noen ting annet enn lettelse over å forsvinne ut av hva som føltes ut som en jævlig skremmende opplevelse med ingen ende, Jeg tenkte på å dø. Den virket om døden ikke eksisterte som annet enn et konsept. At død ikke var noe fysisk som inntraff. Jeg husker at jeg tenkte at det dø ikke er noe som skjer – men heller det motsatte. Det skjer ingenting. Jeg kunne ha dødd nå og ikke enset noen ting til det. Og det har jeg faktisk ikke lyst til. Det var ganske befriende å komme fram til denne slutningen, for på tidspunktet var jeg så fucket at jeg var usikker på om jeg kunne komme til å skade megselv.
Det virket som limet som holder alt sammen forsvant. Verden var liksom bare full av bestanddeler. Trær. Et fjell. Et hus i det fjerne. Føttene mine. Hendene mine. Lys. Trær. De var bare der. Men det var ingenting som holdt de sammen.
Jeg hører fugler. Kråkeskrik. Fugler som flakser. Men det var som i et mareritt. Lydene kom liksom ikke fra noen plass. De bare var der. Uten omgivelser. Det var ingen ting mellom meg og dem. De forsvant aldri. De dukket aldri opp. I nykter tilstand føles det som om opplevelser og inntrykk henger sammen og at de er ordnet med et slags lim. En tidslinje. Dette limet forsvant helt. Jeg opplevde totalt tomrom. Enorm forvirrelse.
Jeg begynte å gå. Jeg ville hjem til sengen min. Jeg visste på dette tidspunktet ikke om jeg hadde noen seng, om jeg bodde noen plass, hvem jeg var. Tanker om sengen min, hjemmet mitt og i hvilken retning det lå dukket opp gjentatte ganger og ble en slags retning i den totale forvirrelsen og suppen av inntrykk som hjernen min var blitt til. Jeg resonerte meg fram til at hvis disse tingene dukker opp oftere enn alt annet, og er likt hver gang, så betyr det at jeg bør følge dem. Tusen tanker på en gang. Ord og setninger som ikke betyr noen ting. Lyder. Synsinntrykk. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var våt på bena, hvorfor bena føltes kalde. Hvorfor bena var der. Jeg skjønte ingen ting. Og jeg husker at jeg gjentok dette for megselv lavt og høyt.
«Jeg skjønner ingen ting. Jeg skjønner» ikke noen ting som helst. Helvete. Jeg skjønner INGEN TING!»
Jeg gikk og gikk. Kom aldri fram. Jeg så meg rundt og var på akkurat samme sted som jeg følte jeg hadde vært på i en time. Det var blitt mørkere, men ellers var alt likt. Månen hadde dukket opp – den var klarere enn den noen gang har vært. Stjerner som vanligvis fascinerer meg mer enn noe annet skremte vettet av meg.
Jeg kom omsider til en fotballbane hvor jeg opplevde real life rubberbanding.
http://www.urbandictionary.com/defin...=rubberbanding . Det var den rareste følelsen jeg kan huske å ha opplevd i mitt liv. Jeg kjente at jeg bevegde meg men jeg kom meg ingen plass. Og for hvert skritt jeg tok var jeg tilbake til utgangspunktet. Det føltes som om det tok for evig å komme seg over denne banen.
Kom hjem. Låste døren. Så meg i speilet. Den en pupillen var gigantisk, den andre var bitte liten. La meg i sengen. Totalt tomrom. Ingen følelser.
Brått var alt over og jeg husker en lettelse uten like. Jeg har ikke klikket. Jeg har ikke blitt psykotisk. Jeg har bare mistet meg selv totalt. «Skal aldri prøve flein igjen».
Wow.
I etterkant sitter jeg igjen med flere iaktagelser. Dette var en av de mest meningsfulle opplevelsene jeg har hatt i mitt liv. Den har gitt meg økt respekt for soppen, men også megselv. Setting er alt for viktig (både indre og ytre). Angsten jeg har opplevd i snart et tiår er dramatisk redusert og jeg føler meg glad for å være i live. Det er som jeg har følt på kropp og sinn hvordan det er å ikke eksistere. Og det har gjort meg takknemmelig og glad for å faktisk være til. Spennende! En annen underlig greie er at jeg ikke lengre føler meg sensitiv i samme grad. Jeg har drukket mer alkohol, inntatt mer nikotin, røykt mer weed – alt uten å føle meg særskilt påvirket. Det er liksom ikke spennende med rus lengre. Jeg vil ikke engang spise mer flein! Jeg føler meg fornøyd.
Utgangspunktet for trippen var noe dårlig. Jeg visste at jeg egentlig burde vente en ukes tid med å trippe, for jeg trippet dagen før (med svært lav dose). Jeg hadde heller ikke sovet noe særlig, og var urolig og kjente en lett angst i kroppen på grunn av manglende søvn.
Jeg begynte å vandre opp i den utvalgte skogen som ligger rett ved hvor jeg vokste opp. Jeg kjenner den ut og inn og slutter aldri å fascinere meg over hvor rolig og balansert denne skogen får meg til å føle meg. Den perfekte setting,. Jeg hadde ikke spist noe hele dagen, i tråd med retningslinjene for inntak.
Det var sol. Det var varmt. Jeg fant meg et perfekt spot ved en liten elv og noen ruiner av gammel begyggelse. Det var ingen mennesker i nærheten. Jeg inntok en for meg gigantisk mengde flein og sippet på ingefærteen som jeg for anledningen hadde medbrakt for å motvirke kvalme. Tidligere har jeg trippet på lavere doser av respekt for min medfødte sensitivitet ovenfor rusmidler og kjemiske stoffer. Denne gangen skulle jeg derimot ut av meg selv så langt jeg kunne komme.
På øret hadde jeg musikk. Solen skinte og alt var jævlig flott. Jeg vandret rundt og tittet på ruinene, lurte på hvem som hadde bodd der og hvordan livene deres hadde vært. Da soppen begynte å kicke inn måtte jeg sette meg ned. Jeg satt meg på en steinmur og ble sittende med sol I ansiktet med øynene igjen. Visuals! Endelig! Dette hadde jeg ikke opplevd tidligere. Med øyelokkene som et rosaoransje bakteppe svirret det rundt en rekke fraktaler i ekte Alex Grey stil.. Når jeg åpnet øynene så trærne rundt meg ut som et maleri tilsvarende til Van Goghs stjernenatt. Dette var spennende. Og veldig vakkert.
Når jeg holdt opp flasken med ingefærte mot solen og tittet inn i den føltes det ut som jeg forsvant inn i dens uklare vann og ble en del av ingefærbitene som svirret rundt i en malstrøm av guddommelig lys.
På dette tidspunktet kanskje en tre kvarter etter inntak av fleinen bestemte jeg meg for å innta mer. Denne prosessen tok sikkert ti minutter eller et kvarter. Jeg ble bevisst på at jakken min, sekken min, en plastikkpose og en vannflaske lå strødd på bakken foran meg. Jeg følte meg som en narkoman som setter opp midlertidig camp på åpen gate. Jeg husker jeg ble fortvilet og tenkte på hvordan jeg skulle klare å få med meg alt dette videre og i hvilken rekkefølge jeg skulle gjøre det i. Skulle jeg ligge posen i sekken først? Eller skulle jeg legge flasken i posen og så legge dette i sekken. Skulle jeg ha på jakken min? Hvorfor ser posen min ut som en hval som smiler og ler? Hvorfor er det øyner på all blåbærlyngen rundt meg? Her begynte jeg å bli rimelig vekke.
Det er høst – solen begynner tidlig å gå ned over den lille dalen jeg sitter i og det blir kaldt. Jeg beveger meg til en flekk med sol og kjenner en utrolig lettelse over å ha solen der sammen med meg. Den er så livgivende, så varm og så jævlig anderledes enn hva den pleier å være. Lyset skinner som sølv, har konsistens som vann og alle områder opplyst av den virker varme og trygge.
Solen forsvant omsider og jeg begynte å tråkke opp mot en plass med utsikt mot vest hvor solen kom til å gå ned. Buskene var lilla. Skogen virket helt anderledes enn hva den pleier å være. Enormt fargerik og svært utenomjordlig Klokken var omtrent 18 da jeg kom fram til et 100 høyt stup. Det var så fint, med utsikt utover skogen, mot et stort fjell og mot havet. Her var jeg sammen med solen igjen og kunne nyte resten trippen uforstyrret av kulden og mørket. Perfekt. Det var den beste følelsen i trippen.
«Jeg er faktisk et eget individ. Det er jo helt drøyt».
Mens jeg sitter ved stupet og titter utover med solen i ansiktet begynner det å dukke opp meningsløse ord i hodet mitt. Det ene etter det andre. Buttolaksikken er et jeg særlig husker godt. Hva faen tenkte jeg. Hva er dette fornoe!?. Det dukket opp flere og flere, raskere og raskere, og på et tidspunkt gikk det helt i hundre. Frase på frase, ord på ord – meningsløst. Ingen sammenheng. Ord som ikke eksisterer. Jeg skjønte ingen ting. Det var vel gått en time og en halv sien jeg inntok den første fleinen.
Brått ble jeg slått av at jeg ikke skjønte hvor jeg var eller hvordan jeg hadde kommet meg dit. Etter å ha scannet omgivelsene slo jeg meg til ro med at jeg visste hvor jeg var og at det var trygt der. Men om litt slo det meg at jeg ikke visste hvor jeg var igjen. Jeg visste hvor jeg var, men jeg ante ikke hvor jeg var. Dette var en veldig space oppevelse, og spacere skulle det bli. Omtrent her sender jeg en melding til en kompis og sier at jeg er i skogen, at jeg sansynligvis har klikket på flein men at det går bra. Jeg får en bekymret melding tilbake. Angst. Skikkelig angst.
«Helvete. Nå har jeg virkelig klikket».
Ideen om å sende melding til en som ikke var informert om at jeg trippet tiltross for at han er min beste venn var nok ikke den beste. Hans bekymring ble til min, som en bekreftelse på min egen. Det ble dobbelt opp og jeg kjente meg redd. Jeg slo av mobilen.
Rundt her mistet jeg megselv totalt.
“Helvete.. nå klikket jeg helt”
“Er jeg psykotisk?”
“Jeg er psykotisk!! «
“Nå har jeg klikket totalt Nå kommer jeg til å bli jeg innlagt.. Vil jeg noen gang bli normal igjen?”
Jeg ser for meg ambulansefolk. Politi. Skam av å bli trillet inn på Sandviken. Skam over av å ha klikket totalt. Av å ha blitt psykotisk. Av å ha mistet megselv”
Tankene svirret i hurtig tempo. Det gikk så raskt som jeg aldri før har opplevd det.
“Hvor er jeg?”
“Hvem er jeg egentlig?”
“Hvorfor er jeg kald på bena?”
“Hvordan I helvete kom jeg meg hit!?”
På dette tidspunktet har jeg på en måte forsvunnet ut av meg selv. Jeg kjente såvidt min egen kropp. Den føles nummen og svært svak. Jeg tråkker rundt og tenker at jeg hvis jeg nå hadde prøvd å ta livet nå hadde jeg ikke kjent noen ting annet enn lettelse over å forsvinne ut av hva som føltes ut som en jævlig skremmende opplevelse med ingen ende, Jeg tenkte på å dø. Den virket om døden ikke eksisterte som annet enn et konsept. At død ikke var noe fysisk som inntraff. Jeg husker at jeg tenkte at det dø ikke er noe som skjer – men heller det motsatte. Det skjer ingenting. Jeg kunne ha dødd nå og ikke enset noen ting til det. Og det har jeg faktisk ikke lyst til. Det var ganske befriende å komme fram til denne slutningen, for på tidspunktet var jeg så fucket at jeg var usikker på om jeg kunne komme til å skade megselv.
Det virket som limet som holder alt sammen forsvant. Verden var liksom bare full av bestanddeler. Trær. Et fjell. Et hus i det fjerne. Føttene mine. Hendene mine. Lys. Trær. De var bare der. Men det var ingenting som holdt de sammen.
Jeg hører fugler. Kråkeskrik. Fugler som flakser. Men det var som i et mareritt. Lydene kom liksom ikke fra noen plass. De bare var der. Uten omgivelser. Det var ingen ting mellom meg og dem. De forsvant aldri. De dukket aldri opp. I nykter tilstand føles det som om opplevelser og inntrykk henger sammen og at de er ordnet med et slags lim. En tidslinje. Dette limet forsvant helt. Jeg opplevde totalt tomrom. Enorm forvirrelse.
Jeg begynte å gå. Jeg ville hjem til sengen min. Jeg visste på dette tidspunktet ikke om jeg hadde noen seng, om jeg bodde noen plass, hvem jeg var. Tanker om sengen min, hjemmet mitt og i hvilken retning det lå dukket opp gjentatte ganger og ble en slags retning i den totale forvirrelsen og suppen av inntrykk som hjernen min var blitt til. Jeg resonerte meg fram til at hvis disse tingene dukker opp oftere enn alt annet, og er likt hver gang, så betyr det at jeg bør følge dem. Tusen tanker på en gang. Ord og setninger som ikke betyr noen ting. Lyder. Synsinntrykk. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var våt på bena, hvorfor bena føltes kalde. Hvorfor bena var der. Jeg skjønte ingen ting. Og jeg husker at jeg gjentok dette for megselv lavt og høyt.
«Jeg skjønner ingen ting. Jeg skjønner» ikke noen ting som helst. Helvete. Jeg skjønner INGEN TING!»
Jeg gikk og gikk. Kom aldri fram. Jeg så meg rundt og var på akkurat samme sted som jeg følte jeg hadde vært på i en time. Det var blitt mørkere, men ellers var alt likt. Månen hadde dukket opp – den var klarere enn den noen gang har vært. Stjerner som vanligvis fascinerer meg mer enn noe annet skremte vettet av meg.
Jeg kom omsider til en fotballbane hvor jeg opplevde real life rubberbanding.
http://www.urbandictionary.com/defin...=rubberbanding . Det var den rareste følelsen jeg kan huske å ha opplevd i mitt liv. Jeg kjente at jeg bevegde meg men jeg kom meg ingen plass. Og for hvert skritt jeg tok var jeg tilbake til utgangspunktet. Det føltes som om det tok for evig å komme seg over denne banen.
Kom hjem. Låste døren. Så meg i speilet. Den en pupillen var gigantisk, den andre var bitte liten. La meg i sengen. Totalt tomrom. Ingen følelser.
Brått var alt over og jeg husker en lettelse uten like. Jeg har ikke klikket. Jeg har ikke blitt psykotisk. Jeg har bare mistet meg selv totalt. «Skal aldri prøve flein igjen».
Wow.
I etterkant sitter jeg igjen med flere iaktagelser. Dette var en av de mest meningsfulle opplevelsene jeg har hatt i mitt liv. Den har gitt meg økt respekt for soppen, men også megselv. Setting er alt for viktig (både indre og ytre). Angsten jeg har opplevd i snart et tiår er dramatisk redusert og jeg føler meg glad for å være i live. Det er som jeg har følt på kropp og sinn hvordan det er å ikke eksistere. Og det har gjort meg takknemmelig og glad for å faktisk være til. Spennende! En annen underlig greie er at jeg ikke lengre føler meg sensitiv i samme grad. Jeg har drukket mer alkohol, inntatt mer nikotin, røykt mer weed – alt uten å føle meg særskilt påvirket. Det er liksom ikke spennende med rus lengre. Jeg vil ikke engang spise mer flein! Jeg føler meg fornøyd.
Sist endret av Froskefroske; 25. oktober 2013 kl. 12:34.
Grunn: d
