Heisann, partneren min har endelig gått med på misbruksbehandling. Han fikk en betinget fengselsdom med de vilkårene og det er nok eneste som hadde fått han i det. Jeg har prøvd mange ganger før og familien hans har prøvd mange ganger før men da har han nektet og ment han ikke har et problem.

Vi var samboere men jeg flytta ut for et år siden pga rusoppførselen hans og mange brutte løfter. Nå skal han levere urinprøver ukentlig, og i misbrukssamtaler annenhver uke i 6 måneder. Noen som vet hvordan det er? De skal også hjelpe han med jobb. Det jeg lurer på er hvordan jeg kan støtte han? Han hater møter og forpliktelser så jeg har lyst til å kjøre han til og fra, men er redd han vil assosiere meg med den negative tvangen da? Og bør jeg spørre han om hvordan møtene har vært hver gang jeg henter han, snakke om innholdet, veien videre og sånne ting, eller bør jeg unngå all snakk om rus og rusfrihet fordi han vil trenge pauserom fra snakk om det og bare bli snakket til om normale ting? Ser for meg at vi f eks kjører å spiser og shopper litt og sånn etter møtene så han får en belønning, men vet ikke om jeg skal ignorere problemet og elefanten i rommet når han ikke vil bli sett på som en med misbruksproblem, eller om jeg skal spørre og snakke om det like naturlig som man snakker om hvordan en dag på jobb eller et kurs på skolen har vært og hva de må huske på til neste kursdag? Håper noen kan guide meg litt for jeg vil motivere han nå til endring og åpenhet, ikke få han til å føle seg mindreverdt eller satt i bås og shutter down, som han har hatt lett for når man har tatt alvorsprat om problematikken hans før.

Å gi psykologisk råd i en slik situasjon blir vanskelig. Her er det fine balanseganger ute og går. Hvis jeg skulle vært en støtte til en partner jeg hadde hatt i en slik situasjon, ville jeg nok holdt en så kjølig og nøytral fasade og holdning som mulig. Bare være en perifer støtte, som du skriver, tilby å kjøre til og fra, og -ikke- reagere på følelsesmessige utbrudd eller samtaler. Det eneste jeg kunne bekreftet hvis jeg hadde bestemt meg, var å si at ja, så lenge du fortsetter å ta imot hjelp, og holder deg sann til ditt løfte om å oppføre deg som folk resten av livet, så er det håp for oss. Men ellers ikke blitt for emosjonell.

Det kan være vanskelig for folk som aldri har hatt et misbruksproblem, å ikke behandle de som har det som misbrukere. Å være 100% genuin som man ville vært rundt et hvilket som helst annet menneske. Dette er oftest fordi vi møter mye stigmatisering i medier, om hvordan bare problemer følger misbrukere. Men alt dette burde man legge bak seg. Misbrukere er mennesker, som alle andre, og det aller beste for mennesker med slike problemer er å bli behandlet genuint. Så jeg ville lagt en del energi i å kanskje søke litt psykologhjelp selv, så jeg fikk støtte til å klare å holde meg nøytral og genuin rundt personen. Få lufte litt tanker hos noen fagfolk. Du lufter tanker her, så det er tydelig at du søker støtte.

Det er sterkt gjort av deg å gi det en sjans. Jeg håper det ordner seg!

Først og fremst ; Det hadde definitivt vært best om han søkte rehab fordi han *ville* kutte misbruket og ikke fordi han *må*. Og samtidig ; Jeg har møtt flere på rehab som var der på tvang men som fikk oppriktig lyst til å bli nykter iløpet av behandlinga.

(Jeg skriver "rehab" fordi dét er mest vanlig mtp. paragraf 12, så beklager hvis han "bare" skal ta urinprøver og snakke)

Først og fremst kan du sette deg inn i behandlinga hans, siden det er forskjellige måter å gjøre det på - og jo mer du vet om rehaben og hva de gjør der, jo bedre rustet er du som partner til å kunne være partner.

For det er dét du skal være, og ikke ruskonsulent - det er sikkert bare bra for dere begge om du kjører han til ruskonsulenten, og ; det er grunner til at det bør holdes litt adskilt.... Når jeg.sier til ruskonsulenten min "idag har jeg så jævlig russug fordi..." så spør hun hvorfor og får meg til å spille filmen helt ut/se konsekvensene av et evt. inntak, før hun sier det er bra jeg sier det rett ut.

Hvis jeg derimot sier det samme til pappa, eller noen andre nære som jeg er glad i - så blir de bare fra seg av redsel og de reagerer mer ala "hvorfor sier du sånt til meg ??". Logisk nok... Så tro meg du vil dele det litt opp bare der <3

Vi rusavhengige er pokker så "smarte" når vi får en shitty dag med å male ivei om hvor fælt hvi har det - slik at vi enten legger opp til å få lov til å ruse oss, eller at vi blir tilgitt kjappere når vi sprekker. Ha den i hodet, og uansett hva som blir sagt, ikke ytre ordene "ok kjære, siden du føler så mye er én Blabla/et trekk/en drink ok, men bare idag altså".

Vær forberedt på mye mye følelser, både hos han og deg - nå vet ikke jeg hvor rævkjært han har vært, men følelsene kommer tilbake uansett hva man kutter ut, og det kan tidvis virke som du har fått en ny kar mest sannsynlig Vær der for han når den rosa skyen tar slutt, det er vanlig å nesten blir rusa på livet istedet når man kutter ut noe, og selv om den er heeerlig å være på - så tar den slutt.

Vi vet alle at sprekker/tilbakefall er en del av rehabiliteringa, så ikke knus fyren hvis han skulle sprekke - alt må sees i sammenheng (om det er en planlagt sprekk, om han nekter å innse at han har et problem selv om han sprekker, hvordan han reagerer etterpå +++)
Som du sikkert skjønner er det en helt insane balansegang det å skulle være partner med en som er aktiv, sabla lett å bli medavhengig....

Så ja, jeg oppfordrer til mellomtingen hele veien, ikke unngå alt av rus-prat (altså rus-prat skal unngås, men å spørre duden om hvordan han har det er helt ok) men ei heller bli konsulent nummer 2 - og husk ; det finnes en og anna rehab som har fokus på de pårørende også, såkalte familieuker og lignende opplegg.

Erfaringsmessig, og ifølge litteraturen - så har de med ressurser bedre forutsetninger, altså at det er en partner der, at han har noe å gjøre o.l. så sånn sett hjelper du på oddsene bare med å være du, masse lykke til <3