Heisann..

For å oppsummere kjapt:

Er for tiden i forsvaret, og har vært inne i 4 måneder. Hår fått vite via tlf at min bestefar har gått bort. Verden for min del nå er veldig dyster, og jeg trives for tiden særdeles lite i forsvaret til vanlig. Etter beskjeden har jeg kun vært deppa, snakker lite med folk, og griner ofte for meg selv... Er dette. Et dimmisjonsgrunnlag? Føler at jeg aldri kommer til trives igjen, og grenger virkelig noen å snakke med ang.dette.

Hadde et tett bånd opp i mot bestefar. Å manne seg igjennom det hele vil bare ødelegge meg. Ønsker meg ut.

Da jeg var inne kunne man gjerne prate med presten i leira hvis man hadde problemer. Hvorvidt du er religiøs eller ikke, så kan han nok prate med deg om dette i kjent terreng.

anbefaling: Ta kontakt med feltlegen eller psykologen der du holder til, eventuelt presten. Der har du mulighet til å snakke om tingene som har skjedd (noe som er godt i seg selv), og de kan i tillegg dimme deg om de føler dette er riktig. De kan og gi svar på eventuelle spørsmål du måtte ha.

uten å kunne henvise til lover og regler, vil jeg absolutt tro dette er grunn til å komme seg hjem til familien.
om ikke i månedsvis, så vil jeg tro en uke eller to er i rekkevidde i det minste.

be om å få snakke med presten som er tilgjengelig for dere, han kan hjelpe deg (både med å takle situasjonen, og å få deg hjem).

Regner med du har sagt ifra til din troppsjef.

Samme skjedde med meg, fikk reise hjem med engang på forsvarets reging.

Fullførte dog tjenesten, men dette må sikkert taes en avgjørelse av lege/prest/troppsjef.

Kondolerer. Be om velferdspermisjon. Ta en pause, gå turer i skauen, tilbring tid aleine og bearbeid følelsene dine.

Etter det; slutt å mjau. Det dør folk hele tida overalt, det suger men sånn er livet

Gå å snakk med psykolog eller prest så får du sikkert dimme om du bare forteller hvordan du har det. Det er ikke meningen at det skal gå utover helsen din å gjennomføre. Kondolerer, lykke til!

Snakk med presten han er som regel meget hjelpsom og forståelses full, han har også myndighet til å dimmitere deg hvis han ser at du trenger det.
Presten hjalp meg mye gjennom førstegangstjenesten.

Kondolerer! føles sikkert håpløst nå - men sorg er en energi som etterhvert vil ta andre former en akkurat sorg.

Ikke for å gi deg noen fancye idèer, men jeg var på rekruttskole sammens med en som mistet filleonkelen sin. Han stod denne "filleonkelen" ekstremt nær, men han fikk ikke perm pga det var for fjernt ut i familien til at det skulle være permgrunnlag.

Når han fikk denne beskjedden så klikket det totalt for vedkommende inne på kontoret til troppsjefen. Han stupte over kontorpulten til den stakkars fenriken og tok kvelertak på han, fenriken kom seg unna kvelertaket og evakuerte kontoret. Fikk sperret døren bakom seg og isolert klikkeren som var i full gang med å knuse kontorpulten, rive ned bokhyller og knuse vinduer. Han ble til slutt hentet av 5 mp som la han i jern. Han ble tvunget til å snakke med psykolog og jeg tror faktisk at han ble erklært sinnsyk i gjerningsøyeblikket eller noe sånt. Han fikk seg en laaaaang perm..er usikkert på hvordan det gikk med vedkommende eller om han fikk noe straff eller noe sånt, da dette skjedde i slutten på rekrutten. Var forresten på madla dette skjedde, om det er noen av dere andre som har hørt samme storyn.

Jeg tror du skal følge vanlig prosedyre, start med å ta dette opp med nærmeste overordnede. Om du ikke får det du er ute etter, så kan du fortsette til feltpresten. Prester er forresten veldig dyktige og har stor erfaring med personer i sorg, så det er kansje ikke så dumt å ta seg en preik med presten uansett!

Har tro på at tropssjef gir deg permen du fortjener og du kommer deg hjem en tur! Haken opp og se fremover, det ordner seg som regel.

Jeg ville ha fortsatt i tjenesten, det letteste å komme seg forbi sorg er å være med andre folk, gjøre andre ting enn å tenke på det og rettogslett glemme den verste sorgen..

Så litt i mine lovbøker/direktiv fra Forsvaret og du går fint inn Velferdspermisjon Klasse A "Ved kritiske situasjoner i hjemmet skal vedkommende gis velferdspermisjon. Som kritiske situasjoner i hjemmet, regnes plutselig inntruffet alvorlig sykdom og/eller ulykke eller dødsfall, herunder etterfølgende begravelse blant nærmeste pårørende eller annen alvorlig ulykke som har rammet hjemmet og hvor den aktuelle sjef bedømmer situasjonen slik at vedkommende straks bør få reise hjem. Som nærmeste pårørende i denne forbindelse regnes vedkommendes samboer/ektefelle/ registrerte partner, barn, pleiebarn, foreldre, besteforeldre, svigerforeldre, søsken og halvsøsken." Med utgangspunkt i punkt 3.1.3 av Allminnelige Bestemmelser "I særlig viktige velferdstilfeller må alminnelige tjenstlige hensyn vike så langt beredskapssituasjonen eller operative/sikkerhetsmessige hensyn tillater. Ved øvrige permisjoner skal det foretas en avveining mot alminnelige tjenstlige hensyn i hvert enkelt tilfelle. Behovet for permisjon må stå i et rimelig forhold til eventuelle skade virkninger for vedkommendes militære utdannelse og tjenesten ved avdelingen/enheten i sin alminnelighet."så burde du innvilges permisjon.
Langt svar som jeg håper hjelper deg på veien videre.

Få ut angeren og ro ned sinnet ditt ved å skyte med våpen,tankzer.

Du kan nok regne med 1-2 uker perm, men om dette er dimisjonsgrunnlag tviler jeg på. Om jeg hadde vært i din situasjon tror jeg likevel at jeg hadde ønsket å fortsette. De gutta du er sammen med i førstegangstjenesten lærer å kjenne deg på en måte ingen av dine andre venner gjør. Jeg tror jeg hadde snakket med noen av dem om jeg følte at jeg trengte å snakke

Har du hatt noen som har stått nær deg som døde? Slutt å mjau? Ikke alt som man kan komme seg over før om flere år, eller aldri i det hele tatt. Mistet faren min brått da jeg var 12 år gammel, nå seks år etter så kan jeg fortsatt gråte over det. "Det suger". Fint utsagn det der.