Arrogansen ligger i den røde tråden om at det bare er å slutte, å ikke si til seg selv, at det ikke er bare bare å slutte.
Man gjør seg selv en bjørnetjeneste, den dagen du skal slutte, å si til seg selv at "det aldri skal bli mere. aldri en sprekk, aldri en homp i veien, bare glade dager, for jo, jeg kan jo slutte tvært, var jo bare tankegangen min selv som sto iveien gitt.."
Dette gjelder ikke bare alkohol, ville du sagt det samme til en sprøytenarkoman heroinavhenging på sitt 15`ende år også?
Oppi alt sammen må man være realist også, handler da ikke om offerrolle i det hele tatt

Jeg ser den, at når man står midt opp i det så kan det framstå som arrogant. Og ja, man må ta steg for steg og akseptere eventuelle feiltrinn for så å prøve på nytt, noe jeg poengterer med å skrive små skritt om gangen.