Hei, jeg er en mann på 25år. Jeg har de siste 3årene gått igjennom ekstremt mye og har hatt det ganske vanskelig. (Slitt med depresjon og angst) Jeg var sist hos legen min jevnlig i 2017-slutten av 2018. Men sluttet å gå der pga jeg ikkje fikk diagnose eller medikamenter som kunne hjelpe meg videre.

Jeg har nå byttet lege for et håp om å kanskje få et medikament som kan gjøre hverdagen min litt lettere. Hva kan jeg gjøre eller hvordan kan jeg formulere dette til den nye legen, for å få det jeg trenger ?

Rakk for svar på forhånd)

Det er ikke slik at piller er løsningen for dine problemer, det kan også gjøre det verre for deg. og pillene vil ikke gjøre at vipps så er du frisk. medisiner er midlertidig hvis ikke annet fungerer.

Det du trenger er få deg en time til psykolog, det er ikke slik at fastlegen setter en slik diagnose siden han ikke er psykolog.
Legen skriver ikke ut piller i hytt og pine uten grunn.

Nei, selvfølgelig er ikkje alltid piller svaret. Det er jeg klar over. Men etter å ha slitt med depresjon og angst som har vært så ille at jeg snur i døra når jeg skal besøke familie. Så burde det være noe der ute som kan hjelpe meg litt i hvertfall. I hvertfall gi det en sjans

Har gått til psykolog, men det hjelper ikkje meg så mye dessverre. Har også byttet psykolog et par ganger uten at det hjalp..

Forstår ikke helt hvorfor alle har et manisk hat mot "piller" generelt. Er det fordi du har vært idiot og fått kjenne på xanor abstinenser? Hvilket grunnlag har folk, bortsett fra egen erfaring?

Jeg sleit med suicidale tanker i 15 år. Det gikk ikke en dag hvor tanken på selvmord streifet hodet mitt - mer eller mindre.

Bruker lamiktal daglig for "cyklotomisk" mønster og diazepam (illegalt) av og til. Har tatt 10mg/døgnet diazepam i en lang periode og stoppet cold turkey uten problem. Skal nevnes at jeg har gått til 5 forsjellige psykologer + 3 psykiatere i tillegg. Det som har hjulpet meg mest er lamiktal - som man også kan stoppe med cold turkey etter flere år og likevel ikke få abstinenser. Det er medisiner som er laget for en grunn. Eneste "pillene" jeg ikke tror noen har godt av er xanor og rivotril - uansett hvor mye angst man har. Men nå har jeg ingen erfaring med det heller.

Synes bare det er lame at når noen spør om råd om lignende så er det alltid de samme svarene; "piller løser ingenting!!1" Aha, okei. Takk for råd fra en som åpenbart har stor medisinsk kunnskap.

I de fleste tilfellene, hvor problemer som dette har vart i flere år, handler det om kjemiske ubalanser i hjernen.

Psykolog? Mulig det hjelper noen men det har aldri hjulpet meg. Hvilken forskning har egentlig psykologer på at terapien deres funker? Hvor mange har de reddet fra selvmord? De gangene alt var mørkt for meg og jeg endelig oppsøkte psykolog ble jeg bare enda mer deprimert over hvor meningsløst det var.

Det eneste vi vet for sikkert er at trening og sosial omgang har en positiv effekt på depresjon. Resten vet vi svært lite om og vært tilfelle er ulikt.

Det handler ikke om hvike kunnskaper man har, men selv du skjønner at dette ikke er langsiktig løsning for problemer. Hadde det vært slik så hadde dette vært en løsning for lenger siden alle med angst og depresjon hadde fått

hva tror du skjer om alle leger hadde proppet allet full av vanedannende piller over lang tid?, alle med vet dette ikke vil løse problemet og vil bare føre til avhengighet og mer probelmer. det sier seg selv, og vi mennesker er laget slik.
Ser man andre post til TS så har han vært rusfri i 1 år, da skal man ikke ha noe slikt, blir som å gi alkoholiker sprit det.

Jeg er enig at piller er en løsning når ingenting funker , men bare over kort periode

Hvem har nevnt noe om vanedannende medisiner? Jeg må sannsynligvis stå på lamiktal resten av livet - selvom det ikke er vanedannende. At beroligende medisiner er avhengighetsskapende er ingen nyhet. Det er noe de aller fleste vet og ingen nyhet. De fleste piller er faktisk ikke avhengighetsskapende - de er medisiner for en grunn. Trenger man beroliggende etter å ha levd med en ekstrem angst som nedsetter livskvaliteten betraktelig? Javel - da kan det være beste løsningen.

Det er forresten ikke psykologer som setter diagnoser. Poenget mitt er bare at alltid når noen spør om tips ang depresjon/angst så er det synonymt med et mulig xanor-helvete for de fleste.

"Hadde det vært slik så hadde dette vært en løsning for lenger siden alle med angst og depresjon hadde fått."

Nei. Depresjon er ekstremt komplekst og vi vet egentlig ingenting om det. Vært tilfelle er ulikt og i noen tilfeller handler det om kjemiske ubalanser i hjernen.

Jeg tror hovedproblemet er at ordet "depresjon" blir slengt rundt som ingenting for tiden. Jeg har selvfølgelig ikke enerett på å ha vært deprimert men jeg tror depresjon har et enormt bredt spekter. Hva vet du om hvordan det er å leve med f.eks bipolar lidelse? Fraråder du meg medisin? Og igjen; ingen, absolutt ingen, har nevnt "vanedannende piller" som nesten bare er beroliggende og har liten antidepressiv-effekt.

Her oser det jo benzojakt på lang vei.

(Beklager flere dobbel-poster

Jeg leste ikke andre tråden hvor TS akkurat har blitt nykter. Det beviser bare poenget mitt om at ordet "depresjon" har liten tyngde nå for tiden og at vært tilfelle er ulikt. Alltid.

vel, hvis depresjon er et stort problem så er det bare å si det som det er så vil legen kaste anti depressive piller etter deg. men iforhold til angst så er det ganske vanskelig å få piller mer enn la oss si en gang. og det er vel kanskje for alles beste.. ikke fett å bli pillemisbruker etter 1 år som rusfri? si det som det er, at du snur i døra når du skal møte familie osv. så får du brått et glass med vival. det fikk ihvertfall jeg en gang, da jeg sa jeg trengte det for å komme over kneika i visse situasjoner, men fikk det aldri igjen

*pi: Nei, jeg mener at i dette tilfelle så er det sannsynlig at TS nylig har blitt rusfri som er problemet og ikke type 25år-suicidal-de-siste-10-årene type problem. Det finnes flere sykdommer enn "akkurat bipolar lidelse" som er knyttet til sterk depresjon og som trenger medisinsk behandling.

Man må ikke ha vært suicidal i ti år for å kvalifisere til depresjon. Depresjon er ikke et virus du har eller ikke har, det er en samling symptomer som kan komme av mye forskjellig.

Jeg sier selvsagt heller ikke at det kun er bipiolar lidelse som noensinne trenger medisin, bare at det kan være lurt å utrede før man velger behandling. Det var et svar på spørsmålet om hvorfor "alle" advarer mot det i sånne "jeg er deprimert, hvordan kan jeg få tak i medikamenter" -tråder. Det er ikke nødvendigvis feil behandling, men det er feil sted å starte.

Som gammel traver på DPS og med 20 år som pasient i bagasjen vil jeg si at både mot angst og depresjon så er det veldig gode medisiner. En av det mest vanligste SSRI pillene, Cipralex hjelpler mot depresjoner, og minsker ofte også angsten. Samme med zoloft og en håndfull andre medisiner. Alle disse har ikke rusverdi. Men de har likevel en medisinsk og terapeutisk effekt om en kombinerer med feks samtaleterapi og eksponeringsterapi. Depresjonen er kanskje vanskelig å "snakke seg ut av" men verdien av en god kriseplan eller å ha terpet på hva en skal gjøre om suicidale tanker tar overhånd er enorm. Og bare det at en blir minnet på at selv i svarte øyeblikk så blir ting bedre. Det er bare så vanskelig å se det selv når en er på tur ned i djupe sorte hullet.


SSRI kan faktisk være god nok medisin for mange mot både depresjon og angst. Stundom kan det kanskje trenges benzo, men da kun i enkelttilfeller nettopp pga avhengighetsfaren. Etter å ha tatt feks valium en gang eller to er det også viktig å trene på å klare seg uten valiumen. Feks bare ha valium i lommen uten å ta den. Det viktigste våpenet mot angst er øvelse. Trene på å gjennomføre, trene på tåle belastningen og trene på kjenne på angsten. Eksponering bør en starte med hos psykolog, også når en er kommet i gang kan en selv forsøke å ta tak i alle fobier, eller ymse angstfulle situasjoner.

Ja, eksponering er den beste terapi. Det funker. Hvis du tar benzo, så takker du samtidig nei til en mulighet til å bli bedre gjennom eksponering. For med benzo i blodet, så lærer man ikke og får ikke noe som helst utbytte av eksponeringen. Det vet jeg veldig godt. Hvis eksponering med benzo har fungert, så hadde jeg ikke hatt angst i dag, for å si det sånn.

Delvis enig trippyking. Selv om benzo ikke hjelper med eksponering så er det noe i det å ha en sikkerhetsventil. Folk som har levd med lammende angst i mange år er ofte blitt mestere i å tilpasse sine gjøremål i forhold til angsten. Feks handle kun mellom kl 1730 og 1830 i en bestemt butikk for da er det minst mennesker der. Og det er jo helt naturlig. Ingen liker å ha det vondt, så vi gjør det vi kan for å unngå å ha det vondt. Eller vi gjør det vi kan for å unngå angst.

Skal du i din brors bryllup eller du skal på tilstelning på skolen med barna dine så må sånt noen gang bare gjennomføres. Da kan benzo være helt greit. Ikke hver gang du skal i butikken. For konsekvensen av å ikke kunne gå i butikken er ikke stor. Men din bror gifter seg ikke så ofte tross alt så dit må du uansett dagsform. Og dattera di hun har kun en førsteopptreden med skolekorpset. Året etterpå er det neppe like viktig for henne at du møter opp.

Synes ikke en skal være bombastisk når det gjelder benzo. For en sjelden gang så kan de fint brukes uten at folk blir narkomane. Men benzo er ikke det som gjør livet bra. Det er det øvelse og eksponering som gjør. Og en kan også øve på å mestre situasjoner uten benzo, men med en benzo i veska om det kniper. Øvinga blir jo å klare seg uten å ta en pille.

Joda.. jeg bør kanskje moderere meg litt. Det er bare litt vanskelig fordi jeg så til de grader har sett medaljens bakside