Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  8 1246
En idiot sa nylig noe innlysende og irrelevant til meg, slik idioter ofte gjør: “Å legge seg inn på rehab og få ADHD-medisin er ingen prestasjon”.

Helt riktig. Det som derimot er en prestasjon, dessverre, er å lykkes med å faktisk returnere til et bærekraftig liv etter endt behandling. Selv var jeg 5 måneder i behandling i starten av 2019, nå er jeg 3 måneder inn i min andre runde. Utrolig nok er rundt 33% av ansiktene her kjente ansikt fra forrige runde. Mange har tosifrede antall innleggelser bak seg - kort fortalt fungerer ikke rehab som det skal. Dette er en kombinasjon av manglende resultatorientering fra helsevesenet sin side og manglende evne og/eller vilje hos pasientene.

Formålet med dette innlegget er å gi noen tips til dem som vurderer, skal eller er i behandling. Dette er ikke som å legges inn for å operere vekk en svulst. Behandlerene kan bare gjøre så mye - prognosene dine er mer avhengig av deg som pasient. Statistisk sett har du jævlig dårlige odds.

Mitt håp er at andre kan legge til sine tips og erfaringer; vet at det er mange som kan dette bedre enn meg. Min begrensede erfaring er også fra ett og samme sted, noe som gjør antakelser om andre steder til rene spekulasjoner og heresay. Tanken er også å bruke våre erfaringer som basis til å presse myndighetene til å ta grep og sikre fungerende behandling for oss som sliter med en av vår tids mest komplekse og altomsluttende helseproblemer.

Døgnbehandling - kort fortalt
Du legges inn på en institusjon. Teknisk sett er det et sykehus, noe som for første gang merkes i disse karantenetider. Her får du mat, oppfølging, trening, terapi, sosionom, lege, medisiner og alt du ellers trenger i hverdagen. Behandlingslengde og metode er svært varierende fra sted til sted, min erfaring begrenser seg til standard opplegg i helse-vest. Her er 3 måneder normen, men de fleste ber om - og får - forlengelse. Du har et miljø av koselige sykepleiere, sosionomer og medpasienter. Sistnevnte gruppe er gjerne delt 50/50 mellom alkoholikere og narkomane. De fleste er passert 30, snittalder er over 40. Typisk timeplan her opptar 1-3 timer av dagen, resten av tiden tilbringes fritt. I koronatider er vi praktisk talt fengslet, noe som er veldig problematisk på mange måter. Sannsynligvis slipper det snart opp.

Du må innrette deg
Dagens tilbud er på mange måter latterlig firkantet, totalt blottet for kvalitetssikring og utviklingsarbeid. Det gjøres slik det gjør fordi det er sånn det alltid har blitt gjort, og det er dessverre den virkeligheten du som pasient må inrette deg etter. Uansett hvor logiske resonnement du presenterer, uansett hvor enig de som jobber der i utgangspunktet er - byråkratiet regjerer som alltid. Desto før du klarer å akseptere denne realiteten, desto mindre frustrasjon vil du utsette deg selv for. Å krangle med ansatte om ting de ikke har mulighet til å gjøre noe med må være bortimot det strategisk sett mest idiotiske du kan bruke tålmodigheten deres på.

De ansatte - hvem kan hva
Det er fort gjort å se alle ansatte som samme autoritet. Her må du forstå hvem det er som er ansvarlig for hva. Hvem avgjør evnentuell forlengelse? Hvem har ansvar for utredning? Medisinering? Kun når du forstår dynamikken, som naturligvis er institusjonsavhengig, kan du effektivt sørge for at dine behov og ønsker blir møtt. Det nytter ikke å krangle med sykepleiere over feilmedsinering. Viser du dem dog respekt og samarbeidsvilje vil de mer enn gjerne hjelpe deg med å adressere problemet gjennom rette kanaler.

NAV
Er du i behandling vil du som regel kvalifisere til AAP. De fleste, eller alle, behandlingssteder har sosionom tilgjengelig. Denne personen kan du med fordel gi fullmakt til å ta seg av NAV-interaksjon. Det vil ikke gjøre mirakler og du må fortsatt fikse det meste selv, men sosionomen er et nyttig verktøy både for å skape kontinuitet og etablere tillit. Det viktigste av alt er selvsagt at du ordner deg egen bopel, om dette ikke er på plass. Uten bolig har du ikke sjans, og det er ikke sånn at ved å ikke ta tak i deg sikrer du forlengelse. De vil hive deg på gaten til slutt, som de burde.

Individuell Plan (IP)
Det er mange planer å forholde seg til; behandlingsplan, kriseplan, aktivitetsplan osv. Individuell plan skiller seg fra disse i den forstand at det skaper formelle forpliktelser for involverte parter. Det som fort skjer når eksempelvis NAV, LAR, ettervern, pasient og fastlege er involvert, er at det oppstår litt prestisje i pliktoppfyllelsen. Om NAV f.eks ikke klarer å stille depositum, mens alle andre (inkludert deg) følger planen, skal jeg love deg at de setter inn neste gir. Har hørt fra en ansatt her jeg er at IP er såpass tungtveiende at NAV kan gå så langt som å prøve å si at du ikke har rett på den.

Trening
Det er i mine øyne ingen tvil om at fysisk aktivitet er den mest effektive, enkleste og viktigste delen av suksessfull behandling. Turer, vekter, kardio, yoga, fotball - hva som helst som får pumpen til å gå. Du vil føle deg bedre, få bedre samvittighet, bli bedre, sove bedre, skille ut hormoner, motvirke depresjon, motvirke brakkesyke, skape struktur - listen er uendelig. Jeg kunne skrevet en bok om de positive indirekte effektene, men gjør det heller enkelt: TREN!

Ettervern
Ettervern er, som navnet antyder, vern mot tilbakefall i tiden etter behandling. Tilbudet er naturligvis geografisk betinget og min erfaring begrenser seg til Bergen. I Bergen er tilbudet massivt - du kan praktisk talt shoppe ettervern. Det som er viktig er at du begynner mens du er i behandling, om du tror du skal fikse det første uken du er ute så lurer du bare deg selv. Her er nok en indirekte bonus ved trening, da en god halvdel av ettervern bygges opp rundt nettopp fysisk aktivitet. Alle fotballag av betydning, utenom Rosenborg, har et Gatelag. Disse tilbudene er særlig gode lavterskel ettervern. (Lavterskel vil si ingen registrering, ingen oppmøteplikt etc - du bare dukker opp og henger deg på). Gatelaget til Brann er nok det beste ettervernet jeg har vært borti. (Enda jeg er ekstremt taletløs som fotballspiller). Trappen er også et utmerket tilbud jeg har tenkt å prøve ut i denne omgang. Back in the ring er et annet tilbud jeg hører mye bra om. Dem som ikke vil drive med aktivitet kan involvere seg i LISA gruppen, eller selvfølgelig NA. Tror majoriteten av disse finnes overalt i landet.


Perm
Perm er den viktigste og vanskeligste delen av behandling. Når jeg innledningsvis omtalte karantenen som et massivt problem, var dette grunnen. Du MÅ på perm. Fellesnevneren for dem som har tosifret antall behandlinger under beltet er nettopp fraværet av permønske. “Det er ingenting ute for meg”, som en sa til meg. Om du heller vil være på rehab enn ute er sannsynligvis problemet mer relatert til livet ditt enn rusavhengigheten din. Fremfor å gli inn i en fornærmende digresjon sier jeg som med treningen: TA PERM!

Sprekk
Sprekker er en del av behandlingen. Dessverre reflekteres ikke dette i opplegget og terskelen er unaturlig lav. Her må du ta ansvar selv, og av respekt for medpasienter - ikke sprekk på huset. Om du er usikker på rusmestring anbefaler jeg deg å likefult ta perm, bare unngå å ta den like før urinprøve. Hent deg fort inn igjen, reflekter rundt det og ta det gjerne opp med terapeut (etter å ha forsikret deg om taushet). Ærlighet varer ikke lengst når du blir hevet på hodet ut.

LAR
LAR er en “siste utvei” for oss som sliter med tung avhengighet til opiater. Det jeg ser på nesten samtlige tungt opiatavhengige, meg selv inkludert, er at høyterskel behandling ikke går overens med denne ekstreme avhengigheten. Forrige opphold satt jeg nok en tvilsom rekord i antall sprekker på ett opphold, og jeg har rett og slett erkjent at jeg ikke er i nærheten av klar for å slutte med opiater. Det vil jeg heller aldri bli, om jeg ikke gir meg selv pusterommet til å komme på beina igjen mtp jobb, økonomi og sosialt liv. Enda LAR er en alvorlig greie som ikke skal tas lett på er det bedre enn å tilbringe resten av livet i konstante tilbakefall. Etter å ha begynt i LAR evnet jeg noen uker med rusmestring FØR behandling. Det er virkelig en gamechanger for oss som har dratt strikken litt for langt.

Utredning
Utredning for ADHD kan begynne etter 4 uker med rene prøver. Medisinering etter 8. Nasjonale rettningslinjer, som er helt på trynet etter min og alle andre jeg snakket med sin mening, anbefaler 3 måneder før begge deler kan vurderes.

Medisiner
Naturligvis er det umulig å få benzoer for annet enn nedtrapping og særlig spesielle tilfeller. Selv paracet og ibux må foreskrives av lege. C-preparater gis for søvn (valergan, quentiapin, remeron), men frarådes. Melatonin depot er det eneste jeg har ok erfaring med. C-preparater for hverdagen er etter min mening helt meningsløst å bruke. Apedop. LAR er utenfor og behandlingssted har ingenting med dette å gjøre (utover utdeling og eventuell søknad om oppstart).

Tom’s løsning: Rutiner
For meg handler behandling om ambisjoner. Jeg skal gjøre noe som forutsetter pålitelighet og kontinuitet. Det nytter ikke å fungere “nesten hele tiden”; det skal ikke mer enn én mail sendt i psykose til for å ødelegge et industrisamarbeid eller få deg kastet ut av en inkubator. Samtidig er jeg helt avhengig av sentralstimulerende for å kunne jobbe overhodet, så for meg har dette vært jævlig mye venting. Nå når jeg snart er i stand til å begynne å jobbe igjen vil jeg sørge for å etablere helt firkantede rutiner. Jeg skal finne ut akkurat hvor lenge jeg skal jobbe, sove og trene - og jeg skal etablere rutinene mens jeg enda er innlagt. Når jeg så kommer ut vil jeg vite akkurat hva jeg skal gjøre til enhver tid, noe som til å begynne med vil være absolutt. Samtidig vil jeg i regi av LAR fortsette på urinprøver for å snart kunne ta sertifikatet igjen, noe som gir ytterligere press på meg og rusmestring. Blir det for mye og russuget tar overhånd, må jeg flytte midlertidig fra Bergen. Det som er viktig, slik jeg ser det, er å være klar for å gjøre akkurat det som trengs - uansett hvor omfattende det er - for å forbli rusfri. Når alt kommer til alt så er det oss (eks)-narkomane sitt ansvar og ingen andres.
Sist endret av Tøffetom; 3 uker siden kl. 11:54.
Hei Tøffetom!
Fantastisk mye bra informasjon. En innføring i rusbehandlingens elementer av kvalitet.
Dog er jeg noe uenig med deg hva kommer til trening og det du skriver. Jeg oppfatter det slik at du legger ett veldig høyt press på trening gjennom behandlingshverdagen. Jeg er enig i at det er viktig med fysisk aktivitet. Det skaper både fysisk og psykisk ro og balanse, innenfor en viss grense. Men jeg har vært innom en del forskjellige behandlingsteder til nå og fått noen erfaringer på det området.

Jeg har sett at det er svært lett å la trening være grunnstammen som gjør at mange holder seg inne på institusjonen. Ofte starter det med å bare henge seg på de etablerte pasientene, i den intensjon om å forbedre litt helse. Sakte men sikkert glir det over i en manisk avhengighet, litt lik den vi forsøker å kvitte oss med. Jeg har sett mange sjeler begynne å telle kalorier, bli fanatiske veganere og ikke minst hørt "det her er faen ikke mat, det er jo faen ikke noe proteiner". Hver gang det kommer nye kvinnelige pasienter går en utvalgt pasientgruppe i singlett døgnet rundt - og selv med skjelvinger likt parkinson påstår det ikke er kaldt ute - alt for å vise frem og måle muskler. Samtidig som det må brytes og lekes apekatt med hverandre for å markere seg.

Etterhvert er trening (særlig vektløfting, kroppsbygging o.l.) grunnstammen i behandlingen. Uten trening blir man giddeløs uten trening. Skofter behandlingsopplegg for å trene. Mister evnen til å oppføre seg som ett normalt oppegående menneske uten trening. Blir irritabel og provosert av bagateller uten trening. Blir særdeles vanskelig å forholde seg til for behandlere og medpasienter. Lar humøret styres etter tilgjengelig tid til trening og prestasjoner på trening.


Ha gjerne en struktur på aktivitet. Bruk sykkel eller apostlenes hester istedenfor buss. Gå deg en kveldstur. Disc-golf, golf, klatring, aerobic, buldring, sykling. Finn deg en aktivitet du er tilfreds med. Men jeg anbefaler å også begrense det. Bli for all del ikke en av de jeg beskrev i avsnittet over. Særlig for deg selv, og ikke minst for andre pasienter.


Litt som deg Tøffetom har jeg hatt ett behandlingsopphold med en usedvanlig rekord i antall sprekker. På ukentlig basis. Jeg har nå kommet ut fra ett langtidsopphold hvor jeg har gjort alt annerledes. Jeg har faktisk ikke trent en dag av behandlingen. Antall sprekker denne gang? 0. Antall sprekker etter endt behandling. Stadig ikke luktet på rus engang. Tilfeldighet? Hvem vet.
Missforstå meg riktig. Jeg har vært i aktivitet. Både fisketurer, fjellturer, klatring inne og ute, syklet på en direkte trafikkfarlig sykkel og overnattet dagesvis i telt. Men ingenting har jeg gjort fordi jeg har måttet gjøre det eller fordi jeg har hatt noen bakenforliggende tanker. Jeg har anvendt tiden min på årsaken til oppholdet: rusavhengigheten og det å få bukt med den. Jeg har bevisst ikke skapt meg en ny avhengighet for å takle hverdagen. For jeg blir lett avhengig av ting, det vet jeg. Jeg erstatter en avhengighet med en annen, og det gjør mange som kommer inn i behandling med trening. Det blir en erstatning for rusen. Fokuset flyttes bort fra rusavhenighet til treningsavhengighet.

Vær i aktivitet og hold deg i gang gjennom dagen. Men la det ikke bli en erstatning for rusavhengighet.
Noe sier meg at du blir medisinert med dexamfetamin for ADHD-en din nå, Tøffetom

Bra innlegg, godt skrevet! Synes selv mitt opphold på avrusning (2 uker) hadde sine mangler i forhold til oppfølging der inne og spesielt ettervern!
Jeg havnet jo der på grunn av mitt kjærlighetsforhold til piller, og selv om jeg sa at jeg ikke ville ha Sobril pakket de det på meg.

Men jeg må også rose menneskene som jobber med rusmisbrukere for sin uforbeholdne omsorg og tålmodighet. De ser jo tross alt folk ende opp på avrusning igjen og igjen og igjen.. Allikevel har de tro og håp (hvertfall håp) for personen og de gjør sitt beste for å støtte pasientene så lenge de er der.

Konklusjon: Fantastiske ansatte med genuin lyst til å hjelpe, men opplegget burde det gjøres noe med. SPESIELT når pasientene skal ut i det virkelige liv igjen hvor ingen passer på at de ikke ruser seg.
Sist endret av krystallkongen; 3 uker siden kl. 17:38.
Hei!
Først er det viktig å forstå forskjellen på behandling for rusavhengighet i institusjon slik Tom beskriver her og avrusning.
Hos de fleste (om ikke alle?) institusjoner for behandling av rusavhengighet med langtidsopphold finnet det et generelt mål om at den enkelte skal få mulighet til å oppleve økt mestring på ulike livsområder, slik at ikke rusmidler kontrollerer livet. Der finnes det mange forskjellige tilnærminger. Avrusning forløper seg oftest i starten av et behandlingsløp eller i en kritisk fase. Målet med avrusning er å kartlegge og utrede din tilstand, eventuelt stabilisere. Målet er altså ikke rusfrihet etter avrusing, men klinisk stabilitet.

Det er veldig begrenset hvor mye oppfølging og ettervern det er mulig å få til gjennom 14 dager avrusning. Særlig om man er sårbar i forhold til dårlig helse og abstinens ved innleggelsen. Mange er nødt til å få subisidert medisiner gjennom oppholdet for å stabilisere eller seponere. Rusmidler som opiater, alkohol og tabletter kan i ytterste konsekvens være farlig for pasientene å slutte på uten noen form form substitusjonsbehandling. Så selv om tabletter er årsaken til innleggelse, og en helst skulle kuttet det på dagen - så kan det være vurdert dithen at det er mest forsvarlig å substituere med medisiner.
Sist endret av Investigathor; 3 uker siden kl. 18:41.
Anonym bruker
"Bitter Moskusfe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
For meg tok det totalt 1 år og 4 måneder fra første gang jeg var på rehab til jeg fikk ADHD-diagnose, det var krav om 3 måneder rusfrihet og 4 måneder ventetid til nevropsykologisk utredning. Etter det var det usikkerhet i forhold til ADHD så jeg måtte vente et halvår for å se om jeg enda hadde samme problemer før jeg eventuelt kunne fått en ny diagnose.

Første opphold var 7 måneder, andre opphold var 4 måneder. Jeg hadde både 2x5mg valium og 1x7,5mg imovane som "eventuell"-medisin på mitt andre opphold, men det var svært sjeldent jeg tok dem, en gang i uken kanskje. Ellers hadde jeg 0 sprekker på de totalt 11 månedene jeg har vært innlagt, unntatt at jeg drakk 1 lite glass pils på perm for smakens skyld. Jeg stakk faktisk på perm til syden ei uke og klarte det helt fint uten både alko og knark.

Hemmeligheten er å ikke bli venner med folk eller knytte kontakt med folk der inne. Du må så klart sosialisere litt og være en trivelig fyr, på samme måte som du sosialiserer med folk du ikke liker, men samtidig ikke hater på jobben din.

Noe annet som er helt sykt viktig er å gå til de ansatte og si ifra om du får lyst å stikke på sprekk. Ikke gå rundt og tenk masse på det eller snakk med pasienter om det, men gå til de ansatte og si ifra at du vurderer å stikke og ruse deg. Jeg gjorde det flere ganger selv, jeg gikk til de ansatte og sa "jeg tenkte bare å informere om at jeg skal stikke på fest i morgen, og jeg blir å innta alkohol"; jeg hadde på forhånd bestemt meg for å drikke, men endte alle gangene opp med å ikke dra på festen eller ruse meg i det hele tatt. Til kontrast så dro jeg på byen er par ganger under oppholdet også, men da måtte jeg virkelig kjenne på forhånd om jeg ble å klare å takle angst osv uten alko eller rus, og hvis jeg følte at jeg ikke hadde klart det så lot jeg være å dra.

Jeg fikk egentlig lov å gjøre hva faen jeg ville, det at jeg var såpass ærlig om absolutt alt og i tillegg aldri kranglet og var idiot mot de ansatte var helt ekstremt viktig for oppholdene mine. Målet mitt var aldri å slutte å drikke, men å slutte med flatfyll og narkotika. De ansatte stolte faktisk så ekstremt på meg, at mot slutten av oppholdet så ville jeg jobbe med psykologen mot strategier for å kunne drikke moderat, og han anbefalte meg å dra på fest og drikke. Ikke etter at oppholdet var over nei, de ansatte ville at jeg skulle ta en perm for å dra på fest. I could not make this shit up, jeg fikk sjokk, men psykologen klarte å overtale meg til å gå med på det. Korona ødela drikke-permen min da, jeg ble kastet ut et par uker for tidlig fordi ADHD-utreningen min var over, jeg hadde startet medisinering og hadde egentlig ikke noe spesielt behov for å være der med tanke på mestring.

Det skal også sies at dette er et sted med retningslinjer som er alt for slakke. Jeg var borti pasienter som bokstavelig talt gikk ruset 24/7 i månedsvis, og de ansatte var fullt klar over det men de hadde ikke lov å kaste dem ut. Et par sovnet på møtene, dritrusa på GHB, men ble ikke kastet ut. Flere pasienter ble tatt for å selge narkotika der inne, men ble ikke kastet ut. Det skulle alt for mye til, og det skulle vært mye strengere. Det positive med slakke retningslinjer er hvis folk klarer å være 100% ærlige, men det er de aller færreste som har motivasjon nok til at de faktisk klarer å gå til de ansatte og si at de har tenkt å stikke på sprekk. Jeg klarte å overtale en god del pasienter til å ringe og si ifra at de var på sprekk når de ansatte lurte på hvor de var da.

Det ble kanskje litt rot her, men det jeg vil er egentlig bare å legge til litt ekstra i forhold til det du skriver. Kort oppsummert; ikke få venner der inne, finn heller ut hvem som er motiverte og er greie å prate med, og hold deg unna idiotene som kun er der fordi de er blakk, er skrytete eller er toxic på andre måter. Men det er skikkelig key å ikke gi folk der inne muligheten til å vippe deg av pinnen og rive deg med ned. Som jeg sa må man også være så ærlig som overhodet mulig med de ansatte, ellers får man jævlig mye mindre ut av behandlingen.

Og ja, tyst som faen på folk som ruser seg inne på huset eller selger til folk der inne. SI IFRA til de andre pasientene at du sier ifra til de ansatte med en gang hvis du ser noen som er ruset eller tilbyr deg rus, da setter du et skikkelig standpunkt på hvem du er, og da er risikoen for at du blir tilbydd rus der inne helt ufattelig liten.
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
C-preparater for hverdagen er etter min mening helt meningsløst å bruke. Apedop.
Vis hele sitatet...
Det utsagnet er jeg litt lei av å høre fra folk i rusbehandling. Jober i rusomsorgen selv. Det virker som endel tror at A er best og C er dårligst, men det handler kun om avhengighetspotensiale/ruspotensiale, ikke om hvor god effekt medisinen har For en rekke tilstander er C-preparater den klart beste behandlinga, ta f.eks bipolar lidelse som er en gjenganger blant mange med rusproblemer, lithium/lamictal er begge C-prep og har meget god effekt for mange. Ingen A eller B-prep har meg bekjent noen varig stabiliserende effekt his bipolare. Samme greia ved flere av psykoselidelsene og hvor mange klarer seg bra med antipsykotika. Ved LAR og ADHD er A-prep førstevalg, men ved mange andre rusrelaterte eller psykiatriske lidelser er C-preps det klart beste

Synes du har en bra innsikt ellers. For å lykkes på lang sikt enten som rusfri eller hvor man ruser seg såpass lite at man kan fungere med det man ønsker i livet er det personen selv som må ta valgene. Man kan få god hjelp, men man må selv velge å ta tak i de vanskelige tingene som gjør at man flykter unna med rus. Mange har opplevd traumer og rus skyver dem effektivt foran seg, men problemet går ikke bort før man får snakket ut og får bearbeida det vonde. Man må fylle livet med aktiviteter som jobb, skole og hobbier og være sammen(gode) venner og familie. De jeg har fulgt som virkelig har lyktes har fått til mye av det.
Takk for et velskrevet og innsiktsfullt innlegg. Det burde nesten bli utdelt sammen med infopapirene man får utdelt ved innleggelse.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Sitat av OneofaMind Vis innlegg
Det utsagnet er jeg litt lei av å høre fra folk i rusbehandling. Jober i rusomsorgen selv. Det virker som endel tror at A er best og C er dårligst, men det handler kun om avhengighetspotensiale/ruspotensiale, ikke om hvor god effekt medisinen har For en rekke tilstander er C-preparater den klart beste behandlinga, ta f.eks bipolar lidelse som er en gjenganger blant mange med rusproblemer, lithium/lamictal er begge C-prep og har meget god effekt for mange. Ingen A eller B-prep har meg bekjent noen varig stabiliserende effekt his bipolare. Samme greia ved flere av psykoselidelsene og hvor mange klarer seg bra med antipsykotika. Ved LAR og ADHD er A-prep førstevalg, men ved mange andre rusrelaterte eller psykiatriske lidelser er C-preps det klart beste

Synes du har en bra innsikt ellers. For å lykkes på lang sikt enten som rusfri eller hvor man ruser seg såpass lite at man kan fungere med det man ønsker i livet er det personen selv som må ta valgene. Man kan få god hjelp, men man må selv velge å ta tak i de vanskelige tingene som gjør at man flykter unna med rus. Mange har opplevd traumer og rus skyver dem effektivt foran seg, men problemet går ikke bort før man får snakket ut og får bearbeida det vonde. Man må fylle livet med aktiviteter som jobb, skole og hobbier og være sammen(gode) venner og familie. De jeg har fulgt som virkelig har lyktes har fått til mye av det.
Vis hele sitatet...
Selvfølgelig har du rett i at C-preparater har sine virkeområder, og det var et veldig egosentrisk perspektiv den påstanden resonerte fra.

Det jeg siktet til var den "generelle" bruken av C-preparater som "behovsmedisin". Altså at folk som ikke har en begrunnet tilstand som krever C-preparatbehandling får eksempelvis quentiapin om russug, tankekjør og andre ting man ellers gjerne har ruset seg for.

Sitat av krystallkongen Vis innlegg
Noe sier meg at du blir medisinert med dexamfetamin for ADHD-en din nå, Tøffetom

Bra innlegg, godt skrevet! Synes selv mitt opphold på avrusning (2 uker) hadde sine mangler i forhold til oppfølging der inne og spesielt ettervern!
Jeg havnet jo der på grunn av mitt kjærlighetsforhold til piller, og selv om jeg sa at jeg ikke ville ha Sobril pakket de det på meg.

Men jeg må også rose menneskene som jobber med rusmisbrukere for sin uforbeholdne omsorg og tålmodighet. De ser jo tross alt folk ende opp på avrusning igjen og igjen og igjen.. Allikevel har de tro og håp (hvertfall håp) for personen og de gjør sitt beste for å støtte pasientene så lenge de er der.

Konklusjon: Fantastiske ansatte med genuin lyst til å hjelpe, men opplegget burde det gjøres noe med. SPESIELT når pasientene skal ut i det virkelige liv igjen hvor ingen passer på at de ikke ruser seg.
Vis hele sitatet...
Hehe, ganske digg å kunne skrive noe sånt på impuls på formiddagen etter å ikke ha klart å skrive et sammenhengende avsnitt på 3 måneder.

Og viktig poeng - menneskene som jobber her er helt fantastiske. Er ikke én "narkomanrasist" her - noe som er ganske utrolig.
Sist endret av Tøffetom; 2 uker siden kl. 07:44. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
Og viktig poeng - menneskene som jobber her er helt fantastiske. Er ikke én "narkomanrasist" her - noe som er ganske utrolig.
Vis hele sitatet...
Der er min erfaring fra avrusning på Bærum Sykehus også, samt ruskonsulenter i DPS også De skjønner at det ligger mer bak rusen enn at man er svak for stoffer som gir en digg følelse, og det er utrolig befriende å bli møtt med en omsorgsfull og forståelsesfull holdning om man bærer på mye skam og skyld i forhold til rusbruken sin.