Hardest og mørkest? Tvilsomt. Men igjen, kanskje ikke det første som popper opp, på playlista til den innleide Djen, når årets Nyttårsball skal holdes.
Popol Vuh - Aguirre
http://www.youtube.com/watch?v=1u7vzaqITMA Popol Vuh lagde utrolig mye god og stemningsfull musikk for Werner Herzog sine filmer. Åpningsscenen i Aguirre:The Wrath of god er helt klart en av dem. Vi slår følge med Don Lope De Aguirre(Klaus Kinski), og en liten arme av eventyrlystne, naive og på grensen til desperate Conquistadorer som kjemper seg nedover de massive fjellveggene i Peru, for kun å bli "spist" av den tette og uutforskede jungelen. Spanjolene er kledt i fulle rustninger, og kvinnene er kledt som prinsesser som skal avgårde til fest. Men alt dette blir fort glemt når stormannsgalskap og foræderi slår inn i en gruppe som skal finne den myteomspundne byen El-Dorado. Det er nokså guffent å se hvordan de såkalt sofistikerte og veloppdragne Conquistadorene forandrer seg, dag for dag, mens deres selvoppnevnte leder Don Lope De Aguirre ser ut til å være den eneste som er upåvirket av den dødsdømte reisen. Istedet fantaserer han om å overta den spanske kronen, gifte seg med sin datter, og skape det reneste herredømme som har eksistert.
Filmen er massiv, og Klaus Kinski kunne kanskje ikke fått en bedre filmrolle.
Alikevel er det musikken som slår meg mest i det filmen er over. Helt fra begynnelsen til slutt, er det Florian Frickes hjemsøkte lydbilde, som dominerer i nesten hver eneste scene. Popol Vuh var for Herzog, hva Goblin var for Argento.
Burde kanskje ikke postes i hardt/mørkt tråden, men for meg er dette musikk som er "soulcrushing", på en mørk/vakker måte.
Swans - Coward
http://www.youtube.com/watch?v=YSRjYYUE-_c Passer kanskje mer inn her, enn Popol Vuh. Platen Cop/Young God/Greed/Holy Money, er litt av en opplevelse, om en kun er kjent med gruppens nyere utgivelser. Kan ved første møte, høres repetivt og lite musikalsk ut, men ikke la deg lure. Her finnes også noen utrolige vakre låter, bla "Blackmail" med Jarboes nydelige stemme, og det kan en kanskje trenge, etter å blitt utsatt for hva enkelte vil kalle "tortur" for ørene, gjennom nesten 2 timer.
King Crimson - Providence
http://www.youtube.com/watch?v=w0G6P3PZYak Crimson sjefen Robert Fripp, var den eneste som var igjen fra debuten fra 1969 "In the court of the Crimson King". Ei plate som ofte blir sett på som kanskje det ultimate "prog" albumet, og da det i underkant av et år etter, var kun Fripp igjen, trodde de fleste at det var over og ut, for King Crimson. Etter en rekke mer eller mindre snodige og kanskje ikke så heldige albumutgivelser, men derav flere flotte enkeltlåter, og utallige forskjellige bandmedlemmer, bestemte Fripp for å "stjele" trommisen Bill Bruford, som rundt omkring 1972-73 fortsatt holdt det gående i det rivaliserende progbandet YES. Bruford ble tilbudt en helt annen, og litt friere rolle sammen med den rabiate, men utrolig dyktige perkusjonisten Jamie Muir. Med seg fikk også Fripp en bassist og vokalist i John Wetton.
Den siste brikken ble funnet i fiolinisten David Cross. Resultatet ble "Larks tongues in Aspic" fra 1972, ei skive som viste hvilken dyktig bandleder Fripp var. Platen skilte seg ut fra deres tidligere album, og selv om James Muir forlot like etter, kom ei skive nesten like god etter i,"Starless and Bible Black".
Istedet for å bli gjort til latter av den voksende punk-bølgen, valgte Fripp å legge bandet på is, i 74. Noe som kanskje var greit, med tanke på at de nettopp hadde utgitt sitt kanskje beste verk noensinne, i "Red". Platen er heavy som bare det. Noe som bevises i det åpningsporet setter i gang i låta "Red" og den avsluttende "Starless" gir oss en fantastisk oppsummering av hva dette bandet kunne være i stand til.
Etter flere forskjellige solo og kompis arbeider med Bowie, Eno, og live opptredener med bla Talking Heads, slo King Crimson tilbake i 1981, med en nesten helt ny besetning.
Borte var lyden av Larks, Starless og Red, nå var det mer new-wave aktig lydbilde som dominerte. Ikke dårlig, men for min del var det litt skuffende etter en så sterk trilogi.
Kraftwerk - Vom Himmel Hoch
http://www.youtube.com/watch?v=PRLe2pvuLdI Før Autobahn, og roboter, kom Kraftwerk 1, eller bare Kraftwerk, med seg hadde de halve Neu!. Musikken er utrolig tøff, og jeg måtte se ekstra godt etter på coveret, for å forsikre om at det faktisk er Kraftwerk man sitter å hører på.
Vom Himmel Hoch buldrer og braker og har et apokalyptisk driv fra start til slutt.
Egentlig litt trist at de tidligste platene ikke er inkludert i den nye Kraftwerk boxen. Men de dukker forhåpentligvis opp før eller senere i en skikkelig utgivelse.
John Foxx - Film One
http://www.youtube.com/watch?v=iCoNwdiR9KA Den tidligere bandlederen av Ultravox! er en kar som ofte blir "glemt", når det det diskuteres 70-80 talls elektronika. Noe som er veldig ufortjent, da Foxx og hans Ultravox! var utrolig inflytelsesrike, men nådde aldri et stort publikum, før Foxx forlot i 1978.
Blandt inspirasjonskildene var bla David Bowie, Eno, Roxy Music og flere tyske band som Kraftwerk, Can og Neu!, noe som senere resulterte i samarbeid med Brian Eno og Conny Plank på de 3 første albumene deres. Etter å ha utgitt deres tredje plate, "Systems of Romance" i 78, dro bandet til statene på turnee, desverre oppsto det splid mellom Foxx og flere av bandmedlemmene, og da de kom hjem til england igjen, var de oppløst.
Foxx utga sitt første album i 1980, "Metamatic", platen hadde et utrolig kjølig lydbilde, og de få som hadde ett litt "fyldigere" lydbilde ble utgitt som singler. "Underpass" og "No-ones driving", var sterke låter, men kun "Underpass" fikk en noenlunde plassering på de britiske singellistene.
Noe av grunnen til flopp, kan være britisk presse, som sammenlignet platen og Foxx sitt image, med Gary Numan, som på den tid allerede var en av synthpopens store navn.
Numan var opprørt over dette, fordi han gjentatte ganger har utdypt sin kjærlighet til John Foxx, og hans dager som Ultravox! sjef. Han mente at "Systems of Romance" var en av hans viktigste inspirasjoner til sitt eget arbeid, og var på flere konserter med Ultravox!, før han gikk inn i studio med sitt Tubeway Army og lagde debut albumet, "Tubeway Army".
John Foxx har siden utgitt mange sterke solo-album, men trakk seg tilbake i en lengre periode, før han slo tilbake med det etterlengtede Cathedral Oceans i 1997, ei plate som ble laget i 1983, men fordi Foxx ikke fikk den støtten han trengte, ble den satt på hold.
De siste årene har Foxx utgitt mye nytt, og samarbeidet nylig med Robin Guthrie (Cocteau Twins), på albumet Mirrorball, som kom tidligere i år.
"Film One", var opprinnelig med som b-side, på singlen "Underpass", senere ble den inkludert som bonus spor på 2001 og 2008 versjonen av "Metamatic".
Noen andre artister/sanger som kanskje på en eller annen måte passer inn i denne tråden:
Suicide - Frankie Teardrops We're all Frankies We're all lying in hell
http://www.youtube.com/watch?v=3YprQnzRfjg
White Noise - The Black Mass: An Electric Storm in Hell
http://www.youtube.com/watch?v=acGNl...eature=related
Miles Davis - Bitches Brew
http://www.youtube.com/watch?v=dc7qi...rom=PL&index=4
Ultravox! - Dislocation
http://www.youtube.com/watch?v=WnnZAD1KXdM
Ellers har en jo band som Throbbing Gristle, Skinny Puppy, Napalm Death osv, eller kanskje siste til Backstreet Boys? Hva som er hardt eller mørkt er jo egentlig mest opp til en selv.
Sorry for laaaang, post, min første her. Må også inrømme at jeg skippa litt fort igjennom tråden, så om jeg har tråkket feil, her og der, si ifra.
