Dette er ingen nyhet, men heller et nesten-filosofisk innlegg. Jeg skal i dag bruke tiden på å forklare mine OS-preferanser, og i tillegg fortelle min egen historie.

Først av alt, jeg har sterke bånd til Microsoft. Jeg har brukt deres software i mer enn elleve år har jeg funnet ut, i tillegg har jeg vært medlem i MSDN/TechNet. Selv om jeg ikke lengre er betalende medlem av MSDN mottar jeg fortsatt av en eller annen bisarr grunn CD-er fra tid til annen.
Jeg kan jo nevne noen av de CD-ene jeg har fått tidligere: Windows NT 4.0 Workstation, Office 2000 Beta1, Cebit 2000 pressemateriale, Reseller portfolio, Visual Studio.net, SQL Server 7.0 Preview 2, Motocross Madness Beta. Age of Empires Beta, Cart, HRD, Windows Millennium In-house, Windows Media Player 10 og Internet Explorer 4 RC2. Dette gir bare en liten anelse om spennet på produktene jeg plutselig kunne få tilsendt.

Hvor jeg vil med dette? Jo, jeg vil bare nevne at jeg slettes ikke er noen betingelsesløs Microsoft-hater, men heller en person som rett og slett har valgt å gå andre veier pga. Microsofts nylige steg.

Starten
Jeg har alltid hatt lyst til å lære Linux. Det startet for fem år siden med en cd med Corel Linux som jeg fikk. Det ble fort fjernet, ikke fordi jeg ikke likte det, men fordi jeg ikke hadde snøring på hvordan jeg skulle få isdn til å fungere i Linux. For tre år siden fikk jeg bredbånd, og kunne eksperimentere litt på de utallige maskinene som lå strødd rundt i kåken. Jeg skjønte ikke så mye, men jeg fikk med meg noe iallefall ved å lese README/INSTALL-filene som lå sammen med hver eneste tar.gz. Jeg kunne iallefall bruke en kommandolinje, har sittet med DOS og noen sære Unix-varianter som liten knøtt. Noe funket, noe funket ikke. Jeg visste iallefall ikke om RedHat's RPM. Igjen ble Linux til slutt hevet ut.

Julen 2002 tvang meg praktisk talt til å bruke Linux. Jeg fikk satt noen maskiner på 10mbit, og da ville det være kronglete å fjernadministrere en maskin med VNC, dessuten finnes det ingen gode ircd'er, bouncere eller ftpd'er til Windows. En snålt konfigurert Slackware-boks ble satt opp. Dette fungerte en stund, men jeg kunne alt for lite. Maskinen ble tatt ned, og jeg kan takke tore- og gusto for å ha dyttet meg i retning FreeBSD, og for å fått med opp den første bakken.

Andre veien rundt
Snodig det der egentlig, for jeg endte til slutt opp med FreeBSD på desktopen også. Med unntak av en Logitech QuickCam var all den andre hardwaren ganske vanilla, alt fungerte. Det var også en drøm å installere programmer via ports (pakkesystemet i FreeBSD). Dessuten var alt godt dokumentert, og uten installasjonsvansker åpnet det for å lære mer av programvaren. Hele sommeren 2003 kjørte fler og fler maskiner her i heimen FreeBSD, og i løpet av året var alle uten en eneste Windowspartisjon. Selv moren min brukte FreeBSD, skrev dokumenter med OpenOffice og printet ut via CUPS.

Jeg skal innrømme at jeg var en lett bruker å få over på noe annet, fordi jeg var avhengig av svært få ting, og jeg spiller aldri. Photoshop funket dessuten utmerket i WINE. Med andre ord, jeg valgte i utgangspunktet ikke at jeg skulle bytte bytte av prinsipp, men heller fordi jeg kunne gjøre det samme i et nytt og spennende miljø.

Hvorfor?
Etter å ha sett den første leaken av Longhorn ble jeg rett og slett skremt. Er dette veien vi alle må gå? Ren bloat, DRM og TCPA? Dessuten hadde jeg en del tid til overs. Selv om Microsoft fra tid til annen sendte meg en CD med noe programvare, tok det ikke lang tid før alt var utforsket og jeg kjedet meg igjen. Å lære noe nyttig var en god idé. Jeg lovte meg selv å være over på et annet OS før Longhorn kom som final. Jeg skal ikke si noe om teknisk overlegenhet hos noe operativsystem, men jeg vil tørre å påstå at jeg har lært mye mer ved å bruke Linux/FreeBSD enn å bruke Windows. Lite er point&click, og det meste krever noe av brukeren. Mens jeg i Windows Enterprise Server RC1 hadde trykket next next finished måtte jeg faktisk røre en .conf-fil i Apache. Første gangen tar sistnevnte litt mer tid, og føles unaturlig. Nå er det ren rutine. Alt trenger ikke være så "kronglete" heller. Hva sier du til et backend/frontend som kan bruke det meste av scannere med ett eneste generic program, istedenfor et mylder av drivere og programmvare? Bare et eksempel. Mye bare rett og slett fungerer, mens noe krever kreativ googling.

Jeg eksperimenterte også i samme slengen med Linux, og lette etter "min" distro. Jeg hadde iallefall lært en del i FreeBSD som kunne bli nyttig i Linux. Programmene er jo for det meste det samme. Arch Linux ble til slutt den distroen jeg falt for. Nå bruker alle mine desktopmaskiner Arch, mens serverne FreeBSD. Byttet til Linux gav meg også en del innsikt i prinsipper om frihet o.l. Jeg visste forsåvidt om det, men aldri i noen stor grad.
Ingen prøver å bestemme over dine valg når du sitter med et fritt operativsystem slik som FreeBSD eller Linux. Alt fra nettleser til shell er med de avanserte distroene kun opp til deg (ingen definerer noen standard). Man møter også en verden av folk som heller ikke liker DRM, TCPA eller annet frihetsrøveri. Når man har innsett verdien av digital frihet, slik jeg gjorde, vil man kanskje tenke seg om to ganger før man bruker Windows.
Etter min mening er det også smart å bruke et system som oppfordrer til å lære noe. Windows Longhorn for eksempel prøver å gjøre alt dette med data til ren magi. PC'en blir en boks som bare skal fungere uten at man må vite noe som helst, og skjermen skal vise et eneste møl av et grensesnitt som praktisk talt er ett eneste dynamisk bilde. Dette kommer garantert til å fase ut en del av maskinene dere har hjemme. Bi-effekten av all denne enkelheten er at mannen i gatas sikkerhet blir lagt i helt andre hender. Folk gir faen, og man ender med store virus-epidemier fordi noen tar det for gitt at man skal engasjere seg når man har kjøpt et produkt som bare skal fungere.

Man bør helst ha tålmodighet, googleferdigheter og tid til overs hvis man vil prøve å sette seg inn i Linux. Å innse at Linux ikke er Windows er også et must. Andre pluss er selvfølgelig å verdsette digital frihet, og å kunne bruke en kommandolinje. Dette er prisen. Fortjenesten er økt kunnskap, frihet og tilgang til et helt annet miljø enn det man ellers er vant med.

Siste ord
Dette er ikke ment som noen bytt-til-Linux-eller-dø-artikkel, men heller litt innblikk i hvorfor en person kan finne på å bytte ut Windows med noe annet. Jeg har dratt meg i håret mang en gang over ting som ikke har fungert, men med tålmodighet og gode venner som kan hjelpe hvis google ikke svarer skal det meste gå, hvis løsningen eksisterer.

For all del, Windows har sin styrke på mange områder, men jeg tror de fleste har godt av å se en annen verden utenfor det mange kaller for Matrix.
Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg skrev dette, det kommer kanskje av at klokka snart er 06.00 og at jeg følte for å si min mening før jeg går til sengs.

God natt.

Arch Linux: www.archlinux.org
FreeBSD: www.freebsd.org
DRM/TCPA: http://efn.no/tcpa-faq-no.html

Hehe, tøft at jeg og gusto er med i historien Men sant som du sier, spiller man ikke er FreeBSD er godt valgt, spiller man litt er Linux også akseptabel. Dette er mine meninger though.

Sitter for øyeblikket i Fedora Core 2, har lyst å bytte men det er en lang vei før jeg tror jeg klarer det. Jeg var som deg jeg, begynte med min første distro da RedHat 6.2 var helt ny, og slik har det gått av og på igjen med ulike distroer...

Edit: Jeg tror faktisk hovedgrunnen for at jeg selv har vanskelig med å skifte er at jeg er så forbanna bundet til GUIet til Windows, dvs. task-baren, start-menyen og skrivebordet. Jeg har enda ikke satt meg inn i hvordan alt dette endres i linux, men slik Windows har det, elsker jeg.

Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om mine opplevelser.

Jeg prøvde linux først for snart 3 år siden. Red Hat 7.3 fikk jeg i hånden av en kammerat og la det inn. Gikk jo greit det, jeg hadde et skrivebord og veldig fin trommevirvel når jeg startet maskinen. Ellers vet jeg ikke helt, skjønte ikke stort, klarte ikke koble til isdn, fant ikke filene mine og var straks tilbake i Windows.

Etter dette begynte jeg å følge med litt, leste litt artikler og anmeldelser om linux og fikk med meg litt av hva som forgikk. Det meste var forsatt ganske grått , men jeg skjønte at jeg ikke kunne håpe på å finne C: med det første.

Da Red Hat 8.0 kom la jeg inn det omtrent 5 ganger, når noe gikk galt etter installasjon la jeg bare inn på nytt. Nå innser jeg at problemene mine var så lette å løse at om jeg hadde spurt noen hadde jeg klart meg langt bedre. Når jeg først hadde fått det inn ødela jeg systemet fullstendig flere ganger i uken, mest fordi jeg ikke skjønte hvordan man skulle bruke pakkesystemet.

Kjørte det sammen med Windows en stund, brukte mer og mer Linux og mindre og mindre Windows. Da Red Hat 9 kom, og jeg fikk ADSL samtidig, droppet jeg windows helt.

Da Red Hat 9 kom var jeg kjent med systemet, kunne gjøre alt jeg ville. Jeg lærte meg pakkesystemet skikkelig. Jeg var nå like flink med det nye systemet som jeg hadde vært i windows. Nå brukte jeg også mer tid på å lese dokumentasjon og artikler. Jeg begynte å sjekke ut nye ting, lærte meg å bruke kommandolinjen bedre, lærte meg litt historie og satte meg inn i hvordan systemet ble utviklet og fungerte. Jeg begynte også å snakke med andre brukere i langt større grad. Jeg sendte mail til utviklere, leverte elendige feilrapporter som ble gode etter at utviklerne fortalte meg hva jeg skulle ta med, snakket med folk som lagde pakker og delte erfaringer med andre brukere.

Innen Fedora Core 1 kom var jeg lommekjent i systemet, kunne det meste, og det jeg ikke kunne prøvde jeg å lære meg. Begynte å hjelpe andre brukere på irc og på epostlister. Jeg ble mer aktiv og var et tidlig medlem på www.fedoraforum.org der jeg nå er moderator. Core 2 kom ut og nå har jeg det helt ypperlig. Jeg er med og prøver ut test-slipper, skriver for fedorafaq.org, hjelper andre brukere og får også gjort alt jeg ønsker å gjøre med min datamaskin. Alt av programmer jeg trenger er fritt tilgjengelig, jeg kan systemet mitt godt og smiler fortsatt hver eneste gang jeg skrur min datamaskin på.



Det skal sies at det ikke er noen skam og bruke en enkel distribusjon. Eller windows for den del. Man må bruke det som passer en, og man må bruke det som fungerer. Om man har en datamaskin man ikke klarer å bruke har man kastet bort pengene sine.

Man trenger ikke kunne kompilere sin egen kjerne, bruke fluxbox eller konfigurere X manuelt. Pek og klikk er da ikke galt på noen måte, det er bare en annen måte å få input fra brukeren på, man trenger ikke skrive shutdown -h now når man kan trykke på "Slå av" knappen. At noe er lett gjør det ikke dårlig, jeg mener helt bestemt at lett er et positivt ord, og at lett må være perfekt for en som synes noe er vanskelig.

Der har skjedd en voldsom utvikling den siste tiden, nå er systemene raskere, mer stabile, bedre og best av alt, langt enklere å bruke enn når jeg startet. Det viktigste når man starter er at man ikke gjør den feilen jeg gjorde. Sett deg inn i det grunnleggende for systemet med en gang. Om man prøver å tenke seg og gjette seg frem til løsninger uten noe grunnlag tar man som regel feil og gjør veldig gale valg. Tenk alt du vet om windows om du bruker det, og tenk at du skal lære alt dette og mer til.

Men det kommer jo helt an på hva man vil, vil man bygge bil, eller kanskje bare kjøre?

Selv bruker jeg Fedora Core 2, og er storfornøyd. Jeg kan forsatt ikke kompilere min egen kjerne, har enda ikke brukt noen annen distro enn Red Hat/Fedora og jeg bruker faktisk forsatt grafiske programmer når jeg kan. Frihet, enkelhet, et skrivebordsmiljø der det meste ser og oppfører seg likt og et flott miljø rundt distribusjonen er viktig for meg.
Les en god anmeldelse her: http://www.madpenguin.org/cms/html/47/1570.html

Valg av distribusjon er vanskelig. Tenk over hva du vil gjøre, hva du vil bruke tiden din til og hva du egentlig er ute etter før du velger. Ikke velg distribusjon på grunnlag av at en eller annen gjøk på et forum sa at den og den er best. Der er flere distribusjoner, de fleste er gode, men de har forskjellige mål og forskjellige brukere, men velg en distribusjon som har et miljø rundt.

Jeg er en av de som faktisk går rundt og helt ærlig mener at et åpent system er lettere å bruke enn et lukket. Jeg synes helt ærlig at GNOME er lettere å bruke enn windows. Dessuten er potensialet i et åpent system langt større.

La meg utdype litt.

Hva trengs for at et system skal være lett å bruke?

1. Samkjøring! De forskjellige delene av systemet må oppføre seg likt. Mennesker er vanedyr, de aller fleste husker hvordan man skal bruke en datamaskin, de kan det ikke. Det er langt lettere å bruke et system der man alltid finner de samme knappene og funksjonene på samme sted. Her er et åpent system helt overlegent, da man har kildekode og kan forandre på alle delene slik at de blir mer like. I Windows har man gjerne en 20-30 applikasjoner fra forskjellige leverandører som alle har sin måte å gjøre ting på. I GNOME finner du alltid brukervalg under "Rediger" og alle knappene i alle programmene har teksten under ikonene om du velger det.

2. Enkel filbehandling! Filer er vanskelig. Filnavn, filattributter, åpning av filer, kopiering, flytting osv. er alt vanskelig. Tenk etter, hvor mange har du sett som ikke har skjønt forskjellen på "Opp" og "Tilbake" i explorer? I GNOME har man løst dette med å gjøre alle mapper til et eget objekt. Filbehandleren ER filene, der er ingen knapper for frem, tilbake eller opp. Man trenger ikke vite hvor filene ligger, man husker bare hvordan man trykker for å komme seg dit. Dra og slipp er den eneste måten å flytte og kopiere filer på som gir noen mening for brukere uten erfaring. Rare tastekombinasjoner og merkelig sjargong er håpløst. Trykk på filen, hold inne musknappen, dra fra den ene mappen til den andre og slipp. Slik må det være. Om man skal åpne en fil i et program må dialogen der være enkel.

3. Alt ser likt ut! Applikasjonene bør se like ut. Om en er grønn, en blå med feiende flott grafikk og en kommunegrå blir det forvirring. I åpne systemer kan man få applikasjonene til å se like ut.

4. Ting må fungere. De aller fleste sitter med et inntrykk av at datamaskiner er noe herk. De fungerer ikke, man klarer ikke logge seg på, printeren fungerer ikke, programmet fryser, virus, ormer og elendighet. Man bør kunne putte i nettverkskabelen og straks være på internett, om man går inn i et rom der man har trådløs forbindelse så bør det fungere uten mer konfigurasjon. Om der er en printer et sted på nettverket som står som delt så bør den automatisk være tilkoblet uten noe mer fikling.

Her ligger windows foran de åpne systemene, et godt stykke foran. OS X er enda lengre fremme, noe som beviser at Windows ikke nødvendigvis er så veldig bra, kanskje de bare klarer seg godt fordi de har slik enorm oppslutning. Der er prosjekter i gang for å bedre dette i Linux, og det nærmer seg.

5. Sikkerhet! Datamaskiner er sårbare, der er mange farer. Virus er en enorm plage. Folk som ikke oppdaterer datamaskinen sin like så. I åpne systemer kan man fritt distribuere oppdateringer av alle programmene på datamaskinen gjennom ett program. Det vil si at man kan holde alt oppdatert med et tastetrykk, eller enda bedre, helt automatisk. Så snart det oppdages en feil kan blir den oppdatert, ofte i løpet av timer, pakker bygges og sendes ut til alle. Dager etter at feilen ble oppdaget er de fleste oppdatert, automatisk, enten feilen ble funnet i en nettleser, kernelen eller i et spill der man skal styre en pingvin ned en bakke.

6. Muligheter. Man må kunne gjøre det man vil med datamaskinen, man må kunne bruke den som mediemaskin, som server, som diskløs terminal, som en skrivebordsmaskin, som fjernkontroll og som tegneverktøy. I et åpent system er det lett og forandre på systemet slik at det blir tilpasset sitt behov. Man kan bruke det samme operativsystemet, som man har lastet ned gratis, til alle løsningene nevnt over.

7. Håndtering av feil. Når noe går galt, for det kommer det til å gjøre, må dette håndteres slik at brukeren raskt kan komme tilbake der han eller hun var og forsette arbeidet. I GNOME vil programmer som ikke "svarer" innen gi en dialog der man får valg om å stenge applikasjonen. Når man stenger den, og starter på nytt får man valget om man vil gjenopprette den forrige sesjonen eller starte en ny. Enkelt.

8. Maskinvarehåndtering. Om man kjøper en fiks ny mp3-spiller så må man kunne plugge den i og det må fungere, om man har et grafikkkort må man kunne installere drivere for det med enkelhet. Her ligger windows langt foran, mest på grunn av sin posisjon i markedet. Ingen kan lage dårlig støtte for windows og tjene penger, men dårlig støtte for de alternative systemene kan man komme unna med. Dette problemet vil nok løse seg selv ettersom linux vokser.

Håper forklarer litt hvorfor jeg bruker linux. Det er rett og slett lettere å bruke enn windows, spesielt om man aldri har brukt windows.