God kveld godtfolk. Jeg inkluderer begge trippene her fordi de begge foregikk samme helgen, og fordi jeg føler at trippene utfylte hverandre og hang sammen veldig bra.

Relevante personlige detaljer
Kjekk norsk gutt/mann i 20-årsalderen, rundt 60kg. Moderat erfaring med psykedelika. Mild angst.

Jeg er over gjennomsnittet resistant til 2C-B, men ikke i en ekstrem form som f.eks Nichotin er.

Hukommelsen er litt fuzzy fra helgen fordi jeg har vært forkjølet og spist litt lite. Det ble dog inntatt tilstrekkelige mengder mat og væske før trippene. Jeg drikker tran, spiser multivitaminer og ZMA før leggetid og får i meg minst et halvt gram C-vitamin hver dag (hovedsaklig fordi det smaker så jævlig godt med C-vitamin brusetabletter i drikken "tørst sitron/lime"). Spiser mye fisk, frukt og grønt og blodprøvene mine er direkte vakre å se på. I tillegg hadde jeg i meg svarthyllekstrakt, paracet og ibux for å lindre sykdommen.
Poenget her er at det er nettop fordi jeg VET at jeg er i en såpass god helsetilstand ellers, at jeg trippet mens jeg var syk

Substanser

1. DMT (n,n-DMT freebase) natt til lørdag
2. 2C-B (4-bromo-2,5-dimethoxyphenethylamine HCl) søndag kveld

DMT - "in there"
Det hele begynte med at jeg på fredag kveld tok turen opp til en kamerat, en erfaren psykonaut, sånn omtrent med siste bussen oppover. Vi satt en god stund og drakk cognac og snakket om det ene og det andre, stemningen var god, og samtalen endte plutselig opp med å handle om DMT, etter litt generell musikk-/psykedelikaprat og livsfilosofi. Dette minnet ham på at han skulle røyke DMT i kveld. Pulsen min steg med en gang. Jeg kjenner mange som har røykt DMT, jeg har snakket med en av mine gode venner om hans reiser, men jeg har aldri sett noen være i DMT-universet, utenifra, altså aldri følt nærværet av det. Dette skulle bli spennende.

Han fikset sin joint med DMT, mens vi snakket om det. Etter den var ferdig ble det satt på noe musikk som jeg over hodet ikke klarer å huske, men jeg mener det var en form for minimal. Jointen ble fyrt opp. Jeg ble stadig mer nervøs (her snakker vi heftig respekt for stoffet). Da han var over halvveis spurte han om jeg skulle ha et trekk, jeg stod over, fordi jeg ikke følte at det ville ha noen hensikt, og at jeg ville at det skulle bli et bevisst valg fra min side.

Men etter å ha sett det fredelige ansiktet han fikk under og etter sin trip, kjente jeg nysjerrigheten og lysten ta meg. Settingen her var veldig rolig og fin, jeg var litt shaky, men jeg følte meg trygg. Han mente at slik han kjenner meg, og slik han så meg i øyeblikket, ville jeg ha godt av DMT. Jeg bestemte meg for at jeg også ville ut for å reise, og ble i ett i en litt sånn "okay, nå må jeg forberede ALT rundt meg"-stemning. Det ble til at jeg fant frem mobilen og koblet den til høyttalerene, stresset litt frem og tilbake med hvilken musikk som skulle stå på, var på do mer enn en gang, fikk i meg nesespray, osv osv.

Til slutt endte vi opp med albumet Hydroponic Garden av Carbon Based Lifeforms, spilt fra starten. Jeg spurte hvor mye jeg skulle ta, og satt litt i tvil på om jeg virkelig ville ut i kosmoset eller ikke. Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte stole på ham, og det gjorde jeg, på det grunnlag av at han ser en veldig åpen side av meg, og er veldig erfaren med alt dette her. Jeg fikk min brukerdose () med DMT servert på et kort, og begynte å jobbe godt med tobakken jeg skulle bruke, for det siste jeg ville var å farge opplevelsen med noe så lugubert som dårlig tobakk.

Da vi omsider var ferdig med våre jointer, gjorde vi klar puter, tepper og perfeksjonerte våre liggestillinger, så satt vi i en kort stund og ble litt, tja, synkroniserte, så vi kunne reise samtidig. Jointene ble fyrt opp.

Jeg trakk et par trekk, og kjente den velkjente tobakksrusen krype kvalmt og ekkelt oppover meg, etter jeg var halvveis i jointen begynte effektene å komme, og da var alt hint av tobakk visket langt bort. Det første som skjedde var en lettere bodyload, og en følelse av at jeg ble dradd litt ut av kroppen min, farger begynte å "sparkle" ut "bak" alt jeg så.

Jeg ble tatt høyt, også høyere, også høyere og høyere og høyere. Det var på en måte litt skummelt, men jeg visste at det ville ta denne formen, og forholdte meg rolig og nærmest gledet meg til å bli sendt ut. Jeg lukket øynene. Pang.

Å forklare det som nå skjedde er på en måte veldig enkelt, men ikke med ord. Det er veldig lett å fatte det som skjer, men det er ikke lett å reprodusere det, eller .... bleh. Ja. De som har vært der skjønner hva jeg mener

Jeg ble tatt inn i en verden, en dimensjon, et kosmos, hvor ting skjedde veldig fort. Jeg så blandinger av svært intense CEVs, minner, former for entiteter, i den forstand at det kom ting mot meg som skiftet mellom former, ansikter, bilder av hendelser, av og til på grensen til følelser også (kan minne om hva McKenna kaller for "self transforming machine-elves", men jeg sier ingenting med sikkerhet). Jeg ble dradd i alle retninger, ting snurret og spant så det halve kunne vært nok. Jeg åpnet øynene. Jeg var tilstede ennå, jeg var i kroppen min, og jeg var meg. Men verden stod stille. Kameraten min lå såklart helt frosset fast i sin sofa, noe som gjorde at jeg måtte bevege litt på meg for å se at verden ennå var i live.

Så lukket jeg øynene igjen. Her ble jeg tatt ennå dypere, og ennå lengre inn i DMT-universet, en kvinnestemme oppstod, hun var som en mor, en lærer, hun som står og peker på tavlen, hvor visjonene er tavlen, og stemmen er læreren. Hun fortalte meg om meg selv, om ting jeg gjør, om måter jeg er på, hvorfor og hvordan dette kan endres, og hva som er meg. På sett og vis gjorde hun narr av meg og brukte sarkastiske, men veldig direkte ord. Hun var generelt sett veldig direkte og konfronterende. Men hun fortalte meg det jeg trengte å høre, samtidig som jeg så hundrevis av visjoner etter hverandre.

En interessant ting her var at tankene mine ble splittet halvveis, når ord ikke klarte å følge med. De gikk i en bane, også klarte jeg ikke å fullføre tanken med ord, men jeg visste allikevel hva jeg tenkte. Tankene var nærmest visuelle i sin karakter, det var som om det tredje øyet splittet om til et fjerde øye som er ennå mer diffust og vanskelig å oppfatte enn det tredje - som om jeg brøt igjennom i en annen verden, eller som om jeg kunne se mitt "thoughtspace".

Jeg åpnet øynene igjen, begynte å bli svimmel av all snurringen, og noe kvalme tok meg. Nå fortsatte reisen hovedsaklig med at jeg ble utsatt for ekstrem frykt mens jeg så på veldig intense fraktaler og landskap som utfoldte seg foran meg. Det var alltid et hint bak det hele om at jeg måtte følge med, delta, ikke være redd, se på hva jeg ble vist, ikke være passiv. Det snurret og snurret, og jeg kan ikke se for meg at en eneste berg-og-dalbane i hele verden er mer intens enn dette her. Jeg ble gjerne spunnet rundt 10 ganger i sekundet og dradd igjennom tuneller av diverse sorter. I denne fasen var jeg veldig langt ute av den fysiske verden i forhold til ellers, og jeg så meg selv utenifra. Jeg måtte sjekke at jeg var i live - at jeg pustet. "Riktig," sa kvinnen til meg. "Pass på at organismen din puster. Det er viktig. Pass på deg selv."

I denne fasen ble jeg konfrontert med død og kjærlighet. Jeg tenkte på en jente jeg er litt betatt av, og prøvde å la en følelse av kjærlighet ta over meg, men jeg fikk ikke lov å holde på den, fordi den var ennå ikke "min". Love hurts, love scars. Vær forsiktig, tenkte jeg da. Dette kan du gi henne, men dette kan du også miste. Plutselig fikk jeg følelsen av å ikke lande, følelsen av å dø. En direkte konfrontasjon med hvor glad man skal være i livet, hvor man kan se så mye vakkert, oppleve så mye vakkert. Først nå innså jeg hvor dumt tomhet og tiltaksløshet egentlig er, for hadde jeg virkelig vært tom, hadde jeg ikke vært redd for å forsvinne inn i døden heller. Carpe diem.
.

Så åpnet jeg øynene igjen. Kvalm. Lukket dem igjen. Det her ble for intenst for balansenervene mine. Jeg innså at spy kom til å komme, og klarte å åle meg bort for å ta en pose som lå på gulvet. Lot meg flyte inn i berg og dalbanen igjen, også kom det. Spydde, men bare litt, hadde harde brekninger, skalv og følte meg ganske "vridd", som en svamp som måtte tømmes. Tømmes for frykt og spenninger. Jeg lå en stund og kjente at det begynte å demre. Kameraten min spurte "er du skremt?" - jeg tenkte meg nøye om. Jeg var redd, men jeg så ikke på det som negativt. Jeg svarte "ja, egentlig", og han spurte videre "men kan du se noe positivt i det?". Jeg sa at jeg var for langt oppe ennå til å ta noen stilling til det. Men innerst inne visste jeg at dette her var gull verdt.

Men DMT ville ikke gi slipp på meg. Da hele Hydroponic Garden begynte å spille om igjen skjønte jeg at jeg hadde vært rimelig lenge oppe (dette albumet varer i 1 time og 16 minutter). Det skremte meg litt. Der og da rasjonaliserte jeg det til at jeg var syk, hadde (om enn lav) promille fra det ene lille glasset cognac som ble drukket over 2 timer, og at det var min første gang, men om jeg ser tilbake på det føles det mer som om DMT-en holdt fast på meg til jeg slapp meg selv og sluttet å være redd, for det fikk jeg nemlig ikke lov til. Den skulle bli ferdig med meg. Da den var ferdig med meg sovnet jeg. Morgenen etterpå var jeg helt normal, dog sliten etter litt lite søvn og sykdom.

2C-B - "out here"
Grunnen til at jeg kaller DMT for "in there" og 2C-B for "out here" er fordi DMT trippen føles som en kikk under teppet, på innsiden av verden/psyken/whatever, mens 2C-B føles mer som et veldig sanselig (fysisk) stoff, og veldig komplett i sin karakter sådan.

Så på søndag kveld var det på'n igjen. Jeg ville bevise for meg selv at jeg ikke er redd lengre, og at jeg håndterer en ganske heftig trip alene (ja, 2C-B kan være rimelig heftig det også). Jeg ville utfordre meg selv og mine tankespor.

Først tok jeg nesespray og snøt meg godt. Gode luftveier er en sikker vinner når man skal snorte noe.

Jeg tømte ut kapselen, med ca. 21mg 2C-B, tok bort litt mer enn en tredjedel i en haug for seg selv, også skrapte jeg innsiden av alle de andre kapslene jeg har, overrasket over hvor mye som lå igjen på innsiden. Jeg antar at jeg satt igjen med rundt 8-9mg. Jeg hakket det veldig fint opp, brukte sikkert 5-6 minutter på å få det helt pulverisert, men 2C-B er veldig "sticky", så det er litt vanskelig enkelte ganger. Så var det opp i nesen med det, og steike så det greiene der svir, men heldigvis visste jeg det godt fra før, og svien forsvinner ganske fort når man hakker det opp bra. Det gikk ikke lange stunden før jeg bestemte meg for at nei, dette her var for lite, og tok 3-4mg til. Så var det ut på tur.

Jeg hadde ikke tenkt så mye over musikk i forkant her, så jeg satt litt foran dataen og annonserte at jeg trippet til folk som like greit kan sitte på den informasjonen, mens jeg prøvde å få fatt i noe brukbar musikk. Først hørte jeg litt på CunninLynguists (sloppy seconds vol 1), men så ble Shpongle valgt ut, og det gikk også i litt Carbon Based Lifeforms senere på kvelden.

Jeg ble litt rastløs når det begynte å komme på, kvalmen og bodyloaden var heldigvis veldig mild/behagelig og kvalme kom kun i bølger enkelte deler av trippen. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, og på grunn av dette ble jeg veldig edruelig i hodet og effektene var heller milde. Så jeg bestemte meg til slutt for å gå i transe, og hente frem effektene, og da kom det så det suste. Rommet mitt ble med ett veldig vakkert, lysene danset og lagde show for meg, ting bølget i en fredelig klang og jeg ble svært euforisk etter hvert.

Jeg gikk litt rundt og koste meg med den "jiggy" ubalanserte effekten man får av 2C-B, og fylte på med et par milligram til. Jeg smakte på diverse drikker og matvarer, og innså helligheten i gode smaker fra sunn mat. Å drikke hot'n'sweet, da altså alkohol, var veldig godt med det første, men jeg kjente veldig godt ubehaget og hvordan kroppen ikke blir helt fornøyd når man hiver alkohol i den.

Jeg tenkte veldig mye om alt og ingenting, men det meste var av relevans/betydning til mitt levesett. Jeg forsøkte å meditere litt, og med litt flaks fikk jeg veldig kompliserte, sjamanistiske, men veldig kunstneriske mønstre, bak øyelokkene. Dette var vakkert, og når jeg åpnet øynene igjen var i tillegg OEVs veldig intense igjen. Alt rundt meg nå, både lys, lyd, farger og følelser var veldig vakkert. Jeg følte meg svært ren, hemningsfri og god.

Jeg røykte et par trekk av en stump en kamerat hadde latt ligge igjen etter dagen før. Han røyker relativt mye (i tillegg var det meg som mekket jointen), så jeg regner med at jeg ble påvirket av det jeg røykte. Alt ble mildt intensifisert og en smule roligere, men siden 2C-B kommer i bølger og det er vanskelig å skille forskjellige effekter når man tripper, skal jeg ikke si noe sikkert.

Etter det fant jeg ut at det var på tide med tracer-transe. Dette er omtrent noe av det gøyeste og mest fascinerende som går an å gjøre på 2C-B, etter min mening, så det var av med alle lysene også fant jeg frem noen grønne lysende briller. Jeg stod lenge og eksperimenterte med dette, og til slutt fant jeg ut at jeg kunne lage en sirkel, som jeg kunne ekspandere og krympe som jeg ville, den ville fremdeles være en komplett sirkel så lenge jeg fortsatte i det samme sporet. Det samme gjorde jeg med infinity (∞) - og resultatet her var ennå mer spennende. Jeg klarte å koordinere synet og musklene mine slik at jeg fulgte det samme sporet hele tiden, og for hver gang jeg gikk igjennom det, ble tracerene sterkere. Hvis jeg sluttet, hang tracerene der ennå, og de kom mot meg og løste seg opp akkurat som spor av røyk i luften. Det føltes som om jeg skapte energi i løse luften med lys.

For å sette litt perspektiv for dere som ikke har opplevd det, så var tracerene sikkert 2 meter lange på det beste, og hang igjen i 15 sekunder.

Etterhvert tok tankene en mer alvorlig vending. Jeg får alltid negative tankespor når jeg tripper, fordi jeg er en person som ikke aksepterer kun det positive i verden, og synes at man bør ta tid til å tenke over løsningen på problemer, og virkelig leve seg inn i det for å oppnå forståelse, på tross av at jeg gjerne ville holde på euforien jeg satt med. Så jeg fylte på et par milligram til, og la meg ned på sengen, først gikk jeg igjen i transe og så på lysene danse for meg, også lukket jeg øynene og gikk inn i en nærmest drømmelignende meditasjon, som jeg alltid gjør når jeg røyker cannabis. Dette kan være veldig skummelt, fordi man havner i en veldig psykotisk-lignende surrealistisk tilstand, midt imellom drømmeland og våken tilstand. Etter jeg "mistet" meg selv, begynte det å oppstå stemmer og personer rundt meg som holdt samtaler, hva de snakket om husker jeg ikke, men jeg voidet ut i en liten stund og sluttet å eksistere i min meditasjon, jeg observerte kun veldig abstrakte tanker som omhandlet mennesker.

Etterhvert begynte jeg å leke med tracere igjen, jeg endte opp med å stå midt i en klynge med vakre tråder i luften, følte meg omringet av positiv, selv-skapt energi. Denne følelsen av åpenhet føltes veldig riktig, og det er noe jeg absolutt prøve å ta med meg videre. Det var en sans av trygghet og et fravær av bekymringer, som når jeg tenker på det, kan fremkalles i helt edru tilstand, uten noe hokus-pokus, man må egentlig bare ha følt det før man kan stille seg inn på det. Tidligere da trippen tok en alvorlig vending, tenkte jeg på denne følelsen contra det å være opplyst, og så på den lille Buddha-figuren min, og spurte for meg selv om dette var hans budskap.

Jeg fylte på igjen og fortsatte trippen med å gå litt frem og tilbake og snuse på de samme tingene, tenkte mye over personlige og mellommenneskelige ting, samt. hvordan 2C-B er et veldig estetisk, kunstnerisk stoff på mange måter. Etterhvert fikk jeg på meg hodetelefonene med musikk istedenfor, og returnerte inn i en euforisk tilstand hvor rommet mitt ble et dansende kunstverk for meg.

Da jeg var på vei ned og skulle legge meg så var jeg helt giret, og satt og fniste og lo av den stripete genseren min som bølget som en galning, mens alle andre effekter var borte. Det endte opp med at jeg heiv i meg min standard sove-cocktail som består av 15mg diazepam, en god slurk sprit, en kapsel melatonin og en vanlig dose ZMA. Etter det sluknet jeg ganske fort.


Etterord
Det var veldig spennende å trippe på begge disse stoffene etter hverandre. DMT gav meg et blikk under det hele, og 2C-B beviste for meg selv at jeg ikke lengre er redd, og at verden faktisk er veldig vakker, og at jeg kan åpne meg skikkelig for å oppleve gode ting (i en form for MDMA-karakter, bortsett fra at jeg ikke har noen erfaring med MDMA) noe som DMT viste meg at jeg måtte få fokus på igjen.

Det ble forresten inntatt ca. 30mg 2C-B nasalt over rundt 4 timer, med startdose på rundt 12mg. Effektene ble mest interessante da den første dosen begynte å slope ned (og stumpen av jointen ble røykt), og de sene disassosiative effektene til 2C-B kom på.

Ha en videre god høst, og god tur til alle dere som spiser flein i sopptempber!

Levde meg skikkelig inn i DMT-trippen din, ville ikke at den skulle ende:P!
Kjenner nå at jeg har lyst til å ta en tur i den psykedeliske verden ,etter mye drømming og lesing om det.

2 fine rapporter , men jeg har 2 spørsmål.
Hvor mange milligram ca tror du at du hadde i jointen?
Du skrev du har mild angst, hvordan påvirkert dmt/2c-b`en angsten?

Hehe, jeg må nesten spørre ham som gav det til meg, kommer tilbake med det senere jeg har ikke skrevet om det, fordi jeg mener med tiden at "en tripp er en tripp", spesielt når det kommer til DMT som vil røske ballene utav pungsekken din uansett. Derfor er jeg heller ikke nøye med dosering av f.eks, som her, 2C-B, eller sopp, eller alt mulig annet jeg finner på å putte i meg, fordi jeg vet at per milligram-doseringer ikke har så jævla mye å si på opplevelsen. Jeg har hatt sterke tripper på lave doser, og svake tripper på høye doser av de fleste stoffene jeg har vært innom.

Angst, utenom i nesten psykotiske grader, er et jævla overvurdert fenomen (imo), jeg "har det i familien" (lett å skylde på) og det kom hovedsaklig til overflaten etter noen heavy fenomener på sopp (typ besviming på åpen gate og sammensmelting med et void) og en badtrip på 2C-B (igjen "voiding", tomhet + kvalme som sendte meg der), samt. generell overforbruk av psykedelika for litt over et år siden. Jeg har hatt perioder med dp/dr, panikkangst og det hele, har gjerne også vært innom det som i psykiatrien blir kalt for "Mystical_psychosis", men angst generelt går over av seg selv, så lenge man lærer seg å fokusere på noe annet, trene, spise riktig osv.

Bredere bevissthet og et observant hode er det som har brakt det frem i lyset for min del. Jeg ser alt som kommer inn av mine sanser, og spesielt kroppen, jeg klarer ikke å slå av hodet mitt (ADHD?), da blir det veldig lett for at hurtige, drastiske endringer skaper mye frykt. Jeg mener egentlig at de aller fleste mennesker "har angst", eller for å si det på den måten da, handler på angst. Hadde det ikke vært angst hadde vi heller ikke hatt noen motivator for å få orden på livene våre og gjøre noe med oss selv før vi dør. Mange kloke kvinner og menn har skrevet dette i sine bøker, og jeg stiller meg skjønt enig.

Med denne holdningen/kunnskapen så preger ikke angst meg et halvt sekund på tripp. Jeg føler meg bare et hakk mer bevisst på alle følelser som har med frykt å gjøre, og har lært meg å leve med det og tenke meg rundt det, å se budskapet i det fremfor å, ja, syte som en liten unge om at jeg har angst...

Jeg vet at det er tabu å si det; men for guds skyld ikke gå til psykolog med en gang om du får litt angstproblemer etter psykedelika (så lenge du fremdeles fungerer i hverdagen). Finn problemet. Lær deg å kjenne deg selv. Det kommer ikke uprovosert, det har alltid en dypere grunn. Psykologer er veldig flinke med å overdiagnostisere det, og skylde på dopet du har hatt i deg. Les heller bøker om spiritualitet, psykologi, osv. og snakk med andre psykonauter. Ikke ta alt for god fisk, men lytt på deg selv, for det er kun deg som kan passe ting inn i ditt eget verdensbilde på en riktig måte, og det er kun du som kan vite innerst inne hva som er rett for deg selv.

Det viktigste etter man har vært innom mye spirituelle tanker, og mye slikt pjatt som jeg nå har snakket om, mener jeg at er å beholde en rasjonell tankegang. Husk på at alt er like virkelig som da du ble født! Ingenting er endret utenom ditt eget sinn og oppfatningen din, og du kan ennå leve (teoretisk sett) som om det aldri hadde skjedd!

Det ble litt langt, men jeg har en viss trang til å få dette ut blandt folk, så for alle som sliter med lignende ting - lykke til, og ned med angstmedisiner! (og det smalt ifra rett kjeft, for jeg har i en liten periode vært hektet på diazepam og opplevd abstinenser fra det )

Nice, rapporter, elsker måten du skriver på! Spennede å lese og ikke minst morsomt

Gode rapporter, og jeg ser at det var avgjørende for trippinga at du hadde en erfaren kompis der med deg, om ikke hadde vel muligens DMT-tripen blitt i overkant skummel? Eller?
Hva slags setting, og med hvem ser du for deg at neste trip blir i og med? Nevnte kompis virker jo som en trygg ledsager.

To flotte rapporter Rottegift! Det varmer meg å se oppegående, våkne og seriøse individer oppleve dette fantastiske molekylet og hva det har å gi.

Fantastisk. hvis du hadde skrevet en uendelig bok hadde jeg sikkert lest til døden.
Uansett, nå vet jeg at jeg må teste dmt. Da jeg har fundert å lest å prøvd å sette meg inn uten å lege forventninger i lengere tid.
Takk for supre raporter

Hva mener du? Har det hjulpet mot angsten?

For å gi deg et forenklet svar: Ja.

Det er massevis av faktorer og fordøying inne i bildet, mye som er langt mer personlig enn hva jeg nå vil dele ut blandt forumet. Men hvis du leser mitt forrige innlegg om nettop det, så ser du at jeg mener at det ikke er så svart/hvitt at man har/ikke har angst.

Husk at angstlidelser er diagnoser innenfor psykiatrien (for å dra det inn i bildet også...), ikke bare en betegnelse på en følelse. Man blir diagnostisert idet det blir et problem å fungere i hverdagen. Det går aldri an å bli kvitt en følelse helt, man vil alltid være i stand til å føle både lykke, undring, angst og annet gøy, selv om det ikke nødvendigvis er tilstedeværende fra dag til dag.

Psykedelika kan både forværre og forbedre angstproblemer, og det er ingen oppskrift på at det-og-det stoffet fjerner angst, men jeg vil tørre å påstå at MDMA og DMT har langt høyere suksessrate enn mange av de andre, utifra den kunnskapen jeg sitter på.

Du beskriver dmt på en veldig fin måte. Levde meg godt inn i turen du hadde

Fine rapporter!
Likte best DMT-rapporten; virker som du skriver mer om hva du opplevde og følte, mens du i 2c-b skriver om litt mer overfladiske ting, som hva du gjorde etc.
Anyways, thanks for sharing