Har rusa meg i mange år mens familien har stått på sidelinja å revet seg i håret i smerte.
En familie medlem inviterte meg hjem her om dagen da jeg har vært flink gutt å holdt meg nykter for så å skape relasjoner med min svært omsorgsfulle familie.

Før jeg dro tok impulsiviteten min overhånd så jeg kjøpte joggesko. Det ble ett kort besøk til familie medlemmet da jeg kun tenkte på å dra hjem å skyte kvalitets speed i arma.

Noen ganger kan jeg ikke fordra meg selv, det gjør så veldig vondt å sette dopet foran min kjære lillebror som bare ville spise middag å henge .

Så jeg løy igjen,,jeg fortalte att jeg skulle på ett møte samme kvelden så jeg dro etter 2 timer.

Det har han ikke forventet å jeg merket han ble litt "skuffa.

Jeg stressa meg hjem for å stikke en nål i arma istedet for å være men min eneste bror. Han betyr alt for meg men likevel så gjør jeg dette om og om igjen.

Jeg ruser meg ikke sånn som før, da var det maraton rusing kontra mitt sporadiske bruk nå.

Likevel, jeg velger dop foran min familie som elsker meg over alt, å jeg klarer ikke å tilgi meg selv. Jeg vil gjøre det godt igjen, jeg vil gi tilbake alt de har gitt meg. Nemlig kjærlighet.. jeg vil fortelle han hvor mye jeg bryr meg men er ikke mann nokk til å gjøre det fordi jeg har fortrengt følelsene mine så lenge. Jeg savner å dra på fjellet å finne på ting med han. Jeg vil bare klemme han å fortelle hvor glad og stolt jeg er av å ha han i mitt liv. Det gjelder også mor og far.

Men jeg er livredd for å åpne meg for jeg vet jeg kommer til å gråte som en baby.

Når jeg er hjemme med familien kjenner jeg på glede inni meg, men det er ett ukjent landskap så jeg holder igjen istedet for å gi slipp. Å når jeg kommer hjem gråter jeg for meg selv å tenker på hvorfor jeg var så iskald å "alt er bra med meg slutt å mas" holdning.

Føler dette er min nye epoke i livet. En ekte mann tar vare på familien sin. Jeg har så mye å gi men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Samvittigheten og skammen er så tung å bære.

Men jeg vet hva som skal til. Nå er det opp til meg å gjøre det før det er for sent. Det er ikke alle som har familie her i rusmiljøet, hører stadig att de skulle ønske de hadde noen som brydde seg om dem. Satan så elendig å drittsekk jeg føler meg da. Men dette er kort fortalt. Jeg sitter i stua å har nedtur å gråter av alt nå istedet for å være med familien på en fin solskinnsdag.

Jeg har ingen å skylde på en meg selv, det er mine valg, det vet jeg, men på den andre siden har jeg en psykisk lidelse som jeg har selv medisinert med dop i mange år. Å det er de klar over, er vel en grunn til att jeg blir ufør.

Dette skal jeg klare. Jeg har lyst. Jeg vil bli den beste versjonen av meg selv å åpne armene mine til verden. Det er faen meg nokk.

Sånn. Det var godt å få det ut på ett anonymt forum. Det er så indirekte man kan få det men det gjør noe med hodet mitt, tenker annerledes når man skriver noe jeg sjeldent gjør.

Er det noen som har klart å komme seg ut av dette å startet ett nytt liv? Forventer ikke noe kos og klem men det motiverer å få høre att det faktisk går da folk i omkretsen min dør i sakte film.

Åpne deg for brodern og flammen, bare gråt, slipp det ut. Det viser styrke, mot og oppriktighet, forbilledlige egenskaper i motsetning til løgn, bedrag og avhengighet.
Åpne deg og få det ut hvor glad du er i dem, det vil være deres viktigste minne av deg når du en dag kanskje er død av overdose.

Du kan komme deg ut av avhengigheten hvis du vil nok. Vil du nok er du flinkere på selv disiplinen. Jeg vet at hjernen lurer deg til å tro at du må ha det og at hver gang skal bli den siste eller at bare en dose ikke kan skade, men du må høre på hjertet og ikke hjernen som er offer for manipulering av avhengighetsdemonen.
De første månedene vil være utfordrende pga abstinenser og ubalanse og nedturer, men stå i det og hold ut. Det vil sannsynligvis alltid være utfordrende i visse settinger hjernen din assosierer med rus og derfor er det viktig at du unngår de settingen, stedene eller folka (kjempeviktig!) og trener hjernen din å skape positive rusfrie og klare gode assosiasjoner til andre ting.
for eksempel lage digg mat hjemme rundt samme klokkeslett som du egentlig pleier å være rusa, dra på telttur med brodern istedet for å speedbula til kompis i helgene, unngå å drikke om du pleier å ta amf når du drikker, flytte til en annen kåk med andre omgivelser når du går ut av døra osv. Du kan klare det og jeg ønsker oppriktig at du gjør!

Ja det skulle stå fammen ikke flammen hehe

Å grine litt er veldig godt en gang iblandt. Ikke vær redd for følelsene dine.
Dra hjem til lillebror og klem han og si alt du har skrevet her, det vil han sette pris på.
Og ja, du kan komme deg ut men det krever viljestyrke. Det hjelper å droppe gammel omgangskrets, da slipper du å få dop trøkka opp i trynet hver gang du drar ut.