Pedofili er et sårt og vanskelig tema, og det er synd at når man forsøker å diskutere det på en nøktern måte så er det så mange som setter likhetstegn mellom pedofili og overgrep mot barn, tar frem høygaflene sine og roper død og fordervelse over alle pedofile. Først og fremst, og dette er et viktig poeng gjentatt ad nauseam i tråden allerede: En pedofil er ikke nødvendigvis en barneovergriper, og en barneovergriper er ikke nødvendigvis en pedofil. Her er en illustrasjon for de litt trege:
I snittet av pedofile og overgripere finner vi de pedofile overgriperne. Dette er ikke noe vi skal akseptere, og har begynt å nærmest bli en slags global epidemi med internett og bedre krypteringsteknologi hvor folk betaler, bestiller og ser på overgrep mot barn i lyssky hjørner av internett, og hvor ineffektive vi egentlig har vært i forhindre dette. Heller ikke skal vi akseptere overgripere generelt. Tråden er litt dårlig definert, men det er mest interessant å diskutere følgende to ting her: 1) Er pedofili en legning eller en mental lidelse, og 2) hvordan skal det aksepteres, eventuelt behandles og mer generelt hvordan forholde seg til det?
Empirien mangler i stor grad når det gjelder pedofili. Store epidemiologiske undersøkelser er ikke egentlig gjort i noen særlig tilfredsstillende grad. Men foreløpig data tyder på at det er mest prevalent hos det mannlige kjønn og flere små undersøkelser viser at relativt høye andeler av selvrapporterte pedofile ikke har noen historie av seksuell kontakt med barn. Distribusjonen av pedofile i en befolkning er nokså ukjent, men noen studier har estimert et tak på opp mot 5% blant annet. Men studiene er ikke store og gode nok, så jeg ville konkludert veldig lite.
Mange, om ikke de fleste, fagfolk anser pedofili som en medfødt seksuell preferanse og at det er noe som ikke kan kontrolleres eller endres. Attraksjonen til barn er konsistent, ikke noen fase, og man ser at preferansen utvikler seg omtrent samtidig som andre utvikler sine seksuelle preferanser. Den blir oppdaget, ikke valgt. Med andre ord er du egentlig jævlig uheldig, og hvis du skulle være av den oppegående sorten som aldri rører et barn, er du nok dømt til et liv med dårlig mental helse, ensomhet, frykt og skam. Fordi det er en seksuell preferanse som vedrører en annenpart som ikke er i stand til å gi samtykke, blir det gjerne sett på som en lidelse av seksuell preferanse, men fenomenologisk sett ligner det en seksuell legning. Studier tyder på at langt ifra alle barneovergripere genuint er pedofile, som de fleste tror, bare omtrent halvparten i visse utvalg, så dette er ganske uklart vann. Overgrep mot barn er sett å skyldes mange andre ting som stress, ekteskapsproblemer, utilgjengelighet av en voksen partner, antisosiale tendenser, høyt sexdriv eller høyt alkoholkonsum. Mye av det man vet om pedofili kommer dessverre fra studier gjort i kliniske eller kriminelle utvalg av menn som allerede har begått seksuelle overgrep mot barn. Mye mindre er kjent om de pedofile utenfor kliniske eller korrigerende settinger, fordi det er vanskelig å utføre gode studier her med det politiske og sosiale klimaet rundt pedofili, samt frykten og raseriet pedofili lokker frem som hindrer både forskere og ikke minst pedofile å sette i gang/bli med på studier. Generelt er det ukjent hvilken risiko for overgrep pedofili utgjør hos de som ikke enda har hatt seksuell kontakt med barn. Studier av slike pedofile er få, og ingen har fulgt et slikt utvalg over lengre tid for å se hvor mange som ender opp med å begå overgrep. Her trenger man mye mer empiri, og for å få til det trenger man også, tror jeg, mindre hysteri og moral panikk.
I en studie som fulgte konsumenter av barneporno over et relativt kort tidsrom på 2.5 år, hvor majoriteten av disse nok ville blitt diagnostisert med pedofili (ja, det er en diagnose i diagnostiske systemer som DSM-IV-TR og ICD-10) år fant man at 4% begikk
fysiske overgrep selv (å se på barneporno er jo et slags indirekte overgrep allerede, da). Dette, blant mer, indikerer at en seksuell preferanse for barn ikke er tilstrekkelig til å forklare faktiske fysiske overgrep. Man finner også indikasjoner på, ikke så overraskende, at pedofile som har tendenser til antisosial eller annen kriminell atferd - inklusive impulsive, ufølsomme, risikotakende og disinhiberte pedofile grunnet stoffmisbruk - har høyere risiko for å begå overgrep. Flipper man dette kan man forsiktig tenke at gode forhold for pedofile gjør at de ikke begår overgrep - noe som gjør intervensjon og behandling dess mer interessant og viktig.
Årsakene til pedofili er ikke kjent. Men man har de siste (to) tiårene linket det opp mot funksjon og struktur i hjernen. Man finner i noen, men ikke alle, studier korrelasjon mellom pedofili og lav IQ, dårligere resultater på tester for hukommelse, høyere rate av venstrehendthet, lavere fysisk høyde, dårligere skoleresultater korrigert for IQ forskjeller, større sjanse for å ha lidd hodeskader i barndommen som resulterer i bevissthetstap og flere forskjeller i hjernestruktur ved hjelp av fMRI og MRI i flere studier. Slike studier tyder på at det er en eller flere nevrologiske faktorer ved fødsel som forårsaker eller øker risikoen for pedofili. Komorbiditet med andre psykiatriske lidelser og misbruk i barndommen ser ikke ut til å egentlig forårsake pedofili, men øke risikoen for at en handler ut sine seksuelle preferanser og fantasier. En studie indikerte for eksempel at pedofile overgripere er nevrologisk distinkt fra pedofile ikke-overgripere; de pedofile overgriperne hadde nevrologiske "feil" som antydet forstyrrelser i hemmende eller inhibitoriske regioner i hjernen.
Det finnes ikke noe evidens for noen kur. Fordi det er mye som tyder på at det er prenatale faktorer som spiller inn på utviklingen av pedofili er det heller ikke sannsynlig at det kan kureres i voksen alder. Pedofile kan imidlertid få hjelp, og bør få hjelp, til å ikke handle ut sine seksuelle preferanser. Men fordi vi lever i det politiske, sosiale og juridiske klimaet vi gjør, så er det ekstremt vanskelig for disse å søke og få hjelp. Forståelig nok på mange måter, men svært uheldig. Det er lite skrevet i stein om hva som kan hjelpe, og studier er veldig mikset. Noe bedre empirisk støtte har kanskje diverse farmakologiske inngrep som reduserer sexdrift, f.eks. Men ikke noe konklusivt her heller.
Det er et jævla rot alt sammen, men utrolig viktig for oss som samfunn for å verne om våre barn og å kunne hjelpe de som lider av pedofili at man kan ha et meningsklima og diskurs som gagner mer empiri og mer forskning. Så ta gjerne frem høygaflene mot faktisk overgripere av barn, men la i utgangspunktet de pedofile være i fred så lenge de ikke har gjort noe galt, hvis ikke så går utviklingen med å få de mer ut i lyset og inn i studier og behandling altfor tregt. Jeg er også redd det kan øke risikoen for at de begår overgrep, for med isolasjon, skam, ensomhet og alt annet møkk kan en vel tenke seg at man utvikler antisosiale tendenser og rusproblemer som kan eskalere det hele. Til slutt, og det er synd å innrømme, så ville jeg neppe tatt risikoen med å la en pedofil være rundt eget eller andres barn. I hvert fall ikke alene. Det er vanskelig dette her. På den måten aksepterer jeg det jo ikke, men jeg aksepterer at ikke alle pedofile er overgripere og aldri vil bli det, og at det må være et helvete for dem og at de fortjener all hjelp tuftet på god empiri de kan få. Både for å leve bedre liv selv, og for at risikoen for overgrep går mot null.