Satt og leste posten om "Hvordan er det å ha PTSD" og forsøkte å forfatte et svar, men kom frem til at det ikke ble helt i sjangeren for den tråden.

Det jeg nå skal fortelle helt ufiltrert, er det bare psykologen og et par av mine nærmeste venner som vet. Jeg fortalte ikke alt til kona mi (som jeg nå er separert fra), og heller ikke til noen i familien min. Hvorfor spør du? Det er fordi jeg føler at de ikke forstår meg, og alvoret i situasjonen.

I oktober i fjor var jeg og 3 kompiser ute med båt, for å trekke teiner og kose oss. Jeg bor på et annet sted i landet, og er sjelden i hjemtraktene mine. Siden dette er på vestlandet, er det litt ustabilt vær, men denne dagen var det opphold og lite vind.

Jeg ble hentet av Jan (la oss kalle ham det), og vi kjørte av sted. Vi dro en tur innom butikken for å handle litt småsnacks til turen. Jeg ser på Jan at han ikke har det bra, og jeg spør hvordan det går. Han forteller at det har vært hardt den siste tiden, fordi jenta han holder på med mistror han, og påstår han er utro. Noe han ikke er. Vi prater litt løst og fast om det, og så går jeg inn på butikken. Jeg plukker med det som var ønsket, og tenker i farten "Jeg tar med en sjokomelk, for det liker Jan godt, og han setter nok pris på overraskelsen".

Jeg kommer ut i bilen igjen, og Jan spør: "Så du meldinga?". Jeg svarer: "Nei dessverre, men jeg kjøpte denne til deg." Han smiler for første gang siden jeg satt meg i bilen. Meldinga var for å spørre om jeg kunne ta med nettopp en sjokomelk.

Vi kjører videre ut til de to andre som venter ved båten. Vi parkerer, plukker og fiskesaker, matvarer og det vi trenger. Hopper opp i båten, og drar utover. Vi drar opp første rekke med teiner uten problemer. Vi tøffer litt videre og tar opp både 1 og 2 rekker til.

Det begynner å blåse opp litt, men ikke slik at vi er ukomfortable. Det er ca halvmeter høye bølger, og båten, som er av en type fritids/fiskebåt, som er godkjent av riktig offentlig instans for fiske i forretningsøyemed, holder god stand. Vi diskuterer litt om vi skal dra opp den siste rekken med teiner, fordi den ligger litt lenger ute og inn i en annen fjord. Det vil ta ca 30min å kjøre dit.

Vi enes om at vi tar den i samme slengen og setter kursen utover. Etterhvert som vi kommer lenger ut mot der fjordene møtes, så blåser det opp litt. Bølgene er på rundt 1 meter pluss/minus. Vi kommer ut til teinene, og det regner. Kapteinen, eller sjøulken som vi kaller han, melder seg frivillig til å trekke for han elsker når det er drittvær. Vi får opp teinene. Vi er våte.

Setter kursen hjemover, og seiler innover fjorden. Vi har kraftig motvind, og det går tregt. Vi kommer endelig inn til neset som skiller de to fjordene, og der er det helt blikkstille. Vi fortsetter inn i neste fjord. Vi møter igjen motvind, og bølger. Bølgene er på dette stadiet så høye at det spruter vann inn over kabinen. Dette er både spennende og artig, litt action.

Fra å være spennende og artig tar det plutselig en helt annen vri. I løpet av kort tid går bølgene fra å være bare litt plask over kabinen, til at vi ikke ser over neste bølge når vi er på vei ned fra forrige. Det ble plutselig veldig skummelt. Vi legger klar redningsvestene. Det er noen svært anspente minutter fremover. Vi kræsjer inn i endel bølger, og etterhvert så kommer det vann inn i kabinen når vi er på vei ned en bølge. Kapteinen sier at vi begynner å bli fremtunge. Vi alle enes om at vi må stabilisere ved hjelp av kroppsvekt som beste vi kan på dekk. Dette skjer i løpet av kort tid, og redningsvestene er glemt for lenge siden. Vi går ut på dekk, det er vann overalt. Det er umulig å si hva som er regn og hva som er bølger. Det er veldig mye vann oppi båten. Vi forsøker å kaste ut vann manuelt med bøtter og kar, men det viser seg å være umulig. Det kommer mange ganger så mye vann oppi båten som det vi klarer å kaste ut.

Vi begynner å sette kursen mer mot land, bølgene gjør dette veldig vanskelig. Sjansen for å kantre med langside mot bølgene var veldig høy. Like etter vi har satt kursen mer mot land, så hører vi en alarm. Alarmen var for å indikere vann i motorrom. Motoren stopper.

Med en gang motoren stopper, så synker hekken på båten ned i vannet. Tore er førstemann til baugen. Vi tre andre, meg, Jan og kapteinen forsøker å ta oss frem til baugen. I det vi 3 er på vei frem, så snurrer båten litt, og jeg faller i vannet men klarer å holde meg fast i rekkverket. Alt fra livet og ned er i vannet, det er jævlig kaldt.

Jeg tenker: Dette kommer aldri til å gå. Jeg klarer aldri i verden å svømme inn dit med alle disse klærne. Dette er slutten, det var slik det skulle ende. Jeg slapp iallefall å gjøre det selv.

Jeg ser opp på de 3 andre som fremdeles er på båten, og sier: Vi har ikke noe valg, vi må svømme.

Jeg slipper taket og begynner å svømme. Tenker fast og bestemt på korrekte svømmetak, korrekt pust, mest mulig for minst mulig. Holde varmen. Klarer etterhvert å få av meg hetta, og rive av meg lua, svømmer videre. Jeg ser bilene kjøre forbi på veien, intetanende om hva som foregår i skumringen. Når jeg er det jeg vil anslå som halvveis snur jeg meg for å se om jeg kan se de andre. Jeg ser alle 3 svømme. På dette tidspunktet er jeg veldig sliten og veldig kald. Jeg svømmer videre. Tankene strømmer gjennom hodet. Datteren min sa at hun syns det var trist at jeg skulle dra vestover denne helga, for det var så trist at hun ikke fikk se meg igjen. Tankene rundt ekteskapet strømmet på. Tankene rundt depresjonen min. Selvmordstankene.

Jeg nærmer meg land. Jeg er helt utmattet, kroppen slutter å lystre. Armer og bein vil ikke gjøre det hodet vil. Jeg blir varm. Jeg finner ro. Jeg tråkker i vannet, for armer og bein vil ikke svømme mer. Jeg er 5 meter fra land. Jeg klarte det ikke. Endelig ordnet det seg selv tenker jeg.

Jeg tenker på barna mine. Tenker at det skal ikke slutte slik, det kan ikke ende slik. Jeg klarer ikke lenger å holde meg over vann. Jeg tråkker og får tatt et siste åndedrag. Jeg slipper meg selv under vann. Det er ikke lenger kaldt. Det føles behagelig. Jeg er omgitt av det sjøgrønne lyset. Jeg forsøker å svømme en siste gang, det skal ikke ende slik, jeg skal se barna mine igjen. Armer og bein gjør noe som kan minne om svømmetak. Jeg holder pusten. Det blir svart.

Jeg våkner. Fortumlet og helt borte. Jeg klarer ikke bevege meg. Bølger slår inn over meg og for hvert pust føles det ut som jeg trekker inn vann. Jeg ligger oppå armene mine, magen og resten er i vannet. Jeg kaster opp, mange ganger. Jeg klarer ikke flytte på armene. Forsøker å vugge meg frem og tilbake for å få løs først en arm, og deretter den andre. Det føles ut som en evighet mellom oppkast, vugging og hosting. Armene er fri. Jeg forsøker å reise meg. Det er null krefter igjen. Jeg tenker at jeg må komme meg opp av vannet og få av meg klærne.

Jeg kaster først en arm frem, huker tak med fingrene i noe, så den andre. Kast arm, kast opp, host litt, gjenta. Jeg kravler meg opp fra vannet, og til en liten flat stein mot fjellveggen. Jeg klarer av en eller annen grunn å komme meg på beina, med rumpa mot veggen. Klarer på et eller annet vis å få av meg jakka. Så slår tanken meg: Hva med de andre? Om jeg skal dø av kulde nå, så må jeg iallefall komme meg opp på veien. Da finner noen meg, og vil lete etter resten dersom de ikke har komt seg i land.

Jeg forsøker å klatre oppover de mosegrodde steinene, det er vanskelig. Jeg ser heller ingenting, for brillene mista jeg i sjøen. Det er mørkt. Første veien jeg velger er bomvei. Jeg kaster opp litt til. Jeg tenker at her blir jeg sittende. Jeg forsøker en ny vei, jeg klarer ikke komme opp.

Jeg hører noen lyder, klarer ikke skille hva det er. Er det vannet? fugler? biler? mennesker? Hørselen fungerer ikke helt. Jeg gambler på at det er folk. Jeg roper. Det kommer ingen lyd. Jeg forsøker to og tre ganger. Ingenting. Til slutt kommer det litt lyd, så litt mer, og til slutt klarer jeg å rope så høyt at noen hører meg. Det var folk. Endelig flaks!

Jeg hører de rope "Vi kommer, jeg skal hjelpe deg!" når han nærmer seg. Han kommer ned og hjelper meg opp til veien. Det er en strabasiøs klatring eller sleping opp steinene. Han hjelper meg bort til bilen hans, og setter meg inn. Der sitter det to stykker, Tore og kapteinen. Kapteinen sier, de finner ikke Jan.

Jeg er ikke i stand på det tidspunktet til å oppfatte helt hva som blir sagt. Jeg begynner å hallusinere og er ikke tilstede, faller inn og ut av bevissthet. Jeg har ikke tidsperspektiv, men etterhvert kommer ambulansen. Vi blir alle lagt på båre og flyttet inn i ambulansene. Jeg klarer ikke holde meg våken. Alt er grønt, og jeg føler meg god og varm. Får teppe og varmeflasker.

Vi blir kjørt til sykehuset, jeg husker ikke mye av turen. Min svoger og bror møter oss. Det gjennomføres full sjekk. Det er fremdeles vann i lungene, og det er noe med pulsen og hjertet. De setter noe intravenøst for hjertet.

Jeg blir liggende til observasjon. Prater litt med brodern. Spør om jeg kan låne telefon for å ringe til kona. Jeg ringer. Forteller kort hva som har skjedd. Hun sier at hun setter seg på første fly. Jeg sier: Det trenger du ikke, dette går fint.

Årsaken til at jeg dro vestover denne helga var på grunn av ekteskapet. Det hadde vært turbulent over flere år. Jeg hadde slitt med depresjon i like mange år. Jeg var utslitt. Jeg ville slutte å eksistere. Jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre. For det er ikke rettferdig ovenfor barna at de skal vokse opp sammen med foreldre som ikke kan samarbeide, og som har et destruktivt ekteskap.

Jeg ble sykmeldt, og var sykmeldt i nesten ett år. Det var vanskelig å være sykmeldt. Press fra jobben, press hjemme. Sjefen sier til meg i et møte vi har "Jeg skjønner at folk er sykmeldt lenge når man f.eks har ødelagt hofta, eller tryna på sykkel og skada hodet". Hva er det for en ting å si? Det hjelper ikke meg at du ikke anerkjenner hvordan jeg har det, når du vet hva som har skjedd. Er jeg ikke syk fordi du ikke kan se det med det blotte øye?

Det var ikke forståelse på hjemmebane heller. Forteller at jeg er deprimert, har selvmordstanker, orker ikke spise. Blir ikke tatt på alvor. Blir kjeftet på og bedt om å ta meg sammen. Her kan det like fullt mulig være jeg som har misforstått, eller at jeg er farget av tilstanden og ikke klarer å se helheten. Vi separerte oss i begynnelsen av juni. Det er til det bedre uavhengig av ulykka.

Jeg sliter, og kommer til å slite fremover. Går fremdeles til psykolog, og det hjelper. Hjelper å ha noen å prate med som forstår, og som vil lytte og komme med ordentlig tilbakemelding.

Takk for meg, jeg måtte bare få det ut. Det ble mye tekst, og så er det noen som skjærer løk her mens jeg sitter og skriver.

PS: Jeg har ikke korrekturlest.

Litt av en historie. Trist at alt nettverk rundt sviktet på den måten, det gjør vondt mye verre. Bra du får god psykologhjelp.

Litt av en historie ja, hva skjedde med han du kalte for "Jan" i historien siden de ikke fant han?

Et halvt tiår har passert. Det er på tide med en oppdatering.

Ting er annerledes, veldig annerledes. Disse årene har jeg lært svært mye om meg selv og ser meg selv på en annen måte en hva jeg gjorde før i positiv forstand. I etterkant av ulykken gikk jeg i terapi hos DPS i flere år og fikk enormt god hjelp til å takle utfordringene mine. Jeg var innom det meste av tilbud som DPS hadde hvor noe fungerte bra og andre ting som ikke fungerte like bra. Gruppetimene var kjempebra og jeg traff mange flotte varme mennesker. Dette var første gangen jeg følte at noen virkelig så meg og hvem jeg var. Det var mange gode dialoger. Å si at jeg er takknemlig for dette er en underdrivelse.

I samtalene med terapeuten gikk vi gjennom det meste. Hun avdekket fort at jeg i tillegg til traume fra ulykken hadde utfordringer med depresjon. Vi jobbet lenge med disse temaene og det tok lang tid før jeg selv så endring. Etter et par år kunne jeg selv se endringer. Både i måten jeg så på meg selv i speilet og hvordan jeg kunne se på bilder av meg sammen med andre der det var et autentisk smil. Kunne kjenne på glede, det var en uvant og rar følelse. Hadde glemt hvor godt det føles. Det var likevel en ting som jeg ikke tok opp hos DPS. Den ene tingen jeg skulle ta med meg i grava.

Jula 2020 feira jeg sammen med gutta. Vi måtte mimre. Vi måtte huske på vår falne venn. Dette ble en julaften litt utenom det vanlige. Det ble ikke laget julemiddag eller åpning av gaver. Det ble en kveld med MDMA. Det ble pratet om alt og ingenting. Mimring om tidligere eskapader og vitterligheter. For en god julaften det ble, men det skulle bli annerledes. Det plumpet ut av meg helt tilfeldig; overgrepet. Gutta var sjokkerte, jeg var sjokkert. Hva var det jeg hadde gjort nå? Ble satt ut av meg selv. Jeg trodde at de visste det sånn egentlig for i min verden var dette noe alle hadde ledd av bak ryggen min i alle år. De visste ikke. De visste hvem personene var, men ikke at det hadde skjedd. De spurte og jeg forklarte. Verdens verste tyngde lettet seg fra skuldrene mine. Jeg er fri. Det tok bare nesten 3 tiår.

Første time hos DPS etterpå følte jeg meg sterk nok til å ta dette opp og vi pratet om dette mange timer etterpå også. Denne hendelsen har vært svært ødeleggende for meg og oppveksten min. Den har dessverre vært med på å definere meg som person, mitt selvbilde og min identitet. Jeg kan ikke endre det som har skjedd, men jeg kan endre hvordan jeg ser på det og hvordan jeg ønsker å være fremover. Det er godt å få det ut i det åpne, selv om det er vondt. Jeg føler meg hel.

I etterkant av dette har jeg jobbet med meg selv og forsøker å gjøre hver dag så bra den kan bli. Jeg har fått meg ny partner og vi har det veldig bra sammen. Byttet jobb i løpet av denne perioden og trives godt. Livet er ganske ålreit om dagen. Jeg har noen tilbakefall i blant hvor de mørke tankene kommer frem. Kjenner meg selv så godt nå at jeg merker når det kommer så jeg aktivt kan jobbe med det for å forhindre at det går for langt. Jeg har en fantastisk fastlege som har bistått meg svært godt. Arbeidsgiver er også svært forståelsesfull og har støttet meg godt når det har vært behov.

Jeg har en tåre i øyekroken når jeg skriver dette. Det er fint at man kan felle en tåre eller tre fordi man er glad og takknemlig.

Som Chris Holsten synger: Det var en ting jeg savna; det var smilet i mitt eget speil.

Takk for meg

Wow! Så bra du skriver også, i tillegg til den sterke historien. Ble fengslet i teksten og følte jeg var med på svømmeturen. Har hatt mange slike drømmer av en eller annen grunn. Men, ja. Sterkt skrevet.

For en historie. Godt for deg at du har fått god hjelp, og gjort en kjempejobb med å dra deg selv opp

Tusen takk for oppdatering

Denne fortellingen kan nettopp bli et lys for mange