Er ikke ufør selv, men man kan vel på mange måter si at jeg i praksis har levd på langt lavere satser og mindre økonomisk stabilitet og forutsigbarhet enn det en ufør person har.


For ikke å snakke om de tingene som ledet deg inn i utenforskapet, altså vanskeligheten med å stå i en jobb eller skole aktivitet, for eksempel, for eksempel omsorgssvikt.

For ikke å snakke om utenforskapet ved å stå helt utenfor arbeid og tiltak.

Så ble jeg ofte plassert på steder hvor jeg ikke identifiserte meg med mange av de andre ansatte, og tenkte at jeg ikke var sånn.

Det kan ha vært så enkelt som at tilbudet ofte var at hvis du var mann så liker du snekring, power tools, lakking og sånne håndtverker ting. Jeg syntes det var døll.

Vet ikke hvorfor jeg tenkte på at brushan som hadde vokst opp her med en annen hudfarge hadde noe annet forhold til dette enn meg.

Men når jointen ble pæsa så følte jeg meg som en i gjengen. Da var det solidaritet. Og jeg følte på samhold.

Lav terskel. lav innsats. lav avkastning. laveste felles multiplum, ihvertfall i storsamfunnets øyne.


Så er det jo utenforskapet ved at det å skulle betale 100 kr for en øl er en alvorolig økonomisk avgjørelse for deg.


Man har samtidig hørt om de som, etter alle avgifter og lån er betalt. Så sitter de igjen med ca like mye som en sosialklient.

6000. Så for noen av oss, på tross av enorme sosioøkonomiske barrierer så har vi jo visstnok i praksis samme ølbudsjett i måneden.


Men dette utenforskapet. Det setter seg i veggene, det skaper mugg og fuktskader, altså inne i deg selv.


Jeg har ihvertfall blitt mye mer bevisst på hvor skoen trykker, med årene.

Og for alle derer som lurte, ja.

Dette er en åpen kontaktannonse.



Hvis alle uføre er like røffe diamanter som meg, så er det en gullgruve der ute. Bare hopp i det.


Nå er jeg kanskje litt fordomsfull mot uføre, men jeg tror ikke shoppingtur til paris med dagsfylla er noe man årlig planlegger med vennegjengen. Fordi det blir litt vanskelig økonomisk.


Men også du kan få deg noen lignende opplevelser. Kjøp deg en halvliter billigvodka, selv foretrekker jeg explorer. Den symboliserer min åndelige dybde og koster ca 20 kr mer enn de aller billigste. Vanlig vodka er en helt ærlig sak, men det passer kanskje en annen anledning enn. prosjektet du skal gjennomføre.

Verdensvant og kontinental dagnipping med øye for et annet menneske som er såååå desperat etter et annet menneskels anerkjennelse at det umiddelbart vil ende i stripping.


ok. 250 kr på vodka. Prøv å skaff deg en håndfull benzo uten og sprenge budsjettet ditt.

Så kan du oppsøke arenaer hvor folk så veldig gjerne vil ha den kontinentale lune stemninga, skapt av overskudd, tilfredshet, kontrollert modent men likesågodt lekent rusinntak, og den hellige treenighet.

Avstanden og likheten mellom å ivareta iscenesettelsen av seg selv, samtidig som man er likegyldig, fordi man er distansert og priveligert i sin posisjon av å kunne gjøre dette eksperimentet som er weekendtur på kontinentet, og lekenheten og naiviteten til å tørre og hoppe innom et sprell. Kaste seg inn i ei leik. Slapp av! Det er køddent!


I oslo så er det en a la carte restaurant, med en rett på menyen. All maten er gratis. Den har åpent 3 dager i uken og ligger i Osterhausgate.

Sørg for å ha med deg bønne. Alle røyker bønne. Alle liker å bli fyrt en rev på. Det er en icebreaker, som i de laver sjiktene av samfunnet kan resultere i alt fra bestekompis, utleier til bolig eller kjæreste. Men come on. Den er ganske universell. Hvem er det som ikke liker å bli tilbydt en bønne av en likesinnet?


Prat høyt og raskt med folk du vil bli bedre kjent med om et eller annet viktig "opplegg".
Realiteten av å faktisk ha en plan er sekundært hvis du bare er kynisk og eller selskapssyk nok.

Du kom på at den peppern hadde du jo faktisk fått igjennom en tredjeperson i blokka, så jeg glemte jo at den ligger i skuffen hjemme.


Gratulerer. Nå har du besøk. Dette er nå straighte folk setter på Netflix.

Du har planlagt en eller annen god stimuli, med en overbevisende historie.

Gratulerer, du har nå funnet deg en potensiell livspartner, kjæreste, bestevenn, sykkelreparatør, bøffer, manipulerende og utnyttende relasjon. En dørmatte som trenger å være i rollen som en som blir tråkket på. Hvis du har hatt masse friske historier om opplegg, og deals, så er det ikke usansynlig at vedkommende også har fortalt at noe skal fikses, da det ikke er uvanlig for mennesker å herme.

Men la oss bare kalle en spade for en spade.

Ett menneske møter et medmenneske.

Takk for fine innspill.

Godt å høre

Du sier noe der. Kanskje ikke så gunstig for selvbilde heller når uførhet blir sett på som personlig svikt. Sliter litt med det til tider.

Jeg har tenkt litt på det, men som du sier, hvor finner man dem. Tviler på at de skriver UFØRETRYGDET i bioen sin. Eller kanskje det er det man burde gjøre for å luke ut de som ikke er aktuelle

Skulle ha hatt en sånn venninne. Jeg har hund og det virker som det kan være en damemagnet. Får mange søte smil når vi er ute på tur, ikke at jeg tror det betyr noe, men det gir en liten selvtillit-boost. Til og med noen som vil slå av en prat av og til, så dette er ingen dum ide.

Religiøs forening må være siste utvei tenker jeg.

Nei, det høres ikke så veldig fett ut. Kan prøve meg på det, men det er kanskje litt suspekt at jeg blir permanent arbeidssøker.

Kjenner meg igjen der.

Nå gjør du meg rød i topplokket, mentalmelt

Vel, fack. Da er jeg ganske langt nede. Vi du si bipolar 1 er en tyngre diagnose? Jeg er flink til å ta medisinene mine og fungerer ganske bra i hverdagen. Har vært symtomfri ganske lenge. Har selvfølgelig tunge dager av og til, men det setter meg ikke helt ut av spill sånn som det pleide å gjøre i 20-åra. Bikka nylig tredve.

Jeg kan se hva som finnes i nærområdet. Ikke et dumt forslag.

Kanskje det, men tror du en bondejente er gira på å bo midt i en storby?

Slutt da, her tillegger du meg meninger jeg ikke har. Standaren min er ikke særlig høy. Så lenge dama er grei og vi passer sammen så er det greit for meg. Alenemødre, bring it on!

Det er vel ikke objektivt i samfunnet hvem som er nederst, forskjellige folk hakker på forskjellige folk, som regel.

Joda, schizofreni er en tung diagnose, men med medisinering, tilrettelegging og behandling blir en del helt friske, altså symptomfri. Var det en tredjedel de sa?

Ubehandlet eller uten adekvat behandling schizofreni kan være en tung diagnose, om ikke DEN tyngste for alle involverte. Så syke mennesker klarer uansett ikke og ha vedvarende interesse for relasjoner, eller ihvertfall ikke ressursene for å opprettholde dem.

Så tror du ikke konservative Jacob og Anne ser mer ned på "velfungerende" narkomane, som suger på statskassa, når de egentlig burde hatt ett år i fremmedlegionen. Det er mer skyld, skam og stigma knyttet til livsstilssykdommen narkomani. Alvorlig psykisk syke tror jeg bare blir sett på som tilfeldige ofre for skjebnens gang, noe jeg også tror de er. Men noen av de som pådrar seg heftige diagnoser på det spekteret har jo vært og svømt i gryta til Miraculix.

Det er jo også litt sånn ute av syn ute av sinn. Alle i Norge vet hvordan en narkoman ser ut. En schizofren kan være hvem som helst.

En godt behandlet schizofren kan klare seg godt i samfunnet og være ressurssterk. En schizofren med dårlig prognose og behandling veksler imellom positive og negative symptomer.

Positive symptomer er det vi forbinder med galskap av et slikt spekter, altså vrangforestillinger osv.

Negative symptomer er mer på depresjon tilbaketrekning lært hjelpeløshet spekteret.

Slik jeg har skjønt det så avveksler disse systemene hverandre, og opptrer sjeldent samtidig.


Jeg har av ullike grunner valgt å gjøre en del research på schizofrenidiagnosen, og jeg vil absolutt tenke at de sykeste har lite ressurser, og at de naturlig vil havne langt ned i et hvilket som helst hierarki, fordi deres evne til å klatre kan være så svekket. De har sikkert noen flotte NGO som taler deres sak, og forhåpentligvis får de oppfølging.

Men så plutselig kommer punktet hvor de slettes ikke vil møte familie, venner, kommunalt ansatte, behandlere.



Altså. Jeg tror mange ola og kari nordmann tenker at narkomane er mer selvforskyldt og "dårligere" mennesker, men ville i praksis kommet bedre overrens med speed freaker naboer enn med naboer som var ordentlig syke med dårlig prognose schizofreni.


Jeg har i mitt liv måttet forholde meg til nære relasjoner som har vært preget av både schizofrenispekteret og rus. Noen har mottatt trygd. Jeg synes jo det er litt trist at det skal være så lite rom for dem her hos oss i vesten, ihvertfall slik jeg tolker det. Kanskje det er de folka som arrangerer sånne såkalte psytrance raves i skogen, og driver med krystallhealing? Neida! Jeg bare spøker.

Men jeg tror jeg har lest noe om at i noen urfolkskulturer så blir det vi ville kalt en schizofren, eller en alvorlig psykisk syk, en åndelig veileder, sjaman, prest, hjelper i den hellige strukturen i kulturen.



Ser for meg en ufør, som er lam fra haka og ned etter en bilulykke. Han var kirurg, software ingeniør og ledende innen moderne komposisjon av klassisk musikk.

Han er på toppen av hierarkiet.

Vil ikke kalle det en tung diagnose, så lenge man blir riktig medisinert med f.eks Lithium kan man leve mer eller mindre episode og symptomfritt, sykdommen kan også "brenne ut" med alderen. Hvis BP1 er eneste grunnen til at du er ufør ville jeg heller fokusert på å komme i en jobb du trives i. Hilsen BP1 i 30-årene i 100% stilling

Det var da voldsomt til fordømming og en nedlatende holdning?

At noen uføre flytter til asia, sør europa osv kan ha mange årsaker. Alt fra klima til lavere levekostnader. Det er ofte summen av belastninger over tid som gjør at folk sliter psykisk.

Mange uføre sliter feks med lav inntekt og dersom de vet at sykdommen aldri vil bedre seg så vet de også at de ikke kan øke inntekten. Aldri. For de har ikke helse til det. Over tid kan stadige økonomiske bekymringer slite voldsomt på psyken. Den uføre styrer jo ikke rentene, strømpriser eller prisen på matvarer. Og da kan det fort bli psykiske plager på toppen av kanskje somatiske plager.

En løsning kan da være å flytte til land der pengene rekker lengre. Kanskje hjelper også varmen på helsa.

Tenk hvordan det å bli ufør. Mens du statistisk skulle hatt kanskje 30-40 år igjen i arbeidslivet og mange muligheter til å stige i gradene og få bedre lønn og økt livskvalitet så får du heller en kronisk sykdom eller lidelse som gjør at du ikke kan jobbe. Vedtaket i seg selv er jo alene nok til å gjøre folk tungt deprimerte, fordi det for mange er en livstidsdom. Bokstavelig talt. For de som aldri kan komme tilbake i jobb betyr det at resten av livet må de kanskje leve i fattigdom ihht EU's definisjon.

Ikke bare mister de alt det å man får ved å stå i jobb som vi kanskje ikke tenker over, som gode kolleger, følelsen av å gjøre noe av verdi, mestringsfølelse og kraftig påfyll på lønnskontoen hver måned. Men når jobben forsvinner så mister også mange rutinene, det blir generelt lite å glede seg til og over.

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor friske mennesker i jobb rakker ned på uføre på den måten du gjør her. De uføre har jo ikke valgt å bli syk og ramle ut av arbeidslivet. Det var kortene de fikk på hånden, og da må de spille den hånden som best de kan. Om det betyr at de må flytte til Asia eller syd europa eller Sverige så er det ikke noe du som et friskt menneske trenger å ha veldig sterke meninger om.

Om du har draget kan du få damer som uføretrygd å,eller alle kan få ei dame det kommer ann på hvor du leiter å standardene dine

Er du heldig møter du er flott dame som gir faen i sosial status