Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  139 101853
Denne tråden fortjener sticky. Har sendt den til et par venner av meg som kanskje har godt av det, håper den har effekt.
Den hadde ihvertfall det på meg første gang jeg leste den.
Sist endret av Juicekongen; 13. september 2012 kl. 22:03.
Terminal Arbeider
Radium93's Avatar
Til TS.

Respekt. Det er alt jeg har å si. Etter jeg leste den tråden her ble jeg målløs så å si. Bra at noen gidder å ta det opp å skrive en så igjennomført tråd er bare helt konge. Alle ungdom som vurdere å ta dop. Les dette først og få opp øya og forstår "det er ikke kult å ta dop" hold dere langt unna så lenge dere greier. Det ødelegger livet deres. En joint i ny og ne skader ikke, men ikke ta "tunge" saker for det kan ødelegge livet deres for alltid
Bra trådstarter prøver å komme med noen kloke ord til ungdommen, men min erfaring er at unge folk(de aller aller fleste) ikke lytter til sunn fornuft med mindre du er en respektert kar i deres øyne. Beste medsinen er hard n plain erfaring på egen hånd.
Sitat av Hjelm1 Vis innlegg
Bra trådstarter prøver å komme med noen kloke ord til ungdommen, men min erfaring er at unge folk(de aller aller fleste) ikke lytter til sunn fornuft med mindre du er en respektert kar i deres øyne. Beste medsinen er hard n plain erfaring på egen hånd.
Vis hele sitatet...
Det er jo flere som har kommentert at TS sitt innlegg fikk enten de, eller venner til å tenke to ganger før de prøvde diverse rusmidler.
Sist endret av Vice; 13. september 2012 kl. 23:44.
Tråder som dette er grunnen til at jeg elsker freak! Har selv prøvd en del dumme ting men holder meg til weed i helger om det passer, og ikke noe annet tull. Fest i blandt er og OK.

Takk TS! Kunne man gitt 10KP eller 100 hadde du fått det av meg Dette skulle stått i en avis!

Og de som sier han ikke forebygger noe tar feil, dette har truffet mange mennesker og jeg har allerede linket det til mine nærmeste venner.

Good luck erryone.
Noe av det beste jeg noen gang har lest her på nFF, over den lange perioden jeg har vært her så er dette noe av det beste jeg har lest. Takk skal du ha
Sitat av CookieY Vis innlegg
Noe av det beste jeg noen gang har lest her på nFF, over den lange perioden jeg har vært her så er dette noe av det beste jeg har lest. Takk skal du ha
Vis hele sitatet...
Du sa tankene mine ordrett. Takk til trådstarter, fantastisk.
Utrolig bra tråd, TS! Jeg har en histiorie som jeg lenge har hatt lyst å dele men har aldri helt klart å skrive ned men ble veldig inspirert av dette!

Beklager for langt inlegg..

Det hele begynte da jeg som 14-åring fikk store ryggplager og fikk diagnosen "kronisk slitasjebetennelse i korsryggen". Jeg fikk da Paralgin Forte av den flotte staten vi har... "Ta 4 av disse hver dag i 2 mnd, så skal det gå så bra så"
Dette resulterte i at jeg fikk smaken på rus, og fortsatte et par mnd. til med pillene. En dag da jeg merket av effektene dabbet av og satt å sniffet oppknuste paralgin forte kom en stemme i hodet mitt. "Herregud dette er jo faen ikke bra! Jeg skal da faen ikke bli narkoman!!" Jeg sluttet med pillene den dagen.

Jeg merket etterhvert at jeg higet etter noe mer enn den jeg var da. Jeg likte å være ruset. La meg påpeke at på den tiden hadde jeg det veldig hardt, da jeg har vokst opp i et hjem med alkoholmisbruk, og ble mobbet hver dag på skolen. Selvtilliten min var på bunn, og jeg hadde store psykiske problemer. Har i ettertid fått diagnosene ADHD, bipolar og angst.
Så jeg begynte å drikke. Mye. Gikk mest i hjemmebrent for det var billigst og enklest å få tak i. Når jeg ser tilbake på det nå, så spiller vel puberteten eg ganske så stor rolle på denne tiden.

Jeg flyttet hjemmefra til en annen by for å begynne på videregående. Jeg husket hvor ufattelig mye jeg gruet meg.. Jeg kjente ingen og var livredd for at jeg skulle bli mobbet hver dag igjen.
Heldigvis, kom jeg i en utrolig bra klasse, hvor jeg fort fikk nære venner, og vi dannet en liten venninnegjeng. Selv om livet mitt var betraktelig bedre slet jeg ennå på skolen p.g.a ADHD'en, som jeg ikke ville ha medisinering for på den tiden, og ryggsmerter som resulterte i mye fravær og depresjoner.

Jeg flyttet inn med den ene venninna mi etter halve skoleåret og ting gikk litt oppover igjen, men jeg drakk enda endel. Til slutt hadde venninna mi en Intervention med meg og det gikk litt opp for meg hva jeg holdt på med.
En dag, et par mnd. før jeg fylte 17 år, ble jeg introdusert for hasj.

En fantastisk opplevelse, bortsett fra at jeg spydde som en gris etter altfor mange timer nedi bongen. Jeg hadde nesten ingen smerter i ryggen lengre! Og jeg var ruset, samtidig som jeg hadde kontroll i forhold til å drikke meg full. Jeg var frelst.

Det begynte veldig forsiktig, med et par ganger i måneden med nære venner,
god mat, film og latterkick til tusen. Så ble det til helger, så bare et par kvelder i ukedagene. Jeg hadde og fått meg kveldsjobb på den tiden, og hadde ofte så store smerter i ryggen at jeg brast i gråt når jeg kom inn ingangsdøren hjemme. Så det ble fort at jeg "måtte" røyke hver dag.
Venninne mine sa at jeg måtte roe ned på røykinga for de så som det jeg ikke så, at jeg ble mer og mer oppslukt i hasjen. Røykte aldri før skole eller jobb, så jeg så ikke problemet med å røyke hver kveld. De forsto ikke hvordan jeg hadde det.

Da jeg ble 18 flyttet jeg i egen leilighet, og hasjbruken tok seg betraktelig opp. Gikk vel gjennomsnittlig 2-3g daglig. Hasjen virket mindre og mindre på smertene, og jeg måtte røyke for å bli det "selvet" jeg hadde blitt.
Jeg mistet mange av de gamle vennene og fikk nye i miljøet, noe som jeg syns er trist idag, men jeg har møtt noen fantastiske individer som jeg har røyket med og henger med den dag idag.

Sommeren kom og det var mye jobb, etterhvert ble det for mye for ryggen min å jeg ble sykemeldt i 2 uker. Prøvde da LSD for første gang, som var en
fantastisk opplevelse, aldri hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve en slik klarhet og forståelse ovenfor meg selv og helheten i alt.

Neste gang jeg tok LSD, ca. en måned etterpå, tok jeg ganske mye, ca 330 ųg. Jeg var i himmelen. Etterpå fulgte et rent helvete. På peaken av trippen kommer det 5 politifolk med bikkje og skal ha razzia der vi sitter.
Måtte sitte å preike med politiet i over en halv time, mens veggen bak politimannen buer og bøyer seg og jeg har en syk angstfølelse mens jeg ikke klarer å slutte å riste. Men så er vi så heldige at politiet er noen idioter så de bare trodde vi hadde røyka. Slapp unna med en liten bot og prikk på rullebladet, og lova politimannen at jeg skulle slutte med ALT! Til og med tobakk, haha. Det varte helt til jeg kom rundt hjørnet for å si det sånt.

Sleit utrolig lenge med etterdønninger etter denne hendelsen, fikk en ising fra topp til tå hver gang jeg så politiet og fikk lyst å legge meg ned i fosterstilling og ikke være synlig. Sluttet og i jobben og begynte på NAV p.g.a at sjefen var rævhull å lurte meg med masse ting, og at jeg var blitt en gidda løs stoner som har gått opp for meg nå.
Tok LSD engang til etter ca. en mnd som resulterte i en 8-timers bad-trip.. Etter den trippen bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ta psykidelia igjen før jeg er 100% klar i hodet mitt.

Januar i år, ble jeg introdusert for ecstacy. Amazing. Så gøy hadde jeg ikke hatt det på lenge! Sliter med vinterdepresjoner så jeg følte at jeg var kurert for alt, og jeg ble gla i meg selv. Helt til pillene ikke funket mer, vel og merke. Tok vel dette ca. 5 ganger over 2 mnd. før jeg sa stopp.
Var så gøy at det ble veldig skummelt, synes jeg.

I mars i år skjedde det noe som gikk veldig innpå meg så jeg fikk en såkalt identitetskrise. En dag da, satt jeg og skulle drukne meg i bongen, som jeg hadde gjort så utallige ganger før, ville eg ikke mer. Jeg trengte en pause.
Jeg viste ikke hvem jeg var nøktern lenger. Det måtte jeg finne ut.
Jeg klarte meg ganske bra, drakk mye for å døve lysten, da jeg hang med folk som røykte hver dag. Da jeg sprakk etter 3 uker fikk jeg supernoia og turte ikke røyke mer, da angsten ble forverret etter jeg sluttet å ruse meg.

Drakk så og si daglig i 2-3 mnd for jeg fikk panikkangst dagen derpå og måtte drikke det vekk, så kom inn i en ganske tung tid. Holder meg til helger nå, og en kald øl i rett anledning.

Nå har jeg komt meg veldig, skal få AAP av NAV og har begynt å gå til psykolog og fysioterapaut, og er litt i sjokk at jeg har klart å slutte å røyke.
Nå skal jeg ikke lyve å si at jeg aldri skal røyke igjen, er altfor glad i Mary Jane Men må få psyken og livet mitt på plass først. Og jeg skal aldri røyke hver dag igjen. Helvetes styr med å skaffe, og så dyrt det har blitt! Alt med måte fra nå av..

Det jeg til slutt vil fram til er at det går veldig for nedover når du begynner å røyke hver dag, uten at du legger merke til det "for det er jo bare hasj"..
I vertfall for meg da, alle er forskjellige. Jeg skulle ønske at jeg begynte å røyke hasj nå, og ikke når jeg var 16, for å si det sånn...

Takk for meg!
▼ ... noen uker senere ... ▼
Rus og forhold til rus er et emne som er vansklig å ta opp.

For det første, så er det alltid folk som snakker om det, uten erfaring.
Det er de som snakker om det med god erfaring, og de med dårlig erfaring.

Også er det de som snakker om det, som har lest masse stoff, og filosofert på det. Disse menneskene, kan ha mye rett, mye feil eller midt i mellom.

Poenget mitt er, alle som tar opp dette emne, har et budskap og en intensjon med det, enten det er ikke ødelegg livet, ikke gjør som meg eller ikke gjør som han.

og problemet er informasjonen, er det objektivt eller ikke?

De som leser det, skaper sin egen forståelse av andre ord. Og budskapet blir annerledes for en hver person som leser, og derfor bør man sette fokus på å være objektiv, gi bevist fakta for seg, og egne tanker rundt det i sin del.

Uansett hvordan du går frem, så er interessen der, og nyskjerrigheten. (Spesiellt hos ungdom, ser det i meg selv her)

Rus er personlig, og alle møter det på en måte en eller annen. Hva du gjør er opp til deg.

Røyker selv hasj og marihuana, med topp karakterer på idrettslinje. Anser meg som en nyskjerrig person, og nyskjerrig på livet.

Den falske rusen fra hasj/marihuana gir meg gode følelser, inspirerer meg, og gjør meg kreativ på mange måter.

Spørsmålet til slutt er, har det noe å si at den er falsk?

Og svaret er ja, og nei.

Opp til den personen du spør, og hans erfaringer eller kunnskap. (Om den måtte være god eller dårlig.)
Sist endret av Pinkeyepat; 7. oktober 2012 kl. 23:05.
Crows Before Hoes
HanDuck's Avatar
Kan ikke ble mer enig i det du sier
▼ ... noen uker senere ... ▼
Fikk litt sann mamma pappa følelse av denne tråden.
"Jeg har gjort mye dumt men det skal ikke du"
Ungdommer ruser seg for og ha det gøy, la ungdommer være ungdommer og la de
røyke og drikke i en alder av 14 og røyke hash i en alder av 16

Viss de heller begynner med sterk overdrevent bruk/tyngre stoffer
så vil jeg si det er grunn til bekymring, da er det heller forsvarlig og gripe inn.
Sist endret av cheetos; 31. oktober 2012 kl. 16:26.
Utrolig vell skreven og bra tekst TS.
Du har garantert vendt noen lystne skjeler
Jeg er helt enig i at man bør vente med slikt til man blir litt eldre. Det er et stort ansvar, og mange konsekvenser man må ta hensyn til. Noe jeg tror at yngre mennesker absolutt ikke skal eksponeres for før de er klare for å "fly ut av redet" til mamma og pappa på egenhånd, for å si det på den måten. Begynte ikke å drikke ordentlig før jeg var atten. Før den tid var det kun en cider eller to, og litt prøvesmaking. Var svært sjeldent på fest, egentlig. Jeg er utrolig glad den dag i dag for at jeg ikke begynte med rusmidler i tidlig alder. Røyket cannabis for første gang da jeg var nitten, og begynte ikke å røyke mer jevnlig før jeg var tyve. Jeg har gjort utrolig mye dumt i voksen alder, og jeg kommer mest sannsynlig til å gjøre det igjen. Men jeg lærer og har lært av de feilene jeg har gjort. Tror det er lettere å se det når man har utviklet seg litt mer.

Min historie begynte med en utrolig kontrollerende sosiopat av en ekskjæreste. Han introduserte meg til cannabis. Noe jeg hadde svært dårlig erfaring med. Likevel var det noe med denne opplevelsen som forandret meg og synet mitt på verden rundt meg. Snakket med dette med en "venn" jeg hadde kjent siden russetiden. Han anbefalte meg å prøve MDMA, og etter kort tid fant jeg meg kontakter på dette via en annen tidligere kompis. Dette var en helt ny verden for meg. For første gang satt jeg i et miljø jeg aldri noen sinne hadde vanket i. En leilighet med nedslitte sofaer, mennesker som kom og gikk i hytt og pine og vegger tusjet ned som følge av at eieren hadde hatt en ukes tur på LSD. Jeg fikk se bøttevis med penger, syre som forsiktig ble dryppet på sukkerbiter, en feit pose full av MDMA-krystaller og en sky av hasj. Historier om fester og opplevelser.
Eksen min likte å kontrollere hvem jeg fikk være sammen med, og hvem jeg skulle prate med. Dermed ble det ikke til at jeg hang noe særlig mer med denne fyren. Han var heller ikke spesielt glad i psykedeliske stoffer, og hadde store fordommer mot blant annet LSD. Røykingen skulle han ha styringen over selv om han drakk som en svamp. Det han derimot likte, var sentralstimulerende. Kokain og MDMA. Ettersom jeg allerede hadde gode kontakter på dette ble det til at det var det vi tok når vi skulle ruse oss. Det ble gjerne da også altfor store mengder på for kort tid. Kraftige nedturer psykisk og fysisk. Ofte hadde jeg nærmest tygd innsiden av kinnene mine i stykker, og det var smertefullt å spise/drikke. Orker ikke legge ut i det vide og det brede om hva slags psykisk terror han bedrev med i detalj men det toppet seg da jeg til slutt slo opp, og han truet med å drepe meg og min mor med balltre etter at jeg kom hjem fra akutten etter en overdose grunnet grepet han hadde over meg. Han fikk svi kraftig for det han gjorde, og hvis han noen sinne skulle være så dum å lese det jeg skriver igjen (noe han alltid pleide etter at vi slo opp) så vet han veldig godt at avtalen om at han aldri skal kontakte meg/oppsøke meg på noen måte fremdeles gjelder.

Da jeg endelig fikk løsrevet meg fra denne forskrudde fyren følte jeg at kunne jeg endelig gjøre hva pokker jeg ville, og være med akkurat hvem jeg ønsket. Derfra begynte det i Oslo, med karen som introduserte meg til MDMA. Jeg ble raskt kjent med hans venner og bekjente, og vi ble kjent med nye mennesker sammen. Jeg var med han når han dealet, vi dro på raves og ikke minst, vi tok alt vi kunne få tak i av psykedeliske stoffer. En kompis av meg hadde alltid bøtter og spann med kapsler bestående av diverse stoffer. Ettersom han er typen til å kaste i seg en del piller i perioder ble det så klart litt av det i samme slengen. Kast på en god mengde med cannabis og MDMA i samme slengen, og der har du formen vi vandret rundt med i visse strøk i Oslo. Vi gikk forbi vakter på Anker på sopp med spliff i hånden med tidenes kleineste uttrykk, vi dro på Oslo city og gud vet hva. Men det var fremdeles så mye der ute jeg ville utforske. Det kom så klart folk ut og inn av døra til leiligheten hans hele tiden, og de som kjøpte av ham ga han gjerne noe i gjengjeld. Kokain, og jeg ville ha det igjen. Den andre gangen jeg virkelig skulle teste dette her var vi altfor slappe med å skaffe riktige kontakter. Har skrevet om det i en rapport, så det er ikke nødvendig å si mer enn at det bare var tidsspørsmål før noe kom til å skje.
Dette noe, var at vi alle ble tatt kraftig på fersken. Det er et under at vi (bortsett fra min tidligere kompis) ikke ble tatt for noe. Jeg så livet mitt passere i revy når politimannen lyste mot meg med lommelykten sin. Det var helt absurd da de forlot leiligheten og lot hasjen ligge igjen. Jeg følte at jeg hadde holdt pusten i en evighet. jeg og nevnte kar mistet kontakten da han gjorde noe han aldri burde ha gjort første gang jeg prøvde LSD. Kunne ikke tro at han kunne gjøre noe sånt mot meg. Men, dere vet, you can turn your back on a person. But never turn your back on a drug.

Tiden gikk, og jeg fikk plutselig kontakt med fyren som tipset meg om MDMA igjen. Dette skulle vise seg å bli min nye kjæreste, som var et rent mareritt. Brent barn skyr ilden? Tydeligvis ikke. Jeg hjalp han med å skaffe absolutt alt vi kunne få fatt i. Hauger av benzodiazepiner, kokain for flere tusen kroner, masse LSD, Changa, MDMA, kapsler, sopp. Han skaffet ketamin og amfetamin (noe jeg faktisk sto over). Han var allerede ødelagt av butengassen han hadde brukt i en alder av seksten (og hadde HPPD), og hadde tydelig store problemer med å forholde seg til virkeligheten. Dette, i en kombinasjon med at han hadde altfor mye penger var katastrofalt. Jeg ble sliten av all rusingen men sta som jeg er ville jeg aldri gi opp. Det han aldri sa til meg var at han var utro, ettersom hans tidligere kjæreste (nå en god venn av meg) hadde havnet på rehab på grunn av ham (hun var vare sytten). Han hadde ofte hatt piller i alkoholen hun drakk, og forgrep seg på henne. Stort bedre var han ikke med meg i grunnen. Han havnet på rebah selv, og forlangte at jeg skulle "vente" på ham til tross for at avtalen ble å ikke se hverandre igjen. Han kom ut igjen, skulle aldri ta noen rusmidler igjen. Første besøk i den shady leiligheten hans møter jeg en gjeng på amfetaminkjøret. Jeg gråt, det skulle ikke skje igjen. Det skjedde igjen. Kort fortalt tok han absolutt alt han kom over og alt samtidig. Jeg var dum, jeg var med. Til den dagen det endte med fjorten sting på armen som en konsekvens av at han forgrep seg på meg mens han prøvde å ta bilde av det. Hvis du leser dette, fuck you. Helgen etter var han sporløst forsvunnet i tre dager. Da hadde han ruset seg fra månen og tilbake med ungedommer fra rundt 14-17 år. Jeg truet med å si ifra om dette her, for noe sånt skal man pokker ikke dra småunger med på når man er gammel nok til å ta lappen. Litt truing frem og tilbake. Det var ikke bare jeg som var forbannet på ham. Livredd flyktet han fra byen etter trusler fra torpedoer og andre mindre trivelige mennesker. Nå har han ikke kontakt med noen fra denne byen lenger.

Ting har forandret seg enormt for meg på veldig kort tid. Jeg ser tilbake, og jeg angrer ikke, uansett hva. Det som har vært gjør at jeg sitter her nå. Og jeg er fornøyd med det jeg har i livet mitt. Jeg vanker fremdeles litt i samme by, ettersom jeg har stiftet bekjentskap med mange der. Og det er dessverre et ganske trist syn. Unge mennesker helt ned til fjorten havner på kjøret og er under barnevernet (som ikke gjør en veldig god jobb). De både ser og høres helt knekt og totalt ødelagt ut. Jeg har ofte problemer med å forstå hva de sier, om de snakker til meg eller seg selv. Dette er selv når de er edru. Som om den mørke skyggen henger over dem konstant. Kronisk. De ringer fra institusjoner og trygler om piller. Det er ikke noe mer igjen av det som pleide å være "dem". I en alder av f.eks seksten er det utrolig trist. Man skulle tro det hang en forbannelse over den byen, for jeg har aldri sett så mange triste skjebner. Klart, dette er langt fra alle detaljer men jeg kan nesten ikke skrive alt dette i kun ett innlegg. Mitt siste bidrag er at rusmidler har gitt meg utrolig mange gode minner, erfaringer og opplevelser. Men det har også ført med seg mye vondt, og jeg har sett skyggesiden. Ha stor respekt for rusmidler. En lekse man bør lære før den kan koste deg livet.
Sist endret av Lucy In The Sky; 6. november 2012 kl. 16:44.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Først og fremst vil jeg takke deg for denne fantastiske tråden. Jeg sier meg enig i mye av det du skriver.
Men jeg vil fortelle deg hvorfor jeg røyker hasj, hvordan og når.

Det hele startet med min far som startet med hasj og alkohol i sin ungdom. Han ble fort avhengig, og startet dermed livet sitt som ung narkoman og alkoholiker. Han hadde svært turbulente dager, og måtte derfor ty til disse stoffene for å kunne takle hverdagen. Han kom seg til slutt ut av avhengigheten, og er nå avholds fra alle typer rus.

Jeg har en eldre bror, som også har hatt svært turbulente dager tidlig i sin ungdom, og måtte derfor ty til hasj for å kunne roe seg litt ned og trekke seg tilbake. Han gjorde meg deretter kjent med stoffet da jeg var 14 år, og anbefalte meg prøve det for at jeg skulle kunne slappe litt av og tenke litt for meg selv. Jeg tok mine første trekk og likte det. Fra den dag av har jeg vært en aktiv røyker i den forstand at jeg tar meg en liten joint når jeg har mye å tenke på eller det er storfint selskap (venner som røyker), hvor vi da bestemmer oss for å ta en liten dram, røyke en liten joint og slappe litt av og prate med hverandre eller se på en film.
Hasjen har på ingen måte tatt over livet mitt, men det er en liten del av dagen. Jeg røyker for det meste i de tidene jeg ville drukket alkohol. Sjeldent utover det.

Jeg er omgitt av venner som har røyket en del mer enn meg, og tar derfor godt vare på meg. Jeg ble blant annet frarådet å ta medikamenter jeg ville fått fra Psykiatrisk avdeling på sykehuset etter mitt opphold der, ettersom de også kjenner virkningene av disse pillene. Jeg velger å høre på de råd jeg får om rus og narkotika fra disse. Jeg kan fortelle at tre av disse har levd et liv i sus og dus med piller, damer, drinker, fete biler og alt som hører med - før de da ble narkomane og måtte begå kriminalitet.

Altså: Jeg røyker fordi jeg liker rusen og stemninga eller fordi jeg trenger å trekke meg litt tilbake i meg selv.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Fikk meg en skikkelig tankevekker etter en sopptur i forrige uke....
Etter et å ha røyka hasj jevnlig i et år nå (har akkurat fylt 19) har jeg nå bestemt meg for å kutte ut hasjen en god stund. Mister kontakten med kompiser, føler meg ganske annerledes fra før jeg begynnte med denna fantasiske dritten....
Får heller se om jeg klarer å ta meg en liten jehova i ny og ne etterhvert istedet Bra tankevekker og motivator denna tråden... Til dere som akkurat har finni ut at det er gøy å ruse seg, ta det rolig, er mye mer gøy om du gjør det sjeldent! Tro meg!

KP til deg min gode mann
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Liker budskapet i tråden, men det fremstilles som om ungdom bare blir verre og verre på å ruse seg, det kunne ikke vært mer feil:

– Aldri har ungdom vært bedre enn nå. De ruser seg mindre, ungdomskriminaliteten går ned, det er færre unge som begår mange lovbrudd, og ungdommen har et bedre forhold til foreldrene sine, påpeker hun. Elisabeth Myhre Lie, lektor ved Politihøgskolen.

http://www.nrk.no/norge/_-ungdommer-...-na-1.11394285
Kjenner meg igjen i dette her dessverre.
Jeg røykte mye weed fra jeg var 17 og 18. Er 19 nå og føler egentlig jeg ikke hadde for godt av det. Det gikk ekstremt greit mesteparten av tiden; satt og koste meg med serier og musikk. Jeg røykte som regel alene, og til slutt ble tiden på marihuana brukt til å tenke over livet mitt. Livet mitt er bra på alle mulige måter, unntatt det sosiale. Jeg sliter med at jeg ofte føler at jeg går glipp av gledene ved ungdommen. Mens alle andre er ute og fester og har hensynsløs moro, tilfeldig sex, gjør idiotiske ting som de kommer til å angre på sitter jeg her alene i kjelleren min og sturer. Det er også grunnen til at jeg begynte å røyke. I starten var det (som du nevner ofte) å komme seg vekk fra virkeligheten, på en måte mitt eget lille eventyr. Det endte med at hver gang jeg var fjern funderte jeg over livet mitt og alle de negative tingene ved meg, og hvorfor jeg ikke har en "A4-ungdoms-fase" eller hva man skal kalde det. Jeg satt bare og tenkte over alle tingene som var feil med meg og jeg klarte ikke la være å analysere meg selv som person og personlighet. Dette førte til at jeg følte meg veldig revet vekk fra hvordan jeg tidligere følte verden var, noe som førte til at jeg fikk en eller annen form for angst. Jeg fortsatte og røyke og analyserte da så klart forskjellene jeg følte og hva det kom av. Det endte med noen skikkelig badtrips hvor jeg trodde jeg aldri kom til å føle meg normal og at jeg ikke passet inn i det hele tatt. Disse tankene kommer ofte i konflikt med hvordan jeg egentlig er, da jeg egentlig er veldig sosial og passer godt inn med mennesker uansett hvordan de er, dog jeg tenker mye på hvordan jeg bør oppføre meg, noe som gjør at jeg føler meg litt låst i situasjoner jeg kommer i.

Jeg har ikke røykt på rundt tre måneder nå, rett og slett fordi jeg ikke tørr. Jeg har et stort ønske om å gjøre det dog, for jeg har opparbeidet meg en frykt for forandret sinnstilstand, og har en idiotisk tanke om at kanskje det å være fjern uten å analysere og gå helt OCD kan få meg til å roe ned litt. Jeg tror ikke helt på dette selv, selv om jeg skulle ønske det, og holder meg så langt unna. Sliter som sagt med at jeg har litt angst for forandret sinnstilstander, i og med den siste tiden har det alltid bringet med seg ekstremt negative følelser. Er redd for at jeg kanskje har fått en grad av depersonalisering, det hender jeg begynner å tenke over det jeg ser, eller handlingene rundt meg ikke gir meg den følelsen den burde gjøre. For eksempel; jeg slapper av ute i solen og ser utover havet, jeg husker at jeg nøt øyeblikket før og at det var avslappende, men så får jeg en panikkfølelse fordi jeg er redd for at det ikke gir det samme som det engang gjorde; jeg føler meg litt følelsesmessig avstumpet.
Hovedproblemet er at jeg er blitt en veldig analyserende person; jeg tenker igjennom absolutt alt. Og jeg har en sterk frykt for psykiske problemer, og dette gjør at hver gang jeg føler at noe er galt i tankegangen min analyserer jeg det og skremmer meg selv med at jeg kanskje har problemer i hodet som ikke kan fikses. Ironisk nok så er min frykt for psykiske problemer det eneste psykiske problemet jeg føler jeg reelt har. For jeg klarer alltid å ankre meg selv i virkeligheten når jeg begynner å få panikk eller angst-ish følelser. Det har vært 2 episoder hvor jeg har fått skikkelig angst og måtte legge meg til å sove fordi jeg hadde så tankekjør på negative ting jeg ikke klarte å stoppe (dette var uten å være fjern, noe som skremte meg veldig)
Jeg vet ikke helt hva som er meningen med denne posten, men jeg føler jeg egentlig bare må lufte disse tankene. Det har slitet på psyken min i det siste, og har vurdert å snakke med fastlegen min. Jeg vet ikke helt hvor jeg skulle begynt; tror dette problemet har mest med min tankemåte og sosiale situasjon, og så har weed dyttet det over kanten og gjort at det opptar meg mye mer enn før. For jeg har øyeblikk hvor jeg bare tenker; hva faen, jeg har jo ikke noe problemer? og jeg føler at alle de negative tankene mine er så unødvendige og urealistiske, men så neste dagen tenker jeg "ja de er dumme de tankene, men " også begynner jeg å analysere.
Føler egentlig bare at det er mye rot i hodet mitt og jeg gjerne vil ha litt orden, men jeg tenker at det kommer med tid. Og at jeg egentlig bare må slutte med å være så opphengt i negative ting. Det er lettere sagt enn gjort, og noen ganger klarer jeg rett og slett ikke å holde reddselen for å ende opp som den super sære ensomme mannen som ingen liker og som ikke har noe kontroll i livet unna. Men jeg prøver hardt å bare godta slik ting er, og bare nyte livet.

Noen som har noe kommentar eller noen råd? for jeg tar imot alle
Sorry om innlegget ble litt rotete og uoversiktlig, er som sagt en ung mann sin slags tanke-utløsning
Alt med måte. Mens andre tok løpet fult ut, stoppa jeg med hasjen. Har røyk daglig i over ti år, men har fortsatt utdannelse, fast jobb, bil, samboer, leilighet og barn. Har dog venner som ikke takla hasj engang. Noen røyka på seg psykoser og ble aldri de samme. Nå røyker jeg ikke hasj engang fordi det ikke er forenelig med småbarn i heimen. Men jeg angrer ikke på noe, og merker ingen konsekvenser annet enn at jeg har svidd av mye penger på det over tiårsperioden jeg røyket daglig.
Sitat av Mynthon Vis innlegg
Kjenner meg igjen i dette her dessverre.
Jeg røykte mye weed fra jeg var 17 og 18. Er 19 nå og føler egentlig jeg ikke hadde for godt av det. Det gikk ekstremt greit mesteparten av tiden; satt og koste meg med serier og musikk. Jeg røykte som regel alene, og til slutt ble tiden på marihuana brukt til å tenke over livet mitt. Livet mitt er bra på alle mulige måter, unntatt det sosiale. Jeg sliter med at jeg ofte føler at jeg går glipp av gledene ved ungdommen. Mens alle andre er ute og fester og har hensynsløs moro, tilfeldig sex, gjør idiotiske ting som de kommer til å angre på sitter jeg her alene i kjelleren min og sturer. Det er også grunnen til at jeg begynte å røyke. I starten var det (som du nevner ofte) å komme seg vekk fra virkeligheten, på en måte mitt eget lille eventyr. Det endte med at hver gang jeg var fjern funderte jeg over livet mitt og alle de negative tingene ved meg, og hvorfor jeg ikke har en "A4-ungdoms-fase" eller hva man skal kalde det. Jeg satt bare og tenkte over alle tingene som var feil med meg og jeg klarte ikke la være å analysere meg selv som person og personlighet. Dette førte til at jeg følte meg veldig revet vekk fra hvordan jeg tidligere følte verden var, noe som førte til at jeg fikk en eller annen form for angst. Jeg fortsatte og røyke og analyserte da så klart forskjellene jeg følte og hva det kom av. Det endte med noen skikkelig badtrips hvor jeg trodde jeg aldri kom til å føle meg normal og at jeg ikke passet inn i det hele tatt. Disse tankene kommer ofte i konflikt med hvordan jeg egentlig er, da jeg egentlig er veldig sosial og passer godt inn med mennesker uansett hvordan de er, dog jeg tenker mye på hvordan jeg bør oppføre meg, noe som gjør at jeg føler meg litt låst i situasjoner jeg kommer i.

Jeg har ikke røykt på rundt tre måneder nå, rett og slett fordi jeg ikke tørr. Jeg har et stort ønske om å gjøre det dog, for jeg har opparbeidet meg en frykt for forandret sinnstilstand, og har en idiotisk tanke om at kanskje det å være fjern uten å analysere og gå helt OCD kan få meg til å roe ned litt. Jeg tror ikke helt på dette selv, selv om jeg skulle ønske det, og holder meg så langt unna. Sliter som sagt med at jeg har litt angst for forandret sinnstilstander, i og med den siste tiden har det alltid bringet med seg ekstremt negative følelser. Er redd for at jeg kanskje har fått en grad av depersonalisering, det hender jeg begynner å tenke over det jeg ser, eller handlingene rundt meg ikke gir meg den følelsen den burde gjøre. For eksempel; jeg slapper av ute i solen og ser utover havet, jeg husker at jeg nøt øyeblikket før og at det var avslappende, men så får jeg en panikkfølelse fordi jeg er redd for at det ikke gir det samme som det engang gjorde; jeg føler meg litt følelsesmessig avstumpet.
Hovedproblemet er at jeg er blitt en veldig analyserende person; jeg tenker igjennom absolutt alt. Og jeg har en sterk frykt for psykiske problemer, og dette gjør at hver gang jeg føler at noe er galt i tankegangen min analyserer jeg det og skremmer meg selv med at jeg kanskje har problemer i hodet som ikke kan fikses. Ironisk nok så er min frykt for psykiske problemer det eneste psykiske problemet jeg føler jeg reelt har. For jeg klarer alltid å ankre meg selv i virkeligheten når jeg begynner å få panikk eller angst-ish følelser. Det har vært 2 episoder hvor jeg har fått skikkelig angst og måtte legge meg til å sove fordi jeg hadde så tankekjør på negative ting jeg ikke klarte å stoppe (dette var uten å være fjern, noe som skremte meg veldig)
Jeg vet ikke helt hva som er meningen med denne posten, men jeg føler jeg egentlig bare må lufte disse tankene. Det har slitet på psyken min i det siste, og har vurdert å snakke med fastlegen min. Jeg vet ikke helt hvor jeg skulle begynt; tror dette problemet har mest med min tankemåte og sosiale situasjon, og så har weed dyttet det over kanten og gjort at det opptar meg mye mer enn før. For jeg har øyeblikk hvor jeg bare tenker; hva faen, jeg har jo ikke noe problemer? og jeg føler at alle de negative tankene mine er så unødvendige og urealistiske, men så neste dagen tenker jeg "ja de er dumme de tankene, men " også begynner jeg å analysere.
Føler egentlig bare at det er mye rot i hodet mitt og jeg gjerne vil ha litt orden, men jeg tenker at det kommer med tid. Og at jeg egentlig bare må slutte med å være så opphengt i negative ting. Det er lettere sagt enn gjort, og noen ganger klarer jeg rett og slett ikke å holde reddselen for å ende opp som den super sære ensomme mannen som ingen liker og som ikke har noe kontroll i livet unna. Men jeg prøver hardt å bare godta slik ting er, og bare nyte livet.

Noen som har noe kommentar eller noen råd? for jeg tar imot alle
Sorry om innlegget ble litt rotete og uoversiktlig, er som sagt en ung mann sin slags tanke-utløsning
Vis hele sitatet...
Skal ikke gi deg noen hobbypsykologitime, men høres ut som at du tenker for mye. Ut i fra det du skriver om i første halvdel i innlegget ditt, anbefaler jeg deg å lese litt om introversjon vs ekstroversjon, og kanskje det er bare noe der som gjør deg litt annerledes enn de du ønsker å være som. Det er isåfall helt normalt.

http://www.grendel.no/content/introversjon

http://www.zuna.no/2013/01/30/introvertene/

http://www.ted.com/talks/susan_cain_..._of_introverts
Mynthon: Syns det høres ut som du var en "raring" før du røyket weed og bare ikke var en type som passet inn i det du ønsker du skulle være på den tiden. Klart, det er enklere å finne noe å skylde på, men vær litt ærlig med deg selv; Når du satt der, hva hindret deg egentlig å ta tak i deg selv og gjøre nettopp de tingene du nevner? Hadde du ikke venner som dro deg med?
Sitat av flexx Vis innlegg
Mynthon: Syns det høres ut som du var en "raring" før du røyket weed og bare ikke var en type som passet inn i det du ønsker du skulle være på den tiden. Klart, det er enklere å finne noe å skylde på, men vær litt ærlig med deg selv; Når du satt der, hva hindret deg egentlig å ta tak i deg selv og gjøre nettopp de tingene du nevner? Hadde du ikke venner som dro deg med?
Vis hele sitatet...
Altså, jeg prøver ikke å skylde på weed for mine 'problemer'. Jeg vil ikke se på meg selv som en 'raring', ihvertfall ikke i noe særlig fremtreden grad. Jeg har alltid følt at om jeg ikke er der det skjer så går jeg glipp av noe, jeg vil gjerne oppleve det meste mens jeg kan. Greia er at jeg har hoppet endel gjennom forskjellige vennekretser. Det har ofte endt med at jeg ikke har kontakt med de mer, fordi jeg følte jeg ikke passet helt inn med de. For eksempel så var jeg kompis med de 'kule' folka når jeg var yngre, selv om jeg syntes det var fett å være med på alt det litt edgy'e på den alderen, så syntes jeg de var ganske idiotiske og sykt overfladiske til tider, så jeg kuttet egentlig kontakten med de, jeg var jo ikke akkurat helt moden da, og merker jo at jeg ikke hadde gjort det på den måten nå. De nære vennene jeg satt igjen med er egentlig hakket sære og finner ikke på så mye sprell, så de drar meg ikke med på noe. De andre vennene mine gjør jo mer stuff, men jeg føler meg som en byrde og vil ikke trenge meg på. For å korte ned en hel haug med tekst for å prøve å forklare hvordan jeg tenker; jeg har et problem med måten folk ser på meg på, og hvordan jeg selv vil bli sett på, eller egentlig vil være. Om jeg er keen på å bli med noen kompiser/venninner på party føler jeg at jeg blir observert mer enn jeg ønsker. Dette er sant til en grad, men jeg overdriver det i hodet og jeg får en slags scene-angst hvor jeg føler jeg må prestere for å male mitt sosiale-bilde riktig, og det gir jo en lettere stressende situasjon Jeg vet jo det at jeg bør gi faen i hva folk tenker og bare kose meg, men jeg har liksom ikke nok tro på meg selv til å drite i andres meninger når det kommer til noe så personlig som personlighet og væremåte. Noen ganger gir jeg helt faen i det og kjenner meg ganske fri, men så endres tankene tilbake igjen etter en liten stund.

Tror egentlig det eneste problemet mitt sånn sett er at jeg er veldig konflikt sky og har en stygg tendens til å bøye meg for andre og andres meninger, trolig fordi jeg er redd for å ende opp venneløs uten mulighet til å gjøre noe artig med folk. Weed endret seg fra å være det som gjorde at jeg følte meg fornøyd med sånn jeg hadde det til å bli noe som gjorde at tankene bare fløyt heftig rundt hvordan jeg var missfornøyd med situasjonen min, og forsterket komplekset med å prøve å underlegge meg andres meninger for å bli fornøyd med meg selv.

Tror ikke jeg er noe 'raring', men heller en med litt identitetskrise og dårlig selvtillit/tro på seg selv Jeg har jo også en tanke i bakhodet om at dette bare er en modenhetsgreie, og at dette kommer til å fikse seg selv etterhvert. Men som sagt gjorde weed meg mer sårbar til å la disse negative tankene synke inn på meg. Da følelsen av å være fjern sluttet å føles som noe spesielt men heller noe normalt endte det også med at tankene mine gikk inn i andre sirkler enn det utelukkende positive og gøyale - altså jeg begynte å få tankerush om negative ting. Og dette med å være mer sårbar for negative tanker har på en måte blitt værende hos meg, en slags frykt for at tanker som er 'unormale' vil feste seg eller noe piss og endre mitt syn på ting, i dont even.
Det er forøvrig ikke alltid slik, det går opp og ned uten at jeg vet grunnen til at det gjør det
Sist endret av Mynthon; 20. april 2014 kl. 22:31.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Veldig fin og lærerik post som jeg bare fant helt tilfeldig!
Takk til TS, det kom mye godt ut av det her!
Sist endret av snickersogtwist; 14. november 2014 kl. 02:07.
Vanvittig bra post som er etter min mening helt sann og utforska til det fulle personlig. etter prøv og feil metoden mens man var ung og dum så fraråder jeg alle og enhver til i allefall å snorte bøttevis med pepper + å ta E, røyke å ta piller (alt skjer som regel samtidig) og alt hva et sånt nettverk av falske venner fører med seg, mens man er relativt ung Dvs. 16-25 år. Man er ikke forberedt på sånt og det er heller ikke naturlig da man ikke har kontroll og kan styre det selv. Uvitende og i fra dalen som jeg var, tok det meg ca 10 år å bli meg selv igjen etter massiv bruk av overnevnte stoffer før jeg var "voksen" nok til å takle sånt i flokk. House kulturen på slutten av 90 tallet holdt på å knekke meg helt. Hadde jeg visst det jeg veit i dag så hadde jeg venta. Et sinn under utvikling er veldig sårbart og ikke til å spøke med. Men jeg veit så alltfor godt at nyskjerrighet og "alle andre bruker det jo" mentaliteten tar fort overhånd. Ikke eksperimenter med hard drugs før du er 20 vertfall er mitt tips, det kan hende man bruker de neste 15 årene på å komme seg og muligens angre dypt. I verste fall ender man opp som en siklende pillespisende grønnsak på anstalt for ever.
Props. Ikke få av mine venner inkl. meg selv hadde et religion-lignende forhold til sitt favoritt rusmiddel som tenåring og fungerte som talsmann og advokat for samme produktet iherdig. Få sitter med samme holdningene idag. Nesten så jeg blir pinlig berørt av å tenke på legaliser-weed stilen jeg leverte inn i 10ende engelsk som jeg innkaserte en 5er på!
▼ ... noen uker senere ... ▼
Utrolig bra tråd, jeg har lest den i sin helhet i dag. Det er verdt å gjøre et forsøk på å få unge mennesker til å la være, eller å utsette å teste ut narkotika.
Jeg har ikke hatt en ungdomstid med rus, var faktisk over 18 år før jeg drak ølkohol første gang. Likevel har jeg fått problemer med alkohol senere i livet. Da jeg gikk på videregående fikk jeg Paralgin Forte mot menssmerter, jeg fikk smaken på rusen de gav meg, og suget etter den har fulgt meg resten av livet. Nå er jeg avhengig av kodeinrusen. Dette blir dårlig formulert, men poenget er at man kan ende opp i avhengighet om man teste ut stoffer for tidlig i livet
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Jeg gikk i 7klasse da jeg drakk meg driting på 96%, i 8klasse gikk det i grønt, 9klasse sopp, 10 klasse en mix av resepter jeg ikke eier, amf, sopp, grønt, MDMA , ecstasy og jeg driver fortsatt og legger ting til lista

Ps det er ikke overdrevnt bruk med untakk av grønt da fortsatt en gjennomsnitt karakter på 4+-

Skulle tro det ikke tro det var håp, men det er det

Sitat av Narkovrak Vis innlegg
Jeg gikk i 7klasse da jeg drakk meg driting på 96%, i 8klasse gikk det i grønt, 9klasse sopp, 10 klasse en mix av resepter jeg ikke eier, amf, sopp, grønt, MDMA , ecstasy og jeg driver fortsatt og legger ting til lista

Ps det er ikke overdrevnt bruk med untakk av grønt da fortsatt en gjennomsnitt karakter på 4+-

Skulle tro det ikke tro det var håp, men det er det
Vis hele sitatet...
Også ser jeg tilbake på teksten ov tenker ååå.... Fuck ze grammar
Sist endret av Narkovrak; 16. mai 2015 kl. 20:39. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Vil bare si noen få ord ang topic'n.

Jeg er nå 30år, begynte å ruse meg som 13åring på amfetamin, når jeg var 14 røyka jeg min første rev, som 16åring hadde jeg testa det meste (amf, thc, mdma, div benzo, syre, lsd, sopp, 2cb, heroin) men det var spess 1 helg som virkelig ødla skallen min, det var en helg med amfetamin, mdma, pcp og valium, føler denne helga brant istykker noe oppi skallen og jeg har ALDRI blitt meg selv igjen og har mista "gleden i livet".

Når jeg var 26år så hadde jeg klart å ruse på mwg noen diagnoser som idag har ødelagt livet mitt. Idag har jeg kraftig sosial angst, jeg har fått diagnosen bipolar1, jeg har fått ADD, jeg føler svært lite glede og mitt største ansvar er ansvar fraskrivelse

Idag ruser jeg meg kun på organiske rusmiddel og dette virker som medisin for det hodet som er rusa istykker

Håper noen av dere ferskinger tar dette seriøst
Sitat av gotta_love_dmt Vis innlegg
Vil bare si noen få ord ang topic'n.

Jeg er nå 30år, begynte å ruse meg som 13åring på amfetamin, når jeg var 14 røyka jeg min første rev, som 16åring hadde jeg testa det meste (amf, thc, mdma, div benzo, syre, lsd, sopp, 2cb, heroin) men det var spess 1 helg som virkelig ødla skallen min, det var en helg med amfetamin, mdma, pcp og valium, føler denne helga brant istykker noe oppi skallen og jeg har ALDRI blitt meg selv igjen og har mista "gleden i livet".

Når jeg var 26år så hadde jeg klart å ruse på mwg noen diagnoser som idag har ødelagt livet mitt. Idag har jeg kraftig sosial angst, jeg har fått diagnosen bipolar1, jeg har fått ADD, jeg føler svært lite glede og mitt største ansvar er ansvar fraskrivelse

Idag ruser jeg meg kun på organiske rusmiddel og dette virker som medisin for det hodet som er rusa istykker

Håper noen av dere ferskinger tar dette seriøst
Vis hele sitatet...
Hvordan var det å ta pcp?
Helt jævli! Syke halliser og noia, endte med at vi ringte purken for og få hjelp, de ville ta vårs med til stasjon men har vist ikke lov til det når vi ringer og inviterer de inn på besøk. Men de satt der i 2timer for å roe oss ned

Det endte også med 4uker med noia og psykoser

En gang og ALDRI igjen! Det er virkelig ett rusmiddel som skremte meg og det skremmer meg fortsatt bare jeg tenker på hva det gjorde med meg.

Hvis purken i usa hører snakk om pcp, så skyter de først og spør etterpå.. ALT annet jeg har prøvd, er barnemat i forhold (bortsett fra dmt)
Sist endret av gotta_love_dmt; 26. august 2015 kl. 01:28.
Sitat av gotta_love_dmt Vis innlegg
Vil bare si noen få ord ang topic'n.

Jeg er nå 30år, begynte å ruse meg som 13åring på amfetamin, når jeg var 14 røyka jeg min første rev, som 16åring hadde jeg testa det meste (amf, thc, mdma, div benzo, syre, lsd, sopp, 2cb, heroin) men det var spess 1 helg som virkelig ødla skallen min, det var en helg med amfetamin, mdma, pcp og valium, føler denne helga brant istykker noe oppi skallen og jeg har ALDRI blitt meg selv igjen og har mista "gleden i livet".

Når jeg var 26år så hadde jeg klart å ruse på mwg noen diagnoser som idag har ødelagt livet mitt. Idag har jeg kraftig sosial angst, jeg har fått diagnosen bipolar1, jeg har fått ADD, jeg føler svært lite glede og mitt største ansvar er ansvar fraskrivelse

Idag ruser jeg meg kun på organiske rusmiddel og dette virker som medisin for det hodet som er rusa istykker

Håper noen av dere ferskinger tar dette seriøst
Vis hele sitatet...
Og du er helt sikker på at rusmisbruket ditt ikke var/er en konsekvens av diagnosene dine?
Sist endret av bronsky; 26. august 2015 kl. 16:41.
Jeg husker godt åssen livet var før rusen, jeg var glad, aktiv i div sporter, gjorde det bra på skolen, deprisjoner viste jeg ikke hva var. Men det er etter den pcp helga det virkelig gikk nedover

Grunnen til at jeg begynte å ruse meg var nysjerrighet
Sikker på at det var PCP ? Var dette en tidsperiode der det var vanligere i Norge ? Det er regnet for å være høyst sjeldent i Norge.
Sist endret av [protus]; 26. august 2015 kl. 20:06.
Har en kamerat som tok en pisseprøve bare for og se hva han hadde fått i seg, han slo ut på bland annet pcp

Dette er eneste gangen jeg har vært borti pcp, og akuratt det takker jeg gud for. For det var IKKE morro
De to gangene PCP meg bekjent har vært i lyset i Norge var vel med kjemistipendiaten i Trondheim i 97, samt i Oslo for noe over 11-12 år siden. Ut i fra det man leser på freak så finnes det visstnok i Norge.
Sist endret av [protus]; 28. august 2015 kl. 20:12.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Dette er 10 eller 11år siden nå.

Det er faktisk ikke mer enn noen dager siden jeg hørte snakk om at det var pcp i by'n til 2000kr g. Men fuck den kjemiske søppla der
▼ ... noen uker senere ... ▼
Sitat av gotta_love_dmt Vis innlegg
Vil bare si noen få ord ang topic'n.

Jeg er nå 30år, begynte å ruse meg som 13åring på amfetamin, når jeg var 14 røyka jeg min første rev, som 16åring hadde jeg testa det meste (amf, thc, mdma, div benzo, syre, lsd, sopp, 2cb, heroin) men det var spess 1 helg som virkelig ødla skallen min, det var en helg med amfetamin, mdma, pcp og valium, føler denne helga brant istykker noe oppi skallen og jeg har ALDRI blitt meg selv igjen og har mista "gleden i livet".

Når jeg var 26år så hadde jeg klart å ruse på mwg noen diagnoser som idag har ødelagt livet mitt. Idag har jeg kraftig sosial angst, jeg har fått diagnosen bipolar1, jeg har fått ADD, jeg føler svært lite glede og mitt største ansvar er ansvar fraskrivelse

Idag ruser jeg meg kun på organiske rusmiddel og dette virker som medisin for det hodet som er rusa istykker

Håper noen av dere ferskinger tar dette seriøst
Vis hele sitatet...
Beklager hvis dette er et for personlig spørsmål, men har familien din en historie med psykiske lidelser?
Ikke at det trenger å være sånn for deg, men psykiske lidelser som bipolar lidelse blir ofte utløst i 20-årene og også utløst ved bruk av rusmidler! Så kan jo være at det ble trigga av det. Hørt noe om det fra den du fikk diagnosen av? : )
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Hadde helt glemt den tråden her jeg. Såvidt jeg vet så er det ingen andre i familien som har psykiske lidelser, så det er ikke arveligt hvis det er det du tenker på.


Han legen min snakker svært lite om rusmiddler, da det er noe jeg sier jeg er ferdig med. Vil ikke engang ha kjemiske medisiner av han for noen av diagnosene mine. "Hvis ikke du vil ha medisin så er det svært lite jeg kan gjøre for og hjelpe deg"

Eneste som hjelper på lang sikt er psykedelika under kontrolerte former med folk jeg stoler 110% på
▼ ... over en måned senere ... ▼
Det meste er vel allerede sagt og gjort, trådstarter skal ha cudos for å bringe dette på bane. Har lest noen poster fra bl.a 2006 her inne der ungdommer som ikke engang har nådd sexual lavalder forhører seg ganske så konkret om passe hardcore greier.
Selv rørte jeg ikke drugs før jeg ble 34 og livet mitt knuste. Og da var det emma ogpsykedeliske stoffer det gikk i.
Sist endret av Mokkasinen; 12. februar 2016 kl. 13:33.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Har fått en del spørsmål når det kommer til rus og ung alder. Mange har kanskje fått med seg at det var en tråd med denne tittelen som ble slettet. Det så ut til at de fleste var enige om at det er best å vente så lenge som mulig. Men det var overraskende mange som ikke så alvoret i situasjonen, og mente at det å ruse seg i ung alder slett ikke ville ha negative konsekvenser. Det var litt trist å se. Håper at flere kommer til å forsøke å reflektere litt mer rundt temaet.

[COLOR="Red"]Under ungdomstiden er hjernen under stor utvikling![/COLOR] Særlig modningen av de kortikale regioner i frontallappen i hjernen. Som altså er kjent for å være involvert i selvkontroll samt nevrale kretser som knytter disse områdene til hjernens belønnings- og motivasjonssystem. Pre-frontal Cortex er et område av hjernebarken som hos primater er kjent for å være involvert i beslutningstaking og fysisk handling. Det er her vi tar beslutninger, avgjørelser, utøver dømmekraft og selvkorreksjon blant annet. Det er avgjørende i møte med potensielle belønninger som f.eks narkotika og mat. Ungdommer er rett og slett mer utsatt for risikofylt atferd og impulsive handlinger som gir umiddelbar tilfredsstillelse i stedet for eventuelle belønninger. Dette er delevis fordi deres Pre-frontal Cortex ikke er ferdig utviklet.
At spesielt disse områdene i hjernen er under utvikling er en viktig faktor i spørsmålet om hvorfor unge mennesker er så utsatt for misbruk av rusmidler. Det er så klart mye press generelt i livet. F.eks stress eller at jevnaldrende oppmuntrer til å forsøke stoffene. Men i motsetning til voksne har de utilstrekkelige kognitive ressurser til å hjelpe dem å motstå. Hjernens "arkitektur" er altså rett og slett ikke fullt utviklet, og de unges hjerner er mer utsatt for å bli radikalt endret ved bruk av narkotiske substanser. Ofte spesielt ved å hindre/sinke utviklingen av kretser i hjernen som hjelper oss voksne med å si "Nei takk" eller "Senere" til farlige eller usunne alternativer.
Så når narkotikamisbruk begynner i ung alder kan det bli en spesielt ond sirkel. Forskning viser at jo tidligere en tenåring først bruker narkotika, jo mer sannsynlig er det at han eller hun er å bli avhengig av dem, eller å bli avhengig av et annet stoff senere i livet. Det er også sannsynlig at den samme dynamikken er tilstede når det kommer til fetende mat og hjernens reaksjon på det.

Kunne sikkert skrevet en hel del mer om hvorfor man slett ikke bør leke seg med rusmidler i ung alder. Men tror at hovepoenget kom greit frem her. En 16 år gammel jente (eller gutt for den del) bør hverken røyke Cannabis eller innta 2C-B. Vær så snill, folkens. Ikke introduser yngre mennesker til slikt! Man vet ikke nøyaktig hvilke konsekvenser det kan føre til for hvert enkelt individ, men den sjansen bør man heller ikke ta.