Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  13 3499
Hei. Vet ikke helt hvor jeg skal poste dette? Det kom opp ting fra bipolare på google søk hit så jeg tenkte det er lov å spørre her. Jeg lurer på om noen kjenner igjen dette?

Jeg kan være helt på bånn en uke eller to hvor jeg bare vil dø og alt kjennes håpløst og er negativ til alle forslag og ser sort på fremtiden også plutselig kan jeg ha det OK i noen uker. Ikke bra eller glad men OK og noen ganger kjenne meg i korte stunder tilfreds på en måte i de periodene og da kan jeg også legge planer for fremtiden og fantasere om reising og en bedre fremtid.. Så kommer selvmordsuka igjen alltid!!! Da er det tilbake til konstant indre smerte og håpløshet, selvmordslyst, selvskading og tutegråting i dagesvis. Jeg har sjekket hormoner og de er normale
Jeg har vært diagnosert med depresjon flere ganger gjennom livet men siden jeg ikke er like på bånn hele tiden og siden det er som natt og dag inni meg med null livsgnist og bare negativt til å ha det mer OK kanskje mere flatt enn deprimert og som det svinger mellom det deprimerte og håpløse jeg føler at ingenting kan bli bedre så til det mer flate eller OK hvor jeg kan gjenkjenne ambisjoner og positive egenskaper i meg selv og ikke er like negativ så lurer jeg på om jeg egentlig er bipolar? Noen med depresjon eller bipolar her som kan kjenne igjen det jeg skriver?
Noen ganger har jeg tenkt at de litt bedre periodene kommer fordi jeg fortrenger hvor deprimert jeg er men som sagt er det ikke mye glede eller mani i de bedre fasene heller. På utsiden kan jeg se glad ut men ikke meg føler jeg det sjelden..
Har alltid vært sånn og selvom jeg har hatt noen gode år i livet hvor jeg har følt lykke i spesielle anledninger så har jeg alltid hatt en tilbakevennende melankoli inni meg som i bølger gjør meg håpløs til livet og skikkelig fyllt av ønske om å dø. Familie og venner har ringt akutten flere ganger så jeg har trekt meg vekk fra de for det orker jeg ikke!
Jeg har vært hos psykolog til og fra i årevis gjennom livet men jeg er fortsatt sånn jeg er og derfor lurer jeg på om jeg kanskje ikke har fått riktig diagnose?
Sendte deg pm.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Bump? Enda noen par uker helt i kjelleren alt håpløst hjernen tenker bare negativt også en-to dager med plutselig kjempegodt humør og masse energi , føle meg uovervinnelig og håp for fremtid men nå helt monoton og flat igjen.

Forvirrende dette..
Hei. Siden du ikke har fått svar, så skal jeg prøve å svare. Jeg kjenner meg noe igjen i det du skriver, og jeg har også vært innom bipolar diagnosen. Nå skulle det vise seg å være noe annet enn bipolar hos meg, men den diagnosen ble hengende i ganske så lenge når den først ble satt. Det høres egentlig for meg ut som om du har en moderat tilbakevendende depresjon, og ikke bipolar - for den kjennetegnes gjerne også av perioder med hypomani eller mani - som da er en skikkelig oppstemthet fylt med mye energi, kan raskt miste litt bakkekontakt eller i det mer ekstreme maniske psykoser.

Hvordan er livssituasjonen din føler du? Er du fornøyd? Har du en jobb du trives med? Har du hobbyer du liker å holde på med? Disse tingene er sånne ting som er smart så ha litt på plass, for det er noe med det å ha noe konstruktivt å bruke tiden på som gjør livet så mye bedre - og hvis du ikke har det, så vil jeg råde deg til å investere litt tid for å få det på plass. Om du føler deg så ubrukelig at du tenker at du ikke kan jobbe, så bør du legge vekk de tankene og gi jobb en sjanse uansett - for det finnes garantert en jobb og ett yrke der du vil trives, men det kan ta tid å jobbe opp selvtilliten som trengs før du virkelig føler deg trygg og de negative tankene forsvinner.

Når det kommer til hobbyer synes jeg sykling og løping er noen gode alternativer, med ett stort miljø rundt seg hvor du lett kan komme i kontakt med andre mennesker. Jeg personlig er også veldig glad i elektronikk og PCer, hvor jeg fort kommer i kontakt med likesinnede på nettet - så f.eks lære seg linux eller programmering kan være noen gode grep. Og skulle du bo langs kysten så er fridykking også dritgøy, samtidig som det fungerer veldig som meditasjon, da det handler mye om pusteteknikker og ro for å få til den teknikken du trenger for å få mest tid på bunnen - og kjøper du inn harpun så kan du også drive med undervannsjakt. Ellers synes jeg at fotografering var gøy - men hva som fungerer for deg må du nesten finne ut av selv. Mange liker jo jakt og motor osv, men for meg personlig er ikke dette så interessant.

Bare noen tanker som slo meg ut fra det du nevnte der, da jeg har slitt med psykiske plager stort sett hele livet - og noen av de grepene jeg selv tok for å få til en betraktelig bedring av plagene.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
(NB: ikke en ekspert) Når man snakker om bipolar, snakker man om mani eller hypomani i tillegg til depressive "episoder" (disse kan riktignok sammenfalle). "MDD"/depresjon tenkes ofte på som å inntreffe i perioder. Ellers kan også andre ting forårsake humørsvingninger eller sårbarhet overfor disse.

Prøv å få hjelp uansett, fastlege bør kunne ta f.eks. blodprøver for å utelukke fysiske årsaker, og deretter henvise - riktignok er helse-Norge som det er. Symptomene du har, når du er "nede", er mer enn god nok grunn til å prøve. Søk privat hjelp hvis det offentlige ikke monner, og hvis du har midlene til det.
Har hatt det veldig sånn, men de dårlige periodene varte i månedsvis, gav meg en pause på noen uker og så tilbake til elendigheten i månedsvis igjen. Jeg tror jeg har tilbakevendende depresjon, da jeg ikke blir manisk eller noe sånt, bare "nøytral" istedet for veldig nedstemt. Depresjonen fikk jeg aldri noe annen diagnose for enn depresjon, selv om det jeg forteller ikke samsvarer med det som står i DSM-5 osv.

Har også blitt spurt om og utredet for bipolar, men det har jeg da altså ikke.

Helsevesenet har jeg gitt opp å få hjelp av, ikke hjelper det heller for min del. For min del har veien ut vært å ta tak i gamle interesser og akseptere at jeg ikke vil kunne leve det livet jeg så for meg.
Kjipt der og da, men jeg har det så jævlig godt nå at det var det verdt.

Håper du finner din egen vei også etterhvert, det fortjener du
MDD eller Bipolar 2 tror jeg. De periodene du sier du føler deg tilfreds kan være hypomani.
Vanskelig å si, men det høres ikke ut som borderline. Da er det ofte snakk om måneder med depresjon som ofte medfører innleggelse og litt kortere perioder med ekstrem energi med lite/null søvn og masse prosjekter. Høres mer ut som dystym lidelse, som er langvarig tilbakevendende lett til moderat depresjon.
Sitat av mayhaps Vis innlegg
Vanskelig å si, men det høres ikke ut som borderline. Da er det ofte snakk om måneder med depresjon som ofte medfører innleggelse og litt kortere perioder med ekstrem energi med lite/null søvn og masse prosjekter. Høres mer ut som dystym lidelse, som er langvarig tilbakevendende lett til moderat depresjon.
Vis hele sitatet...
Om ikke depresjonen er et resultat av et Borderline-anfall da.
Ser jeg skrev feil i innlegget mitt, mente å skrive "høres ikke ut som bipolar lidelse"
Sitat av Tysteren Vis innlegg
Om ikke depresjonen er et resultat av et Borderline-anfall da.
Vis hele sitatet...
Om du ønsker å vite om det kan være borderline, som nå heter emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, så spør du gjerne om hvordan en person relaterer til andre - altså hvor stabile vennskap, forhold osv de har. Dette gir gjerne en pekepinn i forhold til mange personlighetsforstyrrelser.

En annen faktor som da også er interessant å vite mer om er selvkontroll og destruktivitet. Altså om de driver med selvskading eller annen selvdestruktiv adferd som rus, overspising eller slutte å spise, grenseløs seksuell adferd og den typen ting.

Har han stabile vennskap, kjæresteforhold eller forhold til familie kan du egentlig utelukke de fleste personlighetsforstyrrelser (har jeg inntrykk av). Det er selvsagt avhengig av at personen er ærlig og har selvinnsikt, noe som absolutt ikke er en selvfølge.
Jeg er en smule skeptisk til å anerkjenne diagnoser på sitt vesen, ironisk nok syntes jeg psykoanalysen og slikt er ganske underholdene om enn alt fremstår som religion for troløse. Det er gjenkjennbart det du skriver, og jeg har også fått depresjons stempelet og i enkelte tider er jeg nok mer fatalistisk enn de fleste, har egentlig ingen løsning, men tror det kan i enkelte tilfeller hjelpe å tenke ifra ett perspektiv utenfor deg selv. Ikke nødvendigvis for å besvare saker som "hvorfor ondskap" eller "hvorfor er jeg ikke som andre". Heller så er det at alt er faktisk mye mer interessant enn du skulle tro, en har en tendens til å la stoltheten bety at du er overlegen fremfor disse småtterier allmennheten bruker sin begrensede tid på, men vi eksisterer alle i begrenset tid, og aksepterer du at du hverken vet eller kan alt så eksisterer det ett helt hav av saker som kan oppsluke tiden din i mer enn 2 uker, og kobler du interesseren av å bare forså eller lære er det flere ting og eksistere for enn enhvers levetid. Tror noe som har hjulpet meg til og være en smule fornøyd (har problemer med engasjement bli kontrollert av andre) har hovedsakelig vært se på alt jeg ikke forstår som uendelig dypt når jeg blander inn ytterligere faktorer enn selve ferdigheten.

TLDR: lettet litt på hjertet, vet ikke helt om det var relevant. Ha en god kveld/morgen
Tror han hadde skrevet mer om problemer med andre mennesker om det var borderline. Humørsvingningene er som regel mye kortere hos Borderlines. De kan ta en full 180 I humøret på minuttet og deretter ha det bra dagen etter igjen.