Tiden sto stille i et hav av tanker
Stoff: 1,5 g Psilocybe cubensis, tørket
Sted: Leiligheten til A og P, King’s Hedges, Cambridge
Tilstedeværende: A, B, N, P, S og meg selv
Disclaimer: Psilocybe cubensis er ikke blant de sterkeste psykedeliske soppene, men virkningen er sterk på psyken, og det anbefales ikke til noen med psykiske problemer eller anlegg for disse. Opplevelsen kan være sterk og sjansen er der for bad trip. Ikke spis dette uten å ha gjort proper research og før du har forberedt deg på det.
Det startet ut som en mer eller mindre helt vanlig fredag kveld. Jeg var på pub med A, B, N, P, S og noen venner av dem, og vi hadde en koselig aften, men som alle andre puber i england, stenger det relativt tidlig, så klokken elleve bestemte vi oss for å bringe festen ned til leiligheten deres isteden. På veien snakket jeg en del med P om psykedelia og rus. Han sa han hadde en veldig stor sopp han hadde grodd tidligere, som var den siste han hadde igjen. Jeg spurte om jeg kunne få se den, og en times gåtur senere var vi hos dem. Han løp opp og hentet både soppen og vekta, og begynte å dele opp og veie opp, og det var ca 1,5 g til hver av oss som skulle ha (N, P og meg). Vi spiste den sammen med litt pizza, og så gikk A og jeg opp på rommet som A og P delte og satte på litt musikk og ventet til det kicket. Jeg pratet med ham en stund om diverse ting, før jeg begynte å merke at ting begynte å bølge og bevege seg. En viss kvalme kom fram, men etter en del opplevelser har jeg funnet ut at uansett hva jeg tar, blir jeg litt kvalm under oppturen og det er bare å overse. Andre begynte å komme opp på rommet, og P var allerede på ganske heavy tur. Han satt og fablet på polsk og smilte for seg selv, og jeg pratet en stund med ham om hvor mye deiligere det er å prate på morsmålet sitt når man er på tur. Jeg kjederøyket en stund mens vi hørte på David Bowie (Ziggy Stardust-skiva) og Starman hadde en utrolig sjarm. Da han sang refrenget begynte jeg å fortelle B om hvordan dette skildret verden og verdens forhold til psykedelia, og han lo og sa seg mer eller mindre enig, antagelig fordi han visste jeg var tur og derfor ville være hyggelig. Senere satt han og N og jammet og han improviserte en sang jeg mistenker var på rundt tre minutter (noe som er damn imponerende), mtp på at han sang en sang med mer eller mindre handling hele veien med rim og det hele om hånden hans, og hvordan han ikke trengte noen andre å prate med. Jeg følte at denne sangen var en utrolig boost for humøret mitt, og jeg reiste meg opp for å se rommet fra en annen vinkel og la meg ned for å filosofere. Det var derimot tydelig at det ikke var meningen at jeg skulle filosofere noe særlig i denne delen av turen, så jeg reiste meg og forlot rommet for å stikke ned til røykerommet (de har et eget røykerom ved siden av kjøkkenet).
Der ble jeg sittende sammen med A en stund, før N kom sammen med B og S. Det var tydelig at noe var galt for S, men jeg klarte ikke å sympatisere med henne helt, noe jeg fant besyndelig. Jeg spurte om hun ville prate om det, men det virket ikke aktuelt, så jeg lot henne heller gå og sove og pratet med A om livet hans isteden. Etter en tid (her begynte trippen å ta overhånd over tidsperspektivet mitt) kom N og satte seg og vi satt i mer eller mindre stillhet og røyket og beundret diverse ting som lå på bordet der vi satt, som en blomst skåret ut i tre.
A gikk for å sove (siden klokka var blitt ganske mye), og jeg ble sittende med N og prate om tid og rom. Jeg merket mer enn noensinne hvor mye vi bare lever i et øyeblikk da. Det var dette øyeblikket, og evigheten. Minner virket merkelig uvirkelige, og det å huske ting jeg hadde gjort noen sekunder før virket bare rart og unaturlig, men på en annen side veldig, veldig virkelige, og jeg ble fortapt i tanker og minner om ting som hadde skjedd, både under turen og før. Jeg falt inn og ut av tanker og minner, og det føltes som om jeg måtte anstrenge meg for å ”våkne” fra minnene, som om jeg holdt på å sovne. Det var vanskelig å sitte der, siden jeg ikke kjedet meg, men tiden gikk så utrolig sakte, og med min mangel på tidsperspektiv gikk det i alle fall dårlig å sitte i ro, så jeg spratt opp noen ganger, for å se på stolen min fra en annen vinkel og se for meg meg selv sitte der. Det tok lang tid før jeg kom over i andre tanker, om naturen, naturens sirkel av liv og jeg satt og forklarte alle tankene mine til blomsten av tre, siden jeg tenkte at den kommer jo fra et tre, så da må den jo forstå hva jeg snakker om. Etter en lang periode med snakking med blomsten og N, fant jeg ut at jeg måtte finne veien hjem. Jeg hadde glemt husnøkkel, og det var derfor vitalt at jeg kom meg hjem før romkameraten min sovnet. Så jeg og N, som skulle samme vei, gikk ut i mørket og begynte å tusle hjemover. Jeg kommenterte omtrent alt jeg så, mens N gikk i stillhet (jeg snakker mye når jeg er på tur, fordi jeg føler jeg prosesserer mye bedre når jeg sier tankene høyt) og vi beundret ting rundt oss. Jeg følte det som om jeg så på en skjerm, som om alt jeg så bare var en relativt spennende film, men hovedsakelig på grunn av de visuelle effektene. Jeg spurte N om dette, og han fortalte at det var relativt vanlig på denne typen sopp å se for seg seg selv og alt rundt en som en film.
Etter omtrent en times tid var vi framme i Histon (den lille landsbyen der vi bodde) og vi tok far vel og takket for en utmerket kveld. Da jeg endelig kom fram til huset mitt etter å ha stoppet opp ved huset til en nabo fordi de eier en veldig stor hund og tenkt at plantene der sikkert var lykkelige de også, på tross av beistet som bodde der, fant jeg ut at roomien min sov, og jeg la ut på vandring igjen etter å ha gitt opp en del alternativer som å sitte utenfor huset mitt i en fire timer til før det skulle åpnes for dagen og de første stråler med sol tittet fram, spesielt siden det var mars og kaldt på tross av at jeg ikke egentlig følte kulden. Så jeg ringte N, og jeg fikk krasje på sofaen hans den natten.
Men det som egentlig slo meg som mest interessant, var hvor mye jeg følte jeg respekterte naturen morgenen etter. Det var som om jeg hadde vært i ett med den, og virkelig klarte å ha empati med den. Den var en del av meg, som jeg var en del av den. Jeg følte meg sliten, men lykkelig og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde det. Opplevelsen i seg selv er utrolig vanskelig å sette ord på, så denne triprapporten var egentlig ganske tam. Ord er ikke nok.
Stoff: 1,5 g Psilocybe cubensis, tørket
Sted: Leiligheten til A og P, King’s Hedges, Cambridge
Tilstedeværende: A, B, N, P, S og meg selv
Disclaimer: Psilocybe cubensis er ikke blant de sterkeste psykedeliske soppene, men virkningen er sterk på psyken, og det anbefales ikke til noen med psykiske problemer eller anlegg for disse. Opplevelsen kan være sterk og sjansen er der for bad trip. Ikke spis dette uten å ha gjort proper research og før du har forberedt deg på det.
Det startet ut som en mer eller mindre helt vanlig fredag kveld. Jeg var på pub med A, B, N, P, S og noen venner av dem, og vi hadde en koselig aften, men som alle andre puber i england, stenger det relativt tidlig, så klokken elleve bestemte vi oss for å bringe festen ned til leiligheten deres isteden. På veien snakket jeg en del med P om psykedelia og rus. Han sa han hadde en veldig stor sopp han hadde grodd tidligere, som var den siste han hadde igjen. Jeg spurte om jeg kunne få se den, og en times gåtur senere var vi hos dem. Han løp opp og hentet både soppen og vekta, og begynte å dele opp og veie opp, og det var ca 1,5 g til hver av oss som skulle ha (N, P og meg). Vi spiste den sammen med litt pizza, og så gikk A og jeg opp på rommet som A og P delte og satte på litt musikk og ventet til det kicket. Jeg pratet med ham en stund om diverse ting, før jeg begynte å merke at ting begynte å bølge og bevege seg. En viss kvalme kom fram, men etter en del opplevelser har jeg funnet ut at uansett hva jeg tar, blir jeg litt kvalm under oppturen og det er bare å overse. Andre begynte å komme opp på rommet, og P var allerede på ganske heavy tur. Han satt og fablet på polsk og smilte for seg selv, og jeg pratet en stund med ham om hvor mye deiligere det er å prate på morsmålet sitt når man er på tur. Jeg kjederøyket en stund mens vi hørte på David Bowie (Ziggy Stardust-skiva) og Starman hadde en utrolig sjarm. Da han sang refrenget begynte jeg å fortelle B om hvordan dette skildret verden og verdens forhold til psykedelia, og han lo og sa seg mer eller mindre enig, antagelig fordi han visste jeg var tur og derfor ville være hyggelig. Senere satt han og N og jammet og han improviserte en sang jeg mistenker var på rundt tre minutter (noe som er damn imponerende), mtp på at han sang en sang med mer eller mindre handling hele veien med rim og det hele om hånden hans, og hvordan han ikke trengte noen andre å prate med. Jeg følte at denne sangen var en utrolig boost for humøret mitt, og jeg reiste meg opp for å se rommet fra en annen vinkel og la meg ned for å filosofere. Det var derimot tydelig at det ikke var meningen at jeg skulle filosofere noe særlig i denne delen av turen, så jeg reiste meg og forlot rommet for å stikke ned til røykerommet (de har et eget røykerom ved siden av kjøkkenet).
Der ble jeg sittende sammen med A en stund, før N kom sammen med B og S. Det var tydelig at noe var galt for S, men jeg klarte ikke å sympatisere med henne helt, noe jeg fant besyndelig. Jeg spurte om hun ville prate om det, men det virket ikke aktuelt, så jeg lot henne heller gå og sove og pratet med A om livet hans isteden. Etter en tid (her begynte trippen å ta overhånd over tidsperspektivet mitt) kom N og satte seg og vi satt i mer eller mindre stillhet og røyket og beundret diverse ting som lå på bordet der vi satt, som en blomst skåret ut i tre.
A gikk for å sove (siden klokka var blitt ganske mye), og jeg ble sittende med N og prate om tid og rom. Jeg merket mer enn noensinne hvor mye vi bare lever i et øyeblikk da. Det var dette øyeblikket, og evigheten. Minner virket merkelig uvirkelige, og det å huske ting jeg hadde gjort noen sekunder før virket bare rart og unaturlig, men på en annen side veldig, veldig virkelige, og jeg ble fortapt i tanker og minner om ting som hadde skjedd, både under turen og før. Jeg falt inn og ut av tanker og minner, og det føltes som om jeg måtte anstrenge meg for å ”våkne” fra minnene, som om jeg holdt på å sovne. Det var vanskelig å sitte der, siden jeg ikke kjedet meg, men tiden gikk så utrolig sakte, og med min mangel på tidsperspektiv gikk det i alle fall dårlig å sitte i ro, så jeg spratt opp noen ganger, for å se på stolen min fra en annen vinkel og se for meg meg selv sitte der. Det tok lang tid før jeg kom over i andre tanker, om naturen, naturens sirkel av liv og jeg satt og forklarte alle tankene mine til blomsten av tre, siden jeg tenkte at den kommer jo fra et tre, så da må den jo forstå hva jeg snakker om. Etter en lang periode med snakking med blomsten og N, fant jeg ut at jeg måtte finne veien hjem. Jeg hadde glemt husnøkkel, og det var derfor vitalt at jeg kom meg hjem før romkameraten min sovnet. Så jeg og N, som skulle samme vei, gikk ut i mørket og begynte å tusle hjemover. Jeg kommenterte omtrent alt jeg så, mens N gikk i stillhet (jeg snakker mye når jeg er på tur, fordi jeg føler jeg prosesserer mye bedre når jeg sier tankene høyt) og vi beundret ting rundt oss. Jeg følte det som om jeg så på en skjerm, som om alt jeg så bare var en relativt spennende film, men hovedsakelig på grunn av de visuelle effektene. Jeg spurte N om dette, og han fortalte at det var relativt vanlig på denne typen sopp å se for seg seg selv og alt rundt en som en film.
Etter omtrent en times tid var vi framme i Histon (den lille landsbyen der vi bodde) og vi tok far vel og takket for en utmerket kveld. Da jeg endelig kom fram til huset mitt etter å ha stoppet opp ved huset til en nabo fordi de eier en veldig stor hund og tenkt at plantene der sikkert var lykkelige de også, på tross av beistet som bodde der, fant jeg ut at roomien min sov, og jeg la ut på vandring igjen etter å ha gitt opp en del alternativer som å sitte utenfor huset mitt i en fire timer til før det skulle åpnes for dagen og de første stråler med sol tittet fram, spesielt siden det var mars og kaldt på tross av at jeg ikke egentlig følte kulden. Så jeg ringte N, og jeg fikk krasje på sofaen hans den natten.
Men det som egentlig slo meg som mest interessant, var hvor mye jeg følte jeg respekterte naturen morgenen etter. Det var som om jeg hadde vært i ett med den, og virkelig klarte å ha empati med den. Den var en del av meg, som jeg var en del av den. Jeg følte meg sliten, men lykkelig og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde det. Opplevelsen i seg selv er utrolig vanskelig å sette ord på, så denne triprapporten var egentlig ganske tam. Ord er ikke nok.
Sist endret av Gest; 24. mai 2008 kl. 00:58.
