Kom innpå en ganske interessant problemstilling i diskusjonen her, så i stedet for å hicjacke viser jeg litt god forumskikk og lager en ny tråd.

Veldig mange har sterke meninger om A4-livet, og så og si alle har vel tatt stilling til om det er hva de ønsker livet sitt skal være.

Enda motsetningene er mange så prøver jeg å generalisere et par ting jeg regner med at vi kan si oss enige i:

- Jo yngre utvalg av befolkningen en tar, jo større andel vil være negativ til A4-liv.
- Jo eldre utvalg av befolkningen en tar, jo større andel vil være i et A4-liv.
- A4-liv impliserer struktur og rutiner, noe som gjør at en på generelt grunnlag kan si dette er det beste miljøet for oppdragelse av barn.

Kjedelig, enkelt og deprimerende er klassiske definisjoner av dem som kritiserer et A4-liv.

Økonomi, jobb, materielle goder og familiefokus er vel de vanligste incentivene for å leve A4-liv. Samtidig er samfunnet i stor grad definert av og tilpasset til nettopp A4-livene.

Så hva er det som gjør at folk sklir vekk fra sin A4-"fobi" og rett inn i et A4-liv i løpet av bare noen år?

Er det slik som mozzie hevdet i tråden jeg viser til - at A4 er den enkleste løsningen? Presses folk inn i et A4-liv på grunn av manglende evne til å leve et annet liv og en ettergivelse pga samfunnets forventninger?

Eller er det mer i overensstemmelse med min påstand, at A4-livet er noe å strebe etter og for de fleste den beste løsningen for et lykkelig liv? Og at kritikken av A4-livet først og fremst kommer fra dem som aldri har levd A4-livet?

Min personlige oppfatning er at A4-livet egentlig er langt mer krevende enn de fleste alternativer. I A4-livet stilles det forventninger; du skal gjerne tilegne deg en utdanning før du hver dag må møte på jobb og prestere som forventet. Med familie kommer alle de praktiske gjøremålene, men også mer krevende utfordringer i form av beslutninger rundt barneoppdragelse osv. Avgjørelser må gjerne tas med partneren, og alle de inkluderte må tas hensyn til. Ikke særlig spennende så langt. Men med A4-livet kommer også midlene og mulighetene til å gjøre mye som ikke oppnås ved å leve "alternativt". Alt fra hytteturer for de som liker det, til motorsykkelturer med kompiser for de som liker det. (A4-livet trenger selvfølgelig ikke bety at du ikke kan ha individuelle hobbyer og ønsker, du får bare ikke dyrket dem i like stor grad.)

Slik jeg ser det er det mange alternativer av A4-livet som virker helt grusomme, eksempelvis den klassiske "tøffelhelt"-tilværelsen. Men en kan også være alene som A4-menneske og utelukkende dyrke sine egne prosjekter. Det går vel litt på definisjonen av hva et A4-liv er.

På den andre siden har du de som ikke innfinner seg etter samfunnets spilleregler. Definisjonen er litt vagere her, siden du har alt fra backpackere til junkier og sofaslitende NAV-ere. Men for diskusjonens skyld kan vi vel droppe astronauter og eventyrere og forholde oss til det som er aktuelle alternativer for norsk ungdom.

Har disse tatt et valg om ikke å delta i et system de ikke liker på en måte de ikke liker? ELler har disse distansert seg fra noe de ikke har klart å oppnå? "jeg får ikke sjokolade så jeg vil ikke ha sjokolade"?

Jeg var en anti-konformist da jeg var yngre. Jeg skjønte virkelig ikke poenget med alt sammen, og hadde bare lyst til å leve på loffen. Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å se verdien i utdanning, og ble interessert i å ta en, og det er som du sier: A4-livet er ikke den enkleste livsstilen av de to, ei heller er det kjedelig. Jeg har stor forståelse for at enkelte ønsker å reise rundt i verden og være en fri sjel, men har forstått for lenge siden at det ikke er for meg. Jeg hadde blitt altfor rastløs av å leve slik.

Jeg tror helt ærlig det er mye som du sier; at mennesker tar avstand fra en slik type livsstil fordi det er noe de ikke orker å strekke seg etter. "Jaget" krever mye innsats, ikke alle har det i seg.

For de som faller utenfor A4 livet er nok årsaken individuell. Noen orker ikke samfunnets press, prestisje, vellykkethet og stadig jag etter mer og mer materielle goder og kostbare ferieturer til 5 stjernes hoteller i turistparadiser.

Andre har kanskje baggasje som gjør at de ikke takler A4 liv, hverken det monotone i det eller kravene til å leve innenfor stramme rammer som arbeidstid, prestasjonskrav etc. Eller bare det å være tett innpå andre mennesker hver eneste dag.

Noen har kanskje psykiske sår, andre tar kanskje beslutningen om å leve et alternativ liv fordi de ikke kan akseptere at andre skal diktere dem og styre hverdagen dems.

Ja jeg tror nok noen har valgt å "gi opp" fordi de ikke klarer å innfri eller de føler det slik. Hvorfor skal folk leve i et helvete hver bidige dag om de ikke fikser det? Og er egentlig årsaken viktig? Om du spør 100 personer som lever et liv langt unna A4 tilværelsen så tenker jeg du vil få like mange svar på hvorfor de lever slik de gjør. Og noen vil nok ikke en gang kunne gi noe svar.

Jeg kan godt forstå at mange unge ikke ønsker et A4 liv når de enda er unge. Det er nok kult å oppleve ting og det er nok kjipt å være pappa når mange andre er i den perioden av livet hvor de reiser og lever mer bekymringsløst. I førtiårsalderen, derimot, når alle andre er opptatt med å være foreldre, er det nok ikke like kult å være en "fri sjel".

Jeg er en av disse som har droppet ut av skolen utallige ganger og i stedet søkt alt som får whiskey-drikkende dresskledde gamle grinebitere til å riste av sinne. Systemet har brukt enorme ressurser de siste ti årene på kun meg og bare meg, og det for at jeg ikke skal gjøre noe så umoralsk som å droppe ut av skolen og arbeidslivets Sanne Vei. Det på tross av at jeg alltid har snakket direkte fra min indre natur om at dette jaget er noe jeg ikke kommer til å velge om jeg så måtte gå i døden. Det hevdes at sånne som meg er en byrde for samfunnet. Ja, vi er definitivt en byrde for den materialistiske delen av samfunnet som aldri slutter å overraske med sin kalde mangel på menneskeverd – og ingen ting gleder meg mer enn å få være en del av den byrden. Perspektivene mine er hevet og det jeg gjør ser jeg ut ifra naturen og jordklodens perspektiv – ikke perspektivene til et samfunn som vokser på bekostning av planter, dyr og menneskers helse.

Dette handler ikke nødvendigvis om at man heller har lyst til å reise ned til Tulliluttistan for å mate sin kulturelt utsultede hjerne med nye inntrykk og opplevelser. Selv får jeg grøssninger av den slags. Jeg har alltid vært en gammel mann på innsiden og ønsker meg kun et rolig liv i fredelige, naturlige omgivelser med en kone som er like gal i hauet.

Forresten var jeg blant de aller skarpeste i klassen på barneskolen og leste vitenskapsmagasiner og bedrev naturforskning over en lav sko. Allikevel var min glade genuine barndomsdrøm at skolen skulle brenne til bare grunnmuren sto igjen. I dag blir jeg sett på som en kriminell og et problembarn fordi jeg hele mitt korte liv modig har stått fast ved min egen intuisjon om hva som er riktig for meg. Det sier seg selv at noe riv ruskende galt i systemet og vårt kollektive samfunnssyn etter måten veldig oppegående, naturlige mennesker blir møtt på. For fra planetens sitt ståsted er vi gull verdt. Det kan virke som om det i høyt tempo blir flere av oss. Om det er på grunn av mystiske krefter utenfra eller stadig strammere linjer i maskineriet kan man jo spørre seg om. Jeg vil uansett vende meg mot et mer tilbaketrukket og bærekraftig liv der jeg fortsetter å snakke åpent og freidig om bevissthet, frihet og fleinsopp.

Uansett hvor mye du misliker A4-livet, så er det vanskelig å unngå det når man får barn, studerer, eller har krevende jobber. Det å få barn var vel det som tvang meg til å leve, om ikke helt, iallefall mer A4 enn tidligere.
Man må opp med unga, komme seg til barnehagen, tjene penger/studere, tilbake til barnehagen, vaske hus og lage mat, og så blir det gjerne rett i seng tidlig på kvelden.

Har et spørsmål til deg KreaDep som kommer litt lenger nede. Om du vil la være å leve et A4 liv har jeg full foståelse for det.

Har selv jobbet 100% som foskalingssnekker i 7 år, men ble drit lei. Studerer nå lyd og musikkproduksjon og håper jeg kan klare å tjene noen penger på det etterpå, men må kanskje ha en deltidsjobb på si, da de færreste klarer å leve av det.

Tilbake til spørsmålene. Du sier staten har brukt enorme resurser på deg. Vil det si at du mottar trygd? I såfall mister jeg respekten for deg, i og med at som du sier så er du en oppegående og smart person. Ikke missforstå meg, jeg er sosialist og synes absolutt det som ikke er i stand til å jobbe skal få trygd. Men synes de som er oppegående bør enten jobbe, eller om de vil leve så lang ifra et A4 liv som mulig bør klare seg uten trygd. Ja samfunnet er materalistisk, men om man skal ha et hus med strøm og alt det der, er en faktisk nødt til å tjene penger. Blir for dumt å si at man skal distansere seg fra samfunnet bare fordi man ikke gidder å jobbe. Norge er en av de få landene i værden det går an, og jeg er veldig glad for velferden vi har. Men skal man la være å leve i et materalistisk samfunn, bør man klare seg på det naturen har å tilby.

Skulle faktisk ønske jeg var født som indianer en eller annen plass, men har vendt meg til de materielle tingene her i Norge, så kunne ikke ha prøvd å flytte til en indianerstamme om det var mulig. Vil heller prøve tjene penger på noe jeg liker og hvis ikke det går, må jeg finne en jobb og heller prøve å jobbe mist mulig. Men skal en være realistisk så er en nødt til å leve i det samfunnet vi er i, og da må man jobbe.

Dog, jeg respekterer overhodet ikke unge friske trygdemottakere. Du kan kose deg, jobbe og studere det du vil, generelt gjøre hva faen du vil, men vennligst bidra også til samfunnet tilbake igjen!

Jeg mener at den eneste grunnen for at individer lever et A4 liv, er pga samfunnets enorme påvirkningskraft og forventingskrav. Borgere i et samfunn lever slik som resten gjør, fordi deres frykt for å bli utstøtt og å bli sett på som annerledes, er for stor. Et A4 liv bærer med seg hverdagslige bekymringer folk blir deprimert av, men likevel fortsetter individet å leve på samme måte som før. Dette beviser hvor mye felleskapet faktisk betyr, fordi selv om man er ulykkelig, klarer man ikke å bryte ut av sin nærvående livssituasjon. Nøkkelen til et lykkelig liv er å frigjøre seg fra samfunnets krav, normer og regler, og leve et liv basert på sine egne verdier og visjoner, ikke felleskapets sine.

Vel, absolutt alle jeg kjenner, inkludert meg selv, har tatt denne turen.. selv om jeg selv er milevis unna A4-livet fortsatt er tanken mye mindre skremmende nå.

Den grunnleggende tanken som gjør at A4-livet skremmer er nok alle tingene man ikke får gjort. Har man barn, jobb, kone, etc er man rett og slett låst, og livet kommer til å fortsette som det er uansett om man vil eller ikke. Det er helt rasjonelt at dette er en skremmende tanke.

Etterhvert som man derimot har opplevd mer og mer, så forsvinner usikkerheten i det å binde seg opp. Man vet hva man får, og man vet man mister. For meg selv, etter å ha farta rundt i mesteparten av verden, jobbet i Sør-Sudan, prøvd ett utall jobber (og trivdes inntil jeg ble lei) så veit jeg ganske mye om hva jeg kan få gjort om jeg har fullstendig frihet. Det betyr at om jeg finner rette personen til å slå meg ned med, så vet jeg hva mister og kan gjøre en vettug beslutning om det er verdt det. Siden jeg vet hva jeg mister, så vet jeg også at det er uaktuellt å slå meg ned med feil person. For 10 år siden var jeg ikke i nærheten av å ha erfaringsgrunnlaget til å vite noe som helst om dette; det var bare en vag 'tenk hva det kan hende jeg mister'. Det er den grunnleggende forskjellen.
Ja, jeg tror det er en viss tendens i Norge til at for unge mennesker går inn i A4-livet uten å ha tenk igjennom det. Særlig for de som blei igjen i hjembyen min er det mange som tydeligvis har fått barn altfor, altfor tidlig. Mange av dem er lykkelig med det, men jeg kjenner også litt for mange som har blitt bitre og mistrives. 'Hva om jeg hadde' er en ekkel følelse å drømme seg bort i. 'Er dette alt livet har å tilby?' er heller ikke bra. De som derimot undersøkte litt hva livet hadde å tilby først virker det derimot på meg som er mye, mye lykkeligere med valgene sine når de først velger å slå seg ned.

Uansett, barn er morsomme dyr, og selv om jeg kjenner mange som er bitre over mulighetene som slapp kjenner jeg ikke en eneste person som ikke er genuint glad i barna sine. For å oppdra barn må man bo i ordnede former, så det er prisen man betaler.. men man bør ha et bevisst forhold til den prisen.


Men; Jeg tror uansett det er helt greit om 18-22 åringer oppmuntres til å holde seg unna beslutninger som binder opp de neste 20 årene av livet sitt.

Jeg tror det hadde vært særdeles lurt om 18-22 åringer ble oppmuntret til å jobbe / reise / få livserfaring noen år før man eventuelt dro på universitet/høyskole for å studere. Det er mye, mye nyttigere å studere når man har sett litt av verden og vet hvordan ting virker. Man bør virkelig ha kastet av seg den underliggende 'voksne mennesker vet generelt hva de prater om'-følelsen før man bruker flere år av livet sitt til å studere noe. Altfor mange har ikke det.
De som bruker oftest trekker fram begrepet 'A4-livet' er en spesifikk subgruppe, ja. Det er ett begrep som er tildels negativt ladet, så de som bruker er naturlig nok de som ikke liker det.

Det er derimot nok av 30-åringer (er selv i den alderen, så kjenner naturlig nok ganske mange i den aldersgruppa) som klager over mulighetene de aldri tok, tingene de aldri gjorde og livet som gikk forbi dem. De bruker ikke begrepet 'A4-livet' når de skylder på hva som gikk galt, men det er fortsatt den underliggende årsaken.

@DumDiDum /andre ;

Kort fortalt, vil dere da si at dette "A4-livet" er det tryggeste, men at man gjerne kan leve på den måten og spe det med masse krydder?

Hva mener du her egentlig?? At "voksne mennesker", i betydningen eldre, ikke burde fortelle 18-22åringer hva de bør gjøre og ikke gjøre, og at disse unge bør følge sin inutisjon/magefølelse?

Og med 'binde opp 20 år fram i tid', mener du her eksempelvis å få kids i ung alder, eller annet?

Jeg tenkte først og fremst på alle de uendelige timene hos diverse statlige tjenester, psykiatriske sykepleiere, snedige spesialister og ikke spesialister opp igjennom tenårene. Gutten må reddes inn i skolen igjen må skjønne! Jeg har også mottatt arbeidsavklaringspenger i tre år nå, og det ikke uten grunn:

Om du er en kunstnersjel, ivrig vitenskapsmann eller en annen skrue så er det en kjent sak at det da også ofte følger med en tung, tung psyke. Det var det som var litt av poenget mitt i det første innlegget, mange er født ekstra følsomme og veldig «rene» til sinns. Når du så begynner på skolen ser du at alt dreier seg om konkurranse, repeterende pugging og såkalte prøver. Videre fanger du sterkt inn all egoismen, mobbingen og spillet som forgår overalt i samfunnet hele tiden. Du føler at du ikke passer inn og kommer fra en annen planet. I løpet av noen år skapes stygge sår i bevisstheten din. Angst, depresjon, rus og selvmord er vanlig. Mange av de som er inni psykiatrien eller ruser seg daglig har denne personligheten. Min egen reise har til tider vært svart som natta, men jeg begynner nesten å tro at jeg kommer til å overleve og danse videre. Intelligens og psykisk helse er to vidt forskjellige ting som fungerer uavhengig av hverandre…

Min mening er at mange av disse «vrakene» rundt forbi hadde fungert totalt motsatt i et samfunn annerledes enn det vi kjenner til som «A4-samfunnet» i dag. Det skulle vært langt større aksept for å kunne si ifra om at dette skolejaget blir for mye. Det å ta tilbake et mer økologisk lokalsamfunn med dets enkle arbeidsroller er min store sak. Inntil videre er mange folk sjuke og gomler av pengesekken til våre elskverdige folkevalgte. Det ville gagnet absolutt alle om vi fikk snudd litt på fjøla i nær fremtid.

Jeg kjenner meg meget godt igjen i det du skriver her. Alt sammen, faktisk. Jeg greide heldigvis å dra meg gjennom det ved hjelp av en god dose selvdisiplin og fandenivoldskhet. Men jeg ser lett at mennesker som har gått gjennom det samme (og verre) som meg kan melde seg litt ut av samfunnet...

Jeg kan ikke vente med å komme inn i A4 livet. Alt dette jaget om å være lykkelig og være fri ser jeg ikke vitsen i. Jeg har ikke tenkt på noe gigahus og fresheste bilen ever, men vil ha jobb og sikkerhet. Vi er genetisk programmert til å alltid søke etter noe bedre uansett hva vi har, så det er jo det.

Kort sagt: Jeg trenger ikke være en "lykkelig, fri sjel" når jeg får så mange fordeler ved "greit nok og tjener penger".

Høres ut som en stødig kurs mot "top five regrets of the dying".

http://www.theguardian.com/lifeandst...s-of-the-dying

Du kan vel ikke få alt i livet på en gang.

En kan vel la være å ha et A4 liv i en periode, være ung og reise rundt, men etterhvert liker en å ta det med ro og få det A4. En finner det vel stressende når en blir eldre.

Det er jeg helt enig i KreaDep. Kan se for meg det er vanskelig å jobbe hvis en sliter sykisk, og da skal en selfølgelig få økonomisk støtte.

Kroppspresset kom for fullt når gangster-rap musikkvideoene kom på 80-90 tallet med rappere med for store klær, tunge gullsmykker rundt halsen og halvnakne veltrente kvinnfolk hengende rundt seg. Media i norge må nok også ta stor del av skylden til at så mange folk sliter med selvbildet sitt eller har spiseforstyrrelser. Jeg kan telle 3 i min omgangskrets som har eller har hatt spiseforstyrrelser, mye grunnet de følte seg for feit når de i realiteten hadde helt normale kropper.

Jeg tror faktisk ikke jeg ender opp der, men nå er jeg kommunist (teknokrat, egentlig, men om jeg måtte velge) at heart, og mener at ting burde gjøres for "the greater good". Men jeg skal ikke være skråsikker her, kan godt være jeg angrer når jeg holder på å dø, men ettersom jeg ikke tror på etterlivet heller vil jeg anta jeg ikke angrer særlig lenge.

Nei, så lenge jeg har PCen min, noen bøker og noe stabilt rundt meg så føler jeg personlig ikke noe behov for å jage etter den magiske "lykken". Jeg må vel også si at jeg ikke mener å være ulykkelig når jeg sier "greit nok", jeg mener simpelthen at jeg ikke ser noen vits i å jage etter noe magisk "lykkefølelse", og bare joine systemet.


La meg følge opp med en artikkel hvorfor "lykke" ikke er noe jeg gidder å konstant jage:
http://www.cracked.com/article_19376...ess-wrong.html

Det er er kanskje her grunnen til at de som ikke liker A4-livet velger å ikke leve det. For noen så står frihet sterkere enn mye annet, som f.eks trygghet og stabilitet. Selv levde jeg mange år i utlandet i et land som var typisk "fritt", men manglet den sikkerheten og tryggheten vi gjerne finner i Norge. Her i Norge derimot så er det vanskelig å unngå A4-livet, da det nesten koster skjorta å leve og bo.

A4-livet er riktignok ikke for alle, men som samfunn så tror jeg vi er best stilt med at dette er et livsløp de fleste tross alt velger. Staten trenger inntekter gjennom skatt og disse skattepengene skal igjen gå til yrker eller sosiale goder som tjener befolkningen. Uten at noen hadde giddet å ta mange års utdanning for å kunne jobbe "8-4" dag ut og dag inn til de pensjonerer seg så hadde vi muligens ikke hatt ansatte i verken skole eller helsesektor, bare for å nevne noe. Og hvis alle satt og snudde på krona så hadde også mange i servicenæringen vært uten arbeid.

Etter å ha trampet det såkalte A4-livet godt ned i sølen i elleve år så er jeg sjeleglad nå for at jeg lever og kan omfavne konformiteten.De som ikke setter pris på A4 livet i 18års alderen vil nok gå noen spennende år i møte. Jeg ville ikke Vært de årene foruten.

Man trenger ikke å gå arbeidsledig eller "snyte" på staten for å unngå et A4-liv.
Selv jobbet jeg sesonger her i Norge mens jeg levde og bodde hos familie og venner. Slik sparte jeg opp penger til å kunne leve lengre perioder (med strøjobber) i utlandet.
Dette innebar at jeg, selvfølgelig, holdt utgiftene her i Norge på et minimum. Det hadde ikke latt seg gjøre hadde jeg leid en egen leilighet, eller hatt en fast jobb med 4 uker ferie i året.

Frokost, jobbe, lunsj, jobbe, middag, TV/familytime/sex, sove.

...i en evig sirkel. Nei takk.

Nei, det er nok ikke lykke. Men 450k i året per lønnsmottakere i husstanden, + 2 fine bikkjer, + 2 fantastiske barn, + Volvo v70 stasjonsvogn, + 01 Moe golf, + stadige gode diskusjoner og samtaler med mannen/kona, forstadshus, hytte ved vannet, DET er lykke.

Du er veldig bombastisk og i overkant negativ i din beskrivelse synes jeg.

Hilsen A4 mann som tidligere var langt unna A4

Hva er alternativet? Sove til 4 hver dag, våkne, vente 3 timer med å spise frokost mens du ligger i senga og gjør ingenting? Stå opp, lage middag til frokost og sette seg foran PC'en til du legger deg igjen? Evt bytt ut foran PC'n med "Røyk en joint og ligg på sofaen", eller hvilken som helst annen aktivitet hjemmesittere stort sett bedriver.

Dersom du klarer å leve et innholdsrikt liv uten rutiner og forventninger, for all del, stå på. I min erfaring er det de aller færreste som klarer dette. De fleste jeg kjenner som viser forakt for A4-livet er stort sett de med minst innhold i hverdagen. Nå tør jeg ikke påstå at dette er normen, men det er i alle fall slik jeg oppfatter det.

På en annen side er jeg også veldig for det å leve livet mens man ennå har muligheten. Det er stort sett mellom videregående og arbeid/utdannelse at man har få nok forpliktelser, få nok personer å forholde seg til og god nok økonomi (eller muligheten til å få god nok økonomi i løpet av kort tid) til å gjøre hva man vil. Hvorfor noen velger ikke å benytte seg av dette er noe jeg har problemer med å forstå. Ved å oppleve andre sider av livet enn de (stort sett) komfortable rammene man har satt seg på hjemstedet sitt, vil man ikke bare utvikle og forstå seg selv bedre, men kanskje tilogmed oppdage at man har kvaliteter og egenskaper man tidligere ikke var klar over. Muligheten er der for at dette ender opp med å påvirke valget av utdannelse og videre sti i livet.

Slik jeg ser på det er både "Boms" og "A4" to sider av mitt liv. Jeg var ferdig på videregående for noen år siden, og har levd som boms siden da. Dette betyr at jeg arbeider noen måneder i hjembyen min for å spare opp nok midler til å reise. Deretter reiser jeg så lenge pengene varer, og tar opp litt fag langs veien. Jeg har planer om eventuelt å havne i et A4-liv, men til jeg er klar for det nyter jeg veien fram dit.

A4-liv kan verken beskrives som seier eller tap på en definisjonsbasis. Det kan derimot beskrives som seier eller tap i enkeltindividets perspektiv. Dersom du er lykkelig i et A4-liv, er det en seier. Er du ulykkelig, er det et tap.