Heisann kjære freakere. Jeg er 22 år gammel, og har uheldig og fått enorme fysiske plager som gjør at jeg ikke lengre kan arbeide lengre (Og mer ønsker jeg ikke å si.)
Jeg har egen leilighet, og klarer meg egt greit slik som det er nå, men AAP er rett rundt hjørnet, (sykemeldt 12 mnd rett etter årsskifte).
Jeg kommer dermed til å 1/3 mindre inntekt, som jeg er inneforstått med. Men det kommer en ting til på toppen av kabalen som fucker veldig med økonomien min: Kona mi er utenlandsk, og endelig har hun mulighet til å komme bort til meg i lengrevarig opphold, da hun har fått midlertidig oppholdstillatelse (med andre ord, ikke fra Schengenland eller EU/EØS).
Hun studerer, og ønsker å fortsette å studere når hun kommer til Norge. Men hun har alvorlige psykisker lidelser (Schizoaffektiv og DID). Jeg har fra starten av vært innstilt på at hun i verste fall kommer til å slite enormt med å klare å holde på en jobb pga plagene hun har, men hun er motivert til å leve et normalt liv. Men å lære norsk + få en utdanning er ikke noe som skjer overnight, og med min usikre fremtid er det vanskelig å vite når jeg er tilbake på bena selv, if ever. Ihvertfall ikke i nåværende stilling og yrke, da det innebærer fysisk aktivitet.
Så det har ikke vært mulig å ignorere fremtia, og jeg har begynt å tenke på hvordan kabalen skal legges opp for et worst case scenario.
Nåværende fellesutgifter + lån kommer totalt på 9500 kr ish, som er ikke så gale. Det kunne fort blitt dyrere. Strømregningen klarer jeg å holde i sjakk, og mobilabo. klarer jeg meg med minstepakke på. Jeg har kutta ned på fastfood, brus osv. Har ikke spotify, netflix osv.
Men jeg håper jo virkelig på at vi kan ha et liv hvor vi ikke må spise havregryn og handle på fretex hver dag, det hadde vært ganske drit.
Så, for et worst case scenario har jeg tenkt på følgende, og skulle gjerne hatt forslag/bekreftelser/heads up for en del ting her:
Første og mest åpenlyste forskjell blir jo at med lavere inntekt at jeg også må skatte en del mindre. Per idag har jeg ca 400K etter skatt, . Kommer til å ha ca. 290K i aap/uføre (potensielt noen prosenter lavere pga jobbskifte)
Så, når kona flytter inn til meg, så håper jeg at det er noe mer å få igjen på skatten, eller tar jeg feil? Hvis hun f.eks ikke har inntekt og havner under frikort grensa, kan denne inkluderes på en eller annen måte i min skatteoppgave? Sammenslås det med "dobbelt tak" i skattekurven?
Jeg håper ingen her ser på oss som snyltere. Vi er utrolig glad i hverandre, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne, og hun meg, i våre hoder er en delt fremtid den eneste fremtiden verdt å leve.
Uansett, for min egen del, så tenker jeg at hvis jeg blir uføretrygdet, at jeg likevel kommer til å prøve å studere på universitet. Er ikke sunt for meg å sitte hjemme hele dagen og ikke gjøre noenting. Og forhåpentligvis kan jeg utdanne meg til å bli en psykolog eller lærer, da jeg har fått øye opp for det menneskelige
Men jeg motiveres desidert også av at 40% av lån fra lånekassen konverteres til stipend, dersom jeg består. I tillegg har jeg selv lærevansker (ADHD + uspesifisert personlighetsforstyrrelse), og for meg kjent kan man søke om et ekstra studiestipend i denne situasjoen. Det er sikkert begrensninger slik at man ikke kan leve *for* godt på NAV og studiestipend, men er derfor jeg spør dere, siden jeg vet ikke hva evt. NAV mener er "for godt", spesielt dersom vi er to stykker under samme tak.
Å så gjelder det for kjæresten min også. Når hun kommer her må hun ta norskkurs (man har både rett og plikt til å ta dette). Jeg vet ikke hvor mange timer i uka de har norskkurs, men da dette vil ta opp mye tid for henne så krysser jeg fingerene mine for at det finnes en eller annen økonomisk ordning for henne?
Når hun ikke kan språket, og ikke har utdanning, samt har artose/håndleddsgikt, er det ikke særlig lett for henne å jobbe i butikkjobber akuratt heller. Engelsken hennes er god tho! Men her igjen, så vil jeg ikke akuratt sende henne inn på en highway to NAV, men for å ivareta oss selv må vi såklart se etter muligheter hvor de finnes. Hun bruker antipsykotiske medisiner til vanlig, så vi tar nok turen nokså kjappt innom lege for å få medisisk dokumentasjon innlevert, slik at hun får resept på det hun trenger.
Er det realistisk å ta norskkurs + studere samtidig? Er stønad fra NAV realistisk i starten når hun lærer seg norsk? Såvidt jeg ser så kan hun meldes inn i folketrygden fra første dag hun kommer, da hun kommer med hensikt i å oppholde seg lengre enn 3 måneder her. Jeg er likevel skeptisk på om NAV er begeistret for ferske innvandrere med "uheldig" etnisitet i disse tider.
Vi er forberedt på harde tider, men en vakker dag så studerer forhåpentligvis begge to av oss, evt. så har jeg kommet meg tilbake på jobb mens hun studerer. Da kan hun også få stipend for beståtte år, samt forhåpentligvis få samme form for lærevanske-stipend, mtp hvor turbulent livet til en Schizoaffektiv person til tider kan være.
Har prøvd å holde tilbake så mye som jeg kan, men det er sikkert ikke vanskelig å gjennomskue at vi er mildt sagt redd for å bli mistolket for å være igler på velferdssystemet... Men vi har begge to våre indre fysiske og psykiske kamper som vi sammen står bundet i... Jeg er redd for at vi kan møte motgang fra systemet... og skulle det mot alle ønsker snu inn til motgangsdalen, kommer vi heller til å ta en exit sammen. (Slapp helt av, vi er ikke der enda).
Takk for tips, råd og innspill.
Mvh unusual couple
Jeg har egen leilighet, og klarer meg egt greit slik som det er nå, men AAP er rett rundt hjørnet, (sykemeldt 12 mnd rett etter årsskifte).
Jeg kommer dermed til å 1/3 mindre inntekt, som jeg er inneforstått med. Men det kommer en ting til på toppen av kabalen som fucker veldig med økonomien min: Kona mi er utenlandsk, og endelig har hun mulighet til å komme bort til meg i lengrevarig opphold, da hun har fått midlertidig oppholdstillatelse (med andre ord, ikke fra Schengenland eller EU/EØS).
Hun studerer, og ønsker å fortsette å studere når hun kommer til Norge. Men hun har alvorlige psykisker lidelser (Schizoaffektiv og DID). Jeg har fra starten av vært innstilt på at hun i verste fall kommer til å slite enormt med å klare å holde på en jobb pga plagene hun har, men hun er motivert til å leve et normalt liv. Men å lære norsk + få en utdanning er ikke noe som skjer overnight, og med min usikre fremtid er det vanskelig å vite når jeg er tilbake på bena selv, if ever. Ihvertfall ikke i nåværende stilling og yrke, da det innebærer fysisk aktivitet.
Så det har ikke vært mulig å ignorere fremtia, og jeg har begynt å tenke på hvordan kabalen skal legges opp for et worst case scenario.
Nåværende fellesutgifter + lån kommer totalt på 9500 kr ish, som er ikke så gale. Det kunne fort blitt dyrere. Strømregningen klarer jeg å holde i sjakk, og mobilabo. klarer jeg meg med minstepakke på. Jeg har kutta ned på fastfood, brus osv. Har ikke spotify, netflix osv.
Men jeg håper jo virkelig på at vi kan ha et liv hvor vi ikke må spise havregryn og handle på fretex hver dag, det hadde vært ganske drit.
Så, for et worst case scenario har jeg tenkt på følgende, og skulle gjerne hatt forslag/bekreftelser/heads up for en del ting her:
Første og mest åpenlyste forskjell blir jo at med lavere inntekt at jeg også må skatte en del mindre. Per idag har jeg ca 400K etter skatt, . Kommer til å ha ca. 290K i aap/uføre (potensielt noen prosenter lavere pga jobbskifte)
Så, når kona flytter inn til meg, så håper jeg at det er noe mer å få igjen på skatten, eller tar jeg feil? Hvis hun f.eks ikke har inntekt og havner under frikort grensa, kan denne inkluderes på en eller annen måte i min skatteoppgave? Sammenslås det med "dobbelt tak" i skattekurven?
Jeg håper ingen her ser på oss som snyltere. Vi er utrolig glad i hverandre, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne, og hun meg, i våre hoder er en delt fremtid den eneste fremtiden verdt å leve.
Uansett, for min egen del, så tenker jeg at hvis jeg blir uføretrygdet, at jeg likevel kommer til å prøve å studere på universitet. Er ikke sunt for meg å sitte hjemme hele dagen og ikke gjøre noenting. Og forhåpentligvis kan jeg utdanne meg til å bli en psykolog eller lærer, da jeg har fått øye opp for det menneskelige
Men jeg motiveres desidert også av at 40% av lån fra lånekassen konverteres til stipend, dersom jeg består. I tillegg har jeg selv lærevansker (ADHD + uspesifisert personlighetsforstyrrelse), og for meg kjent kan man søke om et ekstra studiestipend i denne situasjoen. Det er sikkert begrensninger slik at man ikke kan leve *for* godt på NAV og studiestipend, men er derfor jeg spør dere, siden jeg vet ikke hva evt. NAV mener er "for godt", spesielt dersom vi er to stykker under samme tak.Å så gjelder det for kjæresten min også. Når hun kommer her må hun ta norskkurs (man har både rett og plikt til å ta dette). Jeg vet ikke hvor mange timer i uka de har norskkurs, men da dette vil ta opp mye tid for henne så krysser jeg fingerene mine for at det finnes en eller annen økonomisk ordning for henne?
Når hun ikke kan språket, og ikke har utdanning, samt har artose/håndleddsgikt, er det ikke særlig lett for henne å jobbe i butikkjobber akuratt heller. Engelsken hennes er god tho! Men her igjen, så vil jeg ikke akuratt sende henne inn på en highway to NAV, men for å ivareta oss selv må vi såklart se etter muligheter hvor de finnes. Hun bruker antipsykotiske medisiner til vanlig, så vi tar nok turen nokså kjappt innom lege for å få medisisk dokumentasjon innlevert, slik at hun får resept på det hun trenger.
Er det realistisk å ta norskkurs + studere samtidig? Er stønad fra NAV realistisk i starten når hun lærer seg norsk? Såvidt jeg ser så kan hun meldes inn i folketrygden fra første dag hun kommer, da hun kommer med hensikt i å oppholde seg lengre enn 3 måneder her. Jeg er likevel skeptisk på om NAV er begeistret for ferske innvandrere med "uheldig" etnisitet i disse tider.
Vi er forberedt på harde tider, men en vakker dag så studerer forhåpentligvis begge to av oss, evt. så har jeg kommet meg tilbake på jobb mens hun studerer. Da kan hun også få stipend for beståtte år, samt forhåpentligvis få samme form for lærevanske-stipend, mtp hvor turbulent livet til en Schizoaffektiv person til tider kan være.
Har prøvd å holde tilbake så mye som jeg kan, men det er sikkert ikke vanskelig å gjennomskue at vi er mildt sagt redd for å bli mistolket for å være igler på velferdssystemet... Men vi har begge to våre indre fysiske og psykiske kamper som vi sammen står bundet i... Jeg er redd for at vi kan møte motgang fra systemet... og skulle det mot alle ønsker snu inn til motgangsdalen, kommer vi heller til å ta en exit sammen. (Slapp helt av, vi er ikke der enda).
Takk for tips, råd og innspill.
Mvh unusual couple
Og ja, jeg kommer til å sitte med en del igjen når jeg tenker meg om. Ser dog at jeg skrev litt feil mtp. lån, renten har gått opp en del så jeg betaler faktisk 10200 kr pr mnd. Med litt strategisk planlegging kan vi sikkert klare oss med 5000 kr totalt til mat og klær, og mobilabo for to fikser vi sikkert til 250 kr elns. 1100 kr på IPS hver, så har vi noelunde disse faste utgifter på 17750 kr +-. Så får vi spare opp det vi klarer å spare, og krysse fingerene for at renta ikke går for mye opp. Faen ass, angrer på at jeg ikke bet på tilbudet for 2,74% rente i 5 år.... når jeg fikk det i februar... 
