Mange teorier her, som for det meste ser ut til å forestille seg at en eller annen aktør “har sendt av gårde” en gruppe “agenter” for å drepe masse “ubeskyttede” sivile, som “hevn” eller hva enn, noe som ignorerer hele konteksten av etterretning, overvåkning og informasjonsinnhenting den slags handlinger foregår i.
I virkelighetens verden er det ikke på den måten økte eller senkede konfliktnivåer stater imellom utspilles. Etterretning og kontraetterretning handler ikke om spektakulære planer og aksjoner sånn som man ser på film, men kan bedre forstås nærmest som et budsjettspørsmål og om allokering av ressurser. Alle stater har en tilstedeværelse utenfor egne landegrenser - som selvfølgelig ambassader og konsulater - proporsjonalt med hvor relevant “situasjonen” (det aktuelle regimets stabilitet, maktfordelingen forskjellige faksjoner (statlige eller ikke-statlige) imellom, ringvirkningene i regionen i andre og tredje ledd av prominensen av disse forskjellige faksjonenes interesser osv. osv.) i landet og regionen er for egne nasjonale interesser. For ekte globale stormakter vil dette innebære å ha en tillstedeværelse - diplomatisk og etterretningsmessig - stort sett overalt i verden, da tilstanden i hele regioner inngår i maktbalansen og maktspillet dem imellom.
Og det er nettopp på dette planet alt dette snakket om “gode” og “dårlige” relasjoner (“utvisning av diplomater”, “inndragelse av visum”) utspiller seg, ettersom alt dette ikke bare dreier seg om konkurrering og underminering - konflikt - men også tillit, felles interesser på kortere eller lengre sikt (noe som også mer eller mindre eksplisitt er avklart), og jevnlig utveksling av informasjon. Selv i en åpen konfliktsituasjon - som nå mellom Russland og USA, eller tidligere mellom Sovjetunionen og USA - og selv i åpen krig foregår det daglig kommunikasjon etterretningsbyråer og militære departementer imellom hvor man til en viss grad kommuniserer ens intensjoner og planer, forklarer motivasjonen bak visse krigstiltak o.l.., rett og slett for å unngå misforståelser, for begge parter uhensiktsmessig eskalering, og også selvfølgelig fordi dette planet også er en del av krigføringen.
Samtidig er dog selvfølgelig list og bedrag og overraskende og smertefulle fulltreffere en del av spillet, hva enten konflikten er åpen og direkte eller via proxy. Men ettersom ingen av partene i en slik konflikt nærer håp eller har forventninger om noen fullkommen og endelig seier eller “utslettelse” av fienden, er dette en fin balansegang, hvor igjen tillit - “krigens regler” - spiller en rolle. Etter et spesielt perfid angrep åpenbart ute av takt med den aktuelle diplomatiske eller militære omtrentlige konsensus (partene imellom men også “globalt”) - drapet på Qasem Soleimani er et godt og tydelig eksempel - hører man alltid fra den “fornærmede” parten en offisiell uttalelse noe i duren av “dette hårreisende bla bla bla vil motta en resolutt respons og smertefulle konsekvenser når og på hvilken måte “vi” finner det hensiktsmessig.”
Selv i fraværet av en symmetrisk og umiddelbar respons - hvis hensikt er signaleffekten, et utvetydig utsagn og en demonstrasjon til frender og fiender, involverte og uinvolverte (og større makter imellom er i siste ende alle involverte, om så bare gjennom uromomenter innenfor handel) om røde linjer, vilje til å kjempe og militære kapabiliteter - er dette sjeldent tomme trusler. Og her kommer den “tilstedeværelsen”, diplomati og etteretningsaktivitet, hvor enn det skal være i verden, inn i bildet. Bombingen av en høytstående iransk statsmann på diplomatisk besøk i Irak av en tredje stat - dessuten av alle parter forstått som koordinert med, eller under påvirkning av, Israel, som i siste ende tjente mer på det - svarende til at Russland hadde bombet en britisk forsvarsminister på diplomatisk besøk i Tyskland, utgjorde et så hårreisende brudd på all interstatlig etikette at det langt på vei bidro til at Irak og Iran på offisielt nivå (dog ikke nødvendigvis proklamert for all verden) fant det verdt å legge til side eller underordne tradisjonelle uoverensstemmelser, blant annet når det gjaldt (spesielt Irans) indirekte paramilitære aktivitet på den annens territorium, og dessuten alignere de mange forskjellige irregulære grupperingenes interesser i retning av en exit av amerikansk tilstedeværelse i ikke bare Irak, men Midtøsten generelt. Dette har merkbare konsekvenser nå i tiden etter 7. oktober.
En asymmetrisk respons fra Russland sin side på undergravende amerikansk virksomhet kan tilsvarende være noe så enkelt som å øke budsjettet til etterretningsceller i Sør-Amerika - for bare å ta et eksempel. USA (blant andre) driver - naturligvis - aktivt og kontinuerlig etterretningsarbeid i Sør-Amerika for å fremme egne interesser - noe som alle vet, men det typisk er lite å hente i å gjøre et poeng ut av, da den slags alltid foregår under devisen om “probable deniability” - f.eks. ved å forsyne noen med informasjon, ikke forsyne andre med informasjon, se gjennom fingrene med - og ikke f.eks. i diplomatisk godvilje gjøre myndigheter oppmerksomme på - ting som smugling av våpen og narkotika (narkotika=penger), og mens Russlands aktivitet i en uspent diplomatisk nøytraltilstand (grovt sett, selvfølgelig) først og fremst ville ha bestått i å holde seg orientert men ikke blande seg inn - under diplomatisk og maktpolitisk “respekt” for “innflytelsessfærer” (Russland holder seg unna Latin-Amerika til gjengjeld for at USA holder seg unna Sentral-Asia) - eller rett og slett ha liten påvirkningskraft fordi de allokerte midlene ikke tillater det, ville en “konsekvens”, hvis Russland følte seg forulempet, typisk ha vært å øke budsjettet, øke aktiviteten, og forsure livet til amerikanske etterretningstjenester i området - fordi de selv derfor må prioritere penger og manpower annerledes, kanskje på en måte de slett ikke ønsker å prioritere, og fordi det sikkert kan finnes kritiske punkter med signifikante ringvirkninger hvis stabile status quo er et stadig arbeid - og langt viktigere for den ene parten enn den andre. Det er nettopp denne slags, blant selvfølgelig masse andre forhold i masse andre sfærer, diplomater forhandler om bak lukkede dører, og bygger tillit, détente og enighet om røde linjer på.
Russland reagerer som kjent med desperat alvor på tendenser til destabilisering og uro ved sin “soft underbelly” i Sentral-Asia. “Bekjempelse av terrorisme” (institusjonell stabilitet og spredte og svekkede islamistiske irregulære grupperinger) i regionen står høyt også på Kinas prioriteringsliste, både med hensyn til “Uyghur-spørsmålet”, og for deres ambisjoner i forbindelse med Belt and Road Initiative og Shanghai Cooperation Organisation.
Og slik kommer Daesh/IS/ISIS/ISIL inn i bildet. Folk som snakker om at slike grupper er “skapt” eller “styrt” av det ene eller det andre landet, forenkler bildet til det meningsløse. Strømmer oppstår, hindres her, forsterkes der, og en myriade av innflytelser avgjør om snøballen (for nå å skifte metafor) fortsetter å rulle og vokser, eller bevegelsen stanser opp, disintegrerer, og eventuelt stykkevis absorberes av andre strømninger. Her som ellers gjelder ikke minst forskjellige menneskers og aktørers tilbøyelighet til idealisme/fanatisme (avhengig av synsvinkel) eller “pragmatisme”, og devisen om at “min fiendes fiende er min venn” (under spesifikke forhold i tid og rom, dog kan Frankenstein iblant finne det vanskelig å bevare kontrollen over sitt uhyre). F.eks. vet vi at en initial koordinering sentrale aktører imellom i det som senere ble IS foregikk blant fanger i amerikanske torturleirer i Midtøsten under deres “War on Terror”. Og også - jeg skal ikke forsøke å gå igjennom hele historien - at de ble en del av heksegryten av opprørselementer motstanden mot Assad-regimet i Syria etter hvert utviklet seg til.
Det er ingen hemmelighet (her er en
wikipedia-side om saken) at CIA, i koordinasjon og med økonomisk støtte av bl.a. Saudi-Arabia, Qatar og Israel, trente og støttet, med enorme mengder våpen, militære grupperinger som kjempet mot Assad-regimet. Det var alltid påstanden (og jeg husker hvor aggressivt påstander om annet ble imøtegått) at støtten gikk til den “sekulære” og “nasjonale” opposisjonen (og jeg prøver ikke å diskreditere den, som, som jeg ser det, absolutt hadde berettigelse) dog vet vi at
mesteparten av våpenforsyningene endte opp hos ekstreme islamistiske grupperinger som Al-Qaida, Al-Nusra - og ISIL.
Og var det egentlig så farlig - realpolitisk sett? Av hensyn til maktbalansen,
og USA-Saudi-Israel-“aksens” interesser i regionen, hvis hovedmål er isolering av Iran, var en kollaps av Assads Syria formålstjenlig i seg selv, likesom disse gruppenes sunni-fundamentalisme både avspeilet og var ukomplisert forenlig med deres saudiske sponsorer, gjorde dem en god del mindre (å ligge i et betonghøl i Raqqa med ikke annet enn methamf i systemet stimulerer ikke til tankevirksomhet, for å si det sånn) ukomplisert forenlige med Iran (og Hezbollah - og Hamas), og en regional tilstand av kaos delvis grunnet i sekterisme er eminent egnet for en politikk av splitt-og-hersk, i tillegg til hvordan slike grupperingers økonomiske avhengighet selvfølgelig alltid kan utnyttes. Amerikanske myndigheter er ikke nødvendigvis særlig glade i wahhabisme, men det er ikke nødvendigvis en grunn til fortvilelse hos forekommende i Kaukasus eller Xinjiang heller (og ikke, kunne man føle, i Europa); kinesiske myndigheter har nok ikke noen spesiell fascinasjon for fentanylets undergjørende virkninger, men å sette statlige krefter inn på å (spore opp og) strupe forekomster av kjemisk industri i landet med dét som bi- eller hovedgeskjeft (og alle hensynene til plassen disse selskapene/industriene har i sine økosystemer dette involverer), som kinesiske myndigheter godt vet gjennom mange ledd når helt bort til Amerika og for tiden har seriøse konsekvenser i deler av USA, kan kreve litt konsesjoner og innrømmelser tilbake, kan man si, f.eks. hva gjelder obstruering av handel.
Det var derfor Russland, i kombinasjon med Iran, på invitasjon av den syriske regjeringen (som btw gjorde Russlands krigsinnsats i Syria legal under internasjonal lov, USAs (og Norges) illegal), som i siste ende knakk IS og stabiliserte det syriske regimet (noe som har irritert USA ad helvete til) - nok mest av hensyn til hva en failed state og en boblende gryte av ekstremisme ville ha å si for sikkerheten i hele Sentral-Asia. Kort sagt: Destrueringen (mildere kan man ikke si det) av Libya satte en støkk i Russland (og Kina), og denne gangen, i motsetning til i 2011, satte de ned foten. Etter det har IS levd en omflakkende tilværelse, delvis under jorden - lenge har det vært nærmest stille før angrepet på en Soleimani-markering i Iran 4. januar - av den samme grenen av IS som nå tar på seg angrepet i Moskva.
For min del tror jeg gjerne dette (og i Iran) kan ha vært motivert av ideologi/sekterisme/revansjisme, i hvert fall hos gjerningsmennene, men disse må også ha hatt muligheten, logistisk, uten oppdagelse - og her kommer den tidligere drøftingen inn - og man må også lure på den dypere motivasjonen bak disse begge to ganske spektakulære angrepene. Jeg skal blankt innrømme at jeg finner det påfallende at de begge foregår i en kontekst - komplisert, mangslungent forbundet, og av verdenshistorisk betydning - av den genocidale, ekstreme krigen Israel fører overfor palestinerne (“Hamas”) i Gaza, med lett antennelig potensial til å gå videre til regional og endog global skala, og Ukrainas nå definitivt tapende krig overfor Russland, som i kraft av den ekstreme retorikken og prestisjen involvert fra vestlig hold setter selve NATOs troverdighet som geopolitisk aktør på spill. Ukraina anser jeg ikke akkurat som en stormakt (selv om de selvfølgelig har egne interesser de etter beste evne handler ut ifra, og selvfølgelig har en like stor “rett til å eksistere” som alle andre stater og nasjoner i verden, hvor små eller store de enn er) og ville neppe, etter min beskjedne forståelse, ha kunnet koordinere og utføre noe slikt i isolasjon, altså uten støtte og dekke av alliert etterretning (hvilket også gjør meg skeptisk til at sprengningen av Nord Stream fra en eller annen seilbåt skulle være gjerningen til noen “rogue elementer” i det ukrainske apparatet). Men det er bare en betenkning av kontekst (én av mange, hvorav jeg helt sikkert ikke engang vet noe om de fleste), absolutt ikke en slutning, så jeg for min del står på: Vet ikke. Dog har Russland slik ting beveger seg i verden svært liten interesse for tiden av den form for islamofob paranoia som den slags angrep gjerne fører med seg.
(Barnehagebeskyldningen om “konspirasjonsteorier” finner jeg temmelig uinteressant, og ikke minst småsuspekt fordi den ikke appellerer til stort annet enn menneskers behov for gruppetilhørighet - generelt: for egen del har jeg nettopp innrømmet at konspirasjonen ikke er innlysende for meg - men jeg vil gjerne uttrykke litt skuffelse over at så få faktisk
teoretiserer omkring disse konspirasjonene de slenger ut påstander om, som i det minste ville ha vært litt interessant og gitt litt stoff å tenke over.)
