Jeg er fullstendig klar over at vitenskapens kredibilitet ligger i tungt empiriske data, men det hjelper ikke min forståelse så veldig mye. Jeg er for at vi skal bruke en rasjonell tilnærming, da dette har fungert i fortiden, men det blir ofte svært ekskluderende og vitenskapsmenn opphøyes nærmest til prester som preker gnosis til en ignorant masse. Men hvordan har de forstått mer? De har observert reaksjoner, men de aner jo ikke hva det er de ser reagere. De kan bygge raketter, men jeg kan skrive musikk, hvem projiserer virkeligheten best?

Faktum er at ingen skjønner dette, og det beste vi kan gjøre for oss selv og hverandre er å prøve å forstå, alle sammen! Vitenskapsmenn kan være like langt fra sannheten som det vi anser som primitive stammereligioner i Afrika er. Det vanvittige (tilsynelatende) faktum at den virkeligheten jeg opplever i det hele tatt kan eksistere, vitner i alle fall til meg om at vitenskapen tegner et mindre forståelig bilde enn det f.eks østlig filosofireligion gjør. Og de ser heller ikke ut til å ha forstått det.

La oss bruke vitenskapen for den er verdt, nemlig å beskrive prosesser vi observerer med et felles språk. Men den er ikke noe mer enn et språk og et verktøy, og har derfor ikke noe spesielt med sannhet å gjøre. Den gir oss bare en metode for å teste påstander, det er vi som må tolke resultatene. Vitenskapsmenn er mennesker som blir betalt for å vurdere en viss type data, og ignorere andre typer, men denne begrensningen finnes ikke som privatperson. Spørsmålet er egentlig "Hva tror DU?"

Selv om de ikke klarer å formidle sin forståelse til deg, betyr det jo ikke at de ikke forstår.
Jeg er ikke helt sikker på hva du mener her. Stiller du spørsmålstegn ved hva som beskriver en objektiv vireklighet best; kunst eller matematiske beregninger av himmellegemer? Isåfall er jeg av den oppfatning av at kunst taper grovt...
Jeg er enig i at man ikke skal være for bastant. Sannheter skiftes stadig ut og ny vitenskap erstatter gammel. Man må være åpen og innse at vi ikke har skjønt alt. Jeg er imidlertid uenig i at østelig filosofi og religion tegner et mer forståelig bilde av virkeligheten. Det brukes masse fuzzy og upresise begreper (som chi/qi) etc. Den moderne vitenskapen er mer konkret og, i alle fall for meg, enklere å forstå og å tro på.

Vil anbefale å se denne dokumentaren:
http://www.youtube.com/watch?v=ubuTR5vXISA

Jeg må bare få si at jeg er ufattelig glad for at reklame deltok/deltar i denne tråden. Hadde jeg hatt flere KP å gi bort skulle du fått de også, for du har tatt denne tråden fra å holde på å bli noe totalt ubrukelig giberish som ikke er mulig for oss "ikke-brukere" å fatte til å tvinge ut noen "logiske" forklaringer av folk. Takk.

Jeg synes stadig denne "objektive virkeligheten" blir nevnt, men kan noen peke på den for meg? Kan noen vise meg objektivitet?

Vitenskapsmenn, prester og søppeltømmere er alle "fanget" i subjektivitet. Egentlig er reglene for bevis i vitenskap bare reglene for objektivitet, som igjen er noe vi subjektivt har funnet på i plenum. Man kan kalle det en slags kollektiv definisjon, men det forandrer jo ikke på det faktum at subjektiviteter har laget reglene.

Temaet her er uansett psykedelika, og kort fortalt, så synes jeg det er en veldig unik måte å få nytt perspektiv på. Det bryter ned grenser, og blotter deg for en slags velkjent fremmedhet. Det hever spørsmål om verdier, virkelighet og hvem man er. Det er en reise man ikke bør ta uforberedt, men som viser deg at du har potensiale du ikke kan forestille deg.

Har ikke lest hele tråden, men hopper allikevel inn med noen tanker.

Hva som er falskt og hva som er ekte er vel en ganske fåfengt diskusjon når enhver har sin personlige oppfattelse av ordene. Noen mener at alle forestillinger er ekte/virkelige siden alle forestillinger har sitt utspill i hjernen (som unektelig er en del av virkeligheten). Andre mener at en forestilling er falsk dersom den ikke lar seg forene med vitenskapelig observerbare prosesser. Andre igjen mener selvsagt noe helt annet.

Hvis du får en forestilling om at jeg er ute etter å drepe deg, så er forestillingen i seg selv som fenomen ekte, men den stemmer jo ikke med hva jeg har tenkt å gjøre. Det er en subjektiv sannhet, og noen ganger ligger subjektive sannheter "tett opptill" de objektive (som f.eks. har gjort det mulig å bygge noe som lar oss spankulere på månen eller å vite at man blir kjøttdeig hvis man hopper fra en skyskraper uten fallskjerm) mens andre ganger treffer de ikke fullt så godt, som i tilfelle med f.eks. psykoser. (Eller noe så trivielt som å bli lurt i poker)

Er det ikke litt sånn at vi til vanlig har blikket "fiksert" mot den ytre verden mens psykedelika lar oss se innover, men at det er fullt mulig å danne seg feilaktige konklusjoner i begge bevissthetstilstander? Akkurat som det er mulig å tolke en mytologisk framstilling enten bokstavelig og dermed kunne få et historisk feilaktig bilde, eventuelt å avfeie hele greia -- eller å tolke den allegorisk/billedlig og kunne skaffe seg innsikt man kan ta med seg videre, og på denne måten "utvide" sinnet.

Det er opp til hver enkelt hvordan en tolker det en opplever, og det er vel ingenting som tilsier at den jevne mann eller kvinne har færre vrangforestillinger enn en som har hatt psykedeliske erfaringer. Med psykedelika kan man utvilsomt se seg selv og sine oppfatninger i et nytt lys som igjen kan føre til bedre håndtering av den "vanlige" tilværelsen. Det er f.eks. ikke uten grunn at psykedelika blir brukt i behandling av ulike typer avhengigheter.

Jeg mener at hvis man tar et par forhåndsregler m.t.p. set og setting og leser litt om hva man har tenkt å putte i seg, så kan man absolutt vokse på en psykedelisk erfaring.

Du er nok desverre på bærtur her Jay. For det første er ikke psykedeliske stoffer noe man blir deprimert om man "slutter å bruke". Det er ikke stoffer man bruker på så jevn basis at det blir et problematisk brukermønster. Det er nå én ting du har feil i. Svært få dropper syre flere ganger i uka, eller knasker fleinsopp hver eneste søndag over lengre tid.

For det andre så er ikke psykedeliske stoffer påvist å være vanedannende overhode. Psilocybin f.eks, som er virkestoffet i "magisk sopp" som du kanskje vet, har en risikofaktor forbundet med avhengighet lik null. Det er bred dekning i både literaturen og forskningen når det gjelder, ikke bare dette stoffet, men psykedeliske stoffer generelt. Rene psykedelia er rett og slett ikke noe man blir avhengig av. MDMA er kanskje det stoffet blant de psykedeliske midlene som gir størst posttrip depresjon, men mdma er heller ikke noe man "går på" på samme måte som en kokain(mis)bruker går på kokain.

Hvorvidt disse stoffene kan skape depresjon i seg selv er lite forsket på. Å bli litt nedfor i timene etter en lang trip er en naturlig overgang fra en type bevissthet til en annen, men det stemmer absolutt ikke at man "blir deprimert når man slutter med disse stoffene", slik du legger det frem i svaret ditt.

Du skriver og at "du blir ikke lykkelig igjen med mindre du ruser deg" hvis du blir avhengig av disse psykedeliske stoffene (noe som ikke skjer, man kan ikke bli avhengig, selv psykisk avhengighet forekommer sjelden i forhold til psykedeliske stoffer alene). Dette stemmer heller ikke naturligvis. Det kan kanskje stemme for noen, men å presentere det så svart-hvitt som det du gjør er veldig uheldig, rett og slett fordi det ikke stemmer.

Tvert imot brukes psykedeliske stoffer i terapi mot avhengighet og andre lidelser, som f.eks mdma og salvinorin A. Salvia er en ekstremt potent psykedelisk plante som forskes på i bruk mot avhengighet.

Hvis du kjenner til noen psykedeliske stoffer som faktisk er vanedannende og forårsaker irreversibel, langvarig depresjon, må du gjerne tipse meg, for da lærer du meg noe nytt

Til slutt skriver du at det beste er å ikke ruse seg i det hele tatt. Dette stemmer for noen, ikke for andre. Det faktum at "mange unge mennesker greier seg gjennom livet uten å måtte ruse seg i det hele tatt" betyr overhode ikke at de har et bedre liv enn en forbruker av rusmidler, eller at de gjør det "rette valget". Hva som er riktig, og hva som passer inn i ens liv, er noe enhver får avgjøre uten å måtte bli offer for hviskende, statskorrekte snikmoralister. Man skal huske på at personer er forskjellige, og at ikke alle brukere av rusmidler gjør det for å fortrenge en vond fortid eller for å flykte fra virkeligheten. Det finnes bøtter og spann med dem som ruser seg for å utvide sin horisont, og for å se hva sinnet er i stand til å gjøre med litt drahjelp fra noe utenom det vanlige. Det er ikke mindre etisk enn å ta en tur på ski i skog og mark, spør du meg.

word, word. også er det en fin opplevelse sammen med konserter, til meditasjon, til idemyldring og kreativ tenking/kreasjon. og ikke minst det å bare ha det gøy/ go'følelse.

det med å flykte/rømme fra livssituasjon og "glemme" ting en liten stund er normalt. det blir det samme som folk som drikker seg full regelmessig. er ikke store forskjellen.

Veldig interessert. Kan du linke til noe av dette? Spesielt Salvia-delene?

Det er mye advarsler mot å ta psykedelika på impuls og anbefalte prerekvisitter er selvinnsikt, balansert sinn, en trygg setting og en plan med rusen. Er det egentlig realistisk å tro at det går å forme en ideell tripp? Er starten der at man bør meditere seg inn i et mindset som er veldig stabilt og kritisk, i tråd med ens egen plass i tid og rom? Hvis en filosof satte seg ned og samlet tankene, i flere timer, om hvem han er i verden og hvordan han oppfatter den, kunne det ikke tenkes at han får styrt i rusen uten komplikasjoner? Da måtte han i så fall tvinges utenfor rekkevidden han besitter, som han selv vet er betraktelig og utvilsomt mer enn tilstrekkelig i alle reelle hensyn. Barndommen var jo over for lengst, karrieren valgt, barna vokst opp og kona er feit og fornøyd :P Ville ikke rebounce-effekten, at man alltid vender ting tilbake på seg selv i svake øyeblikk, møte en vegg av selverkjennelse og vilje til å gå videre? Eller er vi så enkle at det alltid er noe å tvile på?

Er vanskelig å gi slipp på tanken om at noen er immune mot psykedelika, men jeg har aldri hørt om noen.

Har selv tatt sopp to ganger og det måtte mye vilje til for ikke å forsteine fullstendig, men min situasjon var jo så å si motsatt av den jeg teoretiserer. Var lite vellykka, men jeg ville ikke vært foruten minnet om den sinnsyke intensiteten. Det fikk meg til å erkjenne at all dop er tosidig, midlertidig lykke. Det blir ikke mer gøy enn man gjør det til, men det sunneste er å smake på litt av det vonde også - for når du bare fokuserer på det gode hele trippen, så kommer det vonde plutselig som et tog. Alle de små åene slår brister i demningen. Den vissheten har fått meg gjennom noen grove nedturer siden.

http://www.thaindian.com/newsportal/...100482699.html

http://www.mdma.net/therapy/method.html

http://www.maps.org/research/mdma/

http://www.youtube.com/watch?v=U57fd_lTato

http://www.youtube.com/watch?v=29W2d...eature=related

http://www.mindandmuscle.net/forum/i...howtopic=28350

Dette er bare et utvalg linker. En del interessante funn allerede, selv med så ekstremt begrenset finansiering til forskning på disse stoffene. Hvis det hadde vært mer stuerent å bedrive forskning med disse midlene hadde vi nok sett enda flere interessante funn i hvordan psykedelia kan brukes i terapi.

Nei, du kan ikke se eller erfare den objektive virkeligheten. Man kan imidlertid definere den ved hjelp av en rekke beregninger, undersøkeleser og eksperimenter. Man kan selvølgelig dra denne diskusjonen langt i en filosofisk retning, men faktum er at om du kaster deg ut fra taket på huset ditt, da faller du mot bakken, uansett om du i din subjektive virkelighet er overbevist om at du kan fly. Hvis tar høyde for at livet er virkelig, at vi faktisk befinner oss her på jorden, kan vi dermed si at tyngdekraften er reell, konstant og universell. Man kan oppfatte den subjektivt, men den er der hele tiden.