Du er ikke alene. Jeg vet akkurat hvordan det er å falle i amfetaminens klør. Jeg valgte å ruse meg fremfor å være tilstede med venner, familie og kjæreste (eks nå, da bruket mitt ble for tungt) på den tiden. Alt som ikke handla om amfetamin ble ned prioritert. Regner med at du hadde en viss kontroll før, så sklei det mer og mer ut? Var slik for meg hvertfall. Begynte i det små, kanskje en gang i uka eller en gang i måneden. Brukte det ofte for å få litt ekstra "dra hjelp" når det kom til husarbeid eller andre ting hvor jeg følte jeg trengte ekstra fokus.

Sakte men sikkert så brukte jeg det oftere, begynte å ta høyere doser, og ga litt mer faen i om jeg fikk sove eller ei. Noe som jeg var flink med til å begynne med, alltid sove på kvelden. Kjente at mine gamle interesser forsvant etterhvert. Klarte ikke å spille spill lenger uten amfetamin, fikk ikke til å gjøre noe produktivt med dagene mine uten det, ble bare sittende å glo om jeg gikk tom. Skjønte jo ganske tidlig at bruket mitt var problematisk, men det tok lang tid før jeg skjønte hvor problematisk det faktisk var. Faktisk så skjønte jeg vel aldri hvor alvorlig det faktisk var før jeg gikk på en skikkelig smell.

Det er det som er så jævlig skummelt med amfetamin. Når du først har blitt vandt til å være "super human", så er det ingenting som kan sammenlignes lenger. Om du har en hobby som du likte å drive med før, så vil amfetamin ofte gjøre at du mister interessen for det, med mindre du også tar amfetamin. Det påvirker alle aspekt av livet, man sammenligner alt med den unaturlige, hyper stimulerte seg. Er nesten som om hjernen tror at det er den nye "normalen". Kjente selv at jeg mistet interessen for hobbier selv når jeg tok amfetamin etterhvert. Alt det handla om var bare å få i meg mer, til tross for at det ofte føltes jævlig ut å ta.

Hadde selv lyst til å slutte når det gikk så langt, men hva var det å gå tilbake til? Ting som ga meg glede før, ga meg ikke glede lenger. Mine opplevelser av ting og syn på livet hadde blitt forgiftet av amfetamin. Det eneste som "hjalp" var mer amfetamin. Så da fortsatte jeg da, selv om jeg ønsket å slutte.

Helt ærlig, om jeg ikke hadde gått på den smellen som jeg gjorde, så hadde jeg nok hatt huet under vann fremdeles mtp avhengighet av amfetamin. Ga f som bare det mot slutten da jeg ikke så frem til å gjøre noe annet enn amfetamin. Endte opp med at jeg var våken i 2-3 dager, sov 5-8 timer, 2-3 dager til, repeat... Kom til min siste bender da jeg hadde vært våken i 4 døgn og da smalt det.

Flyalarmen gikk, Norge var i krig. Familien min hata meg, og huseier skulle kaste meg ut. Jeg løp rundt i nabolaget med sinne som jeg aldri har opplevd tidligere. Folk snakka dritt om meg fra alle kanter. Jeg skrek, banna og hadde tenkt til å fly på min egen familie. Jeg så folk som fulgte med på det og igjen, snakka dritt. Jeg hadde blitt psykotisk, men skjønte ikke det selv enda. Grøsser bare av å tenke tilbake på det. Man kan si jeg var heldig, da psykosen bare varte i 3 dager (selv om jeg sov og slutta å ta mer!). Dog, jeg fortsatte å høre stemmer litt lenger enn det igjen. Andre rusmidler dro meg tilbake til dagen jeg fikk psykose. Huet mitt var svidd, mildt sagt.

Det var det som skulle til for at jeg klarte å slutte, hvertfall i en periode. 8 måneder gikk jeg uten amfetamin etter at det skjedde. Aldri opplevd noe så skummelt og fjernt før i mitt liv. Det positive med det var at jeg klarte å snu livet mitt rundt etter det, hvertfall delvis. Det skumle med det er at jeg føler at jeg aldri har klart å komme tilbake til den personen jeg en gang var. Plages fremdeles av at ting ikke er like givende som det en gang var før amfetaminen. Den dag i dag så sammenligner jeg fremdeles mitt edrue liv med mitt høye liv på amfetamin. Dette skjedde i begynnelsen av 2020, psykosen altså.

Skulle ønske jeg hadde noe silvet bullet eller noen gode råd for deg, men har dessverre ikke det. Som sagt, eneste grunnen til at jeg klarte å ta meg sammen var at jeg pushet det altfor langt og skremte meg selv av det. Det som er synd er at da er det ofte litt sent. Skaden er gjort, og det vil ta lang tid før hjernen kommer i balanse igjen.

Om jeg skulle gitt noe råd til deg, så ville det vært å slutte før du drar det så langt som jeg gjorde. Men skjønner at det er enklere sagt enn gjort. Huet ditt er nok i ubalanse av bruket ditt og da tenker man ikke klart. Som du sier, du føler du bør slutte og du ønsker det og, men amfetaminen har dessverre fordelen her. Ikke for å være pessimist, ønsker bare å vise forståelse.

Lykke til! Håper du klarer å slutte før du snører deg mer inn i det her. Husk at det alltid kan bli verre. Eneste veien som fører mot bedring er å slutte å ta det, men igjen, skjønner godt at det ikke er bare bare. Motivasjon og glede i hverdagen VIL komme tilbake når du slutter, men dessverre så kan det ta lang tid. For noen, 1-2 år. For andre, 6-12 måneder. Høres lenge ut, jeg vet. Bare viktig å ha forventingene i sjakk og ikke forvente at det blir bedre over natta eller neste måned for den saks skyld.