Så jeg har det ikke bra her hjemme. Orker ikke lage noe særlog mat lengre så får masse vitaminmangler og holder på å besvime hver gang jeg reiser meg. Tenker at i fengsel får man ihvertfall servert maten og man blir passet på så man får spist jevnlige måltider. I tillegg kan man være sosial og få seg venner. Her hjemme har jeg ingen venner og har helle rikke hatt en eneste venn på flere år. Mener virkelig 0 å henge sammen med. Aldri hatt kjæreste heller. Ganske ensomt å hver dag sitte alene mens alle andre har det gøy og sosialt. I fengsel kan man sitte å kose seg å spille brettspill både med innsatte og ansatte. Jeg har aldri vært i fengsel før, men har jo vært på psykiatrisk så jeg vet hva det vil si. Psykiatrisk kan jeg derimot ikke dra til da en blir kastet ut etter max 5 dager. I fengsel kan man bli så lenge man ikke oppfører seg. En blir aldri kastet ut derfra. Og for å være helt ærlig så savner jeg å bli tatt vare på og inkludert. Hele livet mitt i psykiatrien har jeg bare blitt avvist og har alltid måtte true meg til hjelp. Vurderer å bare ringe 02800 å si at jeg skal drepe familien til politimannen som tar telefonen +alle kollegaene hans for å havne i fengsel.

Jeg har blitt dømt for trusler mot politiet en gang tidligere da jeg var 18, og da fikk jeg bare samfunnsstraff. Tror dere sjansene er tilstede for å få ubetinget fengselstraff nå? Vil helst ikke risikere bøter da jeg har lite penger, men nok penger til atde kan tvangsinndra det.

kan du ikke prøve å søke på langtidsopphold på psykiatrisk? utredning og behandling der kan ta måneder, i tillegg vil du mest sannsynlig ha det bedre og klare å leve hjemme i tillegg etterpå. også slipper du styret med å ha to dommer og fengselsstraff hengende over deg resten av livet.

Fengsel er ikke stedet du drar til for å få bedre kosthold og venner... du må ta tak i problemene selv. Der du er. Nå.

Det er nylig opprettet en tråd om dette.

1) Du får bare et forelegg, altså en bot. Dette kan medføre mye stress og bekymringer og økonomiproblemer for deg, og dermed værre psykiske problemer.

2) Om du så hadde fått fengsel så hadde det tatt 7mnd til 2 år før saken kom opp i retten. Det vil si at du måtte levd den tiden akuratt som du gjør i dag bare med enda mere stress og angst fordi du vet aldri når brevet om rettsaken hadde kommet og ville gått rundt med en klump i magen hele tiden og blitt dødslei av å vente så lenge og ikke vite hva som skjer.

3) Maten i fengsel blir du drittlei av etter to uker. Tørt brød eller frokostblanding til frokost, lunsj og kvelds, og én liten middag med halvfabrikata som til tider smaker drit kjipt. På de dagene med bra mat smaker det i bestefall helt ok. Porsjonene er små og kiosken for ekstra snacks er drit dyr.

4) Du får ikke venner i fengsel. Du får falske bekjente som bare kommet overens (eller ikke) med deg fordi de må fordi de ikke har andre der inne. De aller fleste i fengsel er kyniske og gidder bare å snakke med folk de kan bruke senere, og spiller venn for å manipulere deg til å gjøre tjenester for dem. Å bli brukt og utnytta og satt i fare på den måten er psykisk nedbrytende og kan være farlig, så det er ikke oppløftende vennskap du får.

5) Den sosiale omgangen er mest på arbeid og i skoletimer hvis du er heldig å få bli med på det. Da er du under overvåkning av ansatte og kan ikke gjøre hva du vil sosialt.

6) Psyken din vil knekkes av å bli bossa med og styrt over. Du mistet all selvrespekt og selvtillit og får det værre psykisk enn før du gikk inn.

7) Økonomien din blir på et ulevelig minimum for slavearbeid og du står på bar bakke og fattig som faen når du kommer ut. Husk at du mister leiligheten din ute om du ikke kan betjene husleien der mens du sitter inne. Å bli enda fattigere og ha enda mindre trygge rammer i livet påvirker naturligvis psyken negativt.

8) En del får sovepiller i fengsel og de driter i hvem som får og ikke, men de pillene du får gjør at du kan få ballongansikt og kulemage som ikke kan trenes bort. Å bli styggere påvirker også psykisk helse og fremtida di.

Tldr: Jævlig dårlig og lite gjennomtenkt idé.

Tips: Gjør en helomvending i livet ditt. Gå aktivt inn for å fylle hverdagen med en jobb eller hobby, aktivt inn for å knytte vennskap via venneapper, vennegrupper, studier eller jobb, begynn i selvhjelpsgrupper og motiver deg selv til å få et bra liv! Det er så waste å bare la ting være som før og tenke at alt er så dritt. Destruktiviteten din kan snus med innsats og selvkjærlighet

Ordningen Fritt behandlingsvalg gir deg retten til å velge behandlingssted for alle planlagte undersøkelser og behandlinger.

Er MANGE forskjellige steder i Norge hvor du kan få opphold på flere måneder, ja til og med år. Spørs hvor lang tid det tar deg å bli bra med depresjon og fungere sosialt osv. Anbefaler deg å gjøre litt research da disse stedene er 100x bedre en å være innlagt på DPS. Gå på nrk å søk opp Helene sjekker inn. Der skal det være en episode fra noe angst behandling sted, Modum Bad hvis jeg ikke tar feil. Og nå en nylig ett sted der det er tilbud på medisinfri behandling, i tillegg til behandling med medisin selvfølgelig. Kommer ann på hva du ønsker som pasient, ditt liv, du bestemmer.

Fengsel kan være en kjapp løsning, men du vil jo aldri bli like frisk som du vil bli av behandling utenfor murene. Frister det ikke mer med ett lykkelig og sosialt liv i det fri? Og da permanent hvis du sørger for å skaffe deg hjelpen du trenger. Mindre psykopater treffer du på også

Hvis du absolutt må bli låst inn for å ha det greit, er det ikke bedreda å gå til dps å si at du skal gjøre noe med deg selv?

En ide å komme deg til en storby, få deg venner og et liv?

Hva med kloster? Du slipper å gjøre noe ulovlig og du får en hverdag med regler, rutiner og noe sosialt samvær alt etter hvilken orden du går inn i.

Mange klostre tar i mot gjester slik at du kan prøve det ut for noen uker og se om du trives. Så kan du vurdere om du vil prøve det ut en periode som postulant.

Kanskje det er samme person som lagde begge trådene

Trådstarter, på en merkelig måte kan jeg forstå deg og hvordan du tenker akkurat nå. Du trenger hjelp det er det liten tvil om. Men jeg tror ikke løsningen for deg er å bli fengslet. Om du tar kontakt med legevakt så kan du få akutt innleggelse på psyk. Da kan du forklare åssen du har det nå og kanskje også fortelle dem at du vurderer straffbare handlinger for å komme i fengsel fordi du ikke takler livet nå. Kanskje blir du søkt inn til bemannet bolig? Der er det en liten gjeng medboere og ansatte du blir kjent med. Du får samtaler med ansatte, du vil bli kjent med de andre som bor der. Det legges gjerne opp til felles aktiviteter, noen turer og kanskje også noen felles måltider, men det kan variere. Du kan få hjelp og tilrettelegging slik at du får rutiner på matlaging, feks at du sammen med en ansatt lager planlegger middager og lager middager. Samtidig er du fri til å gjøre ting du eller ønsker,som å ta en bytur, gå på kino, restaurant osv. Frihet og trygghet samt sosialt samvør. Rene kinderegget.

Vanskelig å få langtidsopphold idag. Psykiatrien har forsøkt å bruke samme modell som i somatikken. Mindre liggedøgn. Kortere perioder innlagt er målet nå. Og de få plassene for langtidsbehandling har gjerne lange ventelister og krever gjerne avklarte diagnoser for de har spesialisert seg på noen få lidelser. Det vi ser i åpningsinnlegget er et resultat av nedbyggingen av psykiatrien, barbering av innleggelsestiden, og tanken om at også psykiatrien skal drive kostnadseffektivt. Det kan passe noen men ikke alle.

Om du tror det vil bli bedre av å havne i fengsel så tar du grundig feil..
Så fort du kommer ut igjen så vil du falle tilbake til gamle rutiner fordi du ikke har lært noe som helst og er blitt vandt til "å bli matet".

Det finnes tusenvis av matretter der ute som er enkle, simple og raske å lage, eller så er det jo også en del ferdigmat som man bare varmer opp litt.

Ta problemene ved rota, ikke gjør de verre for deg selv i fremtiden.

Altså, mange kommuner har gjort et stort løft innen psykisk helse, og flere følger på. Det er likevel viktig å få med at det virkelig tunge løftet for å komme videre og få det bedre det må en gjerne ta selv til sist. Feks å komme inn i et kommunalt tilbud så vil det tilbudet stort sett gå ut på tid - etter en stund så vil kommunen stort sett avslutte tilbudet fordi andre står i kø. Det er med andre ord litt risiko om en baserer egen livskvalitet rundt et kommunalt tilbud. Mange kommuner sliter med budsjetter, eller de går på en økonomisk smell. Og da kan det være farlig lett å kutte i tilbudet til psykisk helse. For det er jo en takknemlig gjeng å utføre kutt på. For de som sliter psykisk, de løper ikke til avisene om tilbudet de bruker blir lagt ned eller de mister plassen. De har jo nok med takle hverdagen, det de sliter med.

Selv gruppetilbud som dagsentre og andre lavterskel tilbud har jo hatt en dramatisk kutt de siste årene i mange kommuner. Å få tilgang som bruker er blitt et papir og skjemavelde. Og vedtak gies gjerne i kortere perioder, og jeg vet om tilfeller der vedtak gies på halvårsbasis , der det tidligere var mer slik at om brukerne selv ønsket å bruke tilbudet kunne de bruke det fast over mange år. Innstrammingen kan dermed bidra med usikkerhet, og stress fremfor å gi brukerne et løft, tilhørighet og en sosial arena. Og slik er det med svært mange kommunale tjenester.

Det sagt så tror jeg ikke fengsel er løsningen heller. Det jeg forsøker å få frem er vel mer at det er viktig å tenke gjennom slikt dersom en får tilbud om kommunale tjenester innen psykiatri og det gjelder vel i stor grad også rus kanskje? Gå inn med åpne øyne, forsøk å sammen med behandler, psyk sykepleier, terapeut el å lage en plan. Noe som kan gi deg et kart på hvor veien går videre, eller hvordan du kan forsøke å bruke den kommunale tjenesten feks til å bygge et nytt nettverk som kan bestå selv om det kommunale tilbudet faller bort.

Vi som står i det som psykisk (p)syke vi tenker på individ nivå, mens stat og kommune tenker på et overordnet nivå der de må forholde seg til budsjetter, evt. budsjett kutt og bemanning.

Selv botilbud i kommunal regi er for mange brukere endret eller er i ferd med å endres. Tidligere var det ikke uvanlig at feks psykisk psyke som fikk tilbud om å flytte til omsorgsbolig kunne velge å bli i boligen livet ut. Idag virker det som det er om å gjøre at rullere på tilbudet. Jeg skjønner at man skal tenke på hva som er best for individet og at det kan være ulemper med omsorgsboliger, at det til en viss grad kan passifisere beboere. Men for mange så er det kanskje ikke noen andre fullgode løsninger. Og det er synd og skam om vi ikke klarer å opprettholde det tilbudet også i fremtiden. Selv om folk fungerer og har lavere symptomtrykk i en omsorgsbolig med tilsyn, personale rundt seg og der ansatte bidrar til skape et sosialt miljø er det ikke sikkert brukerne vil fungere særlig bra om de mister tilbudet. Det kan bli full isolasjon, minimalt med sosial interaksjon og det kan forverre de psykiske plagene.

Jobb langsiktig, og forsøk å ha en plan B. Skap et nettverk og tenk at det bør kunne bestå selv om tilbudet skulle forsvinne.

Høres bare ut som om du er på ville veier, fengsel er naturligvis ikke et sted du vil være. Husk at det er greit å føle at ting ikke går ens vei, alle vil jeg tro har opplevd dette, ingen er lykkelige 24/7. Om du behøver å chatte send meg gjerne en pm.

Lykke til uansett