Jeg har en fortid med vold i hjemmet, og selv om jeg vet det nå, så trodde jeg at det var normalt i en hver familie og bli slått. Her var det far som var sjef i hjemmet, og far skulle bestemme alt. Far slo meg, kun meg.
Mor visste dette, hele tiden. Men hun var vel så redd for å si fra til noen for å bli slått selv.
Etter jeg fylte 16 år så begynte sinnet mitt å bli voldsomt ille. Altså jeg ble så sint at jeg kunne slå til hvem som helst. Kvinne eller mann, jeg bryr meg ikke. Står du i veien for meg når jeg er sint, får du en på tryne. Sånn var alderen i puberteten.
Greit nok det, så fikk jeg meg ei dame i slutten av 16 årene og var sammen helt til vi var noe og sytten, og vi slo opp fordi jeg var for voldelig. Jeg var utrolig glad i denne jenta, men hun fikk frem det verste i meg. Verre enn hva jeg trodde selv. Trodde aldri jeg skulle slå noen jeg var glad i, fordi jeg vet jo hvor ille det er å bli slått selv.

Fant meg ei dame igjen i begynnelsen av 18-årene, og jeg fortalte henne om min fortid angående at jeg var voldelig før, og at jeg gjør mitt ytterste for å hjelpe meg selv. Jeg fortalte henne omtrent alt om meg selv, sånn at hun skulle forstå. Og det gjorde hun. Jeg gikk til psykolog en gang i uken og hadde samtale om akkurat dette. Meldte meg på sinnemestring(art heter det vel?) og var sikker på at dette var til nytte.

Etter et halvt år i trygghet begynte sinne mitt å ta over. Jeg følte at jeg "ville" slå igjen. Men istedet, så begynte jeg å slå meg selv.
Vi kan krangle i kanskje tyve minutter, og etter 2 minutter krangling begynner det. Jeg tar frem knyttneven, og druser det jeg kan i kjeven. Jeg slår meg selv kanskje 15 ganger helt til jeg blir blå/brun og det gjør helt forjævlig vondt å bare snakke. Jeg har også prøvd å tatt livet mitt med en saks, kuttet kanskje 3cm rett over adamseplet, og blodet sprutet når jeg løftet hodet opp etter kuttet. I følge sykehuset var jeg en centimeter opp, så var jeg død. Men når jeg fikk beskjeden, var det som tok alt for lett på det, jeg brydde meg ikke.
Har slått hodet mitt i betongvegger så jeg besvimer.

Jeg er redd for at jeg er psykisk syk til å passe på meg selv, men mest av alt er jeg redd for å slå igjen. Jeg har en bakrunn med mye rus. Mest amfetamin. Har tenkt tanken på at jeg kanskje er i psykose, da jeg var våken i 8 døgn for å så fyre en jay. Etter jeg la meg i senga så jeg en baby bli kastet ut av 6etg av blokka forran. Jeg tror også at folk er etter meg hele tiden og at de skal ta meg, men det er kun i narkomiljøer. Om de sier til meg at vi skal hente xxx på sofienberg, så har jeg kanskje 50 tanker om hvordan og hvorfor de skal banke meg.

Er det noen der ute som slår seg selv, eller som har gjort det før og slutta? Jeg er jo ikke avhengig av å slå meg selv, men jeg i en frykt for å skade min kjære, eller drepe meg selv. Beklager for rotete post... Jeg er bare fryktelig engstelig om at jeg kanskje er en person som burde bli buret inne...

edit; vi har nå vært samboere i 2 år, så vi har vært sammen en stund..

Nei da du er ikke gal fordi du drar til deg selv, problemet er kanskje hvor ofte og hvor lite som skal til. Du kjenner vel ingen annen måte å løse problemer på, du trenger en verktøykasse. Kanskje legge deg inn en stund?

Bare ikke få barn før du har den verktøykassen, vi trenger ikke en mini deg som slår alt på sin vei.

Ts fortsett hos psykolog. Noe av det viktigste en psykolog kan bidra med er å hjelpe deg å finne mer konstruktive måter å reagere på under press. Dette med å skape innsikt og forståelse for egne handlingsmønstre og bidra til å hjelpe deg med å finne nye og bedre mestringsstrategier er veldig viktig. Spesielt for de med traumer fra ung alder så er det endel i huet som ikke er utviklet og har modnet på rett måte - fordi det aldri var noen til å veilede og hjelpe. Dette kan psykologen hjelpe med. Og det vil på sikt gjøre at du finner mer rasjonelle måter å håndtere sinne, frustrasjon etc på en å ty til slag og spark. Enten de nå rammer andre eller deg selv.

Lykke til.

Du bruker uttrykket "gal" innledningsvis. Hva betyr det å være gal? Er det å ha en psykiatrisk diagnose? Personlig så er jeg da gal. Jeg tenker ikke på meg selv som gal, og det bør heller ikke du gjøre. Det ligger så mye negativt i ordet "gal". Vi forbonder det med alt fra gærne mordere til attentatmenn. Svært mange av oss (ca 50%) vil en eller annen gang i løpet av livet være i en situasjon hvor en psykiatrisk diagnose kan bli gitt. Feks depresjon. Depresjon er jo en sykdom. Ikke galskap. Du har opplevd traumer og pga av det så har du et handlingsmønster som bør endres. Men du er ikke gal. Du trenger bare litt hjelp. Akkurat som en med hjertefeil trenger litt hjelp og behandling. Eller en med sukkersyke.